Tillitskrisen og behovspyramiden

Det har vært mye snakk om tillitskrisen i norsk skole etter lærerstreiken som varte fra forsommeren til høsten. Men det finnes stier ut av krisen, og jeg skal forsøke å beskrive noe av den her.

For å finne veien ut må våre politikere komme med flere innrømmelser.

Den første av disse innrømmelsene må være at måten vi styrer offentlig sektor på i dag fungerer bedre på papiret enn i virkeligheten. Kjernen i dette bildet er New Public Management, med resultatstyring og intern konkurranse som sentrale ingredienser også i offentlig sektor. Der teorien tilsier at dette styringsregimet medfører innsparinger, ser de som er nærmest innbyggernes faktiske behov at byråkratiet vokser mens tiden til hvert enkelt barn og hver enkelt eldre og pleietrengende blir knappere.

Så må erkjennelsen av at dagens delegering av ansvar medfører dårligere personalledelse også komme. Dette fordi det aldri følger med ressurser når personal og økonomiansvaret delegeres ned til laveste ledelsesnivå i organisasjonen. Dermed må lederen gjøre mer på mindre tid, og da blir personalledelse salderingsposten. Utfordringen med dette er at behovet for nærledelse er enormt hos alle som jobber med mennesker, og det er essensielt for at de som skal ta beslutningene er tilstrekkelig informert om konsekvensene av sine beslutninger.

Neste innrømmelse er at mangelen på nærledelse og relasjonell informasjon øker behovet for målstyring og flyt av overflateinformasjon i systemet. Ledere som ikke er tilstede i hverdagen har nemlig ikke tilstrekkelig informasjon om sine medarbeidere til å dekke kontrollbehovet man har som leder. Dermed flyttes kontrollen og styringen fra relasjonelle ferdigheter og individuell kunnskap om sine medarbeidere - over til målstyring, statistikk og kanskje antakelser. I dette systemet briljerer de som kan håndtere tall og som innretter seg etter hvilken informasjon som etterspørres. De som kommer ut over gjennomsnittet belønnes mens de som ivaretar hele samfunnsmandatet risikerer å møte negative konsekvenser. Da forfremmes de som evner å bygge omdømmet fremfor de som ivaretar menneskers virkelige behov. Dessverre er det ikke alltid behovene hos barna i barnehagen eller ungene i skolegården de samme som det politikerne etterspør.

I rekken av innrømmelser kommer nå den viktigste: Tillitskrisen skyldes i bunn og grunn at profesjonene som arbeider med å dekke innbyggernes behov ikke føler at de settes i stand til å dekke behovene barn, unge og pleietrengende har i forhold til kunnskapen som finnes om menneskers behov. Maslow beskreiv dette for mange år siden, og innebærer at grunnleggende behov må realiseres før man er klar for å ta att på mindre grunnleggende. Når lærere i skoler og barnehager veit at barn trenger nok mat og søvn som er  grunnleggende behov for menneskers eksistens, etterspør politikerne hvordan opplæringen ivaretar behovene for selvrealisering og setter i verk tiltak deretter. Når sykepleiere og lærere ser mennesker med behov for trøst, omsorg og kjærlighet, bevilger politikere penger til det som gir status og annerkjennelse.

Konklusjonen min er at svaret på tillitskrisen er å gi profesjonene tilbake den statusen og makten deres kollektive kunnskap, ferdigheter og etikk fortjener. Som en del av etableringen av New Public Management inngår det å rive ned de profesjonelles innflytelse på samfunnsutviklingen. Det var dette som gjorde det nødvendig for Margareth Thatcher å bedrive fagforeningsknusing for å kunne styre. Det er dette som ligger bak når det nå foreslås å ta fra barnehagelærerne metodefriheten og flytte den til eierne. Det er dette som gjør at arbeidsminister Erikson nå vil endre arbeidsmiljøloven slik at de sentrale fagforeningenes makt forringes. Splitt og hersk som styringsprinsipp har vært i bruk i uminnelige tider, og dersom makten over arbeidstida flyttes lokalt vil også splittelsene øke og samholdet minske. Dersom han ønsket å heve kvaliteten på tjenestene burde han heller gitt profesjonen større innflytelse gjennom blant annet styrkete muligheter for å rapportere lovbrudd til tilsynsmyndighetene og delta i saksgangen som part i saken med sterke rettigheter. Da hadde vi kanskje unngått tilfellene med eldre som ikke får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter og barn som ikke får spesialundervisning etter lovens minstekrav g intensjon.

Å gi profesjonene tillit vil si å gi profesjonsfellesskapet tillit. Ingen kan være profesjonell alene. Derfor må tillitskrisen nå forebygges gjennom å lytte til fagforeningene som profesjonelle fellesskap, og fortsette og styrke trepartssamarbeidet som har brakt så mye godt med seg i vår felles samfunnsbygging. Om en annen vei velges vil den medføre forsterket mistillit og konflikt.

Etterdønningene

Det er ikke fritt for at etterdønningene av vårens tariffoppgjør har rullet inn over meg i høstmånedene. Bivirkningene etter intense år på sosiale medier kombinert med en svært interessant hverdag som tillitsvalgt og pappa har gitt seg så mange ulike utslag. De fleste av dem positive.

Men - for å ta en av de med negativt fortegn først: Da streiken var over og uravstemningen var unnagjort logga jeg av Arbeidstidsforhandlingene. Ikke sånn reint fysisk i form av å forlate gruppa, men mer psykisk i form av å melde meg av. Ikke misforstå meg - jeg har fulgt med nok til å vite at ting har gått rimelig greit for seg, og nye medlemmer har også blitt lagt inn - innimellom. Men det har faktisk vært godt å føle avstand til det som i store deler av det siste året har vært altoppslukende.

En annen konsekvens har vært at jeg i en periode ikke har vært like utagerende i min deling av politisk ladete budskap på sosiale medier. Jeg tok meg selv i å legge ut to statsbudsjettkritiske lenker denne uka, og da tenkte jeg: Nei men jøss - nå begynner du å komme litt ovenpå igjen!

På den andre siden må jeg melde om utrolig mange gode, varme og oppbyggende tilbakemeldinger fra folk. Det som kommer på sosiale medier er en ting, men det varmer faktisk mest å treffe folk i levende live og høre deres utrolige historier fra engasjementet vi har vært så heldige å få ta del i, vi som kjempet for lærerprofesjonens sak i året 2014.

For ei ukes tid siden var jeg så heldig å få ta del i mitt første medlemsmøte i Utdanningsforbundet Bømlo. Mange lærere hadde møtt frem, og engasjementet var stort. Det varmer når folk så åpenhjertig gir uttrykk for støtte og engasjement som mange gjorde i løpet av det møtet. Og så er det så artig å besøke nye lokallag!

For ett par uker siden fikk jeg besøke fylkeslaget i Møre og Romsdal for å forteller om mine erfaringer med sosiale medier. Og noen uker før der igjen var jeg innleder på Bergenskonferansen. Neste uke skal jeg innlede på kurs i Stavanger. Alt dette kjenner jeg er med på å gi med overskudd på en eller annen merkelig måte. Det er faktisk godt å fortelle litt om det som har skjedd. Og det er godt å høre andres opplevelser og fortellinger fra hvordan de siste månedene har føltes.

Mitt fokus nå er å bruke det som har skjedd på en god og fremtidsretta måte for å styrke fagforeningene. I det perspektivet har jeg noen synspunkt som jeg mener er viktige:

Vi må forsterke fagforeningsbevisstheten
Vi må forsterke profesjonsetikken
Vi må bygge enda større forståelse av hva som er hensiktsmessig kommunikasjonskanaler for ulike budskap og saker  tilpasset de ulike fasene i et tariffoppgjør og organisasjonens arbeid slik at våre felles interesser faktisk fremmes.
Medlemsdemokratiet utspiller seg i klubbmøter, medlemsmøter og årsmøter.

