Snart jul!

Mørketida har senket seg over det ganske land. Det kan faktisk virke som at mørketida har senket seg over bloggen min også.

Men - heldigvis snur sola, og et lysglimt streifer også over bloggen her, og dermed kommer det et bittelite innlegg fra meg. Bittelite ja, for det er jo snart jul, og da er det jo travelt. Men - dere får ta dette som et lite løfte om det som kommer...

I allefall har høsten bestått av pappaoppgaver og lokale forhandlinger. Pappaoppgavene har i aller høyeste grad vært mer lystbetont enn sistnevnte som har med lokale forhanlinger å gjøre. I forhold til pappaoppgavene så har de endret seg noe ettersom vi nå er fire i huset, men det er bare krydder i positiv retning. Niklas vokser og blir stor gutt. Han kommuniserer og prater i vei, og smilet er aldri langt unna hans munn - eller vår.

På jobbefronten har det i høst vært mange nye arbeidsoppgaver, og jeg har merket at det er nok å ta seg til på tillitsvalgtfronten. Som leder i AMU har det i tilleg vært en del ekstra som har krevd litt av tiden min, men det er jo bare godt å ha noe å engasjere seg i som betyr noe for andre.

Innimellom slagene har jeg tatt meg tid til å skrive litt. Leserinnlegg har blitt prøvd sendt inn om diverse tema til ulike redaksjoner. Jeg har kommet på trykk et par steder, men ofte er tilbakemeldingen at jeg skriver for langt. Må vel prøve å gjøre noe medd det, men det er jo ikke så lett når man skal si alt på en gang...

Her i Desember fikk jeg et innlegg på trykk i nettutgaven av bladet Utdanning. Jeg anbefaler deg selvsagt på det varmeste å lese innlegget dersom du ikke allerede har gjort det. Du finner det her:

Ellers håper jeg dere puster i førjulstida, og så lover jeg å kommer itlbake med mer før året er omme...

Inntil da: God førjulstid!

Ut i det ukjente.

Når man trør i ukjent tereng er det godt å ha med seg gode hjelpemidler. Kart og kompass gjelder når man skal orientere i marka, og er det nye arbeidsoppgaver som venter er det godt å ha god opplæring i ryggsekken slik at man vet hvor man skal lete når man står fast. Det er vel greit å kunne "ringe en venn" en gang i blant også.

Ja - jeg føler at jeg trør litt i det ukjente for tida. Jobben min som tillitsvalgt er spennende, men samtidig innebærer den også noen bratte og spennende læringskurver. Rollen som tillitsvalgt i en kommune er anderledes enn rollen som tillitsvalgt i fylket, selv om jeg jobber med den samme tariffavtalen i bunn.

Nå for tida er det lokale forhandlinger som gjelder. Jeg har ikke planer om å gå så alt for tett inn i den materien, forutenom at jeg kan starte med å si at hele greia i følge meg er noe stort tull. Særlig for oss som jobber i skoleverket og barnehager. Vi trenger ikke den der lokale forhandlingsgreia - enkelt og greit.

Men tid går det med for å gjennomføre disse latterlige forhandlingene. Masse tid. Du skal få et regnskap for dette her på bloggen når forhandlingene er ferdige. Sist var jeg ikke engang forhandlingsleder, men brukte likevel i overkant av 60 timer - om jeg ikke husker mye feil.

Jaja.. En spennende erfaring kan man vel si det er uansett. Å være i forhandlinger altså.

Det er i grunnen mange spennede greier i livet akkurat nå. Spennende med familielivet. Vi koser oss sammen - vi som befinner oss under taket her i Sørlia. Det er stort sett rolige dager, selv om det til tider kan være en livlig halvannetåring som stolt sprader rundt i stua. Vi tre "voksne" tar det meste med et smil og godt humør - og for å bruke Politimester Bastian - så synes jeg man skal det når man kan.

Livet i kommunestyret er over for min del denne gangen. Ettersom jeg startet som hovedtillitsvalgt søkte jeg fritak for vervet, og fikk det. Det er litt rart egentlig, å trekke seg ut av noe man egentlig vil være med å bestemme så mye av. Men - likevel er det bare godt.

Ellers ser jeg fremdeles kamper i premier league, men jeg merker at jeg ikke gidder å ta på meg Liverpoolskjorta før alle kampene lenger. 6 poeng på 6 kamper er bare trist, og jeg blir ikke engang skuffa lenger. Nesten...

Men - det vil jeg egentlig ikke prate så veldig mye mer om... vi får ta det igjen når seiersrekka begynner...

Ferien forbi. Atter et arbeidsår!

Jeg er nok mest aktiv på bloggefronten i de mørke månedene av året - det er kanskje like godt å innrømme det - først som sist.

Og så får jeg vel være høflig og si takk for sist til dere som er innom her og følger med på preiket mitt. Det begynner å bli en stund siden nå!

Hvordan står det så til da? Jo takk! Slettes ikke så verst egentlig. Selv om det i dagene før helga og i helgatida kom farrang på besøk, begynner formen nå å rette seg. Rart med det - men vi mannfolk ER faktisk nær døden hver gang vi er syke. Og - det er ikke ofte jeg kryper opp under 40 i feber.

Sommeren ja... Den har jo vært her siden sist. Hva skal vi si om den? For det første har den handlet masse om Niklas. Det har blitt mange herlige timer sammen med han siden skoleåret og permisjonen min slutta. Han er stor nå, og tusler og går. Humøret er på topp - og slikt smitter!

Prioriteringene har vært litt annerledes denne sommeren. Startet med fine uker i Vesterålen sammen med Niklas, Sissel, broderen, faderen, svigersøster familie og venner. Men - lite fisking ble det nok.

Her i Trøndelag har det også vært uvanlig lite friluftsliv til meg å være. Husmaling, oppussing, og diverse små og store ting som har kommet i veien får ta sin del av "skylden" for det. Likevel fikk jeg da avsluttet med en ørret på 2 kilo tatt på fluestanga før skolestart.

Det har vært mamge meningsfyllte ting som har skjedd rundt meg i sommer. Og kontraster. 2 uker etter et bryllup stod jeg og foretok hjertekompresjoner uten at det nyttet. Rart. Og to uker senere var jeg forlover for Stian da han fikk sin kjære Trude sitt ja. Herlig. Godt!

....

Men nå er altså hverdagen her igjen.

