Det var en gang en liten pjokk som dreiv og grov ei snøhule, langt nord for polarsirkelen et sted i Nord- Norge. Gutten jobbet hardt i tussmørket, og under de tykke lagene med barneklær silte svetten som snøen en solklar vårdag i mai. Han var ikke alene heller der oppe i vintersnøen. Ved hans side var en trofast venninne, som dreiv på, med både spaden og også vottene der det var mest hensiktsmessig. Det hadde gjort det hundrevis av ganger før - snøhuler var gøyale lekeplasser i vinterstormene.
Etter å ha holdt på ei stund slik med graving og slit, kunne det også hende det ble behov for å slappe av litt. I bobledressene og cheroxene la de seg da gjerne flatt ut på rygg og kikket opp mot stjernene som blinket langt der oppe i beksvarte himmelrommet. Det hendte nok at mangt et verdensproblem ble diskutert der oppe, og noen ganger oppstod det kanskje en liten krangel og. Men - oftest var det freden og fordrageligheten som hersket mens vintersnøen knaket under vekten av kroppene deres hver gang de gjorde antydning til å ville bevege seg.
De kunne ligge slik lenge, og speide ut i himmelrommet og uendeligheten. Som unger flest på begynnelsen av åttitallet, var det mange ting som opptok tankene deres. Den kalde krigen var i høyspenn og ofte stilte man spørsmålet; "Blir det krig - tror du"? Svarene som ble gitt kunne være lange, men optimismen fikk rå, og uansett var konklusjonen oftest at dersom det ble krig, kom det vel til å gå så fort at vi ikke kjente noe likevel.
Mens han lå der - en stille stund - den lille gutten, og kikka utover på de blinkende himmellegemene, begynte han å tenke på hvordan det hadde vært om ingen våpen fantes? Hva om ingen ville være soldater mer, og om pengene ble sendt til de fattige og sultne i stedet? Hva om de som produserte våpen hadde produsert mat, og drivstoffet til raketter og krigsfly i stedet hadde blitt brukt til traktorer som bøndene kunne bruke til å dyrke jorda?
Det hadde vært flott tenkte gutten, og nevnte tankene for henne som lå der ved siden hans og lagde engler i snøen... Hun nikket - og de kikket drømmende ut i kveldsmørket som senket sin mørke, trykkende kappe ut over den største øya i hele kongeriket.
Mens de lå slik og slappet av kom han til å tenke på alle barna rundt om i verden som ikke kunne ligge i snøskavelen der oppe i nord og drømme om fred. De som var like gamle som han selv, men som hadde jobb for å forsørge familien sin. Guttunger og små jenter som sydde fotballer sirlig sammen slik at prisen skulle være lavest mulig når butikkene i Vesterålen skulle ha tilbud og legge varer ut for salg. Både gutten og jenta der oppe i snøskavelen mente det var blodig urettferdig at de selv kunne ligge der og stirre på stjernene og det blafrende nordlyset, mens barnehender andre steder i verden jobbet hurtig over dampende syrebad for å gjøre klokker og aluminiumsrammer mest mulig skinnende.
De begynnte å diskutere hva de hadde fått til jul. Julaften hadde vært dagen før, og gavene hadde vært mange og flotte. Leker og klær. Skiutstyr og spill. I en verden av overflod kunne de begge si seg tilfredse med den lykkelige og rolige julefeiringa.
- Måtte bare alle i hele verden også få oppleve pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker, og gode stunder uten armod og slit, sammen med dem de er mest glade i. Måtte alle få tro på en Gud om de ville, eller la være hvis de ville det...
Et stjerneskudd hadde gnistret over himmelvelvingen og etterlatt seg en liten hale av sølvdryss. De kikket på hverandre og ønsket seg det samme.
- Måtte det bare skje.
søndag 27. desember 2009
lørdag 26. desember 2009
So this is christmas...
Så er jula her da - godtfolk. Gode dager med massevis av tid, snop, venner, familie, mat og drikke, i alle farger og fasonger. Jula er ei herlig tid, som jeg ikke skal kjede dere med å skryte opp i skyene enda en gang.
Derimot har jeg planer om å oppklare en av bloggens best bevarte hemmeligheter så langt. Hvem er Ira?
Ja - jeg har tidligere gått ut i ganske tydelige ordelag og hatt et oppgjør med nevnte Ira, etter hennes oppgjør med min sang under julebordet. Nå er det vel - som jeg også tidligere har nevnt - mulig at sangstemmen min er berettiget gjenstand for kritikk - dette tiltross at helsesøstra på skolen vår mente at jeg sang relativt vakkert under juleavslutninga, siste skoledag. Jeg tror hun sa det for å trøste...
Hmm.. Det var denne Ira da.
Sist jeg sjekka hadde dennne bloggen 3 følgere, og jeg var kjapp ute med å sjekke om Ira kunne være en av dem. Det var det ikke - trodde jeg - for det var faktisk ingen av dem som het Ira. Derimot heter en av dem Randi - og det var altså henne som i skrivende stund igjen blir hengt ut som syndebukk... Jeg hadde henne som mistenkt fra første stund, men nå mener jeg å ha bevis:
- Hva finner jeg på julegavekortet fra Randis familie? Joda, gaven var fra kone, mann barn og hund, og så denne Ira... Avslørt! Må vel innrømme at mine detektivferdigheter var noget under pari her, for min bedre halvdel måtte faktisk be meg lese merkelappen en gang til - og så enda en gang - før jeg la sammen 2+2+1 og fant ut at syndebukken bor i Hommelvika - forøvrig rett over tunellen gjennom Gevingåsen, mener jeg...
Noen mener vel at det å bo i Hommelvika er streff mer enn god nok i forhold til overtredelsene med henhold til kommentarer i forhold til ytelsene mine stemmebånd klarer å lire av seg, men her er jeg av en annen formening.
Jeg har bestemt meg.
Det blir ingen straff!
Man biter ikke den hånden som gir mat...
Julegaven under papiret, under den nevnte merkelappen, inneholdt nemlig to av de tingene jeg mest av alt setter pris på her i verden. Sjokolade, og Daimsjokolade.
Man straffer ikke noen som kjenner deg godt nok til å gi bort BÅDE bamsemums OG Daimsjokolade (stor plate) til jul. I allefall ikke når man selv var så råtten at det kom svært lite i retur. Derfor - julen får komme tiltalte til gode!
Sjokolade forresten: Det minner meg om noen smatt travle dager rett før jula. For hva skal man fylle førjulstida med etter at skoleferien har tatt til? Joda - da pusser man opp kjøkken. 5 dager var tilgjengelig før julaften - og det gikk så vidt.
Men - hva i alle dager har det med sjokolade å gjøre lurer vel du på?
Tålmodighet - lille venn - tålmodighet...
Det har seg nemlig slik at vi har skifta farge på kjøkkenet vårt. Etter å ha vært blånisser en stund - bestemte vi oss for å kjøre på med en frekk og freidig brunfarge i år. Eller - som han sa bak disken i maleavdelinga på COOP Lade da jeg spurte om hjelp til å blukke ut farge:
- Brunt ja. Ren brun? Du skjønner - brun er litt vanskelig!
Jeg forklerte og la ut om at vi ønsket en sjokoladefarge - heller for mørk enn for lys, og som i tilleg skulle være ren brun - ikke gulbrun eller noe nesten rosaaktig tull. Det var i allefall det jeg og min bedre halvdel klarte å diskutere oss frem til på telefonen før den livsviktige og veldig gjennomtenkte avgjørelsen om fargevalg blei tatt...
- Da har vi to å velge blant!, kunne han bak disken fortelle meg.
Vel hjemme kom jeg endelig frem til poennget med denne historien, i den grad det egentlig er et poeng da, for fargen minner faktisk om sjokolade. Og hva er vel stiligere enn å smøre kjøkkenveggene inn med sjokolade, for deretter å legge silikon som også minner om sjokolade. Silikon gikk det forresten en del av, for når jeg gjør ting jeg ikke kan, er det ofte at ting ikke blir så beint som det kunne vært om noen som hadde kunnet ting hadde gjort dem...
Jaja. Vi kom nå i allefall i mål til slutt. Tett før klokken tre natt til julaften. Da blei klokka tre for andre natt på rad. Det hadde nok blitt enda seinere om det ikke hadde vært for god hjelp fra svigersøsteren og svogeren.
Det blei nå i allefall - om jeg skal si det selv, og det må jeg nok ettersom det ikke er noen andre som gjør det - ei himla til oppgradering av kjøkkenstandarden her til gårds. Ikke nytt alt nei - men til å være ei lavbudsjettopppussing, blei det slett ikke så utrivelig som det kunne ha blitt. Bare det å få flytta litt på noen skaå, og smekka inn noen flere meter med benkeplater, gjorde underverk.
Og så prikken over prikken da:
For - hva kom i pakkeform fra halvdelen min? Joda: Et skilt hvor det står, svart på hvitt: "King of the kitchen".
Er det rart jeg er fornøyd med jula?
Derimot har jeg planer om å oppklare en av bloggens best bevarte hemmeligheter så langt. Hvem er Ira?
Ja - jeg har tidligere gått ut i ganske tydelige ordelag og hatt et oppgjør med nevnte Ira, etter hennes oppgjør med min sang under julebordet. Nå er det vel - som jeg også tidligere har nevnt - mulig at sangstemmen min er berettiget gjenstand for kritikk - dette tiltross at helsesøstra på skolen vår mente at jeg sang relativt vakkert under juleavslutninga, siste skoledag. Jeg tror hun sa det for å trøste...
Hmm.. Det var denne Ira da.
Sist jeg sjekka hadde dennne bloggen 3 følgere, og jeg var kjapp ute med å sjekke om Ira kunne være en av dem. Det var det ikke - trodde jeg - for det var faktisk ingen av dem som het Ira. Derimot heter en av dem Randi - og det var altså henne som i skrivende stund igjen blir hengt ut som syndebukk... Jeg hadde henne som mistenkt fra første stund, men nå mener jeg å ha bevis:
- Hva finner jeg på julegavekortet fra Randis familie? Joda, gaven var fra kone, mann barn og hund, og så denne Ira... Avslørt! Må vel innrømme at mine detektivferdigheter var noget under pari her, for min bedre halvdel måtte faktisk be meg lese merkelappen en gang til - og så enda en gang - før jeg la sammen 2+2+1 og fant ut at syndebukken bor i Hommelvika - forøvrig rett over tunellen gjennom Gevingåsen, mener jeg...
