KS, Arbeidstidsforhandlingene og Grunnlovsjubileet.

Kommunesektorens Organisasjon (KS) har gått til krig mot lærerne og deres organisasjoner om arbeidstida. Men det er verre at kommunene 200 år etter grunnloven også har gått til angrep på en rekke viktige demokratiske prinsipp.

Demokratiets grunnidé er at man gjennom en fri og åpen diskusjon skal kunne påvirke beslutninger som angår egen livssituasjon (www.eidsvoll1814.no). Lovteksten i Grunnlovens  §100 sier at «Det paaligger Statens Myndigheter at legge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale.»

Offentliglova som formål «å legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for den enkelte, tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten.»

(http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-05-19-16)

 

Måten ordførere, politikere og statsråder håndterer spørsmålene fra lærerne bidrar ikke til å styrke disse lovformuleringene. Henvisningene til at dette er spørsmål som kun hører hjemme i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet holder ikke mål.

I rettslæren finnes det et prinsipp om kontradiksjon, det vil si at alle har rett til å fremstille sin side av en sak før en avgjørelse blir tatt. På kommunenivå har svært få – om noen - kommuner ført offentlig debatt om lærernes arbeidstid. Enda færre har gitt lærere, foreldre og elever mulighet til å bidra til at saken er tilstrekkelig opplyst før kommunens posisjon har blitt avgjort. Mandatet KS hevder å ha er altså ikke tilstrekkelig demokratisk forankret i kommunene.

Vårt demokrati er basert på ulike former for maktfordeling. Maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er kjent for de fleste. Men vi har også en maktfordeling mellom stat og kommuner, mellom politikere og administrasjon, mellom arbeidstakere og arbeidsgivere samt mellom det organisasjonsvalgte og det folkevalgte demokratiet. Kravene fra landets kommuner rykker på maktfordelingen mellom flere av disse.

Når mange av landets kommuner har gitt sine innspill basert på kun rent administrativ behandling gir det grunn til å stille spørsmål ved kommunenes delegeringsreglement og maktfordelingen mellom administrasjon og politikere. Når politikere hverken er orientert om, eller stiller spørsmål ved hvorvidt kravene fra KS representerer en endring i arbeidslivspolitikk, privatiseringspolitikk, distriktspolitikk eller utdanningspolitikk er det grunn til å stille spørsmål med politikernes evner til analyse, deres engasjement og rolleforståelse. Det gir oss også grunn til å stille spørsmål med administrasjonens nese for hva som er politikk og hva som er administrasjon.

NOU 1999: 27 slår fast: «Et demokrati er blant annet basert på prosedyrer for valg av representanter og for avgjørelser for flertallsvoteringer. Men forut for dette må det finne sted en meningsutveksling mellom myndige mennesker».(http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/1999/nou-1999-27/3.html?id=142122)

 Hvordan mener våre politikkere at vi – folket – skal kunne stille dem til ansvar for skolepolitikken når de ikke vil delta i den offentlige debatten om det som lærerprofesjonen opplever som en av vår tids viktigste skolespørsmål?

Det er i denne sammenhengen merkelig hvordan landets statsminister under valgkampen tydelig og politisk mente noe rundt lærernes arbeidstid og nå ikke mener noe som helst. Solberg uttalte i følge NTB blant annet at «Vi må forhandle med lærernes organisasjoner om hvordan vi kan sørge for et mest mulig smertefritt etterutdanningsløft. Å veksle inn avspasering om sommeren kan være en måte å få til dette på». Gjemmer statsministeren seg nå bak prinsippet om frie forhandlinger, akkurat som flere av landets ordførere, for å unngå å bli stilt til politisk ansvar?

Det er grobunn for å tro at landets kommuner og regjering driver med avtalt spill, slik danske lærerorganisasjoner opplevde da de forhandlet om arbeidstid i 2013. De frie forhandlingene hadde da - slik det er avdekket av dansk presse i etterkant - et forutbestemt utfall, avtalt mellom regjeringen og kommunene for å finansiere landets skolereform. Nå kan det virke som om vår regjering forsøker det samme for å få gjennomført sin etter- og videreutdanningsreform. At dereguleringen av lærernes arbeidstidsavtaler i tillegg vil gjøre det lettere for regjeringens ambisjoner om større grad av effektivisering, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tilbud er også politikk. Men - dine og mine barn får regninga.

Kollektiv forhandlingsrett er forankret i den internasjonale ILO konvensjonen. KS vil i realiteten fjerne lærernes rett til å forhandle kollektivt om arbeidstid dersom kravene i forhandlingene innfris. Dette er fagforeningsknusing i praksis. Margareth Thatcher brutaliserte arbeidslivet i Storbritannia med tilsvarende metoder, men dette er ikke fremgangsmåter som harmonerer med den nordiske modellen for arbeidslivet.