Det blir spennende å se hva som kommer frem i evalueringene som min egen organisasjon foretar, samt de evalueringer som KS nå gjør i etterkant av oppgjøret. Jeg er ikke i tvil om at hendelsene de siste par år har gitt oss alle ny kunnskap som det nå blir spennende å følge etterdønningene av.

Streikeslutt

Streiken er slutt, og nå skal historien skrives. I den forbindelse er det noen virkelighetsbeskrivelser som må manifesteres, og som går litt på tvers av historieskrivingen KS- lederen og andre nå forsøker å få til.

1: Lærerne har faktisk mistillit til KS
- Mistilliten til KS som representant for arbeidsgiverne er stor, og noe Gunn Marit Helgesen eller andre ikke klarer å snakke seg bort fra. KS har aldri representert sine oppdragsgivere (i første rekke kommunene - men indirekte også staten) på en god måte. Historien mellom KS og lærerne er en historie om provoserende utspill og endeløse utfordringer av opparbeidete faglige rettigheter. KS er også selve symbolet på et system for ansvarsfraskrivelse i styringen av offentlig sektor. Dette manifesterer seg nå når Helgesen forsøker å overføre ansvar for konflikten til staten. Mistilliten i skolene er også sterk lokalt. Rådmenn og politikere bør tenke seg godt om før de forsøker å overstyre skolens samfunnsmandat gjennom å presse stramme rammer ned over skolene. Måten "få og ingen" lokalpolitikere har inntatt ståsted i denne konflikten bidrar ikke til å styrke tilliten lokalt.

2: KS tenkte ikke på elevenes beste.
- Da hadde konflikten vært over for lenge siden. Gunn Marit Helgesen fortalte freidig i dag om hvordan KS har hatt samme mandat hele veien, men hennes egen personlige prestisje har tydeligvis forhindret organisasjonen fra å tenke konstruktivt. Dermed ble elevene brikker i "kommunespillet" hvor innsatsen var barn og unges læring. Mulig gevinst var effektivisering av offentlig sektor gjennom svekkete faglige rettigheter og dårligere muligheter for oppfølging av barns læring.

3: Konflikten dreide seg om arbeidslivspolitikk, og var ikke bare et forhandlingsspørsmål mellom partene.
- Korstoget KS var inne på dreide seg om å flytte på maktbalansen mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne. En løsning på streiken var derfor bare mulig når dette korstoget ble lagt dødt, og KS måtte godta at kravet om arbeidsgiversidas fulle styringsrett med profesjonelle yrkesutøvere var utopi.

4: Kravene fra KS var ikke kunnskapsbaserte eller forskningsbaserte.
- Arbeidsgiverorganisasjonen KS har på en svært uredelig måte plukket og brukt fakta som det måtte passe seg. At forskere ser seg nødt til å gå ut å korrigere virkelighetsforståelsen til en offentlig organisasjon som KS tross alt blir sett på, er for å si det mildt nokså spesielt i norsk sammenheng. KS har satt i system en svertekampanje mot en hel yrkesgruppe og deres fagorganisasjoner. Måten Skolelederforbundet har fremstått på i denne sammenhengen er svært lite tillitsvekkende. At denne gruppen så ukritisk legitimerer lemfeldig omgang med fakta gir i seg selv grunn til å stille spørsmål.

5: KS er ikke demokrati
- Mandatet KS har hatt er ikke forankret på en demokratisk forsvarlig måte. Det kan virke som om det er en "ja- klubb" innenfor arbeidslivspolitikken som har stått bak disse kravene. Det er grunn til å stille spørsmål ved om de kritiske stemmene og lærerne selv burde vært hørt i langt større grad - om dette skulle vært et demokrati. Det er dessverre heller ikke demokratisk at vi som innbyggere ikke vet hva våre ordførere og rådmenn står for i denne saken, og at våre valgte politikere unndrar seg debatt og diskusjon om dette viktige spørsmålet i norsk arbeidslivspolitikk.

6: Tilliten er ikke gjenopprettet
- Det er langt igjen til ordet tillit kan brukes mellom partene i skolen igjen. Om vi skal komme dit må arbeidsgiversida ta et oppgjør med seg selv. Allerede i dag har Helgesen bidratt til å skjerpe frontene gjennom å antyde at KS kommer tilbake med mer av det samme ved neste korsvei. At skolelederforbundet står dem bi som "rådmannens forlengete arm" bidrar også til å skjerpe frontene ytterligere. Kampviljen er svært stor blant lærerne. Om tillitskrisen skal opphøre, må arbeidsgiversida signalisere tillit som ikke tidsbegrenses. I tillegg må underfinansieringen av sektoren opphøre, og lærerne gis friheten til å løse oppgavene individuelt og i fellesskap.

7: Lønna må fortsatt opp
- Det er fremdeles rekrutteringskrise til yrket. Lønna er for lav til at de beste hodene velger læreryrket. Dette oppgjøret bidrar ikke til å ta igjen etterslepet som er opparbeidet gjennom mange år med forsømmelse av skolen.

8: Sosiale medier spilte en rolle.
- Ja - Per Kristian Sundnes - du leste riktig.  Og sosiale medier kommer til å fortsette å spille en rolle. Arbeidsgiversidas velbrukte taktikk med bruk av splitt og hersk er vanskeligere i en digital tidsalder. Det håper jeg også man får merke når hver enkelt skole skal forhandle om lokale arbeidstidsavtaler. Kunnskapen og dialogen med andre er bare noen tastetrykk unna.

9: Et slag er vunnet - ikke krigen
- Det er ingen grunn til å anta at ballen er lagt død. I tillegg er drivkraften bak konflikten et stadig økende New Public Management- regime i offentlig sektor. Inntil kampen mot denne styringsideologien er vunnet vil arbeidsgiversiden fortsette å utfordre profesjonenes faglige autonomi og arbeidstakernes opparbeidete faglige rettigheter. Det er grunn til å følge med på hva som skjer i verden, og være forut for utviklingen. For interesserte sjeler kan et googlesøk på "Rethinking Education" være en start i så måte.

10: Fagforeningsknusing
- Ordet er relevant i denne sammenhengen. Deregulering av sentrale avtaler er et sentralt element i både New Public Management og fagforeningsknusing. Derfor trenger vi sterke fagforeninger med velfylte streikekasser også i tida som kommer. Hadde vår skanse falt ville toget rullet videre mot andre profesjoner. Vi veit at sykepleiere og andre helsearbeidere, leger, politi og prester er blant dem som opplever økt press på effektivisering av arbeidstida. Felles for dem alle er at de opererer i offentlig sektor. Slankingen av offentlig sektor handler også om politikk.

Vi kompromisser IKKE på kvalitet.

Gunn Marit Helgesen og Per Kristian Sundnes har ennå ikke skjønt hva som er kjernen i konflikten mellom KS og lærerne. Kjernen kan oppsummeres enkelt slik leder av Utdanningsforbundet Trondheim gjentatte ganger har gjort det de siste ukene: VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.

KS forhandlingsledelse hevder at lærerne ikke kommer dem i møte i forhandlingene om lærernes arbeidstid. De skaper et bilde av lite forhandlingsvillige lærere som er vrange. For sin egen del unndrar de seg personlig ansvar i beste New Public Management-ånd mens de skylder på sitt forhandlingsmandat - et mandat som de tydeligvis har fått fra "You Know Who". Hardnakket påstår de at det er ett massivt press fra norske kommuner at lærernes arbeidstidsavtale skal forandres, men politikerne der har stort sett hverken satt seg inn i gammel avtale, eller vært med å prege og utforme KS' mandat. SKolen er rett og slett utenfor demokratisk kontroll kan det virke som.