Forandringer for min del. Ut av fylkesstyret i Utdanningsforbundet, og inn i lokallaget her i Selbu. Fra å være mange er det nå jeg som sitter med det meste selv. Heldigvis har jeg en flink nestleder, et flott styre og mange kjente som svarer på spørsmål. Men - det blir en stor forandring ja. Og lærerikt!

Tilbake til klassen etter permisjon også ja. Jeg kjenner det er godt å undervise. Tiltross for at motivasjonen hos elevene som alltid varierer er det givende. Og utfordrende. Og jeg kjenner jeg gløder mer og mer og mer for fagene mine. Det skal bli bra. Til slutt!

Men - det krever jobb, og nå er det 37 arbeidsuker til ferie. Forhåpentligvis flotte uker. Med flere blogginnlegg fra meg!

Uventet drahjelp!

Noen ganger får man uventet drahjelp. Over morgenkaffen i dag kunne jeg konstatere at også jeg skulle få akkurat det.

Jaja - ikke med beising av huset da, for den jobben må jeg gjøre selv. Og - ikke med å komme i mål me streiken, for der var KS akkurat så steile som jeg hadde frykta på forhånd. På tross av to uker med streik og et forbedret resultat, sitter etter min mening det norske samfunnet med en arbeidsgiver på kummunal sektor som ikke styrer landet i en retning som er tjenbar for både nåværende og fremtidig velferd i ette landet.

OK - tilbake til dette med drahjelpa da. For kaffen kom nesten ut av munnen i dag da jeg under VG så en sak fra E24 som kunne forstelle at Øystein Stray Spetalen spår kapitalismans undergang. SPetalen er god for brukbart mye mer kroner enn det undertegnede er, men ser likevel problemene som et system der 0,01 % av befolkningen stikker avgårde med hele gevinsten.

Nå skal jeg ikke gå god for absolutt hele resonementet og slutningene som Spetalen drar, men jeg må si at hans forsvar av den nordiske modellen for velferdsbygging er noe jeg må henge meg på. En stat som er sterk og i stand til å ta fellesansvar for velferden er avgjørende for stabilitet over tid. Til de som mener offentlig sektor er uhensiktsmessig og fordyrende konstaterer jeg at demokrati koster, og spør tallkunstnerne om de klarer å beregne verdien av et stabilt demokrati over tid?

Det er akkurat et det handler om. Dersom velferdstjenester skal konkurranseutsettes og gjøres konjunkturavhengige vil demokratiet og stabiliteten over tid bli truet.

Så derfor - Spetalen - Jeg trodde aldri jeg skulle si dette: Takk for drahjelpa. Den var uventet!

Hvorfor streiken er mer komplisert enn som så.

Stadig vekk får jeg inntrykk av at noen ikke har skjønt hvorfor streiken i KS området egentlig pågår om dagen. Noen ser ikke logikken i streik som virkemiddel i "disse moderne tider" hvor man strengt tatt burde kunne diskutere seg fram til enighet om det meste. Det argumenteres på dette grunnlag som om at vi egentlig burde tilbake til tida der fagforeninger ikke fantes, og der hver enkelt arbeidstaker stod med lua i hånda og fikk sin lønn - som fortjent.

Så historieløst...

Jeg tør påstå at en av grunnene til at vi i dag kan bo i et av verdens beste land og bo i ikke bare er at vi har funnet olje. Jeg er vel vitende om at utviklingen av vårt samfunn har skutt fart i etterkant av funnet på norsk sokkel lille julaften i 1969, men jeg tør påstå at det som skiller oss fra resten av verden ikke er det at vi har olje i seg selv. I Kuwait, Saudi- Arabia og Alaska har de også svære oljerikdommer, men der har de innrettet samfunnet anderledes. I Norge har oljerikdommene kommet fellesskapet til gode på en helt annen måte. Resten av verden kan virkelig "look to Norway". Internasjonale undersøkelser har faktisk konkludert med at norge er et av verdens beste land å starte med næringsvirksomhet i, nettopp på grunn av at samfunnet er så velregulert med ordnete forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Så - velstanden og velferden her til lands skyldes ikke bare det svarte gull. Vi har innrettet oss anderledes. En stat der det har vært tradisjon for samarbeid mellom godt organiserte arbeidstakere og fornuftige arbeidsgivere, vel vitende om at samfunnets beste blir til av de verdier vi sammen skaper.

Verdier blir skapt hver dag, av hvert årsverks og hvert dagsverk. Noen synes å ha misforstått på den måten at verdier kun skapes i det private næringsliv, og gjerne det konkurranseutsatte feltet. Dette er en enorm feilvurdering av hvordan et samfunn som Norge fungerer.

Verdier skapes også i offentlig sektor. Hver førskolelærer som bryr seg om et barn skaper verdier i form av at en frmtidig lege blir til eller en fremtidig forbryter blir lovlydig. Satt på spissen selvsagt. Hver lærer som tar seg tid skaper verdier i form av en fremtidig yrkeskarriere, nye inovasjoner eller flott fremtidig skaperkraft. Hver sykepleier tilfører samfunnet merverdi gjennom å forkorte sykeopphold eller gjennom å ta vare på våre kjære mens de arbeidsføre er på jobb. Hvordan hadde verdiskapingen vært dersom vi ikk ehadde hatt en velfungerende offentilg sektor?

Utfordringen for offentlig sektor er at vi ikke kan vise til tall når vi skal synliggjøre verdien av det som blir skapt der. Forsøk på å regne ut realverdien av foreksempel at alle voksen mennesker kan være i arbeid uten å måtte tenke på hvem som skal ta seg av bestemora eller barnet i familien blir fånyttes. Det å skulle gjøre offentlig sektor sin verdiskaping målbar er rett og slett en håpløs oppgave.

Heldigvis så jeg til min glede i dag at en økonom hadde innsett dette. I adressa ( http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article1490341.ece ) leste jeg i dag at:

"Vanskelig regnestykke

Hvor mye streiken i kommunal sektor kostet samfunnet mener senioranalytiker Erik Bruce i Nordea det er vanskelig å vurdere.

–Snevert vurdert så sparer kommunene lønnsutgifter. Samtidig er det tapet av tjenesteproduksjonen som uteblir. Jeg har ingen idé om hvordan man skal tallfeste det, til det har regnestykket for mange x-er, sier Bruce."

Dette har jeg lenge ment - og derfor blir det patetisk når kommuner i disse dager prater om at de sparer penger.

Hva er det som er kommunenes oppgave? Å produsere penger?

Nei - Kommunene skal produsere velferd for sine innbyggere, og der mislykkes kommunene der det er streik som bare rakkern om dagen.

