fredag 19. februar 2016

Kaksene som glemte solidariteten.


En gang for lenge, lenge siden fantes det et land hvor menneskene som bodde der tok vare på hverandre. De hadde ikke så mye, men småfolkene som bodde der delte det lille de hadde.

De levde stort sett av det naturen gav dem. Fisken i havet og elvene gav livsgrunnlag. Korn og poteter ble dyrket på skrinne åkerlapper mellom berg og bekk. Sauer beitet der ingen mann kunne gå, og kyr rautet høylytt mens de beitet i ei utmark uten gjerder.


Havet gav og havet tok. De gangene småfolk ble borte på havet mens vinterstormene raste, hjalp alle de etterlatte slik at de ikke manglet noe. Fikk man to fisker gav man gjerne bort den ene til de som hadde mindre. Barna på denne tida vokste opp med historier om små samfunn som vendte tilbake til Finnmark etter evakueringen, og hvor den ene bakerovnen som fantes ble brukt til beste for alle, uten at det ble tatt betaling.


Det var ei tid med mer solidaritet en rikdom. Politikerne snakket til folket med ord som nestekjærlighet, omsorg, samhold og fellesskap. Solidaritet levde, i ånden og i praksis.


Gradvis fikk småfolkene det bedre. Noen var heldige i fisket og fanget mer sild enn de klarte å bruke. De kunne investere i flere båter. Etter hvert større båter. Etter hvert begynte de å sende skip ut i verden med trelast og fisk. Og de kunne kjøpe enda flere båter. Disse sluttet å være småfolk. De ble kakser som småfolkene mislikte fordi de var griske, nedlatende og egoistiske. Kaksene brydde seg mest om seg selv, og stilte ikke opp på dugnadene til bygdas beste. De sendte fangstfolk til andre siden av jorden for å fange hval. Så tok de mesteparten av fortjenesten for det harde arbeidet selv, mens småfolkene fikk smulene.


Samtidig var dette en spennende tid hvor sjømenn fra landet reiste jorden rundt og brakte fagre historier om fremmede kulturer hjem. Rikdommen vokste for alle, men mest for de få.

For at alle skulle få litt måtte man vente for å få kjøpe en bil eller et hus. Skulle man handle rødvin fantes det en type. Og det fantes bare et meieri. Men folk flest var fremdeles fornøyde. De jobbet og tjente til livets opphold, de var fattige men rike. De var frie – småfolket. Frie nok til å ta vare på hverandre.


Etter hvert lyttet man i havet før man boret og fant olje. Etter olja flommet rikdommen inn over landet. Ferier til utlandet ble oppnåelig for alle, og gjerne flere ganger om året. Vaskebrettet ble erstattet av vaskemaskin og nettbrett. Fisken fra havet ble fanget i bur og gitt kunstig for, eller fanget av noen få trålere lenge før den kom til kysten. Det var arbeid til de som ville, og flatskjerm til alle.

Med rikdommen vokste også hjemmene. Kinoene flyttet inn i kjelleren. Havrelefse ble erstattet av filet. Kjøttdeig ble harry. Jacuzzi på altanen normalt. Ny bil annenhvert år, det ene året til kona, og det andre året til mannen. Møtene mellom folk skjedde i rettssalene, på skolen eller i butikken. Småfolket forandret seg.


En dag kunne alle velge hva de ville se på TV til enhver tid. Banken flyttet på nett, og skolene ble privatisert. Det ble billigere å la kua spise mat fra Brasil enn å la den beite på enga ved fjøset. Å ødelegge jorden lønte seg mer enn å redde den. Å flytte papir ble høyere verdsatt enn å lage mat og hjelpe mennesker. Det var tida da de flinkeste skulle få mest hjelp. Tiden da alle kunne bli lærere men de som ble det ble rakket ned på. Landet brukte mer penger på å lønne fotballspillere enn å hjelpe de fattige. Landet kjøpte selskaper i andre land hvor lønningene var lavere slik at folk der kunne arbeide for smuler mens kaksefolket tok mesteparten av kaka.


Dersom fattige og forfulgte folk banket på og spurte om hjelp skrudde kaksene på boligalarmen og lot vaktselskapet rydde gårdsplassen. Deretter bygget de porter og gjerdet inn eiendommen, mens de bestilte Chateau Briand på internett fra Afrika for å slippe å betale for anstendig lønn og sosiale utgifter.


