Imperialismens tidsalder.

I dag var jeg ute i hagen en tur. Våren er herlig, og selv om hagearbeid ikke er en ubestritt favoritt for meg - er det samtidig deilig å holde på i egen hage med arbeid som i aller minste grad er stressende. Tankene får spillerom der ute mellom greiner og grastuster.

Jeg er veldig glad for det jeg har. Egentlig burde jeg skjemmes, for til å være en ung mann midt i 30 årene, nyter jeg virkelig godt av at jeg har vært heldig å vokse opp sammen med resten av plommen i egget. Her i Norge har vi det bra, og når jeg tusla rundt ute på plenen min i dag, måtte jeg virkelig tenke over alt min lille familie på 3 egentlig eier.

Ikke det at vi lever i noen slags overflod, men vi har det vi trenger, og litt til. SOm de fleste her til lands.

Når jeg så kommer inn og blar gjennom en nettavis, kommer jeg over en artikkel som beskriver virkeligheten i Aserbajdsjan. Viste du at den første oljebrønnen i verden ble boret i Aserbajdsjan? Kjente du til at Aserbajdsjan den dag i dag har rike forekomster av olje?

Folk i Aserbajdsjan nyter ikke godt av rikdommen på samme måte som vi gjør det - selv om Baku som er landet hovedstad lenge ble omtalt som hovedstad for det sorte gull.

I det tidligere Sovjetlandet har man ikke styrt rikdommen til samfunnets beste. Derimot sitter en liten elite på enorm rikdom, mens den øvrige befolkningen hungrer etter de mest grunnleggende livsnødvendigheter og demokrati og menneskerettigheter.

Og - så er det en liten bit av Norge medd i spillet der også. Ikke melkesjokolade nei - for lykkelige kyr fra Freia har da vel aldri gjort noen fortred.

Statoil. Vi er altså inne på eiersiden i Aserbajdsjan. Kjøper opp rettigheter til å utvinne olje, og merverdien tar vi med oss hjem. Statoil - som altså er litt mitt og litt ditt, skummer en lukrativ fløte av investeringer gjort i tvilsomme strøk av verden. Statsoljeselskapet dekker seg bak at dersom ikke vi er inne, så vil noen andre og enda fælere ulver forsyne seg av oljerikdommene. Og - da er det jo bedre at vi gjør det. Eller?


Det er noen år siden imperialismens tidsalder nå. den gangen var det de store vesteuropesike landene som forsøkte å skaffe seg kontroll over landområder rundt omkring i verden for å kontrollere naturressursene der. Imperialismens tidsalder gikk over i 1. verdenskrig i 1914.

Det er snart hundre år siden den gang, men når jeg ser måten globale selskap og investeringsfond skaffer seg kontroll over ressurser andre steder i verden, spør jeg meg om imperialismen egentlig er over. Eller - driver vi egentlig med industriimperialisme?

Kan vi forsvare måten vi øker verdien av vårt eget lands BNP på, sett opp mot at den samme velstandsøkningen hos oss faktisk tar bort grunnlaget for velstand i andre deler av verden? Dersom vi skal involvere oss med teknologi i fattige deler av verden, burde vi ikke da også se bort fra motivet om maksimal profitt?

Jeg hadde i allefall ikke likt det om et statlig selskap fra Aserbajdsjan hadde kjøpt opp rettighetene til plommetreet mitt. det er sikkert.

Alle busker med torner på derimot...