Vår modell bygger på partenes gjensidige interesse av å skape stabilitet og trygghet for arbeidsplasser. Det finnes svært få – om noen - samfunn som har klart dette bedre enn vårt. Derfor blir det særlig oppsiktsvekkende når selvuttalte sosialdemokrater her til lands ikke står tydelig opp for kollektive avtaler og forpliktende forhandlingsløsninger mellom arbeidslivets likestilte parter.  For KS krever å erstatte forhandlinger med drøftinger, noe som vil forringe partenes gjensidige interesse av å ha et samarbeid.

Lærerne og deres organisasjoner er nå tvunget til å drive skyggeboksing i sin kamp for elevenes rett til forberedt undervisning. Regjeringen viser til KS, KS viser til kommunene som igjen viser til KS. Landets kommuner og regjering legger dermed opp til en prosess som til forveksling likner beskrivelsene fra Kafkas bok, Prosessen. Her beskrives en persons kamp mot et system som ikke lar han få vite hva han er tiltalt for, eller av hvem, og han får heller ikke anledning til å forsvare seg og fremføre sine argumenter. KS fremstår i økende grad som Kommunesektorens Skalkeskjul, et redskap for å dekke over budsjettkutt rettet mot de svakeste i samfunnet, barn og unge.  Et system for å unndra seg politisk ansvar.

200 år etter grunnloven burde landets styrende vokte seg vel for å ta i bruk tankegods fra føydalsamfunnet. Festtaler på grunnlovsjubileet 17. mai vil ha en besk ettersmak dersom landets myndigheter i realiteten bedriver udemokratisk fagforeningsknusing som ikke tåler offentlighetens lys.

Preben Pettersen Uthus

Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Kommunenes gode intensjoner?

I forbindelse med forhandlingene om lærernes arbeidstid hevdet Gunn Marit Helgesen (styreleder Kommunesektorens organisasjon) i en kronikk i Aftenposten den 30. januar at det ”har vært liten vilje fra organisasjonenes side til å diskutere realiteter, og stor iver etter å lime negative karakteristikker til KS og kommunene.”

La oss derfor se på realitetene når det gjelder kommunenes evne til å prioritere barnehager og skole.

På www.vol.no kunne vi den 2.februar 14 lese om Sortland kommune som kutter i budsjettene for oppvekstsektoren. Konsekvensene er at lærerne blir pålagt å ta ansvar for renhold. Den 30. august 13 skreiv VG at 1 av 3 lærere utfører rengjørings- og vaktmesteroppgaver.

Den 3.februar 14 skreiv www.bladet.no at barnehagene i Stjørdal har fått trangere budsjetter og derfor ber foreldre hente barna tidligere om dagen. Det kuttes også i utetid og prosjekter ettersom barnehagene ikke har budsjett til å leie inn vikar ved sykdom. Den 2. august 2013 leste vi i Dag og Tid at det manglet 6000 førskolelærere i norske barnehager.

27.juni 13 hadde Fedrelandsvennen et oppslag om at Kristiansand kommune nekter lærerne etter- og videreutdanning. Samme år den 27. august år står det i Dagsavisen at kommunene ikke følger opp lærerløftet med etter- og videreutdanning. 150 av 428 kommuner hadde ikke søkt om ettter- og videreutdanning for en eneste lærer. Forskning og statistikk viser at ukvalifiserte lærere og assistenter i økende grad brukes i spesialundervisningen i skolen.

I Dagens Næringsliv leser vi den 28.6.13 at internasjonale sammenlikninger viser at norske lærere tjerner dårligere enn sine kollegaer i andre land. Til tross for dette har lærerne måttet streike tre oppgjør på rad for å oppnå en lønnsutvikling på linje med andre i det norske samfunnet. Mandag 1. juli 2013 skriver VG at 15000 underviser uten lærerutdanning. 8. juli leser vi i Aftenposten at lærere vraker skolen, og at 38000 lærere jobber i andre yrker.

KS’ krav i arbeidstidsforhandlingene for skoleverket vil gi kommunene økt frihet til å kutte i oppvekstbudsjettene. Styrelederens mumling om at de vil skolen det beste har heller ingen troverdighet. KS’ har nemlig ingen makt over norske kommuners frie vilje og flertallsvedtak.

60 % av norske kommuner vedtok kutt i skolebudsjettene for 2013. Tallene er ikke stort bedre for 2014.

Det kan være fristende å snu om på utsagnet fra styreleder Helgesen: Det har nemlig vært liten vilje fra norske kommuner og KS til å diskutere realiteter, men stor iver etter å lime negative karakteristikker til lærerne og deres organisasjoner.


Preben Pettersen Uthus
Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.