Noen mener vel at det å bo i Hommelvika er streff mer enn god nok i forhold til overtredelsene med henhold til kommentarer i forhold til ytelsene mine stemmebånd klarer å lire av seg, men her er jeg av en annen formening.
Jeg har bestemt meg.
Det blir ingen straff!
Man biter ikke den hånden som gir mat...
Julegaven under papiret, under den nevnte merkelappen, inneholdt nemlig to av de tingene jeg mest av alt setter pris på her i verden. Sjokolade, og Daimsjokolade.
Man straffer ikke noen som kjenner deg godt nok til å gi bort BÅDE bamsemums OG Daimsjokolade (stor plate) til jul. I allefall ikke når man selv var så råtten at det kom svært lite i retur. Derfor - julen får komme tiltalte til gode!
Sjokolade forresten: Det minner meg om noen smatt travle dager rett før jula. For hva skal man fylle førjulstida med etter at skoleferien har tatt til? Joda - da pusser man opp kjøkken. 5 dager var tilgjengelig før julaften - og det gikk så vidt.
Men - hva i alle dager har det med sjokolade å gjøre lurer vel du på?
Tålmodighet - lille venn - tålmodighet...
Det har seg nemlig slik at vi har skifta farge på kjøkkenet vårt. Etter å ha vært blånisser en stund - bestemte vi oss for å kjøre på med en frekk og freidig brunfarge i år. Eller - som han sa bak disken i maleavdelinga på COOP Lade da jeg spurte om hjelp til å blukke ut farge:
- Brunt ja. Ren brun? Du skjønner - brun er litt vanskelig!
Jeg forklerte og la ut om at vi ønsket en sjokoladefarge - heller for mørk enn for lys, og som i tilleg skulle være ren brun - ikke gulbrun eller noe nesten rosaaktig tull. Det var i allefall det jeg og min bedre halvdel klarte å diskutere oss frem til på telefonen før den livsviktige og veldig gjennomtenkte avgjørelsen om fargevalg blei tatt...
- Da har vi to å velge blant!, kunne han bak disken fortelle meg.
Vel hjemme kom jeg endelig frem til poennget med denne historien, i den grad det egentlig er et poeng da, for fargen minner faktisk om sjokolade. Og hva er vel stiligere enn å smøre kjøkkenveggene inn med sjokolade, for deretter å legge silikon som også minner om sjokolade. Silikon gikk det forresten en del av, for når jeg gjør ting jeg ikke kan, er det ofte at ting ikke blir så beint som det kunne vært om noen som hadde kunnet ting hadde gjort dem...
Jaja. Vi kom nå i allefall i mål til slutt. Tett før klokken tre natt til julaften. Da blei klokka tre for andre natt på rad. Det hadde nok blitt enda seinere om det ikke hadde vært for god hjelp fra svigersøsteren og svogeren.
Det blei nå i allefall - om jeg skal si det selv, og det må jeg nok ettersom det ikke er noen andre som gjør det - ei himla til oppgradering av kjøkkenstandarden her til gårds. Ikke nytt alt nei - men til å være ei lavbudsjettopppussing, blei det slett ikke så utrivelig som det kunne ha blitt. Bare det å få flytta litt på noen skaå, og smekka inn noen flere meter med benkeplater, gjorde underverk.
Og så prikken over prikken da:
For - hva kom i pakkeform fra halvdelen min? Joda: Et skilt hvor det står, svart på hvitt: "King of the kitchen".
Er det rart jeg er fornøyd med jula?
onsdag 16. desember 2009
All I want for christmas...
Ja, her kunne jeg jo gjerne fyllt på med de lekreste, flotteste og mest eksklusive luksusartikler, og håpet at julenissen befinner seg blant de ivrige leserne av bloggen min. Jeg kunne laget en ønskeliste lengre enn 7 brede og 7 lange år, mens jeg med sjumilsstøvler langet ut mitt begjær etter fiskestenger, fotballturer, fluebinding og surroundannlegg til så stive priser at til og med Røkke ville rødmet...
Men - jeg velger en annen vinkling.
For - jula er liksom ikke der. Den handler ikke om å trekke i land flest mulig gaver. Det handler om tid. Om tid til seg selv, og til andre. Til hverandre.
Og så bruker man tida til så mangt.
Vi foreksempel, altså jeg og Sissel - som utgjør en solid porsjon av min bedre halvdel - er brukbart happy når vi får spille brettspill. Aller mest happy blir vi når vi får spille brettspill sammen med andre. I det siste har det gått mye i Settlers, et spill som i sin geniale enkelhet fascinerer oss, og som heller ikke blir kjedelig, fordi spillbrettet har så uendelig mange oppsettsmuligheter. Så - det jeg vel ønsker meg denne jula er mange slike gode stunder der vi er samlet rundt et bord, og spiller.
Så hender det jo at det slenger en og annen kommentar mens vi sitter der da. Noen ganger kan det hende at vinnerinnstinktene dominerer for mye og det føles som at hele verden går deg imot. Terninger er lumske skapninger. Alle skal få - sier Kristian Valen, men tidvis er det bare andre som får. Slik er det når man er med på leken. Man må lære seg å takle smaken av brent stek...
Jeg innrømmer det; Jeg vinner ikke bestandig. Kanskje er det like greit også, for som jeg tidligere har gitt uttrykk for her, kan jeg noen ganger være en breiflabb av en storkjefta nordlending. Med høy selvtillit etter flere seire på rad, kan det være lett å legge merke til at selvtilliten har steget. Desto lengre blir fallet ned fra den høyverdige spilltronen. Jeg sitter aldri der lenge...
Spill handler litt om både å tape og å vinne. Det ligger masse læring i å lære seg å takle begge deler. Ofte tenker jeg at mange kunne hatt godt av mer trening i denne praktiske livskunnskapen. Vi har godt av at livet av og til går oss i mot - også når det bare er terningene som er blodig urettferdige. Som politikker har jeg i allefall lært meg at ikke alt nødvendigvis går den veien man ønsker seg. Erik Solheim uttalte i forbindelse med de pågående klimaforhandlingene i København at det nå var tid for å finne frem til kompromisser. Kompromiss var visstnok et av vverdens flotteste ord ifølge han.
Kanskje skulle flere som forhandler klima lært litt mer om å tape med et smil, for så å gi seg i kast med nye utfordringer. En ting er i allefall sikkert i mine øyne; Jeg ønsker meg mange vinnere når spillet i København er ferdig.
Men - jeg velger en annen vinkling.
For - jula er liksom ikke der. Den handler ikke om å trekke i land flest mulig gaver. Det handler om tid. Om tid til seg selv, og til andre. Til hverandre.
Og så bruker man tida til så mangt.
Vi foreksempel, altså jeg og Sissel - som utgjør en solid porsjon av min bedre halvdel - er brukbart happy når vi får spille brettspill. Aller mest happy blir vi når vi får spille brettspill sammen med andre. I det siste har det gått mye i Settlers, et spill som i sin geniale enkelhet fascinerer oss, og som heller ikke blir kjedelig, fordi spillbrettet har så uendelig mange oppsettsmuligheter. Så - det jeg vel ønsker meg denne jula er mange slike gode stunder der vi er samlet rundt et bord, og spiller.
Så hender det jo at det slenger en og annen kommentar mens vi sitter der da. Noen ganger kan det hende at vinnerinnstinktene dominerer for mye og det føles som at hele verden går deg imot. Terninger er lumske skapninger. Alle skal få - sier Kristian Valen, men tidvis er det bare andre som får. Slik er det når man er med på leken. Man må lære seg å takle smaken av brent stek...
Jeg innrømmer det; Jeg vinner ikke bestandig. Kanskje er det like greit også, for som jeg tidligere har gitt uttrykk for her, kan jeg noen ganger være en breiflabb av en storkjefta nordlending. Med høy selvtillit etter flere seire på rad, kan det være lett å legge merke til at selvtilliten har steget. Desto lengre blir fallet ned fra den høyverdige spilltronen. Jeg sitter aldri der lenge...
Spill handler litt om både å tape og å vinne. Det ligger masse læring i å lære seg å takle begge deler. Ofte tenker jeg at mange kunne hatt godt av mer trening i denne praktiske livskunnskapen. Vi har godt av at livet av og til går oss i mot - også når det bare er terningene som er blodig urettferdige. Som politikker har jeg i allefall lært meg at ikke alt nødvendigvis går den veien man ønsker seg. Erik Solheim uttalte i forbindelse med de pågående klimaforhandlingene i København at det nå var tid for å finne frem til kompromisser. Kompromiss var visstnok et av vverdens flotteste ord ifølge han.
Kanskje skulle flere som forhandler klima lært litt mer om å tape med et smil, for så å gi seg i kast med nye utfordringer. En ting er i allefall sikkert i mine øyne; Jeg ønsker meg mange vinnere når spillet i København er ferdig.
tirsdag 15. desember 2009
Adventstid!
Som jeg tidligere har vært innom, så synes jeg adventen er en flott tid. Jeg rett og slett digger den. Levende lys, mørke kvelder og forventninger om lysere tider. Hadde det enda bare vært ordentlig med snø!
Det kom riktignok et ørlite tjuvlag med hvitt pulver her om dagen. Skjønt pulver - det var vel mer som slush. Det frøs til et hardt lag is innen en arbeidsdag hadde gått. Nå ligger det der som en spennende såle som snøen kan dale ned over og male verden hvit. Amen!
La det skje!
Det blir så mye trivligere da.
En av de mer utfordrende sidene med adventen for oss som er lærere er rettinga. Nå har jeg ikke allverden i år da - i og med at jeg bare er 45% lærer, men likevel har jeg akkurat avsluttet min siste samfunsfagprøve dette semestret. Det er alltid spennende å lese gjennom elevenes besvarelser, men det er ikke fritt for at førhjulsstria for mang en lærer kan oppleves som noe hektisk. Jeg føler meg trygg på at avspassering i både juni og august blir solid jobbet inn i løpet av hektiske rettedager vinteren gjennom.
Som politiker merker man også førhjulsstria. Mandagen ble tilbragt i kommunestyresalen i Selbu, hvor vi diskuterte budsjettet for 2010. Undertegnede har sterke meninger om mye, men det kan til tider være utfordrende å føre en debatt om budsjettets virkninger for skolesektoren helt for seg selv. Det opplevdes i allefall slik. Kan hende kjente jeg ikke min besøkelsestid? Ikke vet jeg, og strengt tatt er jeg ikke så alt for bekymret for besøkelsestidene heller, for viktige ting må sies - så de er sagt!
