Olympiske leker og sånn.

Tidligere har jeg her i bloggen malt vinterbilder med både bred kost og tynn pensel. Den observante leser har nok mellom linjene lest seg frem til en forståelse av at jeg synes den kalde årstida er ganske så allright. Hvitt pudder og paralelle skispor som slynger seg mellom gran, furu og bjørketrær er helt ok i mine øyne.

I helga som var hadde jeg ett par flott turer på ski. Sammen med Sissel pakka vi Niklas i pulken og la i vei ut på tur. Sjelebot for både liten og stor - tror nå jeg, selv om Niklas nok var aller mest opptatt av å sove det meste av tida mens vi var ute.

Det er noe urnorsk med friluftslivet. Vi er født med ski på beina og en evig trang til å legge i vei ut i skogen. Født med ski på beina ja...

Det er jo OL. Lekene som for øyeblikket utspinner seg i Canada har fanget min interesse, tiltross for en litt mer laber start enn vi nordmenn i utgangspunktet har sett for oss. Det er liksom litt motsatt av det norske det. Ski - og best når det gjelder - det er det som er rødt, hvitt og blått! Og så er vi blidspente da. Uansett.

Vi har en unorsk løper i den norske troppen. Jeg liker Petter. Det er befriende med nordmenn som tør å si at trua på gull er tilstede, og det er i grunnen godt at noen legger lista litt høyt for seg selv. Petter Nordthug la lista skyhøyt når han snakket om å ta gull i 6 distanser. Han kommer nok til å kjempe om medaljer av edelt metall i disse Olympiske lekene, så det er ikke det jeg bekymrer meg for...

Men - det tar seg litt dårlig ut når man ikke klarer å rive med stil. Å prøve på verdensrekord er helt greit det, men den norske folkesjela blir litt uggen i magen når den olympiske superhelten ikke engang gidder prate med de utskremte medarbeiderene fra NRK.

Ulvang, Dæhlie, Alsgård, Drillo, Knisken, Hjallis og alle de andre gutta hadde aldri for dårlig tid til en prat.

Her må Petter bli voksen, og det fort.