Finanskrise del 2?

I dagens nettutgave av VG kom det en artikkel som gir signaler om det jeg har venta på en stund. Finanskrisas del to.

Nå er det ofte slik at jeg ikke liker oppfølgeren bedre enn originalen, og så tror jeg også vil bli tilfelle denne gangen. Analytikere tror lån som får høyere rente i 2011 vil ha stor sansynlighet for mislighold, særlig i det amerikanske markedet. Jeg tror analytikerne får rett.

For - det har liksom gått litt for smertefritt med krisa denne gangen. Vi her på berget fløt på oljemilliardfjøla og klarte oss jo greit av den grunn, og ute i verden har mange mista jobbene sine, men samtidig har liksom ikke de enorme konsekvensene kommet for en dag - spør du meg.

Derfor har jeg lenge tenkt at det er mer medd dette isfjellet enn det som stikker opp over vannet. Det kommer nok en krise til. Det er for mange som har mista jobben som ikke klarer å betale dersom renten går opp. Og det skal den gjøre på låneavtaler som ble inngått under kunstig lave renteforhold før krisestemningen satte inn, skal vi tro analytikerne.

Det paradoksale her er er noen finansmeglere og andre akrobater sansynligvi har tjent gode penger på roten til krisa. For i finansbransjen er provisjonsbaserte avtaler vanlig, og det betyr at en låneselger kan tjene penger på å inngå flest mulig låneavtaler. Det betyr også at låneselgeren kan være villig til å presse risikoen maksimalt i gåde tider, for å oppnå mest mulig provisjon.

En skummel sirkel blir til, men er det finansfolkene som må betale prisen til slutt?

Vi ser hvordan krisa slår ut rundt omkring i verden. Finansvesnet er for viktig for samfunnet og det offentlige trør til. I Hellas er en av bivirkningene av krisa at man kutter i lønninger og ansatte innenfor det offentlige. Barn og syke rammes hardest.

Vi kan jo spørre oss om provisjonsbaserte avlønningssystemer er et gode for samfunnet? Høyest mulig profitt på kort tid fører til at de finansielle reservene blir mindre i dårligere tider, samtidig som forskjellene øker. Når ansatte blir overflødige i en bedrift på grunn av nedgangstider er det det offentlige som får regninga i form av arbeidsledighetstrygd og sosiale utfordringer.

For meg er det et stort paradoks at noen mener vi bør ta i bruk slike provisjonsbaserte system i større grad også innenfor det offentlige. Det argumenteres med effektiviseringseffekter. Har man da oså regnet inn de astronomiske utgiftene som føler med finanskriser? Har man da tatt med tallene som følger med den finansielle loven om opp og nedturer, lavkonjunktur?