Når noen gråt på gata så de på klokken og gikk effektivt forbi. Vi har folk til slikt. Det er ikke mitt ansvar. Hos alle de forbigåtte vokste frustrasjonen og aggresjonen.


I politiske debatter i dette landet dominerte etter hvert ordene produktivitet og effektivitet. De som lyttet nikket anerkjennende. Hver av dem – sin egen lykkes smed. Hver av dem sterke, rike, kunnskapsrike og konkurrerende individualister. Dessverre uten verdier som ikke kunne måles i penger. Å gi sine egne mulighet til å kjøpe ny IPad ble viktigere enn å hjelpe de som var i ferd med å sulte i hjel. Brød ble kastet fremfor å mette de sultne, av hensyn til konkurransen og lønnsomheten.

Kaksene hadde mye. Men et sted på veien hadde de glemt solidariteten.


Krig er egoismens, intoleransens og den kortsiktige griskhetens verk. Fred er kunsten å dele med langsiktig vidsyn og toleranse. Vi velger gjennom våre valg fremtiden hver eneste dag.



tirsdag 15. september 2015

Nå må Helgesen gå!


Da lærerstreiken ble avsluttet 1. september 2014, lå tilliten mellom norske lærere og arbeidsgiversiden på det absolutte nullpunkt. Årsakene var nok mange, men måten KS` sentrale ledelse hadde håndtert konflikten på bidro til å styrke frontene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere til det uholdbare.

 

Med en dårlig skjult politisk agenda valgte styret i KS å kjøre en linje som hverken ivaretok mandat, forankring, politiske spilleregler eller partsinteressene til arbeidsgivere og arbeidstakere. Stadige utspill fra styreleder Gunn Marit Helgesen bidro ikke til å dempe gemyttene, og sammen med blant annet nestleder Mette Gundersen bidro hun til å styrke inntrykket av KS som en organisasjon med ønske om å knuse fagforeningene. KS interne evaluering av streiken styrker bildet av en ledelse som var ute av stand til å håndtere prosessene klokt.

 

Lærerstreiken reiv med styrke opp i det paradokset som oppstår når arbeidsgiverpolitikken til landets kommuner utformes i lukkede rom uten tilstrekkelig partipolitisk kontroll og offentlig debatt. Partiene som nå skal velge representanter til KS landsting, og etter hvert til toppledelsen i organisasjonen må være seg bevist at de også sikrer at de som blir valgt ivaretar grunntanken rundt partssamarbeid i tillit og åpenhet. Her bør landets kommuner stå i en særstilling på arbeidsgiversiden.

 

I dette bildet står Gunn Marit Helgesen ribbet tilbake. Men hun er ikke alene da styret i sin stemmegivning fremstod som et kollektiv på feilspor med større fokus på lojalitet, misforstått omdømme og strategi enn på demokrati.

 

Det politiske bildet etter kommunevalget borger for en annen sammensetning av den sentrale ledelsen og styret i KS. Med sterk fremgang for rød side av politikken bør også arbeidsgiverpolitikken til landets kommuner revideres. Trepartssamarbeidet bør tillegges økt vekt og involveringen av arbeidstakerorganisasjonene og tillitsvalgte bør styrkes for å sikre sterke og gode offentlige tjenester i årene som kommer.

 

Valgresultatet har gitt signal om at folket ønsker mindre av den brutale, rå og kyniske arbeidsgiverpolitikken - også i offentlig sektor. Derfor bør Helgesen og styret i KS nå kastes og nye styremedlemmer med fokus på tillit, åpenhet, samarbeid og demokrati velges.

fredag 28. august 2015

Lærertetthet - ikke bare et spørsmål om resulteter

Politikere og andre som ikke ønsker økt lærertetthet i skoler og barnehager, tyr ofte til tallenes tale når de legitimerer sitt ståsted.        
Ofte vises det til manglende statistiske bevis for at tiltakene har effekt i forhold til skolens målbare mål.Men økt lærertetthet handler ikke først og fremst om målbare resultater. Derimot handler det om verdier, etikk og samspill mellom mennesker.



Økt lærertetthet i skoler og barnehager er å gi møtet mellom to mennesker en sjanse til å foregå på begges premisser. Dersom lærerprofesjonen får tid og mulighet til å lytte får også barna mulighet til å påvirke. Da lærer barna demokrati.



Tilpasset opplæring handler ikke først og fremst om å tilpasse barnet til faget, men om å tilpasse faget slik at det best mulig treffer barnet. Barn som tas på alvor, lærer også respekt.