Derfor skulle man tro at lederne i KS var interessert i å komme i gang med å ha kvalitet i kjerneoppgavene sine igjen, i stedet for å kun fokusere på kroner og øre.

Unio i streik og Israel

Det er flere ting som engasjerer meg dypt nå om dagen. Forutenom de nære ting i form av familie, hus og heim, titter jeg ofte ut i den store verden og hendelsene der.

I går beviste staten Israel enda en gang at deres respekt for menneskers liv er minimal. Aksjonen som førte til at flere sivilie ble drept kan aldri forsvares, uavhengig av om enkelte aktivister eventuellt gikk over streken da skipene de befant seg på ble bordet av de Israelske styrkene i internasjonalt farvann. Drap på denne måten må vi ta sterk avstand fra. Enkelt og greit! Og - vi skal aldri glemme at Israel holder Gaza og Vestbredde i et jerngrep som minner enormt om det som skjedde under Hitlers bruk av jødeghettoer under andre verdenskrig. Den Israelske stat har ikke lært leksen av sitt eget folks historie.

Og så er det streiken som Unio er i da. Jeg må si at jeg er seriøst bekymret for fremtiden til velferdsstaten i norge dersom vi ikke får gjort noe med den verdsettingsdiskrimineringen som finner sted i dag. Hvorfor skal kvinnedominerte yrker som utgjør ryggraden i velferdsproduksjonen lønnes 20% lavere enn mannsdominerte yrker som har krav om like lang utdanning? Hvorfor?

Det bør være et legitimt spørsmål.

Det er lett å bli sint på en arbeidsgiverorganisasjon som KS. Tilbudet om en pott til lokale forhandlinger blir i ettertid fremstillt som en likelønnspott, til tross for at alle vet at realiteten ikke er at en slik pott kan ha et slikt navn. Å fremstille deres tilbud som likt det organisasjonene fikk i staten er lønn, ettersom et likt prosentvis tilbud ville gitt de ansatte færre kroner enn i staten. Regnestykket er enkelt: 3,3% av 100 000 er mindre enn 3,3 % av 200 000. Det er kroner vi betaler regninger medd - ikke prosenter...

Jeg er riktignok hjemme i pappaperm, og burde vel ikke engasjert meg så til de grader, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg føler jeg burde vært der - på barikadene, enten mot KS eller Israel, eller begge steder.

Sinna nå ja!

Men takker alle som streiker for meg og mine rettigheter, og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for dem!

Barnevern. Barnevennlige styringssystem?

En av de tingene som virkelig engasjerer meg for tida er barnevernet. Gjennom samtaler med folk jeg omgås opplever jeg ofte at et av samfunnets viktigste nettverk kanskje har noe å gå på for å kunne hjelpe de virkelig svake i samfunnet.

Bare så det er sagt med det samme. Dette er ikke et spark mot alle de dyktige folkene som jobber innen barnevernet. Dette er et spark mot styringssystemene som fører til at ting ikke går slik intensjonen er.

Alt for ofte kan det virke som at barnevernet sitter handlingslammede og må se på at barn ikke har det bra fordi lovverket er for sterkt i forhold til foreldreretten. Foreldre kan nekte i det vide og brede, og det kan til tider virke som at det må stå om akutt fare for liv og helse før barnevernet skal ta over omsorgen for barn.

I tillegg til den juridisk baserte handlingslammelsen virker det også som om rammevilkårene for barnevernet ikke er gode nok. Førstelinjearbeidere får ofte høre om at man ikke kan ta over omsorg for barn fordi det mangler fosterhjem og beredskapshjem. Det tar år å utrede saker, men samtidig opplever jeg som politikker en "absolutt tystnad" fra etaten hva ønsker om økte bevilgninger og bedre rammevilkår angår.

I min verden er det for stort sprik mellom teori og praksis her. Noe må skje.

Utfordringene skyldes i mine øyne det faktum at det offentlige benytter feil styringssystem. Suksess måles i økonomi og budsjettkontroll. Alt for mange politikkere er for opptatt av denne delen av forvaltningen, og stiller i for liten grad spørsmål knyttet til kvalitet.

Kombinert med individuelle avlønningssystemer knyttet til kriterier som for eksempel fleksibilitet og samarbeidsevne, stimulerer ikke styringssystemene til at ledere og mellomledere i det offentlige skal si fra om problemer og reelle utfordringer i hverdagen. En i utgangspunktet positiv kultur der man prøver å komme i mål innenfor budsjettrammene blir strukket for langt, og går på bekostning av forsvarlighet og etikk. Noen ganger må man si fra om at det ikke går å gjøre mer for med mindre ressurser.

Desverre vet jeg at problematikken jeg beskriver er en del av virkeligheten. Ikke over alt, men mange jeg snakker med i hverdagen sitter med det samme inntrykket.

Resultatet er at lærere og førskolelærere får ekstra bekymringer og stress. Det er fotsoldatene som må gjøre jobben mens utredninger og ansvarsfraskrivelser foregår. Det er vi som må se barna. Backe opp og støtte. Men lide med.

"Det va kje sånn det sko vær - det va kje sånn det sko bli."

Nå må vi ta tak.

Finanskrise del 2?

I dagens nettutgave av VG kom det en artikkel som gir signaler om det jeg har venta på en stund. Finanskrisas del to.

Nå er det ofte slik at jeg ikke liker oppfølgeren bedre enn originalen, og så tror jeg også vil bli tilfelle denne gangen. Analytikere tror lån som får høyere rente i 2011 vil ha stor sansynlighet for mislighold, særlig i det amerikanske markedet. Jeg tror analytikerne får rett.

For - det har liksom gått litt for smertefritt med krisa denne gangen. Vi her på berget fløt på oljemilliardfjøla og klarte oss jo greit av den grunn, og ute i verden har mange mista jobbene sine, men samtidig har liksom ikke de enorme konsekvensene kommet for en dag - spør du meg.

Derfor har jeg lenge tenkt at det er mer medd dette isfjellet enn det som stikker opp over vannet. Det kommer nok en krise til. Det er for mange som har mista jobben som ikke klarer å betale dersom renten går opp. Og det skal den gjøre på låneavtaler som ble inngått under kunstig lave renteforhold før krisestemningen satte inn, skal vi tro analytikerne.