Etter kommunestyret bar det direkte på styremøte i Utdanningsforbundet, og derfra hjem til gullgutten som sprudlet på gulvet. Bading, mating og legging fulgte deretter, før kvelden kunne nytes med litt 71 grader nord. God TV.
Resten av uka fylles med telefonmøte, handletur og besøk i Trondheim, styremøte i Utdanningsforbundet Sør- Trøndelag, noen telefonrunder for å følge opp medlemmer i Selbu Arbeiderparti, litt oppfølging av regnskap i Utdanningsforbundet i Selbu, volleyballtrening og kanskje en fotballtrening, skoleavslutning på fredag, vennemiddag fredags kveld, besøk på søndag og innimellom tenkte vi å ordne nye benkeplater på kjøkkenet vårt, samt reorganisere innredninga til litt mer praktiske former.
Så blir det juletre, pynting og vasking.
Julestria kan være tøffe greier, men samtidig: Det er herlig å ha ei effektiv kone som har rydda kontoret mens jeg har retta prøver i kveld. Heder og ære deles med dette uoppfordret med hele verden!
Husk nå på at julen kommer - og går - uansett om du har fått gjort alt du skulle gjøre. Intil videre får du huske svømmetimenes lov: Uansett hvilke oppgaver du skal utføre er det viktigste å huske å puste. Uten luft får man lite gjort!
Det kom riktignok et ørlite tjuvlag med hvitt pulver her om dagen. Skjønt pulver - det var vel mer som slush. Det frøs til et hardt lag is innen en arbeidsdag hadde gått. Nå ligger det der som en spennende såle som snøen kan dale ned over og male verden hvit. Amen!
La det skje!
Det blir så mye trivligere da.
En av de mer utfordrende sidene med adventen for oss som er lærere er rettinga. Nå har jeg ikke allverden i år da - i og med at jeg bare er 45% lærer, men likevel har jeg akkurat avsluttet min siste samfunsfagprøve dette semestret. Det er alltid spennende å lese gjennom elevenes besvarelser, men det er ikke fritt for at førhjulsstria for mang en lærer kan oppleves som noe hektisk. Jeg føler meg trygg på at avspassering i både juni og august blir solid jobbet inn i løpet av hektiske rettedager vinteren gjennom.
Som politiker merker man også førhjulsstria. Mandagen ble tilbragt i kommunestyresalen i Selbu, hvor vi diskuterte budsjettet for 2010. Undertegnede har sterke meninger om mye, men det kan til tider være utfordrende å føre en debatt om budsjettets virkninger for skolesektoren helt for seg selv. Det opplevdes i allefall slik. Kan hende kjente jeg ikke min besøkelsestid? Ikke vet jeg, og strengt tatt er jeg ikke så alt for bekymret for besøkelsestidene heller, for viktige ting må sies - så de er sagt!
Etter kommunestyret bar det direkte på styremøte i Utdanningsforbundet, og derfra hjem til gullgutten som sprudlet på gulvet. Bading, mating og legging fulgte deretter, før kvelden kunne nytes med litt 71 grader nord. God TV.
Resten av uka fylles med telefonmøte, handletur og besøk i Trondheim, styremøte i Utdanningsforbundet Sør- Trøndelag, noen telefonrunder for å følge opp medlemmer i Selbu Arbeiderparti, litt oppfølging av regnskap i Utdanningsforbundet i Selbu, volleyballtrening og kanskje en fotballtrening, skoleavslutning på fredag, vennemiddag fredags kveld, besøk på søndag og innimellom tenkte vi å ordne nye benkeplater på kjøkkenet vårt, samt reorganisere innredninga til litt mer praktiske former.
Så blir det juletre, pynting og vasking.
Julestria kan være tøffe greier, men samtidig: Det er herlig å ha ei effektiv kone som har rydda kontoret mens jeg har retta prøver i kveld. Heder og ære deles med dette uoppfordret med hele verden!
Husk nå på at julen kommer - og går - uansett om du har fått gjort alt du skulle gjøre. Intil videre får du huske svømmetimenes lov: Uansett hvilke oppgaver du skal utføre er det viktigste å huske å puste. Uten luft får man lite gjort!
søndag 13. desember 2009
Sukk mitt hjerte - men...
Brist ikke!
Det er ikke så lett å ta denne setningen til følge i disse tider. For oss røde.
For - det er ikke så lett å være Liverpoolsupporter om dagen. Tap i dag igjen. Mot Arsenal. Etter blant annet et selvmål.
Det er begrenset hvor mange ganger man kan skylde på uflaks, men badeballer og annet ball har liksom gjort sitt for oss fra The Kop dette året. Der andre får stang inn, mister vi en straffe eller skyter stang ut.
Det blir liksom bare tomt og dumt. Alt sammen.
Men - You`ll never walk alone!
Never!
Det er ikke så lett å ta denne setningen til følge i disse tider. For oss røde.
For - det er ikke så lett å være Liverpoolsupporter om dagen. Tap i dag igjen. Mot Arsenal. Etter blant annet et selvmål.
Det er begrenset hvor mange ganger man kan skylde på uflaks, men badeballer og annet ball har liksom gjort sitt for oss fra The Kop dette året. Der andre får stang inn, mister vi en straffe eller skyter stang ut.
Det blir liksom bare tomt og dumt. Alt sammen.
Men - You`ll never walk alone!
Never!
fredag 11. desember 2009
Wanted. Dead or alive!
Jada. Jeg er klar over at overskriften på dette innlegget ikke akkurat er en sterk søknad til fredsprisen som deles ut i Norge i desember. Likevel finner jeg ingen vei utenom.
For - det er mye rart man skal oppleve her i livet, og en av de mest krenkende tingene er hlt klart å bli sjikanert på det groveste på hjemmebane. Ja - faktisk grovt krenket mens man sitter trengt opp i sin egen sofakrok sammen med fjernkontroller, elgtøfler, ullpledd og en kopp kakao.
Sterke ord?
Nei - jeg kunne faktisk tatt enda sterkere i denne gangen, men velger å ikke gjøre det, da samtlige 3 faste følgere av bloggen faktisk har egne barn... Såvidt meg bekjent. En av disse tre har faktisk ikke bare eget barn, men også MITT eget barn, så følgene av sterkere språkbruk kunne jo fort blitt at restprodukter fra prosesser i magen hadde havnet på min egen legg. Ikke bra med andre ord!
Men... Det er altså så mangt og meget man skal måtte finne seg i. Til og med at noen rakker ned på sangstemmen din - i din egen blogg. I en kommentar til et tidligere blogginnlegg her inne, skjedde akkurat det. Hør bare:
"- Ira sa...
ja, tydelig at du va prega av grisesykebivirkningan på fredagen ja, for så bra synging har itj æ hørt på læææng... :-)"
Hvem pokker er Ira? Og - hva svarte mener hun med å slenge på et sleskt smilefjes etter det grovt krenkende innlegget som jeg oppfatter som en smule sarkastisk...
Nå skal jeg ikke skryte på meg at sangstemmen min er en estetisk nytelse for radiolyttere spredt utover det ganske land. Jeg synger med det nebbet jeg har! Noen vil kanskje mene jeg har et nokså stort nebb, og enkelte mener vel kanskje også at jeg kan være en smule breinebba, ja kanskje til og med direkte nebbete! Jeg skal nok kunne lære meg å leve med det. Men - jeg setter pris på at folk som måtte mene det - forteller meg det - nebb til nebb.
Jeg har spurt med både lys, lykter og det som værre er for å finne bloggkommentarsynderen. Utsatte kollegaer fra fjern og nær har blitt grilla med ett mål for øyet: Å finne den som oppfattet meg som falsknebba under avsyngingen av julesanger under julebordet sist fredag.
Ingen har meldt seg ennå. Det har ikke engang hjulpet med trusler om at julenissen neppe mener anonyme blogginnlegg av denne art trekker i rett retning når fordelinga av julegaver skal avgjøres.
Så derfor går jeg til dette skritt. Jeg etterlyser vedkommende på internett! Du erklæres lovløs intil du har tatt kontakt, og jeg garanterer deg at ingen julegaver kommer fra hverken meg eller julenissen før du har gitt deg til kjenne.
Wanted! Dead or alive!
PS: Ønsker meg sangpedagogtimer i julegave!
For - det er mye rart man skal oppleve her i livet, og en av de mest krenkende tingene er hlt klart å bli sjikanert på det groveste på hjemmebane. Ja - faktisk grovt krenket mens man sitter trengt opp i sin egen sofakrok sammen med fjernkontroller, elgtøfler, ullpledd og en kopp kakao.
Sterke ord?
Nei - jeg kunne faktisk tatt enda sterkere i denne gangen, men velger å ikke gjøre det, da samtlige 3 faste følgere av bloggen faktisk har egne barn... Såvidt meg bekjent. En av disse tre har faktisk ikke bare eget barn, men også MITT eget barn, så følgene av sterkere språkbruk kunne jo fort blitt at restprodukter fra prosesser i magen hadde havnet på min egen legg. Ikke bra med andre ord!
Men... Det er altså så mangt og meget man skal måtte finne seg i. Til og med at noen rakker ned på sangstemmen din - i din egen blogg. I en kommentar til et tidligere blogginnlegg her inne, skjedde akkurat det. Hør bare:
"- Ira sa...
ja, tydelig at du va prega av grisesykebivirkningan på fredagen ja, for så bra synging har itj æ hørt på læææng... :-)"
Hvem pokker er Ira? Og - hva svarte mener hun med å slenge på et sleskt smilefjes etter det grovt krenkende innlegget som jeg oppfatter som en smule sarkastisk...
Nå skal jeg ikke skryte på meg at sangstemmen min er en estetisk nytelse for radiolyttere spredt utover det ganske land. Jeg synger med det nebbet jeg har! Noen vil kanskje mene jeg har et nokså stort nebb, og enkelte mener vel kanskje også at jeg kan være en smule breinebba, ja kanskje til og med direkte nebbete! Jeg skal nok kunne lære meg å leve med det. Men - jeg setter pris på at folk som måtte mene det - forteller meg det - nebb til nebb.
Jeg har spurt med både lys, lykter og det som værre er for å finne bloggkommentarsynderen. Utsatte kollegaer fra fjern og nær har blitt grilla med ett mål for øyet: Å finne den som oppfattet meg som falsknebba under avsyngingen av julesanger under julebordet sist fredag.
Ingen har meldt seg ennå. Det har ikke engang hjulpet med trusler om at julenissen neppe mener anonyme blogginnlegg av denne art trekker i rett retning når fordelinga av julegaver skal avgjøres.