Vi lærere har noe som KS ikke har. Vi forvalter et evig oppdrag på vegne av hele det norske folk mens KS ser ut til å være et mislykket forsøk på opplyst enevelde. Samfunnsmandatet vårt er å fremme barn, unge og voksnes læring og utvikling, et mandat som er både lovmessig og etisk bindende for oss. Norske kommuner bryter norsk lov om de ber oss fravike dette mandatet. Vi bryter norsk lov om vi fraviker dette mandatet.

Det KS nå ber oss om er å saldere i kvaliteten vi kan tilby i undervisninga. Gunn Marit Helgesen påstår vår arbeidstid ikke har rikka seg en millimeter de siste 20 årene. Hun skaper bilder av steile lærere. Men hun snakker mot bedre vitende.

Vi har nemlig ikke mer igjen å gi. Vi har gitt tid. Nå er nok - nok! Vi har tatt på oss nye oppgaver. Vi arbeider på nye måter. Vi samarbeider. Og vi fyller årsverket!

MEN VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.

For det vi ser er at utviklingen har gått for langt. Barn og unge - våre elever i alle aldre trenger mer av oss. Mer enn vi kan gi. Derfor krever vi en bedre arbeidstidsavtale for oss - og for dem. En avtale som bedre gir oss muligheten til å innfri alle de økte kravene skolen har møtt de siste årene.

Før KS skjønner dette har vi lite å snakke om. Det er VI som er profesjonelle på dette området! Om vi noen gang blir tvunget til å oppgi profesjonaliteten vår vil lærergnisten dø!

Kjære KS

Deres handlinger de siste ti årene har bragt skolenorge ut i det dypeste konflikten i nyere tid. Jeg vet derfor ikke om jeg kan stå inne for bruken av ordet kjære i min overskrift, men jeg forsøker fremdeles - av rein høflighet.

Vi er dessverre mange som ikke tror på dere. Vi tror ikke dere vil skolen det beste. Vi tror dere taler med to tunger. Vår mistro baserer seg på våre opplevelser med dere som arbeidsgiverorganisasjon. Dere har ikke innfridd på ett eneste punkt fra deres vakre festtaler.

Ikke ett eneste punkt.

Man skulle tro at det fremste argumentet for å overføre arbeidsgiveransvaret fra staten til kommunene var å bedre dialogen. Aldri har dialogen vært dårligere. Aldri har fremtidsutsiktene vært mørkere enn under KS.

Man skulle tro at kommuner som er avhengige av å følge lovens krav til kompetanse ville gjøre alt for å gjøre seg attraktive som arbeidsgiver. Lærerne har ikke sett noe til lønnsløftene i praksis.

Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som til stadighet kritiserte en yrkesgruppes kompetanse ville forplikte sine medlemmer til å bidra til å øke denne. Norske kommuner svikter likevel når det gjelder kompetanseløftet i skolen.

Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som har store utfordringer med å gi sine høyt utdannede kvinnegrupper konkurransedyktig lønn, ville takke ja om en regjeringtilbød en likelønnsmilliard. KS takket nei.

Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsker økt rekruttering til læreryrket forsøkte å legge forholdene til rette slik at yrket ble mer attraktivt. KS går motsatt vei og fjerner alle goder.

Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsket det beste for kvaliteten i møtet mellom lærere og elever la til rette for sterk profesjonsetikk. KS river bort fundamentet for at lærerne kan gjøre noe med utfordringene de ser elevene måtte ha.

Man skulle tro at de som ville skolen det beste og som satset på barn og unge, også ville bevilge penger til formålet. Men som vi har lært - når KS gir, tar de bare litt mindre. Norske lærere kjenner på kroppen at skolebudsjettene krymper mens oppgavene vokser.

Man skulle tro at en organisasjon som er en forlenget arm for demokratiet kjørte demokratiske prosesser. KS unndrar fakta, misleder og undrar viktige tema for åpen diskusjon. Og de gjør det igjen og igjen.

En hel vinter har tusenvis av lærere skrevet leserinnlegg, gått i tog og utfordret politikere uten å få svar. Hvor mye energi må lades fra landets lærere før dere forstår?

Hvis dagens lærere er så ubrukelige og lite kunnskapsrike, så tafatte og lite lojale, så egoistiske og lite kunnskapshungrige, og så bakstreverske og lite moderne som dere nå maler et bilde av med deres aller bredeste pensel: Hvem er det da dere har til å gjøre jobben som er så mye bedre? Hvilke rakettforskere og legestudenter er det dere har i ermet som skal steppe inn?

Og om dere ikke har ett ess i ermet - eller en joker? Hvordan i alle dager har dere tenkt å beholde dagens desillusjonerte lærere i skolen? Dere har systematisk såret og trampet på yrkesstoltheten til min yrkesgruppe i 10 år nå. Dere har systematisk revet ned vår anseelse i samfunnet og vår autoritet i klasserommet. Elevenes og foreldrenes bilde av læreren formet av Per Kristian Sundnes er malt i farger av mistro, mistillit og forakt. Det er nok nå KS.

31 000 sympatiserer med oss og vår sak på Facebook nå. Hvor mange må vi bli før dere vil høre?

Hvor mange lærere må beskrive hvordan deres krav vil rive bort fundamentet vårt for å gjøre en god jobb? Hvor mange lokalpolitikere må til for at dere skal forstå at dere aldri hadde et lokalpolitisk forankret mandat for å gjennomføre de endringene dere forsøker å få gjennom? Hvor mange forskere må fortelle dere at gnisten forsvinner fra lærerrommene, at motivasjonen blir borte og at fagligheten trues når deres kontroll og mistillit får dominere norske skolebygg?

Kjære KS. Jeg forsøker igjen: Kan den siste av dere som forlater rommet vennligst la være å slukke lyset? Mine og deres barn - ja alle fremtidige generasjoner fortjener at lærerne ikke brenner ut nå.

Vi står sammen og brenner sterkere enn noen gang inntil denne kampen er vunnet. Om utfallet av denne konflikten blir presset ned over lærerne nå tør jeg ikke tenke på konsekvensene.

Spiller vi kommunespillet?

Settingen hvor styreleder Helgesen i KS holdt pressekonferanse mens TV- skjermen bak henne kommuniserte "SPILL KOMMUNESPILLET" var på grensen til det tragikomiske. For norske skole har alt for lenge vært brikker i dette spillet hvor reglene minner om Eia og Tufte Johansens 'Joker Nord'.

Om KS får gjennomslag for sitt syn på arbeidsgivers styringsrett blir likheten skremmende.

KS har de siste dagene hardnakket hevdet at de har vanskelig for å forstå hva kravene fra oss lærere egentlig er. Dessverre har de ikke forstått at spillet de bedriver ytterligere forsterker tillitskrisen mellom lærere og arbeidsgivere.

I kommunespillet virker det som at alt handler om å vinne. I poker kan man noen ganger bløffe seg til seier selv om man har dårlige kort på handa. Da forsøker man å innbille sine motspillere at man sitter inne med bedre kort enn det man faktisk har, og så forsøker man å by dem ut av spillet slik at man ender opp med hele potten selv.

Dermed kan man noen ganger vinne uten å vise kortene.

Men utfordringen er at for å vinne på denne måten må man være villig til å satse høyt. Historiene er mange om dem som har spilt bort både klær, gård og grunn.

Jeg mistenker KS for å spille høyt for å sikre kommunene en økonomisk gevinst. Utfordringen er at en samlet profesjon har sett at KS har lagt barn og unges utdanning og fremtidsmuligheter i potten.

KS- styret driver dermed et usmakelig spill, og det er dette som svekker lærernes tillit til arbeidsgiverne ytterligere.