Det paradoksale her er er noen finansmeglere og andre akrobater sansynligvi har tjent gode penger på roten til krisa. For i finansbransjen er provisjonsbaserte avtaler vanlig, og det betyr at en låneselger kan tjene penger på å inngå flest mulig låneavtaler. Det betyr også at låneselgeren kan være villig til å presse risikoen maksimalt i gåde tider, for å oppnå mest mulig provisjon.

En skummel sirkel blir til, men er det finansfolkene som må betale prisen til slutt?

Vi ser hvordan krisa slår ut rundt omkring i verden. Finansvesnet er for viktig for samfunnet og det offentlige trør til. I Hellas er en av bivirkningene av krisa at man kutter i lønninger og ansatte innenfor det offentlige. Barn og syke rammes hardest.

Vi kan jo spørre oss om provisjonsbaserte avlønningssystemer er et gode for samfunnet? Høyest mulig profitt på kort tid fører til at de finansielle reservene blir mindre i dårligere tider, samtidig som forskjellene øker. Når ansatte blir overflødige i en bedrift på grunn av nedgangstider er det det offentlige som får regninga i form av arbeidsledighetstrygd og sosiale utfordringer.

For meg er det et stort paradoks at noen mener vi bør ta i bruk slike provisjonsbaserte system i større grad også innenfor det offentlige. Det argumenteres med effektiviseringseffekter. Har man da oså regnet inn de astronomiske utgiftene som føler med finanskriser? Har man da tatt med tallene som følger med den finansielle loven om opp og nedturer, lavkonjunktur?

Sjokoladekrise!

Jeg innrømmer det mer enn gjerne: Jeg er glad i sjokolade. Jeg elsker sjokolade. Gi meg lys sjokolade - eller hvit for den saks skyld, og tennene drukner i vann og tunga smatter av vellyst. La den drasjere krokan eller omkranse nøtter, la sjokoladen bade i luftbobler eller smalte for så å bli dip for frukt. Jeg spiser den mer enn gjerne, uansett!

Men - så så jeg på TV i går. NRK2 faktisk. En kanal jeg forresten mer og mer får sansen for på grunn av sitt rike innhold av dokumentarer og naturprogram. I går kveld var det altså sjokolade de tok for seg. Eller rettere: Det var kakaoproduksjon på Elefenbeskysten som fikk gjennomgå. Viste du at Mesteparten av verdens kakao kommer fra nettopp Elfenbenskysten? Nå viser det seg at barnearbeid kan antas å være en solid del av produksjonen av kakao, og gjennom gårdagens dokumentar ble det grundig belyst at prisen kakaobønder får betalt for råvarene sine på ingen måter er rettferdige nok til at man kan forvente noe annet enn at det foregår uetiske og tvilsomme ting i bransjen. Barna kommer fra nabolandene og blir smuglet inn til Elfenbenskysten. Det er grunn til å tro at liketil myndighetene i det afrikanske landet vet om menneskehandelen, men dekker for øynene.

Likedan ble det belyst ut over enhver tvil at det er grunn til å mistenke at de store sjokoladeprodusentene vet om at det foregår snusk i bransjen, men at de - for å si det på godt norsk - gir katta! Her er det tydeligvis fortjeneste for enhver pris for internasjonale konsern som KRAFT og Nestlé.

Hva gjør dette for meg?

Joda - jeg kommer til å fortsette å elske sjokolade jeg, men dersom det kommer et alternativ på markedet som baserer seg på rettferdig handel, skal jeg glatt være med på å betale en høyere pris for varene.

Barn med macheter på kakaoplantasjer er ikke bildene jeg ønsker å ha på netthinna når jeg koser meg med sjokolade til kaffen!

Prosjekt

Frem til august skal jeg være hjemme. Enkelt og greit. Jeg har få andre bekymringer å tenke på enn at jeg skal ta best mulig vare på Niklas samtidig som jeg skal forsøke å utrette mest mulig rundt meg her hjemme.

Nåja. det er nå ikke så rent lite det da, men jeg føler likevell at det er et hav av tid og ta av.

Det ligger en rekke prosjekt der ute og venter. Jeg har ordna litt i hagen med raking og greiner og sånt småforefallende som alltid venter når våren kommer. Nå er jeg i gang med et litt større prosjekt. På nersida av huset skal det bygges en støttekant for å holde litt bedre på jordmassene, samtidig som jeg ønsker å gjøre denne delen av tomta finere og lettere å vedlikeholde.

Tunge jernbanesviller er henta inn og skal stables i ei rett linje. Etterpå borer jeg hull i dem og slår lange armeringsjern gjennom og ned i bakken. Så får vi nå håpe det holder da, og at ikke hele støttekanten plkutselig sklir ut og ned i veien.

Det går nok sikkert bra, for vi snakker ikke om voldsomme høyder her.

Vel - det blir vel lite gjort av å sitte her å blogge, så jeg får skride til verket. Må nok pent ordne litt inne først. Oppvaskmaskin og gulv venter!

Imperialismens tidsalder.

I dag var jeg ute i hagen en tur. Våren er herlig, og selv om hagearbeid ikke er en ubestritt favoritt for meg - er det samtidig deilig å holde på i egen hage med arbeid som i aller minste grad er stressende. Tankene får spillerom der ute mellom greiner og grastuster.

Jeg er veldig glad for det jeg har. Egentlig burde jeg skjemmes, for til å være en ung mann midt i 30 årene, nyter jeg virkelig godt av at jeg har vært heldig å vokse opp sammen med resten av plommen i egget. Her i Norge har vi det bra, og når jeg tusla rundt ute på plenen min i dag, måtte jeg virkelig tenke over alt min lille familie på 3 egentlig eier.

Ikke det at vi lever i noen slags overflod, men vi har det vi trenger, og litt til. SOm de fleste her til lands.

Når jeg så kommer inn og blar gjennom en nettavis, kommer jeg over en artikkel som beskriver virkeligheten i Aserbajdsjan. Viste du at den første oljebrønnen i verden ble boret i Aserbajdsjan? Kjente du til at Aserbajdsjan den dag i dag har rike forekomster av olje?

Folk i Aserbajdsjan nyter ikke godt av rikdommen på samme måte som vi gjør det - selv om Baku som er landet hovedstad lenge ble omtalt som hovedstad for det sorte gull.

I det tidligere Sovjetlandet har man ikke styrt rikdommen til samfunnets beste. Derimot sitter en liten elite på enorm rikdom, mens den øvrige befolkningen hungrer etter de mest grunnleggende livsnødvendigheter og demokrati og menneskerettigheter.