Så derfor går jeg til dette skritt. Jeg etterlyser vedkommende på internett! Du erklæres lovløs intil du har tatt kontakt, og jeg garanterer deg at ingen julegaver kommer fra hverken meg eller julenissen før du har gitt deg til kjenne.
Wanted! Dead or alive!
PS: Ønsker meg sangpedagogtimer i julegave!
mandag 7. desember 2009
OLD - PART 33!
Jepp! I morgen har jeg bursdag. Den 33. hele bursdagen i porteføljen min. Wenche Myhre sang om at livet først tar til når man bli 66. Jeg er altså halvparten. 33 stappfulle og spekka år, som ei pløsen pølse full av hest og gris.
Jaja.
Hva skal man egentlig si da? Bursdager er jo toppe dager det. Jeg for min del kaster meg på flyet til Oslo i grålysningen. Deretter tilbringes dagen - og dagen derpå for den del - på Hadeland. Ikke misforstå meg - det blir bra det altså. Det er bare det at hele bursdagsgreia var mye mer topp før...
Jeg husker da jeg ble seks år. Dagen ble feira i Nuvsvåg, et flott sted i Finnmark, som jeg forresten anbefaler alle å besøke. Vågen ved Nuven var min mors fødested, og som seksåring var det stort i seg selv å skulle feire bursdagen der. Det hele toppa seg da jeg fikk penal i tillegg. Stoltere seksåring under bordet bak sofaen i kroken skal du lete lenge etter. Og jeg mener det!
Mitt første penal. Det var grønt, utbrettbart, hadde faktisk hestemotiv (ikke så enormt guttete det da - men) og var fyllt til randen av stæsj. Fargebluanter på ei rad, tusjer på ei, linjaler, og vanlige blyanter. Og viskelær... Noen skulle begynne på skolen høsten etterpå. Stor gutt i kroken som kosa seg med tegnesakene og ikke ville vise frem tegninga før den var helt ferdig. Det var tider det!
På den tida var forresten gudmora mi ufattelig snill og arbeidsom. Hun er vel det fremdeles, men den gangen kom det ofte meg tilgode. Hun strikka kule gensere til meg i alle valører, og genser fikk jeg til hver bursdag. I ettertid kan jeg være tilbøyelig til å innrømme at jeg var litt frekk da jeg takka for gaven med følgende ord: Skjønte jeg det ikke - strikkagenser nå igjen! Det er alltid strikkagenser! Hvert år.
Jeg fikk aldri strikkagenser igjen. Merkelige greier at en seksåring kan ha såpass til punch i tunga...
I dag er jeg en angrende synder, for strikkagenser hadde egentlig vært litt kult igjen nå. Men - det toget gikk altså i Nuvsvåg i 1982.
Men - det var nå egentlig ikke gavene jeg ville skrive om i dag. Jeg får og har fått flotte gaver i massevis, også til denne bursdagen. Det var faktisk insektslære jeg egentlig ville fortelle om i dag. Små vakre kryp. Sommerfugler. Alle disse flagrende små forventningene som magen var så logrende full av da vi var mindre.
Husker du dem?
Hvor ble det av dem?
Bursdagen pleide å ta helt av omtrent en måned i forveien for min del. Da trippet jeg rundt med mistenksomme blikk i alle retninger på jakt etter noe som kunne ligne på en pakke til meg. Høyt og lavt måtte man speide om man skulle finne den skjulte skatten. Mamma og pappa vant som regel, og jeg fant sjelden ut av hva jeg skulle få før den store dagen var der.
I dag sitter jeg her. Dagen før dagen. Magen har det helt som normalt. Skulle faktisk tro det var tirsdag i morgen, og det er det jo også. Det var gøyere før.
Det meste var bedre før, men det er nok bare en vei videre:
OLD - PART 34 - here I come!
Jaja.
Hva skal man egentlig si da? Bursdager er jo toppe dager det. Jeg for min del kaster meg på flyet til Oslo i grålysningen. Deretter tilbringes dagen - og dagen derpå for den del - på Hadeland. Ikke misforstå meg - det blir bra det altså. Det er bare det at hele bursdagsgreia var mye mer topp før...
Jeg husker da jeg ble seks år. Dagen ble feira i Nuvsvåg, et flott sted i Finnmark, som jeg forresten anbefaler alle å besøke. Vågen ved Nuven var min mors fødested, og som seksåring var det stort i seg selv å skulle feire bursdagen der. Det hele toppa seg da jeg fikk penal i tillegg. Stoltere seksåring under bordet bak sofaen i kroken skal du lete lenge etter. Og jeg mener det!
Mitt første penal. Det var grønt, utbrettbart, hadde faktisk hestemotiv (ikke så enormt guttete det da - men) og var fyllt til randen av stæsj. Fargebluanter på ei rad, tusjer på ei, linjaler, og vanlige blyanter. Og viskelær... Noen skulle begynne på skolen høsten etterpå. Stor gutt i kroken som kosa seg med tegnesakene og ikke ville vise frem tegninga før den var helt ferdig. Det var tider det!
På den tida var forresten gudmora mi ufattelig snill og arbeidsom. Hun er vel det fremdeles, men den gangen kom det ofte meg tilgode. Hun strikka kule gensere til meg i alle valører, og genser fikk jeg til hver bursdag. I ettertid kan jeg være tilbøyelig til å innrømme at jeg var litt frekk da jeg takka for gaven med følgende ord: Skjønte jeg det ikke - strikkagenser nå igjen! Det er alltid strikkagenser! Hvert år.
Jeg fikk aldri strikkagenser igjen. Merkelige greier at en seksåring kan ha såpass til punch i tunga...
I dag er jeg en angrende synder, for strikkagenser hadde egentlig vært litt kult igjen nå. Men - det toget gikk altså i Nuvsvåg i 1982.
Men - det var nå egentlig ikke gavene jeg ville skrive om i dag. Jeg får og har fått flotte gaver i massevis, også til denne bursdagen. Det var faktisk insektslære jeg egentlig ville fortelle om i dag. Små vakre kryp. Sommerfugler. Alle disse flagrende små forventningene som magen var så logrende full av da vi var mindre.
Husker du dem?
Hvor ble det av dem?
Bursdagen pleide å ta helt av omtrent en måned i forveien for min del. Da trippet jeg rundt med mistenksomme blikk i alle retninger på jakt etter noe som kunne ligne på en pakke til meg. Høyt og lavt måtte man speide om man skulle finne den skjulte skatten. Mamma og pappa vant som regel, og jeg fant sjelden ut av hva jeg skulle få før den store dagen var der.
I dag sitter jeg her. Dagen før dagen. Magen har det helt som normalt. Skulle faktisk tro det var tirsdag i morgen, og det er det jo også. Det var gøyere før.
Det meste var bedre før, men det er nok bare en vei videre:
OLD - PART 34 - here I come!
søndag 6. desember 2009
E-nøff influensa?
Svineinfluensaen ja. Har du kanskje hørt om den?
Jeg er vel egentlig ikke så alt for skremt av den - men likevel må jeg krype langt inn i det sure eplet og inrømme at jeg har vaksinert meg. Skikkelig.
Det var på fredag. Etter at vaksineringen av elever på skolen min var ferdig, var det noen restedoser igjen, og jeg kjøpte meg et lite stikk for en femtilapp. Hva gjør man vel ikke for å bli frisk som en torsk?
På fredagskvelden var det julebord for personalet ved skolen min. Trivelige greier! Annenhvert år er det damene som har ansvaret for arrangementet, og annenhvert år er det den delen av personalet som i utgangspunktet er mer maskuline som har plikt til å følge opp at det blir arrangert et koselig lag rundt adventstida. I år var det damenes tur, og det var knyttet en del spenneing til om det faktsik ble julebord, da damene sist gang skyldte på dårlig tid, og arrangerte februarbord i stedet. Februarbord er ikke det samme som julebord, bare så det er gjort klinkende klart!
Denne gangen klarte damene seg med glans. Maten var god, de underholdt oss på en måte som faktisk fikk oss til å le. Det var stil over arrangementet i sin helhet.
Lørdag var det "Godmatkveld" på Bjørkhov som gjaldt. 6 retter med håndplukket vin til sammen med noen og åtti andre matglade mennesker, var en kulinarisk opplevelse som sitter igjen en god stund. Kongekrabbe var et av flere høydepunkt underveis!
Mange av dere 3 som faktisk følger bloggen min vil nok kanskje tro at dette har vært en såkalt hard helg. I forholdt til søvn er nok det riktig, men i forhold til konsumerte varer i flytende form har det faktisk gått ganske rolig for seg. Likevel har jeg vondt i hodet i dag.
Det begynnte på fredag faktisk. Etter vaksinasjonen, og før julebordet. Faktisk! Hodepine og vond nakke. Kjentes ut som influensa!
Dersom bivirkningene av influensavaksinen kjennes ut som en hard influensa, er jeg glad jeg har vaksinert meg mot svineinfluensaen, for det må være svinaktige greier.
Håper bare det var verdt det!
Jeg er vel egentlig ikke så alt for skremt av den - men likevel må jeg krype langt inn i det sure eplet og inrømme at jeg har vaksinert meg. Skikkelig.
Det var på fredag. Etter at vaksineringen av elever på skolen min var ferdig, var det noen restedoser igjen, og jeg kjøpte meg et lite stikk for en femtilapp. Hva gjør man vel ikke for å bli frisk som en torsk?
På fredagskvelden var det julebord for personalet ved skolen min. Trivelige greier! Annenhvert år er det damene som har ansvaret for arrangementet, og annenhvert år er det den delen av personalet som i utgangspunktet er mer maskuline som har plikt til å følge opp at det blir arrangert et koselig lag rundt adventstida. I år var det damenes tur, og det var knyttet en del spenneing til om det faktsik ble julebord, da damene sist gang skyldte på dårlig tid, og arrangerte februarbord i stedet. Februarbord er ikke det samme som julebord, bare så det er gjort klinkende klart!
Denne gangen klarte damene seg med glans. Maten var god, de underholdt oss på en måte som faktisk fikk oss til å le. Det var stil over arrangementet i sin helhet.
Lørdag var det "Godmatkveld" på Bjørkhov som gjaldt. 6 retter med håndplukket vin til sammen med noen og åtti andre matglade mennesker, var en kulinarisk opplevelse som sitter igjen en god stund. Kongekrabbe var et av flere høydepunkt underveis!