Ikke nok med det. De forsøker å fremstille seg som forsvarere av den gode sak samtidig som de har fremhevet kommunenes direkte økonomiske gevinster som følge av streiken - som om det var en seier for arbeidsgiversiden. De sparer villig penger på at barn og unge ikke får den utdanningen de har krav på. Det er ikke et etisk dilemma for dem...

Men ingen som har sett hvordan de kommunale budsjettene har utviklet seg de senere årene er i tvil om at satsingen på barn og unge svært mange steder er en innholdsløs floskel for kommunepolitikere som skal ivareta fremtidige utfordringer på blant annet vedlikeholds-, kultur-, helse-,  og omsorgssektoren. Barna blir salderingspost. Og for å saldere i barns oppvekst må man saldere i lærernes lønns og arbeidsvilkår.

Gamemasterne for kommunespillet er våre nasjonale politiker som med viten og vilje har delegert ansvaret for en sektor med høye nasjonale ambisjoner til kommunene. For å bruke et høydehoppbilde kan man da legge lista høyere enn budsjettene bærer og i tillegg delegere skylda for skolens riv ned til lærerne. Tillitskrisen forsterkes av at politikere både lokalt og nasjonalt i samlet front har gjort lærernes muligheter for ett effektivt tilløp kortere. Regjeringen legger lista på verdensrekord, og forventer at lærerne mestrer høyden uten tilløp. For publikum har dette gitt gode muligheter for hånlig fliring.

...

At forhandlingslederne for kommunesektoren etter snart ett år med arbeidstidsforhandlinger fremdeles hevder at de ikke vet hva landets største yrkesgruppe krever bør få alarmklokkene til å ringe. Ikke bare i KS, men hos samtlige politikere.

Noen vil vel kanskje hevde at det er en grunn til at Gud gav mennesket to ører og en munn. I kommunespillet handler det mer om tomt prat enn lytting.

Det er dette spillet lærerne nå takker nei til.

Lærerstreiken begynner å lukte blod.

Lærerstreiken fortsetter etter kveldens møter hos meklingsmannen. Jeg regner dermed med at det ligger til rette for opptrappinger i tida som kommer.

Arbeidsgiversida har kommet med en lang rekke utspill i kampen om lærernes arbeidstid. Ledelsen i KS har trukket lærernes arbeidsvilje i tvil, de har utfordret drøftingsplikten, de har holdt tilbake Rambølls rapport om arbeidstid og de har forsøkt å kjøre gjennom sine krav i arbeidstidsspørsmålene for skolen uten debatt på sine lokale tariffkonferanser.

Ledelsen i KS har spilt svarteper med lokaldemokratiet, lærernes yrkesstatus, yrkesstolthet og fellesskolen som innsats. En arbeidsgiverorganisasjon som kynisk spiller rulett med barns rett til skolegang 190 dager i året og som ikke nøler med å fremstille det som en seier for kommunene når de sparer penger på at lærerne streiker. Som om kommunenes fremste oppgave var å ha penger på bok, og ikke å levere et rikt tjenestetilbud til sine innbyggere...

Når kruttrøyken legger seg over skolegården en gang utpå høsten vil det være stygge sår i forholdet mellom arbeidsgiversiden og lærerne. Lærerne har for lengst mista tilliten til en arbeidsgivere som ikke bryr seg om sammenhengene mellom manglende rekruttering til læreryrket og lønns- og arbeidsvilkår. KS kan prate så mye de vil om sine gode intensjoner, men de har ingen troverdighet. Alt for ofte har norske lærere opplevd at fagre ord fra valgkamper, strategier, planer og ledere har blitt omsatt i budsjettkutt og økte arbeidsoppgaver. Alt for ofte har fagre løfter endt med ansvarsfraskrivelse. Nå sier lærerne at nok er nok, og om noen forsøker å tre en løsning med makt over skolenorge denne høsten som lærerne ikke står helhjertet bak tror jeg norske lærerrom vil implodere med en kraft politikerne ikke trodde var mulig.

At nesten samtlige politikere i norske kommuner, fylkeskommuner, storting og regjering dette året har latt seg målbinde av en håndfull byråkrater og politikere i KS- toppen gir ikke lærerne økt tiltro til verken systemet eller politikerne. En lærerstand som står igjen uten tiltro til det demokratiske systemet burde i seg selv bekymre de ansvarlige, ettersom et av skolens viktigste samfunnsoppdrag er å bygge demokratiet. I prosessene rundt lærernes arbeidstid er vi mange som har spurt oss om hvor det ble av innbyggernes rett til å stille politikerne til ansvar for sine meninger og standpunkt. Lærerne har det siste året drevet politisk skyggeboksing mot en motstander som har kunnet skylde på et slags spøkelsesmandat forankret hos politikere som ikke veit hva saken dreier seg om og ulne undersøkelser som ikke tåler offentlighetens lys.

Det lukter blod av konflikten mellom lærerne og KS nå. Personlig kan jeg aldri livet ha tillit til en arbeidsgiverside som lar seg representere av de samme forhandlerne som i årets oppgjør. Makan til uverdig og skittent spill trodde jeg aldri jeg skulle bli vitne til i 2014 - året da det offentlige Norge skulle hedre grunnloven.

Dersom ikke toppledelsen i KS må gå etter dette oppgjøret vil det ta lang tid før sårene lar seg lege. Lærerne krever et tilbud fra KS som tydelig viser at arbeidsgiversiden har tillit til lærerne.

Personlig krever jeg i tillegg at Per Kristian Sundnes og hans styreleder må ta sin hatt og gå da våre krav ikke lar seg gjennomføre om ikke dette innfris.

Blåmandag og facebook

For omtrent to og et halvt år siden var frustrasjonen over KS og deres holdning i arbeidstidsforhandlingene for skoleverket så stor blant en rekke tillitsvalgte i Utdanningsforbundet Sør - Trøndelag at noe måtte gjøres. KS måtte tvinges tilbake til forhandlingsbordet slik at lønn og arbeidstid ikke ble blandet sammen i tariffoppgjøret. Vi kunne ikke tape noen av delene.

På samme tid opprettet jeg gruppen Arbeidstidsforhandlingene på Facebook. Tanken var at denne skulle bygge samhold og forståelse for arbeidstidsavtalen, samt gi organisasjonene støtte i forhandlingene med KS. Ingen skulle kunne betvile at kravene våre folk i forhandlingsrommet fremsatte hadde støtte hos fotfolket.

I tillegg var gruppa viktig for å skape trykk på motparten. Informasjon til politikere, leserinnlegg til media. En rekke folkeopplysningstiltak både ble til og delt med andre på grunn av gruppa. Og det lyktes. Trykket ble etterhvert så stort at partene satte seg ved forhandlingsbordet og fikk i stand en ny arbeidstidsavtale. Kompromisset stod langt unna de kravene KS hadde hevdet inn i forhandlingene, men likevel kostet det organisasjonene en planleggingsdag å få i stand en avtale. Dermed kunne man snakke lønn i tariffoppgjøret, som enda en gang endte i streik.

Gruppa arbeidstidsforhandlingene var under streiken med på å skape trykk på samme side som organisasjonen. E- postaksjoner, SMS kampanjer og leserinnlegg på leserinnlegg. Lærere hevet stemmen sin og var tryggere på sin sak. Vi merket et skifte i opinionen. Flere lyttet kanskje til det vi sa.

Lærerne ønsket aldri kommunene som arbeidsgiver. Vi bad aldri om det. Men organisasjonene har måttet forholde seg til dem, for det er villet politikk i stortinget at kommunene har forhandlingsansvaret. Dessverre.

Skoler og barnehager har vært i en nesten endeløs streikemodus i tariffoppgjør etter tariffoppgjør. I barnehagene har arbeidsgiverne kjørt den gamle arbeidstidsavtalen opp i et hjørne, og senest i vinter måtte barnehagene tåle en domsavsigelse som gir arbeidsgiversida større makt over arbeidstida. I skolene har mindrelønnsutviklinga dominert bildet i forhold til andre grupper,samtidig som arbeidsgiveren stadig har kjørt løpet for å endre arbeidstidsavtalen.