Det er lettere å legge til rette for læringsprosesser som er bedre tilpasset den enkelte eleven om man kjenner elevene. Ikke nødvendigvis fordi dette gir bedre resultat på avgangsprøven i alle tilfeller, men for å gi barn og unge mulighet til å lykkes på sine premisser.



Barndommen og menneskeverdet er mål i seg selv. Det er uetisk å redusere barndommen til et redskap for å tilfredsstille samfunnets behov. Barn har behov for mange nok voksne til at de blir sett, hørt og lyttet til.

mandag 9. mars 2015

Derfor bør du støtte pilotene!

Jeg jobber i skoleverket. Jeg jobber ved en skole, men er ansatt i kommunen. Om det blir nedbemanninger innenfor skoleverket i min kommune, gjelder min ansiennitet i kommunen som helhet. Slik er det i Norge, og arbeidsmiljøloven setter standarden for hvordan annsiennitet gjelder innenfor virksomheten.

Om Kjos får det som han vil kan realiteten om noen år være at min ansiennitet bare gjelder for min skole.

For Kjos organiserer Norwegian for minimal risiko. Dersom hans norske piloter ikke er konkurransedyktige, kan han bare legge ned selskapet, og dermed også legge ned sine forpliktelser ovenfor sine arbeidstakere. På tross av at moderselskapet går godt. Ingen piloter ansatt i noe datterselskap vil ha rettigheter når deres datterselskap er konkurs.

I tillegg er det datter mot datter- filosofien hans:

Overført til min hverdag ville det da være slik at om kommunen hadde behov for å spare penger, ville de i en tenkt politisk fremtid med ytterligere blåblå privatisering kunne sette skolene opp mot hverandre: De av dere som ikke går med på kutt i lønn, pensjon, sosiale ytelser og liknende blir nedlagt!
Uavhengig av om man ellers i kommunen har råd til kulturhus og ulike gratistilbud, eller om moderselskapet - den norske stat går så det suser.

Og slik kan vi jo utvide tenkningen:
- Barnehage mot barnehage, renholdere mot renholdere, sykepleiere mot sykepleiere, leger mot leger. Eller som nå - piloter mot piloter. Det er få grenser for konkurransens kraft.

Jeg har til og med hørt om en barnehage uten andre tilsatte enn styreren. Resten leier de inn fra sitt eget bemanningsselskap. Slik kan eierinteressene snuske til seg de ansattes pensjonsinntekter, og lure til seg kroner som skulle kommet barna til gode gjennom økt voksentetthet.

Men hvem tjener på det til slutt?

Hvem skal være forbrukere av de konkurranseutsatte tilbudene når fåtallet har jobb?

Sjømenn som min egen far fikk kjenne markedskreftene på kroppen da sjøfartsregistret NIS ble opprettet for om lag 20 år siden. Også da var argumentasjonen fra arbeidsgiversiden preget av at det var viktig å beholde rederinæringen i Norge. Mon tro om det ikke var skipsreder Fredriksen som stakk med milliardene sine til ei middelhavsøy, da han ikke fikk enda mer av viljen sin i det norske samfunnet. Han er ikke den eneste som nyter maksimal rikdom samtidig som han gir minimalt til samfunnet som en gang gav rammene som gjorde det mulig å bygge opp formuen.

Jeg trenger vel ikke å minne om hvor mye 1 % av verdens befolkning eier av vår felles formue?
Jeg trenger vel ikke å minne om at de rike blir stadig rikere - i et eskalerende tempo.

Selv om Kjos argumenterer med at han bare ønsker å fly folk dit di vil er det nok andre bilder enn fornøyde passasjerer som blinker over netthinna hans når natten kommer. Der flagrer nok tusenlappene livlig.

Våkn opp folkens!

Stå bak pilotene!

Det er bedre å dø stående, enn å leve resten av livet krypende på sine knær.

søndag 8. mars 2015

Hvem er egentlig tjent med det - til slutt?

"Det er bra med konkurranse!"

Dette utsagnet stod nylig som en kommentar på Facebookveggen min. Men, jeg sliter med å la utsagnet få stå uimotsagt, så derfor tar jeg nå tastaturet fatt igjen.

Referansen for innlegget på veggen min var selvsagt Norwegianpilotenes streik som i disse dager utspiller seg. noen hevder at man ikke kan kalle 1,1 million for sosial dumping. Andre hevder nesten at det er en menneskerett å bo i Norge og jobbe i utlandet. At det er en fornuftig ordning at nordmenn jobber i England, mens engelskmenn jobber i Frankrike, og polakker jobber i Norge.