Og - så er det en liten bit av Norge medd i spillet der også. Ikke melkesjokolade nei - for lykkelige kyr fra Freia har da vel aldri gjort noen fortred.

Statoil. Vi er altså inne på eiersiden i Aserbajdsjan. Kjøper opp rettigheter til å utvinne olje, og merverdien tar vi med oss hjem. Statoil - som altså er litt mitt og litt ditt, skummer en lukrativ fløte av investeringer gjort i tvilsomme strøk av verden. Statsoljeselskapet dekker seg bak at dersom ikke vi er inne, så vil noen andre og enda fælere ulver forsyne seg av oljerikdommene. Og - da er det jo bedre at vi gjør det. Eller?


Det er noen år siden imperialismens tidsalder nå. den gangen var det de store vesteuropesike landene som forsøkte å skaffe seg kontroll over landområder rundt omkring i verden for å kontrollere naturressursene der. Imperialismens tidsalder gikk over i 1. verdenskrig i 1914.

Det er snart hundre år siden den gang, men når jeg ser måten globale selskap og investeringsfond skaffer seg kontroll over ressurser andre steder i verden, spør jeg meg om imperialismen egentlig er over. Eller - driver vi egentlig med industriimperialisme?

Kan vi forsvare måten vi øker verdien av vårt eget lands BNP på, sett opp mot at den samme velstandsøkningen hos oss faktisk tar bort grunnlaget for velstand i andre deler av verden? Dersom vi skal involvere oss med teknologi i fattige deler av verden, burde vi ikke da også se bort fra motivet om maksimal profitt?

Jeg hadde i allefall ikke likt det om et statlig selskap fra Aserbajdsjan hadde kjøpt opp rettighetene til plommetreet mitt. det er sikkert.

Alle busker med torner på derimot...

Skal du først ha en blogg - del 2!

Jeg fikk vel denne kommentaren i denne bloggens spede begynnelse, og den var myntet på viktigheten av å skrive hvis man har bestemt seg for å ha - blogg altså!

Så, jeg kom på at jeg kanskje skulle klore ned noen ord her - og beklager dersom noen har vridd seg i mistrivsel mens de har kjedet vettet av seg og stirret øynene røde og rektangulere i vid venting på et nytt blogginnlegg.

I allefall - livet har tatt mange vendinger det siste året. Jeg har funnet det viktig å ta noen valg - valg jeg kan stå for - resten av livet.

For min del har dette betydd at jeg prioriterer anderledes enn det jeg gjorde for et år siden. Med en liten smilende og smørblid gutt på snart et år, er det viktig for meg å ha tid og overskudd til å være hjemme. Ordentlig. Ikke bare fysisk. Derfor har jeg brukt de siste måndene til å avslutte flere verv jeg har hatt den siste tida.

SÅ kan man si desverre, eller heldigvis. Det kommer vel litt ann på øyet som ser. I allefall er det valg jeg finner bærekraftige og som jeg kan stå for. Litt synd er det - for jeg har trivdes i jobben min i Utdanningsforbundet Sør- Trøndelag. Mange dyktige mennesker som evner å smitte engasjement har krydret livet mitt og gitt meg så masse. Og - i Selbu var det egentlig en spennende utfordring å være leder i partiet. Men - skal man ha verv, må man ha tid, og man må føle man kan prioritere på en måte som gjør at man kan gjøre en jobb som er god nok.

Slik ble det ikke denne gangen.

Så - livet er i endring.

Før påske var det en uke i paradis og varme på Lanzarote. Herlige dager ved basengkanten sammen med Sissel, Niklas, Mette, Rune, Maja, Karen J og Jan G. Det gjorde godt. Og så var det herlig å se hvor godt Nilkas trivdes i vann. Det blir flere slike turer ja. Det må det bli...

Akkurat nå er jeg hjemme sammen med Niklas. Heltidspappa frem til sommeren. Jeg gleder meg. Kommer aldri til å angre på dette. Denne tida er en gang. Nå!

Fra August tar jeg fatt på ny utfordring som tillitsvalgt i Selbu. Det blir en annen hverdag enn fylkesstyret. HTV i en kommune er nok mer ensomt - tross alt.

Heldigvis finnes det venner og bekjente der ute i den store verden, når man ikke kan alt selv.

De andre - det er alltid dem!

Den siste tida har det rast en voldsom debatt her til lands. Islamifiseringen skal visstnok snike seg inn bakom ryggen på bleike nordmenn. Skal vi tro politikkere på ytterste høyrefløy, skal man være forsiktig med å stikke hodet ut i gatene rundt om i Norges land etter mørkets frembrudd. Enten risikerer man å bli knivstukket, knivdrept - eller det som enda værre er - snikislamifisert.

Grøss og gru...

Det er dystre skremmebilder som males av et samfunn i fritt fall. Med bred malerkost svartmales grupper i befolkningen i paletter som er langt fra rosenrøde.

Uttalelsene må gjerne komme. Jeg liker ytringsfriheten for godt til at man skal legge så alt for mye bånd på den. Det som derimot bekymrer meg er alle holdningene som kommer for dage fra så alt for mange. Særlig gjennom sosiale medier på nett. Facebook og kommentarfelt under nyhetsartikler har blitt nye arenaer for å gi uttrykk for fremmedfrykt og smått rasistiske meninger. Det kan virke som at frykten rår!

Uten tanke for menneskerettigheter og internasonale avtaler som er forhandlet fram for å fremme menneskerettigheter, fred og verdighet, skriker massene etter mere blod. "Ut med han!", koste hva det koste vil... "Hva har de her å gjøre - hvis de ikke vil være som oss?"...

Det vises til og med til Frankrike og tiltak man har benyttet der. Som om Frankrike ikke er et land med dyp intern uro og enorme sosiale skiller sammenliknet med vårt eget fedreland. Vi husker opptøyene i Paris forsteder for ett par år tilbake...


Jeg liker ikke murbyggingen vi nå ser tendensene til. Murer har sjelden ført med seg noe godt. Derimot har hatet ofte en tendens til å vokse i takt murhøyden. Vi trenger mer forståelse og mer integrering. Selvsagt innenfor rammer der det også stilles krav til alle og enhver i samfunnet. Det er bare rettferdig...

For meg som har fordypet meg litt i historiens dystre kapittel, og som kjenner til folkemord, overgrep og hat som følge av holdninger som har utviklet seg over tid er oppfordringen til dere enkel:

- Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!
Under en blodig storm - vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:
troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det,
dø om du må - men: øk det og styrk det!

Olympiske leker og sånn.