Under ligger en grunnleggende mistillit til om lærerne gjør jobben sin til beste for elevene uten kontroll og styring. MER kontroll og styring. Men på sosiale medier har lærerne argumentert for profesjonalitet og autonomi. Rapporter fra Civita og Rambøll har blitt ettergått i sømmene og partert. De har ikke holdt mål. De har vært politiske partsinnlegg for høyresida som ønsker å innføre konkurranse, privatisering og større ulikhet i skoleverket og barnehagen.

Engasjementet har vært stort i to og et halvt år på facebookgruppa Arbeidstidsforhandlingene. Medlemstallet sank litt etter kampen for 2,5 år siden. fra 6000 til 4000. Men noen holdt debatten og motet oppe. Noen stod på også da det skulle være stortingsvalg og politikken skulle gis mandat. Noen stod frem og påvirket politikere før Arbeidstidsforhandlingene startet opp igjen høsten 2013.Hele tida for å støtte organisasjonene og gi våre tillitsvalgte kraft i sine forhandlinger. Avtalen skulle bli best mulig.

Da bruddet i årets forhandlinger var et faktum i slutten av januar 2014 var det i overkant av 6000 medlemmer i gruppa. hver dag de neste to ukene steig medlemstallet med 1000 medlemmer. Lærere skreiv leserinnlegg. Vi gikk i tog. Vi laga plakater. Vi ringte journalister og redaksjoner. Vi snakka med politikere, partier og foreldre.

Vi kjempa så hardt vi kunne.

Og vi tapte. 

Meklerens forslag til ny arbeidstidsavtale er ikke et steg i riktig retning. Helheten vil føre til flukt fra læreryrket slik jeg ser det, og vil også i liten grad virke rekrutterende. Det er vanskelig for meg å se endringer til det positive for lærerstanden i forslaget. Dessverre. Jeg holder arbeidsgiversiden ansvarlig. Det er deres krav som har ført oss dit vi er. Jeg har heller ikke stemt på de som ønsker å føre en arbeidstakerfiendtlig arbeidsgiverpolitikk.

Men tapte vi virkelig alt?

Det blei en skikkelig blåmandag. Resultatet blir slaktet og partert på facebooksiden jeg selv har starta. Utdanningsforbundet likeså. Medlemmene vender seg mot sine egne og glemmer at bjella egentlig skal henges på KS. Denne gangen var medlemmene klare for krig. KRIG. Denne kampen skulle vinnes - eller tapes. Etter harde forhandlinger var det altså HIT KS var mulig å flytte? Forhandlerne til Utdanningsforbundet ønsket ikke å risikere lesepliktavtalen, og trodde ikke arbeidsgiver var mulig å rikke lengre. Heller ikke i rikslønnsnemnda. Lærerne har ikke så mange støttespillere i opinionen. Dessverre.

Utfallet er tragisk for oss som har valgt læreryrket og som kjenner dets gleder og sorger. 

Facebookgruppa har utviklet seg til å bli tre ting i oppgjørets siste time.

- 1: Det det var ment som - en saklig debattarena om arbeidstidsavtalen hvor positive og negative side trekkes frem.

- 2: En åpen vervearena for små organisasjoner som ønsker å gjøre seg attraktive for nye medlemmer. 

- 3: En frustrasjonsarena hvor man vender seg mot egne tillitsvalgte og organisasjoner og signaliserer å melde seg ut.

Om dette fortsetter får KS det akkurat som de vil. Full krig mellom organisasjonene. Flere små organisasjoner med ulike stemmer i stedet for en stor og tydelig. Lavere organisasjonsgrad. Tillitsvalgte som ikke har tillit. Alt det som IKKE var kongstanken bak gruppa: Samhold og kunnskap gir styrke!

Jeg vurderer derfor å slette hele gruppa. Det var en fantastisk reise, men om det ikke tjener saken er det ikke sikkert du skal gjøre det.

Kampen.

Det farer mange tanker gjennom hodet nå om dagen. Kampen mot KS sine krav angående arbeidstid i skoleverket har i grunnen vært ganske altoppslukende den siste tida.

Hva er det egentlig jeg kjemper mot, og for? Er det verdt kampen?

Det første som slår meg er bildene jeg får opp på netthinna når jeg ser for meg mine egne barn i KS- skolen. Jeg blir dyster av det jeg ser da.

Det andre som slår meg er prosessene som er ført. Demokratiet har jeg skrevet mye om tidligere. Jeg er glad i det. Jeg bryr meg om det. Jeg vil bo i et folkestyrt land med reelle demokratiske prosesser. Jeg klarer ikke - selv når jeg legger min minst kritiske side til grunn - å se at det som skjer nå er demokrati.

Det tredje som slår meg er meg selv.

Jeg utdannet meg ikke for å bli en slik lærer. En som styres mer av klokka og penger enn av etikk og faglighet.



Om KS får viljen sin slukner jeg.



Derfor kjemper jeg kampen, og er villig til å kjempe den helt og fullt.

KS, Arbeidstidsforhandlingene og Grunnlovsjubileet.

Kommunesektorens Organisasjon (KS) har gått til krig mot lærerne og deres organisasjoner om arbeidstida. Men det er verre at kommunene 200 år etter grunnloven også har gått til angrep på en rekke viktige demokratiske prinsipp.

Demokratiets grunnidé er at man gjennom en fri og åpen diskusjon skal kunne påvirke beslutninger som angår egen livssituasjon (www.eidsvoll1814.no). Lovteksten i Grunnlovens  §100 sier at «Det paaligger Statens Myndigheter at legge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale.»

Offentliglova som formål «å legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for den enkelte, tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten.»

(http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-05-19-16)

 

Måten ordførere, politikere og statsråder håndterer spørsmålene fra lærerne bidrar ikke til å styrke disse lovformuleringene. Henvisningene til at dette er spørsmål som kun hører hjemme i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet holder ikke mål.

I rettslæren finnes det et prinsipp om kontradiksjon, det vil si at alle har rett til å fremstille sin side av en sak før en avgjørelse blir tatt. På kommunenivå har svært få – om noen - kommuner ført offentlig debatt om lærernes arbeidstid. Enda færre har gitt lærere, foreldre og elever mulighet til å bidra til at saken er tilstrekkelig opplyst før kommunens posisjon har blitt avgjort. Mandatet KS hevder å ha er altså ikke tilstrekkelig demokratisk forankret i kommunene.

Vårt demokrati er basert på ulike former for maktfordeling. Maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er kjent for de fleste. Men vi har også en maktfordeling mellom stat og kommuner, mellom politikere og administrasjon, mellom arbeidstakere og arbeidsgivere samt mellom det organisasjonsvalgte og det folkevalgte demokratiet. Kravene fra landets kommuner rykker på maktfordelingen mellom flere av disse.

Når mange av landets kommuner har gitt sine innspill basert på kun rent administrativ behandling gir det grunn til å stille spørsmål ved kommunenes delegeringsreglement og maktfordelingen mellom administrasjon og politikere. Når politikere hverken er orientert om, eller stiller spørsmål ved hvorvidt kravene fra KS representerer en endring i arbeidslivspolitikk, privatiseringspolitikk, distriktspolitikk eller utdanningspolitikk er det grunn til å stille spørsmål med politikernes evner til analyse, deres engasjement og rolleforståelse. Det gir oss også grunn til å stille spørsmål med administrasjonens nese for hva som er politikk og hva som er administrasjon.