Andre mener det ikke angår oss - at det ikke har noe å si hvor vi bestiller flyreisene våre. Om ei uke når streiken er over vil alt være glemt.

Så hvorfor gidde å engasjere seg?

Mitt svar er fordi det angår meg. Fordi det angår deg. Fordi det er vår felles fremtid det står om.

Er det egentlig bra med konkurranse? Hvem tjener det egentlig?

"Survival of the fittest", "jungelens lov", "den sterkestes rett" og "the winner takes it all". Det er dette konkurranse handler om. Solidarisk konkurranse eksisterer ikke når alt kommer til alt. Konkurransens natur godtar ikke de svakeste, og noen av dem må alltid ut. I konkurranse handler det om å vinne, og det er alltid noen som er villige til å vinne med en høyere innsats.

Kjos er trigget av konkurransen i det markedet han opererer i. Han kom inn i flybransjen på et gunstig tidspunkt. Mens mange flyselskap sleit med aldrende flyflåter kom Kjos ridende på sin hvite hest, bredt smilende, og kunne tilby sine kunder fornøyde piloter og lave priser - ikke bare innenriks, men etter hvert til hele verden. Han kunne fly billig fordi han slapp gjeldsutgifter og ikke samarbeidet med noen. I tillegg opprettet han et fordelsprogram knyttet til bankdrift som gjorde ekstra kapital tilgjengelig.

Og ikke nok med det. Etter hvert undertegnet han en banebrytende avtale med Boeing om kjøp av 250 nye fly. Dermed kunne fremtiden se lys ut. Med drivstoffpriser som skjøt i været ville fremtiden se lys ut for nordmenn med feite smil som kunne fly langdistanse med lavere drivstoff-forbruk enn konkurrentene. For det er ingenting Kjos heller vil enn at passasjerene skal komme frem. Han får visstnok mareritt om natten når de ikke gjør det. Men den mannen burde vært plaget om natten av andre grunner.

Profittoptimaliseringen handlet ikke lengre bare om smartere bruk av flyene. Kjos begynte med utenlandske flybaser. I Asia og Irland etablerte Norwegian flybaser med ansatte som fikk lokalt tilpassete betingelser. Og dermed ble plutselig selskapets skandinaviske piloter presset på produktivitet. For piloter registrert i Malaysia tjener ikke like godt som piloter i Norge. Og ikke har de de samme rettighetene heller. Eller fagorganiserer seg. Det er fornøyd med det de får.  Og de får stadig mer av flyoppdragene i Norwegian.

Det er i bunn og grunn dette pilotene streiker mot. De vil konkurrere med de andre pilotene i samme konsern på like vilkår. Men Kjos svarer med å splitte de mest fagorganiserte pilotene fra Norden ytterligere med å skille ut tre selskap. Slik knuser man fagforeninger. Datter mot datter - i stedet for datter mot fader Kjos...

Konkurranse er bra. For hvem?

Når Norwegian har slukt SAS. Når Widerøe er solgt. Når den siste selskapsfusjonen er gjennomført, og Coca- Cola har slukt Apple, eller gud vet hvem. Når halvparten av oss jobber etter kinesisk tariff (som vi alle veit ville være ikkeeksisterende) fordi det er det eneste konkurransedyktige og den andre halvparten er uten jobb fordi man jobbet i selskapet som tapte det siste anbudet. Hvem tjener egentlig på konkurransen da?

Markedskreftene har aldri tvunget fram bedre vilkår for folk flest. Det er det fagforeningene som har gjort. Å tro noe annet er en illusjon.

Når vi i dag ser at forskjellene mellom fattige og rike øker, så er det en sammenheng mellom dette og lavere fagorganiseringsgrad. Hadde sjefene vært fagorganisert hadde de ikke fått lov å stikke fra som de har gjort. Når fagforeningene ikke forhandler er det hver og en for seg selv. I fri konkurranse. Akkurat slik det var 200 år tilbake i tid.

I debatten rundt forandringene i Arbeidsmiljøloven hørte du nok arbeidsgiversiden argumentere med at "det finnes da vel ingen arbeidsgivere som i 2015 vil tenke og gjøre slik som dere i fagbevegelsen frykter!". Om det er noe Kjos har vist oss den siste uka så er det nettopp det at det finnes ingen ting progressive arbeidsgivere ikke vil gjøre for å profittoptimalisere dersom de får lov til det. Det minste smutthull er nok. Fordi konkurransen skal vinnes.