Tidligere har jeg her i bloggen malt vinterbilder med både bred kost og tynn pensel. Den observante leser har nok mellom linjene lest seg frem til en forståelse av at jeg synes den kalde årstida er ganske så allright. Hvitt pudder og paralelle skispor som slynger seg mellom gran, furu og bjørketrær er helt ok i mine øyne.

I helga som var hadde jeg ett par flott turer på ski. Sammen med Sissel pakka vi Niklas i pulken og la i vei ut på tur. Sjelebot for både liten og stor - tror nå jeg, selv om Niklas nok var aller mest opptatt av å sove det meste av tida mens vi var ute.

Det er noe urnorsk med friluftslivet. Vi er født med ski på beina og en evig trang til å legge i vei ut i skogen. Født med ski på beina ja...

Det er jo OL. Lekene som for øyeblikket utspinner seg i Canada har fanget min interesse, tiltross for en litt mer laber start enn vi nordmenn i utgangspunktet har sett for oss. Det er liksom litt motsatt av det norske det. Ski - og best når det gjelder - det er det som er rødt, hvitt og blått! Og så er vi blidspente da. Uansett.

Vi har en unorsk løper i den norske troppen. Jeg liker Petter. Det er befriende med nordmenn som tør å si at trua på gull er tilstede, og det er i grunnen godt at noen legger lista litt høyt for seg selv. Petter Nordthug la lista skyhøyt når han snakket om å ta gull i 6 distanser. Han kommer nok til å kjempe om medaljer av edelt metall i disse Olympiske lekene, så det er ikke det jeg bekymrer meg for...

Men - det tar seg litt dårlig ut når man ikke klarer å rive med stil. Å prøve på verdensrekord er helt greit det, men den norske folkesjela blir litt uggen i magen når den olympiske superhelten ikke engang gidder prate med de utskremte medarbeiderene fra NRK.

Ulvang, Dæhlie, Alsgård, Drillo, Knisken, Hjallis og alle de andre gutta hadde aldri for dårlig tid til en prat.

Her må Petter bli voksen, og det fort.

Kule ting koster!

Det begynner egentlig å bli ei lang stund siden jeg skrev noe her sist. Alt for lenge har det gått siden sist.

Jeg skal ikke si at jeg har ligget på latsiden i tiden siden det siste innlegget likevel. Det er nok mange ting jeg kunne ha skrevet om. Mye har skjedd den siste tida. Både triste ting og gode ting.

I morgen blir faren min 70 år! Gratulerer til han med det. Denne helga hadde vi han og søskenen mine med følger på besøk her i Selb. Deilig mat ble det på Bjørkhov, samtidig som det var godt å bruke litt tid sammen. Det blir så alt for lenge mellom hver gang. Det er slik livet er.

Det er godt å se at onkler og tanter og besteforeldre setter pris på å bruke tid sammen med Niklas også. Han forandrer seg så fort nå, og har blitt stor gutt. Reiser seg på to føtter nå. Ikke verst!

I dag har jeg hørt flere nyheter som har engasjert meg. En av nyhetene handler om en FrP politiker fra Skaun som var ute i lokalavisa si og uttalte frykt og grov rasisme. Det sjokkerer ikke i det hele tatt at denslags kommer fra den leiren, men det bekymrer meg virkelig at de holdningene som lever i det partiet i forhold til fremmedfrykt og stigmatisering får leve videre. FrPs innvandringspolitiske talsmann fulgte elegant opp da jeg kjørte hjem i dag. Gjennom radioen kunne jeg høre at det visstnok må være viktigere for oss å prioritere blant begrensede midler, enn å gi akutt legehjelp til ulovlige innvandrere i Norge som trenger det. Internasjonale traktater, menneskerettigheter og Europeiske legeforeninger blir elegant overkjørt når det partiet forteller om sine ståsted. I sak etter sak. Jeg håper Norge aldri blir like navlebeskuende som USA under Bush jr...

Så til det siste da. I allefall det siste jeg skriver om i dag: Kulere ungdomsskole. Det er i allefall det Kunnskapsministeren ville ha i dag. Over fler punkter foreslår departementet tiltak som skal gjøre skolegangen kulere, og gjennomgangstonen er vel litt forenklet at praktisk læring er lurt.

Jeg er ikke uenig i det, bare så det er sagt. Praktisk læring er kult, og lurt!

Men - jeg er litt redd for at en viktig faktir kommer til å mangle når den norske skolen skal gjøres kul. Penger...

For den siste teknologien er ikke gratis, og kule opplegg krever voksne som kan følge opp. Skal det skje god læring må det forberedes og settes inn i en sammenheng. Og hva er kult med maling som flasser av veggene i bygg som er fyllt med pulter og stoler som er fra 1960 tallet?

Kule ting koster...

Et par dagsaktuell ting!

I disse dager er det flere saker i nyhetsbildet som opptar meg. Jeg akter ikke å ta for meg alt her, men plukker heller ut et par essensielle indrefilétbiter.

En av disse sakene handler om et sykehus som er meldt til politiet. Visstnok er de misstenkt for å bevisst ha unnlatt å innkalle pasientgrupper til behandling som de hadde krav på. Jeg skal ikke ta stilling til skyldspørsmålet her, men dersom det er et snev av realitet i saken, er det hele etisk svært problematisk.

Grunnen til at man kan falle for slike fristelser som sykehuset er anklaget for, er penger. Vi er inne ved kjernen i problematikken rundt styringssystemet kalt "New public management." Med stykkprisfinansiering og konkurranseutsetting, prøver noen seg på å spise indrefilét - hver dag. Noen operasjoner lønner seg mer enn andre. Kreftpasienter kommer dårlig ut når statistikker over lønnsomhet skal fremvises. Kobler man det hele med lederbonuser, kan man komme svært galt av sted.

Desverre får denne ideologien mer og mer innpass i styringen av velferdssamfunnet vårt.

Noen mener vi bør gli på denne fjøla også innenfor skolevesenet. Hva skjer da med den kunnskapen som ikke er målbar. Hva skjer med empati, medmenneskelighet og samarbeidsevner?

Skole ja... Jeg følger med ett halvt øye med på klassen 10B på NRK for tida. Som pedagog føler jeg meg jo litt forplikta til det, og som tillitsvalgt blir ikke pliktfølelsen mindre påtrengende.