Mange av dere 3 som faktisk følger bloggen min vil nok kanskje tro at dette har vært en såkalt hard helg. I forholdt til søvn er nok det riktig, men i forhold til konsumerte varer i flytende form har det faktisk gått ganske rolig for seg. Likevel har jeg vondt i hodet i dag.
Det begynnte på fredag faktisk. Etter vaksinasjonen, og før julebordet. Faktisk! Hodepine og vond nakke. Kjentes ut som influensa!
Dersom bivirkningene av influensavaksinen kjennes ut som en hard influensa, er jeg glad jeg har vaksinert meg mot svineinfluensaen, for det må være svinaktige greier.
Håper bare det var verdt det!
søndag 29. november 2009
På tide.
I dag er det søndag. Den første faktisk. Første søndag i advent. Min ydmyke påstand er at det var på høy tid!
Julegriser og julebrus har svirra rundt oss i butikksortimentene siden midten av september, og julebordene har pågått i lang tid. Nå må da denne høytida nærme seg...
Jeg liker jula. Adventen også - for den saks skyld. Det er noe med levende lys og alle de små flotte dippeduttene vi drar frem for å pynte opp. Ting som skaper stemning og trivsel. Vi har for eksempel en adventsstjerne som vi er utrolig glade i. Den har mange små lys, og er vel mer en ring enn en stjerne. Når den kommer opp i stua forandrer liksom hele huset seg. Plutselig blir hele kåken litt lunere.
Med noen lilla lys og løpere på bordene senker trivselen seg litt ekstra over helgeavslutningen denne gangen.
Helga har forresten vært flott. Etter jobb på fredag gikk jeg i gang med å produsere video sammen med kona mi og svigersøstra med mann. Videoen var for de meste bare fjas, som skulle brukes i forbindelse med en bursdag som vi skulle i på lørdag. Idéen var basert på TV-serien 24, og meninga var å fremstille jubilanten som er travel, oppofrende og trivelig kar. Jeg tror vi lyktes med det.
Det er to ting som er gøy med å sette i gang slike prosjekt som dette filmprosjektet. Det ene er jo selvsagt gleden det skaper hos dem man gir produktet til. Det andre er at det er så fenomenalt morsomt å være i prosessen selv. Vi hadde det utrolig gøy mens vi både fant på idéer om hva videoen skulle inneholde og i løpet av selve innspillinga. At det tok litt tid både å spille inn filmen og å redigere den - får så være. Vi har i allefall konkludert med at "dette må vi gjøre oftere!"
Det var forresten god mat og drikke også i bursdagslaget. Det minner meg om det jeg egentlig skulle skrive om i dag. Julebord. For det var egentlig dem jeg syntes det var på tide med i starten. Jeg gleder meg til flere trivelige kvelder fremover med god mat og drikke. Neste helg braker det løs med julebord på skolen jeg jobber ved på fredag, og på lørdag er det klart for godmatkveld sammen med guttene jeg trener fotball sammen med en gang i uka. Trivelige folk - alle sammen!
Vi får nyte tida fremover da. Ta vare på hverandre og fyre i ovnene. Det er jo snart jul igjen, og da gjelder det å sørge for at nissen setter deg i et positivt lys...
Julegriser og julebrus har svirra rundt oss i butikksortimentene siden midten av september, og julebordene har pågått i lang tid. Nå må da denne høytida nærme seg...
Jeg liker jula. Adventen også - for den saks skyld. Det er noe med levende lys og alle de små flotte dippeduttene vi drar frem for å pynte opp. Ting som skaper stemning og trivsel. Vi har for eksempel en adventsstjerne som vi er utrolig glade i. Den har mange små lys, og er vel mer en ring enn en stjerne. Når den kommer opp i stua forandrer liksom hele huset seg. Plutselig blir hele kåken litt lunere.
Med noen lilla lys og løpere på bordene senker trivselen seg litt ekstra over helgeavslutningen denne gangen.
Helga har forresten vært flott. Etter jobb på fredag gikk jeg i gang med å produsere video sammen med kona mi og svigersøstra med mann. Videoen var for de meste bare fjas, som skulle brukes i forbindelse med en bursdag som vi skulle i på lørdag. Idéen var basert på TV-serien 24, og meninga var å fremstille jubilanten som er travel, oppofrende og trivelig kar. Jeg tror vi lyktes med det.
Det er to ting som er gøy med å sette i gang slike prosjekt som dette filmprosjektet. Det ene er jo selvsagt gleden det skaper hos dem man gir produktet til. Det andre er at det er så fenomenalt morsomt å være i prosessen selv. Vi hadde det utrolig gøy mens vi både fant på idéer om hva videoen skulle inneholde og i løpet av selve innspillinga. At det tok litt tid både å spille inn filmen og å redigere den - får så være. Vi har i allefall konkludert med at "dette må vi gjøre oftere!"
Det var forresten god mat og drikke også i bursdagslaget. Det minner meg om det jeg egentlig skulle skrive om i dag. Julebord. For det var egentlig dem jeg syntes det var på tide med i starten. Jeg gleder meg til flere trivelige kvelder fremover med god mat og drikke. Neste helg braker det løs med julebord på skolen jeg jobber ved på fredag, og på lørdag er det klart for godmatkveld sammen med guttene jeg trener fotball sammen med en gang i uka. Trivelige folk - alle sammen!
Vi får nyte tida fremover da. Ta vare på hverandre og fyre i ovnene. Det er jo snart jul igjen, og da gjelder det å sørge for at nissen setter deg i et positivt lys...
mandag 23. november 2009
Vil du være med - så heng på.
- Har du opplevd det kanskje?
Du har lagt store planer, ofte for lang tid fremover. Og så - plutselig - hender det noe som velter om på hele livet. En regning dumper ned i postkassen med uventet høye priser for energi, kombinert med vannvittig forbruk. En du er glad i blir borte. Noen kommer og spør deg om du kan ta på deg et viktig verv, eller så ringer rett og slett bare telefonen en vakker dag og forteller deg at du skal bli pappa...
Når jeg tenker over det her det siste året vært fyllt med slike hendelser for min del. Uventede omveltninger i relativt hurtig takt. Det kan være små ting som vikartimer på jobb, møter som haster eller tenner som lugger i munnen på den flotteste lille sønnen i verden. Eller - det kan være omveltninger som gir konsekvenser for både deg selv om de som står deg nærmest. Alvorlig sykdom, bilulykke, du kjører over din egen fot med traktor (ja - det har faktisk skjedd noen), eller skifting av jobb. Ja - eller så ringer telefonen en torsdag ettermiddag og stemmen i andre enden forteller deg at du skal bli pappa...
Det er rart med det. Selv om verden plutselig er en kenuru som hopper i helt andre retninger enn dit du hadde tenkt deg - så går det oftest bra med deg til slutt. Det blir ei ordning selv om planen ikke var å sitte i kengurulomma og kikke mens lange kengubyks plutselig fører deg ut på en reise du ikke aner hvor ender.
Noen velger å oppsøke ventende kenguruverdener fordi de vet det er muligheter for spennende opplevelser og flott utsikt i fra lomma på kengumagen. Andre - la oss kalle dem tvilerne - liker godt å ha kontroll, og holder seg på behørig avstand fra hoppeklodene. Mens kenguruene hopper av sted med smått jublende og elleville menneskesinn, står tvilerne og betrakter det hele i kikkert mens rister på hodet og lurer på hvordan dette skal gå.
Noen ganger går det galt. En hoppende kenguklode velter overende, og ut av pungen i magen kravler en smått forslått menneskesjel ut med blåmerker og diverse ulumske kroppsdeler. På andre siden av kikkertlinsa fortsetter hoderistingen, samtidig som kommentarer som "Jeg sa jo det måtte gå galt. De skulle holdt seg i ro her!"
Etterpåklokskapen er en eksakt vitenskap. Noen praktiserer den med stødig hånd.
Jeg har valgt å henge på i stedet. Det har gitt mange flotte opplevelser. Priviligert er et ord jeg synes passer godt på oss som har mulighet til å nyte de uventede vendingene livet noen ganger tar.
Bare kengu holder seg på beina fremover...
Du har lagt store planer, ofte for lang tid fremover. Og så - plutselig - hender det noe som velter om på hele livet. En regning dumper ned i postkassen med uventet høye priser for energi, kombinert med vannvittig forbruk. En du er glad i blir borte. Noen kommer og spør deg om du kan ta på deg et viktig verv, eller så ringer rett og slett bare telefonen en vakker dag og forteller deg at du skal bli pappa...
Når jeg tenker over det her det siste året vært fyllt med slike hendelser for min del. Uventede omveltninger i relativt hurtig takt. Det kan være små ting som vikartimer på jobb, møter som haster eller tenner som lugger i munnen på den flotteste lille sønnen i verden. Eller - det kan være omveltninger som gir konsekvenser for både deg selv om de som står deg nærmest. Alvorlig sykdom, bilulykke, du kjører over din egen fot med traktor (ja - det har faktisk skjedd noen), eller skifting av jobb. Ja - eller så ringer telefonen en torsdag ettermiddag og stemmen i andre enden forteller deg at du skal bli pappa...
Det er rart med det. Selv om verden plutselig er en kenuru som hopper i helt andre retninger enn dit du hadde tenkt deg - så går det oftest bra med deg til slutt. Det blir ei ordning selv om planen ikke var å sitte i kengurulomma og kikke mens lange kengubyks plutselig fører deg ut på en reise du ikke aner hvor ender.
Noen velger å oppsøke ventende kenguruverdener fordi de vet det er muligheter for spennende opplevelser og flott utsikt i fra lomma på kengumagen. Andre - la oss kalle dem tvilerne - liker godt å ha kontroll, og holder seg på behørig avstand fra hoppeklodene. Mens kenguruene hopper av sted med smått jublende og elleville menneskesinn, står tvilerne og betrakter det hele i kikkert mens rister på hodet og lurer på hvordan dette skal gå.
Noen ganger går det galt. En hoppende kenguklode velter overende, og ut av pungen i magen kravler en smått forslått menneskesjel ut med blåmerker og diverse ulumske kroppsdeler. På andre siden av kikkertlinsa fortsetter hoderistingen, samtidig som kommentarer som "Jeg sa jo det måtte gå galt. De skulle holdt seg i ro her!"
Etterpåklokskapen er en eksakt vitenskap. Noen praktiserer den med stødig hånd.
Jeg har valgt å henge på i stedet. Det har gitt mange flotte opplevelser. Priviligert er et ord jeg synes passer godt på oss som har mulighet til å nyte de uventede vendingene livet noen ganger tar.
Bare kengu holder seg på beina fremover...
søndag 22. november 2009
NPM og soneforsvar ...