Det Norwegian nå bedriver er konkurranse. Det er fagforeningsknusing. Det er sosial dumping, og det tjener ikke pilotene. Det tjener ikke deg og meg heller, for utfallet av denne konflikten kommer til deg og meg før du aner det. Det veit norske havnearbeidere alt om allerede.

Derfor:
Fly anstendig!
Stop flying Norwegian!

onsdag 3. desember 2014

Tillitskrisen og behovspyramiden

Det har vært mye snakk om tillitskrisen i norsk skole etter lærerstreiken som varte fra forsommeren til høsten. Men det finnes stier ut av krisen, og jeg skal forsøke å beskrive noe av den her.

For å finne veien ut må våre politikere komme med flere innrømmelser.

Den første av disse innrømmelsene må være at måten vi styrer offentlig sektor på i dag fungerer bedre på papiret enn i virkeligheten. Kjernen i dette bildet er New Public Management, med resultatstyring og intern konkurranse som sentrale ingredienser også i offentlig sektor. Der teorien tilsier at dette styringsregimet medfører innsparinger, ser de som er nærmest innbyggernes faktiske behov at byråkratiet vokser mens tiden til hvert enkelt barn og hver enkelt eldre og pleietrengende blir knappere.

Så må erkjennelsen av at dagens delegering av ansvar medfører dårligere personalledelse også komme. Dette fordi det aldri følger med ressurser når personal og økonomiansvaret delegeres ned til laveste ledelsesnivå i organisasjonen. Dermed må lederen gjøre mer på mindre tid, og da blir personalledelse salderingsposten. Utfordringen med dette er at behovet for nærledelse er enormt hos alle som jobber med mennesker, og det er essensielt for at de som skal ta beslutningene er tilstrekkelig informert om konsekvensene av sine beslutninger.

Neste innrømmelse er at mangelen på nærledelse og relasjonell informasjon øker behovet for målstyring og flyt av overflateinformasjon i systemet. Ledere som ikke er tilstede i hverdagen har nemlig ikke tilstrekkelig informasjon om sine medarbeidere til å dekke kontrollbehovet man har som leder. Dermed flyttes kontrollen og styringen fra relasjonelle ferdigheter og individuell kunnskap om sine medarbeidere - over til målstyring, statistikk og kanskje antakelser. I dette systemet briljerer de som kan håndtere tall og som innretter seg etter hvilken informasjon som etterspørres. De som kommer ut over gjennomsnittet belønnes mens de som ivaretar hele samfunnsmandatet risikerer å møte negative konsekvenser. Da forfremmes de som evner å bygge omdømmet fremfor de som ivaretar menneskers virkelige behov. Dessverre er det ikke alltid behovene hos barna i barnehagen eller ungene i skolegården de samme som det politikerne etterspør.

I rekken av innrømmelser kommer nå den viktigste: Tillitskrisen skyldes i bunn og grunn at profesjonene som arbeider med å dekke innbyggernes behov ikke føler at de settes i stand til å dekke behovene barn, unge og pleietrengende har i forhold til kunnskapen som finnes om menneskers behov. Maslow beskreiv dette for mange år siden, og innebærer at grunnleggende behov må realiseres før man er klar for å ta att på mindre grunnleggende. Når lærere i skoler og barnehager veit at barn trenger nok mat og søvn som er  grunnleggende behov for menneskers eksistens, etterspør politikerne hvordan opplæringen ivaretar behovene for selvrealisering og setter i verk tiltak deretter. Når sykepleiere og lærere ser mennesker med behov for trøst, omsorg og kjærlighet, bevilger politikere penger til det som gir status og annerkjennelse.

Konklusjonen min er at svaret på tillitskrisen er å gi profesjonene tilbake den statusen og makten deres kollektive kunnskap, ferdigheter og etikk fortjener. Som en del av etableringen av New Public Management inngår det å rive ned de profesjonelles innflytelse på samfunnsutviklingen. Det var dette som gjorde det nødvendig for Margareth Thatcher å bedrive fagforeningsknusing for å kunne styre. Det er dette som ligger bak når det nå foreslås å ta fra barnehagelærerne metodefriheten og flytte den til eierne. Det er dette som gjør at arbeidsminister Erikson nå vil endre arbeidsmiljøloven slik at de sentrale fagforeningenes makt forringes. Splitt og hersk som styringsprinsipp har vært i bruk i uminnelige tider, og dersom makten over arbeidstida flyttes lokalt vil også splittelsene øke og samholdet minske. Dersom han ønsket å heve kvaliteten på tjenestene burde han heller gitt profesjonen større innflytelse gjennom blant annet styrkete muligheter for å rapportere lovbrudd til tilsynsmyndighetene og delta i saksgangen som part i saken med sterke rettigheter. Da hadde vi kanskje unngått tilfellene med eldre som ikke får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter og barn som ikke får spesialundervisning etter lovens minstekrav g intensjon.

