Barnevern. Barnevennlige styringssystem?

En av de tingene som virkelig engasjerer meg for tida er barnevernet. Gjennom samtaler med folk jeg omgås opplever jeg ofte at et av samfunnets viktigste nettverk kanskje har noe å gå på for å kunne hjelpe de virkelig svake i samfunnet.

Bare så det er sagt med det samme. Dette er ikke et spark mot alle de dyktige folkene som jobber innen barnevernet. Dette er et spark mot styringssystemene som fører til at ting ikke går slik intensjonen er.

Alt for ofte kan det virke som at barnevernet sitter handlingslammede og må se på at barn ikke har det bra fordi lovverket er for sterkt i forhold til foreldreretten. Foreldre kan nekte i det vide og brede, og det kan til tider virke som at det må stå om akutt fare for liv og helse før barnevernet skal ta over omsorgen for barn.

I tillegg til den juridisk baserte handlingslammelsen virker det også som om rammevilkårene for barnevernet ikke er gode nok. Førstelinjearbeidere får ofte høre om at man ikke kan ta over omsorg for barn fordi det mangler fosterhjem og beredskapshjem. Det tar år å utrede saker, men samtidig opplever jeg som politikker en "absolutt tystnad" fra etaten hva ønsker om økte bevilgninger og bedre rammevilkår angår.

I min verden er det for stort sprik mellom teori og praksis her. Noe må skje.

Utfordringene skyldes i mine øyne det faktum at det offentlige benytter feil styringssystem. Suksess måles i økonomi og budsjettkontroll. Alt for mange politikkere er for opptatt av denne delen av forvaltningen, og stiller i for liten grad spørsmål knyttet til kvalitet.

Kombinert med individuelle avlønningssystemer knyttet til kriterier som for eksempel fleksibilitet og samarbeidsevne, stimulerer ikke styringssystemene til at ledere og mellomledere i det offentlige skal si fra om problemer og reelle utfordringer i hverdagen. En i utgangspunktet positiv kultur der man prøver å komme i mål innenfor budsjettrammene blir strukket for langt, og går på bekostning av forsvarlighet og etikk. Noen ganger må man si fra om at det ikke går å gjøre mer for med mindre ressurser.

Desverre vet jeg at problematikken jeg beskriver er en del av virkeligheten. Ikke over alt, men mange jeg snakker med i hverdagen sitter med det samme inntrykket.

Resultatet er at lærere og førskolelærere får ekstra bekymringer og stress. Det er fotsoldatene som må gjøre jobben mens utredninger og ansvarsfraskrivelser foregår. Det er vi som må se barna. Backe opp og støtte. Men lide med.

"Det va kje sånn det sko vær - det va kje sånn det sko bli."

Nå må vi ta tak.