I mitt siste innlegg avsluttet jeg med å helle solide porsjoner med eder og galle ut over begrepet "New Public Management". For de av dere som følger med på bloggen min, kan jeg med det samme bekrefte at jeg har seriøse planer om å fortsette med det også i fortsettelsen.
For det er liksom en del ting som ikke henger på greip med New Public Management. Ille er det når prinsippene bak den blir anvendt i offentlig sektor. Det hjelper ikke at jeg og finner trekk inspirert av NPM-galskap, også i forsvarsorganiseringen av mitt kjære Liverpool FC. Desverre funker NPM dårlig - der også...
Nåja, noen vil vel si at jeg drar det litt langt når jeg trekker sammenlikninger mellom soneforsvaret i Liverpool og målstyringen i NPM. Noen vil til og med være usaklige og si at Liverpool var usansynlig tette bakover i hele fjor. Til det repliserer jeg at de røde så absolutt ikke holder vann bakover nå, og at noen har funnet ut av hullene i systemet, uten at jeg med det uttaler at jeg synes Jamie Carragher har blitt en gammel mann som ikke holder mål lenger...
For - i utgangspunktet er det jo lett å bli med på tankegangen om at enhver burde ha klart definerte ansvarsområder med klare mål, som man skal måles etter om man oppnår. På fotballbanen betyr dette at soneforsvareren har ansvar for å klarere ballen dersom den havner innenfor hans sone. I styringsmodellen NPM handler det om at enhver budsjettenhet har ansvar for å oppfylle budsjettene, samtidig som de kvalitative målene skal nås i forhold til tjenesteproduksjon...
Så langt - en del bra.
Men:
Hva om ballen havner akkurat på grensen mellom to forsvarere? Eller - hva om løpene bakfra er så gode at angriperne får hoppe opp akkurat som de vil, og med bedre fart enn soneforsvarerne - og hopper høyere?
Eller:
Hva når grensene mellom bunnlinja i offentlige budsjett i for eksempel NAV - blir rødere, på grunn av at bunnlinja i for eksempel renholdsverket blir grønnere? Er det akspetabelt dersom det offentlige i realiteten overfører utgifter fra arbeidsplasser og tjenesteproduksjon for innbyggere- og over til trygd? Er det akseptabelt dersom sykelønnsutgiftene stiger fordi samfunnet ikke har plass til alle fordi de ikke er produktive nok for sin enhet. Jeg mener at alle skal med!
Vi har den siste tida lest om befal i forsvaret som har hevet etterlønn i flere år uten å gjøre noe. Ventelønn... Noen har tydeligvis hatt beskjed om at målet var å redusere lønnsutgiftene. Det målet nådde man vel også med bakgrunn i ventelønnsordningen, men - blir det riktigere av den grunn? Er det etisk forsvarlig innen offentlig forvaltning?
Og - hva skjer dersom det offentlige nedbemanner og fjerner de minst produktive fra stillinger? Hvem betaler da de sosiale utgiftene for dem? Jo - fellesskapet. Det offentlige...
Poenget mitt er at noen ganger faller ballen ned midt mellom to ansvarsområder. Da er det veldig greit om noen husker at det viktige faktisk er ballen. Og går rett på den. Det virker som at det i mange tilfeller blir slikt fokus på ansvarsoppgavene at man glemmer det viktige. For mitt kjære Liverpool handler det om å skåre flere mål enn det som blir sluppet inn. For mitt kjære Norge handler det om å gi innbyggerne velferd og demokrati.
La det være sagt med en gang: Jeg mener vi skal skjerme dem som trenger støtte av fellesskapet. Vi må riktignok alltid se på om ordninger og sosiale goder er bærekraftige, men vi skal være solidariske med hverandre, og noen skal unne seg å yte mer for at de som trenger det kan få.
Blant dem som så avgjort både trenger og fortjener å få mer akkurat nå - er Liverpool Football Club. Jeg håper de andre i felleskapet - både i Premier League og Champions League - begynner å forstå det nå, og gir så det monner fremover...
For det er liksom en del ting som ikke henger på greip med New Public Management. Ille er det når prinsippene bak den blir anvendt i offentlig sektor. Det hjelper ikke at jeg og finner trekk inspirert av NPM-galskap, også i forsvarsorganiseringen av mitt kjære Liverpool FC. Desverre funker NPM dårlig - der også...
Nåja, noen vil vel si at jeg drar det litt langt når jeg trekker sammenlikninger mellom soneforsvaret i Liverpool og målstyringen i NPM. Noen vil til og med være usaklige og si at Liverpool var usansynlig tette bakover i hele fjor. Til det repliserer jeg at de røde så absolutt ikke holder vann bakover nå, og at noen har funnet ut av hullene i systemet, uten at jeg med det uttaler at jeg synes Jamie Carragher har blitt en gammel mann som ikke holder mål lenger...
For - i utgangspunktet er det jo lett å bli med på tankegangen om at enhver burde ha klart definerte ansvarsområder med klare mål, som man skal måles etter om man oppnår. På fotballbanen betyr dette at soneforsvareren har ansvar for å klarere ballen dersom den havner innenfor hans sone. I styringsmodellen NPM handler det om at enhver budsjettenhet har ansvar for å oppfylle budsjettene, samtidig som de kvalitative målene skal nås i forhold til tjenesteproduksjon...
Så langt - en del bra.
Men:
Hva om ballen havner akkurat på grensen mellom to forsvarere? Eller - hva om løpene bakfra er så gode at angriperne får hoppe opp akkurat som de vil, og med bedre fart enn soneforsvarerne - og hopper høyere?
Eller:
Hva når grensene mellom bunnlinja i offentlige budsjett i for eksempel NAV - blir rødere, på grunn av at bunnlinja i for eksempel renholdsverket blir grønnere? Er det akspetabelt dersom det offentlige i realiteten overfører utgifter fra arbeidsplasser og tjenesteproduksjon for innbyggere- og over til trygd? Er det akseptabelt dersom sykelønnsutgiftene stiger fordi samfunnet ikke har plass til alle fordi de ikke er produktive nok for sin enhet. Jeg mener at alle skal med!
Vi har den siste tida lest om befal i forsvaret som har hevet etterlønn i flere år uten å gjøre noe. Ventelønn... Noen har tydeligvis hatt beskjed om at målet var å redusere lønnsutgiftene. Det målet nådde man vel også med bakgrunn i ventelønnsordningen, men - blir det riktigere av den grunn? Er det etisk forsvarlig innen offentlig forvaltning?
Og - hva skjer dersom det offentlige nedbemanner og fjerner de minst produktive fra stillinger? Hvem betaler da de sosiale utgiftene for dem? Jo - fellesskapet. Det offentlige...
Poenget mitt er at noen ganger faller ballen ned midt mellom to ansvarsområder. Da er det veldig greit om noen husker at det viktige faktisk er ballen. Og går rett på den. Det virker som at det i mange tilfeller blir slikt fokus på ansvarsoppgavene at man glemmer det viktige. For mitt kjære Liverpool handler det om å skåre flere mål enn det som blir sluppet inn. For mitt kjære Norge handler det om å gi innbyggerne velferd og demokrati.
La det være sagt med en gang: Jeg mener vi skal skjerme dem som trenger støtte av fellesskapet. Vi må riktignok alltid se på om ordninger og sosiale goder er bærekraftige, men vi skal være solidariske med hverandre, og noen skal unne seg å yte mer for at de som trenger det kan få.
Blant dem som så avgjort både trenger og fortjener å få mer akkurat nå - er Liverpool Football Club. Jeg håper de andre i felleskapet - både i Premier League og Champions League - begynner å forstå det nå, og gir så det monner fremover...
torsdag 19. november 2009
Månelandinger og planetredding
Det er jammen ikke lett å være leder. I allefall ikke i et av de mest priviligerte landene i verden. Vi syter over bompenger på veiene og sykehuskøer. og ikke vil vi ha avgifter heller. Og så skal vi være syke. Masse!
Phu. Jeg er egentlig glad jeg ikke heter Jens. For Hr. Stoltenberg har litt å stri med for tida. Det er klart at når man signaliserer at CO2 rensing er vår månelanding, så forplikter det. Min partikollega la listen akkurat så høyt som den bør ligge, dersom vi har ambisjoner om å gi vårt passende bidrag i miljøkampen. Vi - nasjonen som har tjent oss svinaktig rike på å la andre slippe ut CO2. Når lista legges høyt er det desverre fare for riv. Slik jeg ser det er det fare på ferde nå, for som publikumer synes jeg ikke det ser ut til at vi henter nok fart i tilløpet for å klare å ta spranget som kreves for å lande på månen. Det investeres ikke nok. Vi trenger mer kunnskap og forskning. Det kreves gryn, av den klingende sorten...
Og - så må ting henge på greip. For - det rimer ikke som stor poesi når avgiftene økes på biodiesel. På tross av at det helt klart er etiske dilemma med produksjonen av drivstoff på matjord, så er faktum veldig ofte at alternativet til biodiesel er at jorda ligger brakk. Og - restvirke etter tømmerproduksjon må nyttiggjøres i en eller annen form. Hvorfor ikke la den bli Biodiesel inntil man har andre og mindre forurensende energiformer. Beklager - men inntil jeg hører bedre argumenter klarer jeg ikke å gå i takt med andre enn miljøbevegelsen i denne saken - kjære partileder...
Jens er en dyktig mann. Han har visjoner, og til tross for vår lille uenighet angående Tilfellet Tellus (som forøvrig noen (og jeg) mener er vår tids viktigste utfordring), så synes jeg vi har en klok statsminister. Sykelønnsdiskusjonen som han drar opp nå er viktig for oss. Jeg er ikke sikker på at vi nødvendigvis trenger å følge Sveriges eksempel i forhold til sykemeldinger og leger (hvem vil vel følge Søta Bror?), men vi må gjøre noe for å få ned sykefraværet. Her kommer man ingen vei uten et krafttak sammen.
Her skiller jo de rødgrønne seg fra alternativene på borgerlig side. For det er dialog og invitasjon til samarbeid som preger tonen når Jens snakker på vegne av regjeringen. Fagbevegelsen og arbeidsgiversida skal være med på å løse problematikken. Åhh, som jeg elsker den nordiske modellen. Sosialdemokratiet er herlig!
Vær klar over det - at tonen hadde vært en helt annen med en FrP - H regjering. Løsninga ville automatisk vært å svekke sykelønna, ensidig. Dette ville rammet de med kroniske sykdommer, og tatt dem som er svake i samfunnet. I stedet for en slik usosial ordning, ligger det i naturen til solidarisk tenking å spre byrdene.