Det er spennende å følge med i klassens liv gjennom kameralinsa. Noen ganger kjenner jeg meg veldig igjen i det som foregår i 10B, mens jeg andre ganger føler det hele blir litt kunstig. "Norges dyktigste pedagoger" har lagt lista høyt for prosjektet sitt, og det blir spennende å se om de kommer i mål. Men - uansett:

- Det hadde vært spennende å få prøve seg under de samme rammevilkårene: Undervist kun i det faget man var mest interessert i...
Undervist i det faget hvor man hadde fordypet seg og tatt etterutdanning i flere år... Undervist og glødet for det faget man forsket på, eller for musikken man levde for...
Jobbet på et team hvor samtlige glødet og ville ta tak, hvor alle hadde overskudd fordi de ikke var utslitt...
Kunne hoppe med elegante haresteg over læreplanenes krav til lærestoff, og startet opp steinalderprosjekt i 10. trinn, fordi det var der interessen til elevene lå... Undervist 3-6 timer i uka, og kunnet følge opp elevene et kvarter ekstra - uten hensyn til at neste time kommer med et nytt fag og kanskje en ny klasse...

Jeg er sikker på at mange lærere kunne tenkt seg en hverdag hvor man kunne kjøre ett kvarter Yoga med en elev etter gymtimen - fordi han eller hun hadde behov for det...

Hverdagen er ikke slik. De lærerne som underviser mest i 10B for tida lever i en drømmeverden som til og med ikke vi i Utdanningsforbundet har turt å nærme oss i våre krav til arbeidsavtaler. Mens "landets beste pedagoger" underviser maksimalt 5-6 timer i uka, er hverdagen for en vanlig lærer det firedobbelte.

Ofte med fag man ikke har fordypning i.

Jeg er sikker på at mange av hverdagsheltene der ute hadde hatt bedre forutsetninger for å lykkes medd å nå målene sine om de hadde jobbet under samme rammevilkår som de i 10B...

Mennesker. Leveres i mange varianter.

I dag traff jeg et menneske!

Ja - ikke det at det i seg selv er så voldsomt spennende da, men jeg traff et helt nytt menneske. For meg altså. Et manneske jeg ikke har hatt noe med å gjøre tidligere i livet mitt. Det vil si; Jeg traff vel egentlig ikke bare et menneske, jeg traff faktisk opptil flere av dem.

Det som aldri slutter å forundre meg når det gjelder mennesker er hvor utrolig mange varianter det finnes av dem. Vi er små eller store, lyse eller mørke, høyrøstede, åpne, blyge, glade eller sure. Noen er untressante, mens andre er spennende.

Grunnen til at jeg i dag har ferdest i de kretser hvor jeg har blitt tvunget til å omgås folk fra ulike samfunnslag og med ulike bakgrunner, er vervet mitt i Utdanningsforbundet. Vi har kurs, og da kommer man i nærkontakt med folk. For noen en skremmende opplevelse som kan blåse flettene langt bak i nakken. For andre en skikkelig gyser av en piggsveisopplevelse, som gir liv, energi og futt.

Jeg tilhører vel sistnevnte kategori. Det er alltid spennende å prate med folk man ikke kjenner så alt for godt. Dersom man er riktig så uheldig, kan man jo faktisk risikere å lære noe nytt også.

Møter mellom mennesker er en av jordas sterkeste drivkrefter, spør du meg.

Jeg har mend andre ord hatt en travel men trivelig dag. Klokka er nå over midnatt, og det første jeg gjør etter å ha gjort ferdig dette blogginnlegget er vel å sovne, men det er godt å ha litt egentid også, etter en dag fylt av andre mennesker. Jeg trenger det også. Det er herlig å fordøye dagen litt sånn for seg selv.

Mens jeg lot dagen synke i dag kom jeg forresten på en fin ting som skjedde meg i dag. Jeg fikk faktisk et kompliment. En som hadde vært på et kurs jeg holdt for 8 år siden kom bort og fortalte at vedkommende fremdeles husket kurset og en engasjert kursholder. Faktisk kunne det av samtalen virke som at kurset hadde spilt en viss betydning for valg videre i livet for vedkommende også.

Man skal ta til seg det man får av positive tilbakemeldinger her i livet. Det har jeg erfart.

Jeg ble faktisk glad av den kommentaren.

Det fortalte jeg også vedkommende som gav den.


Det kan være svært så vanskelig å ta imot kompliment fra andre mennesker på en ordetlig måte. Alt for ofte feier vi dem bort før de har fått satt seg fast!

Sterke scener...

Haiti, Port Au Prince.

Grå og skitne ansikt. Barnekroppper som er avmagret. Avmakt. Desperasjon.

Sykdom. Likstank...

Mennesker som skulle hatt behandling, men som ikke får det.

Det fattigste landet på den vestlige halvkule. Selvsagt er det de som får oppleve ulykken. Selvsagt skjer katastrofen der det rammer mest.

Norge, Sørlia 15:
Føtter på fotskamelen. Pepsi Max. Litt vondt i halsen og forkjølet. Ute av form.

TV. Nyheter:

Mangel på vann. En skole har rast sammen. 300 døde kan ligge i ruinene. Lærere som meg. Elever som deg?

Inntrykkene fra øya i Karibien er sterke.

...

Tårene forlater øyekroken

...



Det er i allefall ikke rettferdighet som styrer verden...

Hvitt vinterland!

I dag kom jeg tilbake fra Røros. Besøket i Bergstaden skyltes at jeg og flere andre tillitsvalgte i Utdanningsforbundet var på kurs i mediehåndtering der. Spennende kurs med givende innhold får bli min oppsummering i kortform.

Jeg har ikke tenkt å gi et detaljert referat fra de ulike delene av kurset her, så du kan bare slappe av og lese videre. På tross av at kurset faktisk hadde en viss relevans for bloggskrivinga da. Blogg er jo også et potensielt massemedium.

Skjønt - massemedium? Det er vel 4 stykk som følger bloggen min fast!

Uansett - det jeg egentlig vil dele med dere i dag er den fantastiske opplevelsen av vinternorge som jeg har fått ta del i den siste tida. Det er et herlig land vi bor i - også når gradestokken kryper ned mot 30 og førte kalde og stivfrosne grader. I selbu har det vært stille, iskaldt og rimfrosent siden nyttårshelga nå. På Røros hang bjørkegreinene ned mot bakken med en tjukk hvit pels rundt seg. Det knitrer og knaker i snøen når man går. Stikker i kinnene...