NOU 1999: 27 slår fast: «Et demokrati er blant annet basert på prosedyrer for valg av representanter og for avgjørelser for flertallsvoteringer. Men forut for dette må det finne sted en meningsutveksling mellom myndige mennesker».(http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/1999/nou-1999-27/3.html?id=142122)

 Hvordan mener våre politikkere at vi – folket – skal kunne stille dem til ansvar for skolepolitikken når de ikke vil delta i den offentlige debatten om det som lærerprofesjonen opplever som en av vår tids viktigste skolespørsmål?

Det er i denne sammenhengen merkelig hvordan landets statsminister under valgkampen tydelig og politisk mente noe rundt lærernes arbeidstid og nå ikke mener noe som helst. Solberg uttalte i følge NTB blant annet at «Vi må forhandle med lærernes organisasjoner om hvordan vi kan sørge for et mest mulig smertefritt etterutdanningsløft. Å veksle inn avspasering om sommeren kan være en måte å få til dette på». Gjemmer statsministeren seg nå bak prinsippet om frie forhandlinger, akkurat som flere av landets ordførere, for å unngå å bli stilt til politisk ansvar?

Det er grobunn for å tro at landets kommuner og regjering driver med avtalt spill, slik danske lærerorganisasjoner opplevde da de forhandlet om arbeidstid i 2013. De frie forhandlingene hadde da - slik det er avdekket av dansk presse i etterkant - et forutbestemt utfall, avtalt mellom regjeringen og kommunene for å finansiere landets skolereform. Nå kan det virke som om vår regjering forsøker det samme for å få gjennomført sin etter- og videreutdanningsreform. At dereguleringen av lærernes arbeidstidsavtaler i tillegg vil gjøre det lettere for regjeringens ambisjoner om større grad av effektivisering, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tilbud er også politikk. Men - dine og mine barn får regninga.

Kollektiv forhandlingsrett er forankret i den internasjonale ILO konvensjonen. KS vil i realiteten fjerne lærernes rett til å forhandle kollektivt om arbeidstid dersom kravene i forhandlingene innfris. Dette er fagforeningsknusing i praksis. Margareth Thatcher brutaliserte arbeidslivet i Storbritannia med tilsvarende metoder, men dette er ikke fremgangsmåter som harmonerer med den nordiske modellen for arbeidslivet.

Vår modell bygger på partenes gjensidige interesse av å skape stabilitet og trygghet for arbeidsplasser. Det finnes svært få – om noen - samfunn som har klart dette bedre enn vårt. Derfor blir det særlig oppsiktsvekkende når selvuttalte sosialdemokrater her til lands ikke står tydelig opp for kollektive avtaler og forpliktende forhandlingsløsninger mellom arbeidslivets likestilte parter.  For KS krever å erstatte forhandlinger med drøftinger, noe som vil forringe partenes gjensidige interesse av å ha et samarbeid.

Lærerne og deres organisasjoner er nå tvunget til å drive skyggeboksing i sin kamp for elevenes rett til forberedt undervisning. Regjeringen viser til KS, KS viser til kommunene som igjen viser til KS. Landets kommuner og regjering legger dermed opp til en prosess som til forveksling likner beskrivelsene fra Kafkas bok, Prosessen. Her beskrives en persons kamp mot et system som ikke lar han få vite hva han er tiltalt for, eller av hvem, og han får heller ikke anledning til å forsvare seg og fremføre sine argumenter. KS fremstår i økende grad som Kommunesektorens Skalkeskjul, et redskap for å dekke over budsjettkutt rettet mot de svakeste i samfunnet, barn og unge.  Et system for å unndra seg politisk ansvar.

200 år etter grunnloven burde landets styrende vokte seg vel for å ta i bruk tankegods fra føydalsamfunnet. Festtaler på grunnlovsjubileet 17. mai vil ha en besk ettersmak dersom landets myndigheter i realiteten bedriver udemokratisk fagforeningsknusing som ikke tåler offentlighetens lys.

Preben Pettersen Uthus

Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Kommunenes gode intensjoner?

I forbindelse med forhandlingene om lærernes arbeidstid hevdet Gunn Marit Helgesen (styreleder Kommunesektorens organisasjon) i en kronikk i Aftenposten den 30. januar at det ”har vært liten vilje fra organisasjonenes side til å diskutere realiteter, og stor iver etter å lime negative karakteristikker til KS og kommunene.”

La oss derfor se på realitetene når det gjelder kommunenes evne til å prioritere barnehager og skole.

På www.vol.no kunne vi den 2.februar 14 lese om Sortland kommune som kutter i budsjettene for oppvekstsektoren. Konsekvensene er at lærerne blir pålagt å ta ansvar for renhold. Den 30. august 13 skreiv VG at 1 av 3 lærere utfører rengjørings- og vaktmesteroppgaver.

Den 3.februar 14 skreiv www.bladet.no at barnehagene i Stjørdal har fått trangere budsjetter og derfor ber foreldre hente barna tidligere om dagen. Det kuttes også i utetid og prosjekter ettersom barnehagene ikke har budsjett til å leie inn vikar ved sykdom. Den 2. august 2013 leste vi i Dag og Tid at det manglet 6000 førskolelærere i norske barnehager.

27.juni 13 hadde Fedrelandsvennen et oppslag om at Kristiansand kommune nekter lærerne etter- og videreutdanning. Samme år den 27. august år står det i Dagsavisen at kommunene ikke følger opp lærerløftet med etter- og videreutdanning. 150 av 428 kommuner hadde ikke søkt om ettter- og videreutdanning for en eneste lærer. Forskning og statistikk viser at ukvalifiserte lærere og assistenter i økende grad brukes i spesialundervisningen i skolen.

I Dagens Næringsliv leser vi den 28.6.13 at internasjonale sammenlikninger viser at norske lærere tjerner dårligere enn sine kollegaer i andre land. Til tross for dette har lærerne måttet streike tre oppgjør på rad for å oppnå en lønnsutvikling på linje med andre i det norske samfunnet. Mandag 1. juli 2013 skriver VG at 15000 underviser uten lærerutdanning. 8. juli leser vi i Aftenposten at lærere vraker skolen, og at 38000 lærere jobber i andre yrker.

KS’ krav i arbeidstidsforhandlingene for skoleverket vil gi kommunene økt frihet til å kutte i oppvekstbudsjettene. Styrelederens mumling om at de vil skolen det beste har heller ingen troverdighet. KS’ har nemlig ingen makt over norske kommuners frie vilje og flertallsvedtak.

60 % av norske kommuner vedtok kutt i skolebudsjettene for 2013. Tallene er ikke stort bedre for 2014.

Det kan være fristende å snu om på utsagnet fra styreleder Helgesen: Det har nemlig vært liten vilje fra norske kommuner og KS til å diskutere realiteter, men stor iver etter å lime negative karakteristikker til lærerne og deres organisasjoner.


Preben Pettersen Uthus
Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Dine barn betaler Ernas løfter

Når kommunene realiserer Ernas valgløfter blir det barna som tar regninga. Det blir realiteten dersom Kommunenes interesseorganisasjon (KS) får viljen sin i forhandlingene med lærerne om arbeidstid.

KS ønsker nemlig å frigjøre tid til etter- og videreutdanning og samarbeid med andre instanser gjennom å åpne opp for å flytte store deler av lærernes årsverk til elevenes ferier. I tillegg ønsker KS å fjerne lesepliktavtalen til lærerne som sentral avtale. Leseplikten sikrer kvaliteten i elevenes undervisning gjennom å sikre lærerne tid til å tilpasse undervisningen gjennom for- og etterarbeid.

Antallet timer i årsverket skal forbli urørt. Innenfor rammen av 1687,5 timer skal altså lærerne ifølge KS rekke alt de ikke har nok tid til fra før, og i tillegg frigjøre mer tid til etter- og videreutdanning. Dette mener KS vil gi et kvalitetsløft.