Veksten i sykefraværet kan ikke øke inn i evigheten. Det er begrenset hvor store byrder den arbeidende delen av befolkningen kan bære. Vi blir stadig flere eldre - det er et faktum. Vi får stadig bedre tjenester, det er og et faktum. Kravene våre øker også til tjenestene rundt oss.
Krev din rett - gjør din plikt er velkjente ord innenfor fagbevegelsen. Jeg har sagt det en stund nå; Har vi kommet for langt i rettighetssamfunnet? Og - hvorfor er det så mange som ikke er i stand til å arbeide i dag?
Jeg stiller spørsmål med om vi har et abriedsliv som er for lite romslig. Har vi plass til å få alle med? Hva med de som ikke er 100% produktive? Hva med sykepleierne som ikke mestrer alle raporteringsrutinene? Hva med rektoren som har en annen mening enn rådmannen? hva med læreren som sliter med å følge opp alle elevene som skal ha egen IOP, og som tidligere hadde en spesped lærer som tok seg av utfordringne?
Jeg kommer til å snakke mer om dette. Men - i mitt hode handler sykelønnspandemien også om måten vi styrer samfunnet på. Deler av diagnosen er "New Public Management".
Vil du vite hvorfor - får du henge med på mitt neste blogginnlegg...
Phu. Jeg er egentlig glad jeg ikke heter Jens. For Hr. Stoltenberg har litt å stri med for tida. Det er klart at når man signaliserer at CO2 rensing er vår månelanding, så forplikter det. Min partikollega la listen akkurat så høyt som den bør ligge, dersom vi har ambisjoner om å gi vårt passende bidrag i miljøkampen. Vi - nasjonen som har tjent oss svinaktig rike på å la andre slippe ut CO2. Når lista legges høyt er det desverre fare for riv. Slik jeg ser det er det fare på ferde nå, for som publikumer synes jeg ikke det ser ut til at vi henter nok fart i tilløpet for å klare å ta spranget som kreves for å lande på månen. Det investeres ikke nok. Vi trenger mer kunnskap og forskning. Det kreves gryn, av den klingende sorten...
Og - så må ting henge på greip. For - det rimer ikke som stor poesi når avgiftene økes på biodiesel. På tross av at det helt klart er etiske dilemma med produksjonen av drivstoff på matjord, så er faktum veldig ofte at alternativet til biodiesel er at jorda ligger brakk. Og - restvirke etter tømmerproduksjon må nyttiggjøres i en eller annen form. Hvorfor ikke la den bli Biodiesel inntil man har andre og mindre forurensende energiformer. Beklager - men inntil jeg hører bedre argumenter klarer jeg ikke å gå i takt med andre enn miljøbevegelsen i denne saken - kjære partileder...
Jens er en dyktig mann. Han har visjoner, og til tross for vår lille uenighet angående Tilfellet Tellus (som forøvrig noen (og jeg) mener er vår tids viktigste utfordring), så synes jeg vi har en klok statsminister. Sykelønnsdiskusjonen som han drar opp nå er viktig for oss. Jeg er ikke sikker på at vi nødvendigvis trenger å følge Sveriges eksempel i forhold til sykemeldinger og leger (hvem vil vel følge Søta Bror?), men vi må gjøre noe for å få ned sykefraværet. Her kommer man ingen vei uten et krafttak sammen.
Her skiller jo de rødgrønne seg fra alternativene på borgerlig side. For det er dialog og invitasjon til samarbeid som preger tonen når Jens snakker på vegne av regjeringen. Fagbevegelsen og arbeidsgiversida skal være med på å løse problematikken. Åhh, som jeg elsker den nordiske modellen. Sosialdemokratiet er herlig!
Vær klar over det - at tonen hadde vært en helt annen med en FrP - H regjering. Løsninga ville automatisk vært å svekke sykelønna, ensidig. Dette ville rammet de med kroniske sykdommer, og tatt dem som er svake i samfunnet. I stedet for en slik usosial ordning, ligger det i naturen til solidarisk tenking å spre byrdene.
Veksten i sykefraværet kan ikke øke inn i evigheten. Det er begrenset hvor store byrder den arbeidende delen av befolkningen kan bære. Vi blir stadig flere eldre - det er et faktum. Vi får stadig bedre tjenester, det er og et faktum. Kravene våre øker også til tjenestene rundt oss.
Krev din rett - gjør din plikt er velkjente ord innenfor fagbevegelsen. Jeg har sagt det en stund nå; Har vi kommet for langt i rettighetssamfunnet? Og - hvorfor er det så mange som ikke er i stand til å arbeide i dag?
Jeg stiller spørsmål med om vi har et abriedsliv som er for lite romslig. Har vi plass til å få alle med? Hva med de som ikke er 100% produktive? Hva med sykepleierne som ikke mestrer alle raporteringsrutinene? Hva med rektoren som har en annen mening enn rådmannen? hva med læreren som sliter med å følge opp alle elevene som skal ha egen IOP, og som tidligere hadde en spesped lærer som tok seg av utfordringne?
Jeg kommer til å snakke mer om dette. Men - i mitt hode handler sykelønnspandemien også om måten vi styrer samfunnet på. Deler av diagnosen er "New Public Management".
Vil du vite hvorfor - får du henge med på mitt neste blogginnlegg...
tirsdag 17. november 2009
Mennesker altså. De kommer i mange varianter. Jeg slutter aldri å la meg forundre over hvor forskjellige vi er.
Man kan jo ofte la seg friste til å tro at vi i disse dager, med både barnehager og skolegang i store deler av oppveksten, skulle bli nokså ensartede individ. En gutt i Finnmark skal i utgangspunktet lære og kunne stort sett det samme som ei jente i Vest- Agder når 10 kjappe år i skolen er unnagjort. En lærerstudent på Nesna skal ha noenlunde samme kompetansen som en lærerstudent i Tromsø når han er ferdig utdannet (hvis det er en han da - ofte er han en hun). Man kan fort bli fristet til å dra en konklusjon om at befolkningen skulle ha alle forutsetninger til å bli en grå og kjedelig masse, der alle er like.
Men slik er det altså ikke. Takk og lov! Vi er søkk forskjellige.
Jeg er så heldig at jeg treffer folk med utrolig forskjellige ståsted i hverdagen min. En ting er aldersspennet man som lærer forholder seg til hver dag, en annen ting er meningsforskjellene jeg opplever at folk har. Og så er det måten folk uttrykker meningene sine da.
Noen er reserverte, og står for svært så lite som kan føre til at de får motstand fra omverdenen sin. Andre er realt breikjefta, og strør om seg med mer eller mindre gjennomtenke utsagn over en lav sko - eller en kopp kaffe for den saks skyld. Jeg liker folk som sier meninga si, selv om jeg ikke alltid er enig med dem. Det er greit å vite hvor man har folk!
Noen sier meninga si usedvanlig lenge. Jeg kjenner noen slike. De snakker og snakker. "On and on" som enkelte amerikaniserte sjeler ville sagt det. Det er flott å ha mye på hjertet, men noen ganger er det greit å kjenne sitt publikum, sin besøkelsestid, og ikke minst når besøkelsestida er slutt. Jeg skal innrømme at jeg kanskje kan slite litt med dette selv til tider, kanskje særlig i lærerjobben, men også her på bloggen. På tross av dette vet jeg også om noen som er adskillig værre enn meg selv. Det er ikke bestandig like bra når flere slike kommer sammen i samme rom, samtidig som sterke meninger skal utveksles. Likevel kan det - for den som klarer å holde interessen oppe - være relativt interessante poeng å plukke opp. Lærdom finnes i så mange former...
Hmm. Ja - det var egentlig det jeg skulle fortelle om i dag. For i går traff jeg en av disse menneskene som evner å gjøre sterk inntrykk uten å nødvendigvis være breikjefta eller høyrøstet eller begge deler. Noen mennesker har en utrolig sans for detaljer - og får med seg de utroligste ting. I enkelte yrker er det foreksempel en fordel å huske navn på folk - en detalj jeg gjerne skulle vært flinkere med selv. Når bartenderen for eksempel husker navnet ditt etter første presentasjon, samtidig som han (eller hun) også etterhvert tilkjennegir at små detaljer fra samtalen som blir ført faktisk er notert ned bak øret - da vekker det tillit. Det er snedig hvor spennende det er med folk som er helt og fullt til stede. Mennesker som er 100% interessert og lytter...
Slike mennesker gjør i allefall inntrykk på meg, og det får meg til å tenke at jeg må prøve å bli flinkere til akkurat det selv. Være fullt og helt til stede. Til enhver tid.
Men - i så fall må jeg vel logge meg av bloggen først.
Man kan jo ofte la seg friste til å tro at vi i disse dager, med både barnehager og skolegang i store deler av oppveksten, skulle bli nokså ensartede individ. En gutt i Finnmark skal i utgangspunktet lære og kunne stort sett det samme som ei jente i Vest- Agder når 10 kjappe år i skolen er unnagjort. En lærerstudent på Nesna skal ha noenlunde samme kompetansen som en lærerstudent i Tromsø når han er ferdig utdannet (hvis det er en han da - ofte er han en hun). Man kan fort bli fristet til å dra en konklusjon om at befolkningen skulle ha alle forutsetninger til å bli en grå og kjedelig masse, der alle er like.
Men slik er det altså ikke. Takk og lov! Vi er søkk forskjellige.
Jeg er så heldig at jeg treffer folk med utrolig forskjellige ståsted i hverdagen min. En ting er aldersspennet man som lærer forholder seg til hver dag, en annen ting er meningsforskjellene jeg opplever at folk har. Og så er det måten folk uttrykker meningene sine da.
Noen er reserverte, og står for svært så lite som kan føre til at de får motstand fra omverdenen sin. Andre er realt breikjefta, og strør om seg med mer eller mindre gjennomtenke utsagn over en lav sko - eller en kopp kaffe for den saks skyld. Jeg liker folk som sier meninga si, selv om jeg ikke alltid er enig med dem. Det er greit å vite hvor man har folk!
Noen sier meninga si usedvanlig lenge. Jeg kjenner noen slike. De snakker og snakker. "On and on" som enkelte amerikaniserte sjeler ville sagt det. Det er flott å ha mye på hjertet, men noen ganger er det greit å kjenne sitt publikum, sin besøkelsestid, og ikke minst når besøkelsestida er slutt. Jeg skal innrømme at jeg kanskje kan slite litt med dette selv til tider, kanskje særlig i lærerjobben, men også her på bloggen. På tross av dette vet jeg også om noen som er adskillig værre enn meg selv. Det er ikke bestandig like bra når flere slike kommer sammen i samme rom, samtidig som sterke meninger skal utveksles. Likevel kan det - for den som klarer å holde interessen oppe - være relativt interessante poeng å plukke opp. Lærdom finnes i så mange former...