Å gi profesjonene tillit vil si å gi profesjonsfellesskapet tillit. Ingen kan være profesjonell alene. Derfor må tillitskrisen nå forebygges gjennom å lytte til fagforeningene som profesjonelle fellesskap, og fortsette og styrke trepartssamarbeidet som har brakt så mye godt med seg i vår felles samfunnsbygging. Om en annen vei velges vil den medføre forsterket mistillit og konflikt.

torsdag 27. november 2014

Etterdønningene

Det er ikke fritt for at etterdønningene av vårens tariffoppgjør har rullet inn over meg i høstmånedene. Bivirkningene etter intense år på sosiale medier kombinert med en svært interessant hverdag som tillitsvalgt og pappa har gitt seg så mange ulike utslag. De fleste av dem positive.

Men - for å ta en av de med negativt fortegn først: Da streiken var over og uravstemningen var unnagjort logga jeg av Arbeidstidsforhandlingene. Ikke sånn reint fysisk i form av å forlate gruppa, men mer psykisk i form av å melde meg av. Ikke misforstå meg - jeg har fulgt med nok til å vite at ting har gått rimelig greit for seg, og nye medlemmer har også blitt lagt inn - innimellom. Men det har faktisk vært godt å føle avstand til det som i store deler av det siste året har vært altoppslukende.

En annen konsekvens har vært at jeg i en periode ikke har vært like utagerende i min deling av politisk ladete budskap på sosiale medier. Jeg tok meg selv i å legge ut to statsbudsjettkritiske lenker denne uka, og da tenkte jeg: Nei men jøss - nå begynner du å komme litt ovenpå igjen!

På den andre siden må jeg melde om utrolig mange gode, varme og oppbyggende tilbakemeldinger fra folk. Det som kommer på sosiale medier er en ting, men det varmer faktisk mest å treffe folk i levende live og høre deres utrolige historier fra engasjementet vi har vært så heldige å få ta del i, vi som kjempet for lærerprofesjonens sak i året 2014.

For ei ukes tid siden var jeg så heldig å få ta del i mitt første medlemsmøte i Utdanningsforbundet Bømlo. Mange lærere hadde møtt frem, og engasjementet var stort. Det varmer når folk så åpenhjertig gir uttrykk for støtte og engasjement som mange gjorde i løpet av det møtet. Og så er det så artig å besøke nye lokallag!

For ett par uker siden fikk jeg besøke fylkeslaget i Møre og Romsdal for å forteller om mine erfaringer med sosiale medier. Og noen uker før der igjen var jeg innleder på Bergenskonferansen. Neste uke skal jeg innlede på kurs i Stavanger. Alt dette kjenner jeg er med på å gi med overskudd på en eller annen merkelig måte. Det er faktisk godt å fortelle litt om det som har skjedd. Og det er godt å høre andres opplevelser og fortellinger fra hvordan de siste månedene har føltes.

Mitt fokus nå er å bruke det som har skjedd på en god og fremtidsretta måte for å styrke fagforeningene. I det perspektivet har jeg noen synspunkt som jeg mener er viktige:

Vi må forsterke fagforeningsbevisstheten
Vi må forsterke profesjonsetikken
Vi må bygge enda større forståelse av hva som er hensiktsmessig kommunikasjonskanaler for ulike budskap og saker  tilpasset de ulike fasene i et tariffoppgjør og organisasjonens arbeid slik at våre felles interesser faktisk fremmes.
Medlemsdemokratiet utspiller seg i klubbmøter, medlemsmøter og årsmøter.

Det blir spennende å se hva som kommer frem i evalueringene som min egen organisasjon foretar, samt de evalueringer som KS nå gjør i etterkant av oppgjøret. Jeg er ikke i tvil om at hendelsene de siste par år har gitt oss alle ny kunnskap som det nå blir spennende å følge etterdønningene av.