For den som ikke er kommunebyråkrat kan det fremstå som at barna får regninga for Ernas valgløfter. Det er nemlig arbeidet med planlegging og evaluering av barnas undervisning som trekkes fra når kommunesektoren flytter tid til andre oppgaver enn undervisning.

Enten er det noe alvorlig galt med regneferdighetene i Kommunenes hus, eller så er KS’ fremstilling av virkeligheten for god til å være sann. I verste fall har kommunene en skjult agenda og ønsker å spare penger da lesepliktavtalen i realiteten er den siste hindringen mot ytterligere kutt i skolebudsjettene.

Preben Pettersen Uthus
Lærer og tillitsvalgt i utdanningsforbundet.

Fortjen tilliten, KS!

Som lærer kjemper jeg nå for elevenes rett til god undervisning, mens kommunene jobber for sin rett til fritt å omdisponere ressurser bort fra skolen.

Kampen om lærernes arbeidstid handler ikke om det som media kaller for «lærerferier». Det handler om den siste reelle hindringen for kommunepolitikernes budsjettmessige salderinger i skolen. Arbeidstidsavtalen for lærerne er den siste barrikaden mot budsjettkutt. Erfaring viser oss dessverre at Opplæringslovens formuleringer om «forsvarlighet» på langt nær er nok.

Kommunene hevder de vil skolen det beste, og at de ønsker å verne lærerne mot for stor arbeidsbelastning. Videre fremholder de at dette handler om leders muligheter til å lede sine ansatte, og de kaller den nåværende avtalen for rigid og lite fleksibel. For å forstå hvorfor lærerne nå slår så hardt tilbake er det lurt å se på hvorfor tilliten er tynnslitt i dag.

Helt siden KS tok over forhandlingsansvaret for lærerne i 2004 har lærergruppene hatt en mindrelønnsutvikling sammenliknet med andre grupper i kommunal sektor, til tross for at lærerne er ei gruppe med svært høy utdanning i kommunene. Lærerne har i lokale forhandlinger i kommunene finansiert lønnshevinger for andre grupper, og det har skjedd på tvers av lærerorganisasjonenes krav. Bare sikringsbestemmelser som lærerorganisasjonene har streiket seg frem til de siste årene har stagget utviklingen noe.

I dagens arbeidstidsavtale finnes en tidsressurspott for byrdefull arbeidssituasjon. Denne regnes ut fra antall elever på den enkelte skole, og er fleksibel slik at den kan rettes inn mot lærere som har behov for ekstra tilrettelegging. Ut fra arbeidsgiversidas argumentasjon skulle man tro denne tidsressurspotten var flittig brukt i kommunene, men dessverre er virkeligheten en annen. Bare i Sør- Trøndelag fylke salderte kommunene til sammen bort flere timer til denne ressursen i 2012, som elevene i Hitra kommune fikk undervisningstimer. Utfordringen er altså ikke muligheten til å verne de som trenger det, men kommunenes evne til å gjøre det.

Det skapes et inntrykk av få muligheter til å følge opp og styre lærere som ikke mestrer jobben sin, men likevel har rektorer styringsrett med 33 timer i uka. Når det jamres fra skoleeiere om at det finnes råtne egg i lærerkurven, kan man stille spørsmål ved om det kanskje finnes råtne ledere også. Min påstand etter å ha snakket med svært mange tillitsvalgte er at det i de fleste tilfeller ikke er tatt i bruk de prosedyrene som finnes for å veilede, hjelpe og eventuelt irettesette og hjelpe lærerne som trenger. Og i mange tilfeller skyldes dette manglende ledelsesressurser på skolene på grunn av økonomi.

Kommunene mener det er vanskelig å skape kvalitet uten å utvide lærernes arbeidsår. På grunn av vanskelige lærerorganisasjoner må rektor få adgangen til å være diktatorisk i forhold til arbeidstiden på sin skole i følge KS. Utfordringen her er at det har ikke vært et skred av arbeidstidsforhandlinger om alternative avtaler i kommunene de senere årene, selv om avtalen gir kommunene rom for å forhandle om dette. Tvert imot kan det synes som at mange skoleledere ikke fullt ut har utforsket det mulighetsrommet dagens avtale faktisk gir, og argumentert for det på en slik måte at lærerne lokalt tror på det. Videre sliter lærerne med tilliten til skoleledere som har munnkurv og er mer lojale mot rådmannens budsjett enn mot elevenes rett til undervisning.

KS hevder etter- og videreutdanning er på dagsordenen deres. Likevel viser tallene at svært mange kommuner ikke har brukt sine plasser til etter og videreutdanning på grunn av økonomi. Vi vet at kommunen ikke har gjennomført lokale kompetansekartlegginger, og heller ikke har fulgt opp avtalefestede systemer som skulle gi lønnsmessig uttelling for kompetanseheving.

1/3 av kommunene kutter i skolebudsjettene i år. Elever med krav på spesialundervisning får ikke det tilbudet de har krav på etter loven. Mange av lærerne i skoler og barnehager har ikke godkjente arbeidsplasser etter arbeidsmiljøloven. Vedlikeholdsetterslepet er enormt på sektoren. Tilgangen til læremidler minimal. Bassengene tømt for vann. Det settes ikke inn vikar ved fravær. Midlene til ekskursjoner og praktiske aktiviteter kuttet til beinet. Jeg kunne fortsatt lenge.

Utfordringen for kommunene er at de får den tilliten fra lærerne som de har gjort seg fortjent til. Historien viser oss at arbeidsgiversiden er opptatt av en ting i skolen, og det er hvordan skolen kan tilføre midler til andre sektorer. Før skoleledere og skoleeiere kan rope om elendige avtaler og udugelige lærere som de gjør nå, bør de feie for egen dør og se mulighetene for å drive ledelse innenfor det avtaleverket vi har.

Å skyve de små foran seg med den ene handa samtidig som man stjeler goderiet deres med den andre er rett og slett umoralsk og innbyr på ingen måte til tillit.

KS innfører diktaturet?

Fordeling av makt er et viktig prinsipp i alle demokrati. Nå vil KS at skolen skal bli et diktatur.

Noe annet er det ikke mulig å lese av kravene Kommunenes Organisasjon stiller til lærerne i forbindelse med forhandlingene om ny arbeidstidsavtale. KS vil drøfte arbeidstid, men om man ikke blir enige skal rektor bestemme. Dermed havner all makt hos arbeidsgiver, og ikke fordelt mellom partene som i dag forhandler.

Det blir som et tariffoppgjør uten streikerett.

Når makten ikke er fordelt mellom partene kan den sterke parten nemlig ture frem som han vil og forhandlingene blir ikke reelle. "Hvis du ikke frivillig gjør som jeg vil - bestemmer jeg at det blir som jeg vil". Fagforeningsknusing er et greit begrep å bruke nå mens høyrevinden blåser blå og kald, men skylden ligger hos begge politiske fløyer.

At KS er en organisasjon som jobber på vegne av det folkevalgte demokratiet skulle man forresten ikke tro. Her er det liten åpenhet rundt viktige spørsmål for innbyggerne og arbeidstakerne i velferdssamfunnet. Basert på tendensiøse debattgrunnlag, ideologisk fargede dokumenter, ensidig kildegrunnlag samt mangelfull kunnskap og fravær av debatt kan det se ut til at landets kommunepolitikere ledes til å føre en arbeidsgiverpolitikk som ligger svært langt til høyre på den politiske skalaen.

Det sier i grunnen det meste når den ultraliberale tenketanken Civita benyttes som sannhetsvitne for argumentene til organisasjonen, samtidig som det er grunn for å mistenke KS for å håndplukke statistisk grunnlag i sine skoleeier- og skolelederundersøkelser (med i overkant av 500 deltakere totalt).