Har man bare nok klær på seg er det hele faktisk deilig. Jeg kler meg godt. Tjukk god lue, vindvotter - gjerne med ullhansker innvendig, en buff eller to i halsen, termodress, ullundertøy og ullsokker og selvsagt gode sko. Ingenting overlates til tilfeldighetene når jeg skal ut på ekspedisjon...

Vinteren er liksom ikke noe å tulle med. Det vet jeg alt om. Tro meg.

Derfor har jeg med termodresser når jeg kjører over fjellet mellom Selbu og Røros. Både til meg og eventuelle passasjerer. Det blir fort kaldt om bilen stopper, og man kan nesten tro at man beveger seg helt i randsonen for den menneskelige sivilisasjon når man ferdes i disse områdene. Derfor er det lurt å ta forholdsregler. Akkurat det oppfordrer jeg alle til å gjøre, uansett hvor man ferdes på denne tiden av året. Den dagen bilen står, angrer man ikke på alle gangene man har hatt med seg en varm sovepose uten å få bruk for den.

Det er vilt og vakkert når man krysser ned mot Stuggudalen med panoramaet mot Sylane. Det var flott i dag når ti tusen trær stod tullet inn med trylleglitter som glinset i oransjerødgule toner langs veikantene på hele turen fra Røros til Selbu.

Selv om det kan føles som ekstremsport å være ute nå til dags, bør man benytte sjansen. Ta med en venn, fotoapparatet eller bare ditt eget gode humør. Rull frem det du har av varme klær, og svøp kroppen i dem. Og deretter - ut og nyt!

Prippen - eller?

Det er mulig det bare er meg...

Kanskje er jeg prippen?

Likevel må jeg si at jeg føler jeg har grunn til å reagere. Det føles som et overtramp når man i beste sendetid, som representanter for en av norges mest inkluderende og positive organisasjoner, med idealer som skulle fremelske alt som er flott og positivt, gjør seg til talerør for en kultur som står for det stikk motsatte.

Peter Mueller har på langt nær en god sak i forold til måten han behandlet Maren Haugli på. Man kan kanskje også godta at man fleiper med hans opptreden. likevel synes jeg man tar det for langt når han blir hengt ut i Norges største gapestokk i beste sendetid på en lørdagskveld.

Og Tom Nordlie da. Han har grunn til å reagere. Ingen tvil om det. For - man kan mene hva man vil om Nordlie og hans metoder, men faktum er nå - uansett, at han er en trener som har oppnådd enorme resultater, og at klubber fortsetter å bruke han som redningsmann. Elsket - og hatet. Likefullt et menneske.

Det er de begge to - både Nordlie og Mueller. Elsket og hatet, men mennesker. Det er ikke lov å glemme at mennesker, selv om de er topptrenere også har følelser. Når man representerer idrettsnorge til fest, mener jeg man bør være ekstra varsom i forhold til hvor man legger lista i forhold til hvilken humor som er lov, og ikke.

For - hva tenker ungdom og unger og foreldre rundt om i de tusen hjem når uthenging blir lov når idretten skal hedre sine egne? Er det sikkert at Budskapet harmonerer med idrettens verdier? Bør ikke en slik aften som drettsgalaen i høyeste grad representere idretten på en best mulig måte?

Jeg ler jeg og - ofte - også av humoren til Bård Tufte. Likevel mener jeg at han ikke passer til å lede slike arrangement. En idrettsgalla er høytid, og humor, men mest det første. Tufte balanserer for dårlig mellom de to.

Jeg håper - jeg som skal arbeide med klassemiljø og unger som trenger positive forbilder - at noen gir de uforbeholdne unnskyldninger som bør gis etter idrettsgalaen.

Det ville vært trasig om idrettsnorge og NRK skulle stille seg i spissen for at trakasering og mobbing var lov.

I så fall kunne jo sparkingen av Mueller samt mediedekningen fra rikskanalen av den saken - kanskje virke litt dobbeltmoralsk?

En hard jobb - eller flere...

Julestria er forbi. Kruttrøyken fra nyttårsaften har lagt seg tungt over de lune åsene i Selbu. Borte er glitter, stas, mat, sosiale happeninger og smålate dager. Der det tidligere stod stabler med godteri, frukt og mat på bordet er det nå bare rester av det som var. I beste fall...

Rester ja. Dem er det ofte mange av etter jula. Og her sitter jeg og gnager i meg den siste lille fliken av sjokolade som finnes i huset etter høytiden. Bevismaterialet må fjernes. De siste sporene av den pompøse feiringen skal bort.

Det er en hard jobb...

Pinnekjøttet med tilbehør som var så fantastisk fabelaktig og fortreffelig for bare få dager siden, ble fortært med en blanding av frustrasjon og forakt fordi restene etter høytida alltid blir enorme berg som tar overhånd i kjøleskapet når man egentlig er motivert for enkal mat. Grandiosa?

Neida. Maten skal ikke kastes. Jeg er oppdratt til det. Man kaster ikke mat. Derimot lager man restemiddag.

Nå er ikke det å proppe i seg rester av kalkunen som var fersk fugl på nyttårsaftenen det verste jeg gjør. Ei heller sliter jeg nevneverdig med å få ned sjokoladen jeg tar ansvaret for i kveld. Det er bare det at alle restene minner meg om hvor godt jeg egentlig har det.

Et liv i overflod.

Kruttrøyken etter nyttårsfeiringa har som sagt senka seg. Over Lykkelandet ligger det nå et lag av frostrøyk. Den store vinterkulden har trykket sine bomullsputer ned over Neadalen. I dempet vinterbelysning knitrer snøen under skoene når man går.

Det er deilig med vinter. Kuldegrader gjør meg ingenting. I allefall så lenge bilen starter når jeg trenger den. Det gjorde den ikke i dag da jeg skulle hjem fra jobb. Nå var det riktignok ikke den verste dagen, men prakk blir det likevel ut av slikt. Etter masse om og men, et par timers jobbing og prøving, varmeflasker som skånsomt ble lagt inntil Mondeoens edlere deler som batteri, samt elektrosjokk fra både nødstarter og startkabler fra diverse andre biler, endte til slutt ferden hos bygdas bensinstasjon.

Våren kommer fortere i en varm verkstedgarasje enn i vinterkulda som herjer landet nå om dagen.

Å være nordmann kan være så mangt. Bortskjemt med overflod av julemat, eller avstumpet med iskalde gradestokker som fører til en endeløs strøm av ved fra vedlagrene til smått rødglødende ovner rundt omkring i de tusen hjem.

Det er en hard jobb å holde varmen, så man får passe på å fylle på med litt sjokolade så lenge restene varer...