Julestria er forbi. Kruttrøyken fra nyttårsaften har lagt seg tungt over de lune åsene i Selbu. Borte er glitter, stas, mat, sosiale happeninger og smålate dager. Der det tidligere stod stabler med godteri, frukt og mat på bordet er det nå bare rester av det som var. I beste fall...
Rester ja. Dem er det ofte mange av etter jula. Og her sitter jeg og gnager i meg den siste lille fliken av sjokolade som finnes i huset etter høytiden. Bevismaterialet må fjernes. De siste sporene av den pompøse feiringen skal bort.
Det er en hard jobb...
Pinnekjøttet med tilbehør som var så fantastisk fabelaktig og fortreffelig for bare få dager siden, ble fortært med en blanding av frustrasjon og forakt fordi restene etter høytida alltid blir enorme berg som tar overhånd i kjøleskapet når man egentlig er motivert for enkal mat. Grandiosa?
Neida. Maten skal ikke kastes. Jeg er oppdratt til det. Man kaster ikke mat. Derimot lager man restemiddag.
Nå er ikke det å proppe i seg rester av kalkunen som var fersk fugl på nyttårsaftenen det verste jeg gjør. Ei heller sliter jeg nevneverdig med å få ned sjokoladen jeg tar ansvaret for i kveld. Det er bare det at alle restene minner meg om hvor godt jeg egentlig har det.
Et liv i overflod.
Kruttrøyken etter nyttårsfeiringa har som sagt senka seg. Over Lykkelandet ligger det nå et lag av frostrøyk. Den store vinterkulden har trykket sine bomullsputer ned over Neadalen. I dempet vinterbelysning knitrer snøen under skoene når man går.
Det er deilig med vinter. Kuldegrader gjør meg ingenting. I allefall så lenge bilen starter når jeg trenger den. Det gjorde den ikke i dag da jeg skulle hjem fra jobb. Nå var det riktignok ikke den verste dagen, men prakk blir det likevel ut av slikt. Etter masse om og men, et par timers jobbing og prøving, varmeflasker som skånsomt ble lagt inntil Mondeoens edlere deler som batteri, samt elektrosjokk fra både nødstarter og startkabler fra diverse andre biler, endte til slutt ferden hos bygdas bensinstasjon.
Våren kommer fortere i en varm verkstedgarasje enn i vinterkulda som herjer landet nå om dagen.
Å være nordmann kan være så mangt. Bortskjemt med overflod av julemat, eller avstumpet med iskalde gradestokker som fører til en endeløs strøm av ved fra vedlagrene til smått rødglødende ovner rundt omkring i de tusen hjem.
Det er en hard jobb å holde varmen, så man får passe på å fylle på med litt sjokolade så lenge restene varer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Del gjerne dine tanker med meg.