Du kunne kanskje falle for fristelsen og tenke at ledelsen sitter med hele makta ensidig i andre bedrifter, og at det er slik arbeidslivet fungerer? Til det må det repliseres at ledere innenfor andre virksomheter må passe seg for å ikke miste arbeidstakere til konkurrenter. KS sitter på et monopol, og lærere som ønsker å jobbe som lærere kan ikke uten videre skifte arbeidsgiver bort fra kommuner og fylkeskommuner. Monopolet er opprettet for å gi fellesskapet lik tilgang til det velferdstilbudet som kommunen leverer. Derfor blir mangelen på maktfordeling hvis KS’ forslag gjennomføres enda verre, og KS' demokratiske ansvar desto større.

Men - NEI – jeg ønsker på ingen måte å framsnakke private løsninger for å forhindre monopolsituasjonen. Dem vil vi ikke ha fordi de ikke gir alle lik tilgang til velferd. Jeg mistenker likevel at sterke krefter i samfunnet nå spiller KS' slik at privatisering blir neste skritt.

Jeg vil ha et demokratisk samfunn og reell medvirkning fra arbeidstakerne. Arbeidsgivers styringsrett har arbeidstakernes støtte og den går svært langt i forhold til å kunne delegere og fordele arbeidet også i skolen i dag. Arbeidsgiver er likevel ikke enerådende når det gjelder å ha kunnskap om de oppgavene som skal løses i skolene og hvordan de best løses. Å la rektor svinge spanskrøret over sine medarbeidere kan fort lede skolen inn i en maktarrogant kultur som forplanter seg helt ut i de ytterste klasserom.

Lærere er høyt kompetente medarbeidere og fortjener et ord med i laget. Den gode læreren jobber oftest best når han benytter arbeidsmåter han tror på. Det viser nemlig forskning.

Hvorfor gidder vi egentlig å bry oss?

KS har fremmet krav som er uspiselige for landets lærere i forhandlingene om lærernes arbeidstid. Men hvorfor gidder vi egentlig å bry oss? Hvorfor kan vi ikke bare godta at byråkratene i KS vet best?

Vi bryr oss fordi vi kjenner barna som lykkes like godt som vi kjenner dem som sliter. Vi bryr oss fordi vi ser lykken i øynene på de som lærer noe nytt like tydelig som vi ser frustrasjonen i øynene på de som nok en gang vet at de kommer til å stryke. Vi bryr oss fordi vi veit at alle kan noe, og fortjener å bli sett.

Vi bryr oss fordi vi vet at noen i klassen trenger en klapp på skuldra om fredagen fordi ikke alle helger er trivelige, og fordi vi liker å le høyt på mandag sammen med de som har smakt selve lykken i livet og forelska seg i helga.

Vi bryr oss fordi vi veit at læring ikke handler om lineære grafer, men mer om trappetrinn som noen ganger er ganske dype og høye. Vi bryr oss fordi det er vi som møter de små og store menneskene som går livets landevei og sitter på skolebenken. Vi bryr oss fordi vi er der når ingen andre er der, og fordi vi vet at vi både bygger og redder liv. Hver dag.

Vi bryr oss fordi vi er sammen med barn hver dag. Fordi vi har valgt yrke på grunn av at vi liker barn. Vi bryr oss fordi vi ønsker å være der når noen trenger oss. Vi bryr oss fordi samfunnet trenger sånne som oss. Vi bryr oss fordi de svakeste trenger noen som gir alt.

Vi bryr oss fordi vi veit at tilpasset opplæring trenger både forberedelse og etterarbeid. Vi bryr oss fordi vi blir stressa når vi ikke får gjort jobben vår godt nok. Vi bryr oss fordi vi aldri får gjort nok samtidig som vi er avhengige av å føle at vi gjør det vi kan.

Vi bryr oss fordi barn trenger voksne med tid til dem. Vi bryr oss fordi vi ønsker å se barna. Vi bryr oss fordi vi er redde for å miste grunnlaget for relasjonene vi er så avhengige av. Vi bryr oss fordi vi kjenner utfordringene i skolen på kroppen hver dag og fordi tårene i øyekroken til 8- åringen blir med oss hjem på kvelden, og drypper stille ned på hodeputen vår når vi sover. Vi bryr oss fordi vi veit at noen ganger er barn helt avhengige av oss, og at det kan være et spørsmål om liv og død.

Dere stiller spørsmål ved våre gode intensjoner og belærer oss om at det å fjerne sikringen av vår tid til for og etterarbeid skal gjøre oss bedre i jobben vår. Dere er frimodige nok til å antyde at vi skyver barna foran oss. Dere tror at det tjener barna og oss at vi bruker mer av tida vår mens barna ikke er der.

Dere ser ikke barna men bare tall.

Mens vi har tatt på oss et livsverk.

Fordi vi bryr oss.

Preben Pettersen Uthus
Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Hva vil du for ditt barn?

Tenk deg følgende:

Ditt barn er på vei til sin første skoledag. Du lurer på hvordan dette skal gå. Du håper skolen skal se ungen din som det unike individet han er, og gi han muligheter til å vokse i forhold hans evner og forutsetninger. Selvsagt vil du at barnet ditt skal ha venner og fungere i fellesskapet i klassen.

Noen barn trenger ekstra utfordringer som de kan strekke seg etter mens andre trenger forenklinger for å forstå. Alle trenger å bli sett hver dag. Alle trenger å føle seg verdifulle. Vi trenger tilbakemeldinger på det vi har gjort. På godt og vondt. Lærerne skal se hvert enkelt individ og bry seg om det.

Tilpasset opplæring skjer både underveis i møtene med elevene og i tida mellom dem. Når læreren tar konsekvensen av den kunnskapen han tilegnet seg i forrige møte med elevgruppa, og tilpasser opplegget for neste time slik at det blir bedre. Tilpassing er også å gi elevene nøyaktige tilbakemeldinger slik at de mestrer oppgaven bedre neste gang. Tilpassing foregår når læreren vurderer, forbedrer og eventuelt forkaster de planene som til enhver tid har lagt, og dette må skje kontinuerlig i skoleåret.

Det er tida til å gjøre nettopp dette lærerne nå kjemper for. Det er tida til å se hver enkelt elev, og til å gjøre noe med det man ser som nå står på spill. Arbeidsåret i skoleverket er ikke annerledes enn for mange andre fordi det tjener lærerne. Det er annerledes av hensyn til elevene, og fordi det gjør at lærerne har mulighet til å gjøre jobben sin på en skikkelig måte.

Lærerorganisasjonene og Kommunesektorens interesseorganisasjon (KS) er tilsynelatende enige om en ting; Lærerårsverket utgjør 1687,5 timer. De er derimot uenige om hvor mange uker timene skal fordeles på og om lærerne skal ha en reell sikring av tid til for- og etterarbeid i avtalen. Lærerne mener at normalarbeidsuken på 37,5 timer ikke strekker til når elevenes behov skal imøtekommes, og ønsker et fortsatt komprimert arbeidsår der årsverket sammenfaller med elevens undervisning.

Har du tenkt gjennom hva det vil bety for deg og ditt barn om lærerne ikke lengre har tid til å tilpasse undervisningen etter evner, forutsetninger og behov underveis i skoleåret?

Lærerne kjemper en kamp for ditt barn i disse dager.

Spørsmålet du som forelder bør stille deg er; Hva vil jeg for mitt barn?

Preben Pettersen Uthus
Lærer, og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Prøver igjen...

Joda. Det skal jammen ikke være lett, men nå prøver jeg igjen. Forsøk nummer 3?

For blogging var jo egentlig gøy, men så var det denne tida da.

Uansett: Er fremdeles engasjert, og har fremdeles et behov for å spre det som engasjerer, så derfor håper jeg å gjennoppta aktiviteten min her inne med dette. SÅ får vi se om jeg lykkes med det nyttårsforsettet.

AKkurat det vil tiden vise.