Hmm. Ja - det var egentlig det jeg skulle fortelle om i dag. For i går traff jeg en av disse menneskene som evner å gjøre sterk inntrykk uten å nødvendigvis være breikjefta eller høyrøstet eller begge deler. Noen mennesker har en utrolig sans for detaljer - og får med seg de utroligste ting. I enkelte yrker er det foreksempel en fordel å huske navn på folk - en detalj jeg gjerne skulle vært flinkere med selv. Når bartenderen for eksempel husker navnet ditt etter første presentasjon, samtidig som han (eller hun) også etterhvert tilkjennegir at små detaljer fra samtalen som blir ført faktisk er notert ned bak øret - da vekker det tillit. Det er snedig hvor spennende det er med folk som er helt og fullt til stede. Mennesker som er 100% interessert og lytter...
Slike mennesker gjør i allefall inntrykk på meg, og det får meg til å tenke at jeg må prøve å bli flinkere til akkurat det selv. Være fullt og helt til stede. Til enhver tid.
Men - i så fall må jeg vel logge meg av bloggen først.
søndag 15. november 2009
Nye muligheter!
Søndag...
Søndag...
Jaja - i morgen er det i allefall ny dag, ny uke og nye muligheter. For min del innebærer akkurat det at uka starter tidlig. Jeg kjører vel fra Selbu klokka kvart over seks i morgen tidlig før jeg skal tilbringe mandagen og tirsdagen på Royal Garden i Trondheim på kurs for lærere og tillitsvalgte i Utdanningsforbundet. Trøndsk lærerstemne har lange tradisjoner, og jeg gleder meg til godt faglig påfyll samt å treffe flotte mennesker. Det er altid spennende samtaler rundt bordene i slike forsamlinger, og ofte ligger den menste verdifulle læringen akkurat i møtet med de andre.
Er vi flinke nok til å dyrke disse møtene? Jeg stiller meg spørsmålet fordi jeg noen ganger tar meg selv i å haste videre til noe nytt. I kveld foreksempel hadde jeg et ærend som skulle gjøres unna. Egentlig kunne jeg blitt ferdig på 5 minutter, men så - heldigvis - satt jeg plutselig i en god samtale om alt og ingenting sammen med en av disse som er så flinke til disse uformelle møtene. Jeg merker at slike mennesker gjør inntrykk på meg. Jeg liker mennesker som har tid...
fem minutter tok en halv time. Heldigvis! Og i det jeg var ferdig med halvtimen, og skulle sette meg inn i bilen for å kjøre hjem, traff jeg plutselig på nytt noen som jeg følte stor glede av å prate med. Ingen store vedtak ble fattet, men samtalene var likevel gode. Vi var ikke målrettede - vi var bare sammen.
En kort stund. Uten mål. Uten noen spesiell retning...
Før morgendagens lærerstemne stiller jeg meg selv spørsmål om vi har nok rom for disse gode stundene i samfunnet i dag? I politikken? I skolen? I hverdagen? Vi skal liksom være så himla effektive. Alle har mål, og dersom man ikke klarer å finne ord eller aller helst tall som sier at man har oppnådd så eller så mye i forhold til andre, så er man nesten mislykket. Skoler i midtnorge ble hengt ut i Adresseavisen fordi de hadde lavere skåre i nasjonale prøver i engelsk enn andre skoler i landet. Betyr disse tallene at det ikke skjer god læring på disse skolene? Betyr den manglende uttellingen at disse skolene ikke klarer å lage gode møter mellom barn og voksen. Eller - betyr resultatene at det kommer til å skje færre gode møter fordi fokuset endres mot det effektive?
Effektivitet er bra. Jeg vil ikke tas til inntekt for noe annet. Men - mennesker er enda viktigere. Vi må huske det når vi stresser avgårde for å komme oss på jobb i morgen tidlig. Gi noen en klem, si hei, sjenk opp en kopp kaffe til noen, eller slipp noen som trenger det inn foran deg i køen ved buffeten. Det er så lite å tape på det, men du vinner en hel masse.
Ny dag - ny uke - nye muligheter!
Søndag...
Jaja - i morgen er det i allefall ny dag, ny uke og nye muligheter. For min del innebærer akkurat det at uka starter tidlig. Jeg kjører vel fra Selbu klokka kvart over seks i morgen tidlig før jeg skal tilbringe mandagen og tirsdagen på Royal Garden i Trondheim på kurs for lærere og tillitsvalgte i Utdanningsforbundet. Trøndsk lærerstemne har lange tradisjoner, og jeg gleder meg til godt faglig påfyll samt å treffe flotte mennesker. Det er altid spennende samtaler rundt bordene i slike forsamlinger, og ofte ligger den menste verdifulle læringen akkurat i møtet med de andre.
Er vi flinke nok til å dyrke disse møtene? Jeg stiller meg spørsmålet fordi jeg noen ganger tar meg selv i å haste videre til noe nytt. I kveld foreksempel hadde jeg et ærend som skulle gjøres unna. Egentlig kunne jeg blitt ferdig på 5 minutter, men så - heldigvis - satt jeg plutselig i en god samtale om alt og ingenting sammen med en av disse som er så flinke til disse uformelle møtene. Jeg merker at slike mennesker gjør inntrykk på meg. Jeg liker mennesker som har tid...
fem minutter tok en halv time. Heldigvis! Og i det jeg var ferdig med halvtimen, og skulle sette meg inn i bilen for å kjøre hjem, traff jeg plutselig på nytt noen som jeg følte stor glede av å prate med. Ingen store vedtak ble fattet, men samtalene var likevel gode. Vi var ikke målrettede - vi var bare sammen.
En kort stund. Uten mål. Uten noen spesiell retning...
Før morgendagens lærerstemne stiller jeg meg selv spørsmål om vi har nok rom for disse gode stundene i samfunnet i dag? I politikken? I skolen? I hverdagen? Vi skal liksom være så himla effektive. Alle har mål, og dersom man ikke klarer å finne ord eller aller helst tall som sier at man har oppnådd så eller så mye i forhold til andre, så er man nesten mislykket. Skoler i midtnorge ble hengt ut i Adresseavisen fordi de hadde lavere skåre i nasjonale prøver i engelsk enn andre skoler i landet. Betyr disse tallene at det ikke skjer god læring på disse skolene? Betyr den manglende uttellingen at disse skolene ikke klarer å lage gode møter mellom barn og voksen. Eller - betyr resultatene at det kommer til å skje færre gode møter fordi fokuset endres mot det effektive?
Effektivitet er bra. Jeg vil ikke tas til inntekt for noe annet. Men - mennesker er enda viktigere. Vi må huske det når vi stresser avgårde for å komme oss på jobb i morgen tidlig. Gi noen en klem, si hei, sjenk opp en kopp kaffe til noen, eller slipp noen som trenger det inn foran deg i køen ved buffeten. Det er så lite å tape på det, men du vinner en hel masse.
Ny dag - ny uke - nye muligheter!
fredag 13. november 2009
Endelig fredag!
Så er den her igjen! Dagen over alle dager!
Nei - ikke julaften eller bursdagen min - men fredag. Foredelen med fredag sett opp i mot de andre to dagene er at den forekommer oftere. Statistisk sett rundt 52 ganger i året - mener jeg. Ukeslutt og en herlig dag!
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har jobba livet av meg for akkurat denne fredagen. Den observante leser av bloggen har nok fått med seg min amatørsykdom denne uka - i disse svineinfluensatider. Det var faktisk litt flaut å troppe opp på skolen i dag for å fortelle folk at: "Nei - det var nok ikke influensa nei". Mitt mannlige sykdomshelvette ble plutselig lite og ubetydelig for tilhørerene merket jeg. Tydeligvis hadde jeg og store problemer med å stå rakrygga i det hele, for ikke mindre enn to av mine mannlige kollegaer spurte meg faktisk om det var ryggen jeg hadde problemer med...
Bank i bordet - heldigvis ikke!
Uansett - nå er det altså fredag igjen, og det betyr gullrekke på NRK etterfulgt av Thomas og Harald på TV2. En god hjemmekveld med rom for god mat, god drikke og en og annen lun kommentar.
Jeg lar meg ofte imponere over Fredrik Skavlan og hans måte å lede et talkshow på. Klasseforskjellen mellom han og fjorårets Grosvold er i mine øyne enorm. Skavlan kommer dyper inn på personene, og får dem til å fremstå mer som seg selv. Jaja - enkelte er vel kanskje også seg selv nok.
I den forbindelse må jeg trekke frem vår alles kjære Ari Behn og Martha Lovise. Jeg er ingen republikaner selv - men dette paret er nok et av de beste argumentene for eventuelt å bli det. Som om ikke det er nok - har de begge fått alt for stor del av fredagsunderholdningen den siste tida. At Martha får snakke en halv fredagskveld om engler i beste sendetid uten å møte motbør, er vanskelig å forholde seg til. Ari har en væremåte som - for å si det enkelt - er litt for glatt for kaia på Myre, eller Melbu for den saks skyld.
Men nå er det fredag. Jeg slapper av. I morgen skal jeg til Trondheim på Representantskap i Sør- Trøndelag Arbeiderparti. Spennende dag med spennende innhold. Noe skal man jo bruke fridagene sine til - så hvorfor ikke bare forme samfunnet litt mens man kan?
God helg!
Nei - ikke julaften eller bursdagen min - men fredag. Foredelen med fredag sett opp i mot de andre to dagene er at den forekommer oftere. Statistisk sett rundt 52 ganger i året - mener jeg. Ukeslutt og en herlig dag!
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har jobba livet av meg for akkurat denne fredagen. Den observante leser av bloggen har nok fått med seg min amatørsykdom denne uka - i disse svineinfluensatider. Det var faktisk litt flaut å troppe opp på skolen i dag for å fortelle folk at: "Nei - det var nok ikke influensa nei". Mitt mannlige sykdomshelvette ble plutselig lite og ubetydelig for tilhørerene merket jeg. Tydeligvis hadde jeg og store problemer med å stå rakrygga i det hele, for ikke mindre enn to av mine mannlige kollegaer spurte meg faktisk om det var ryggen jeg hadde problemer med...
Bank i bordet - heldigvis ikke!
Uansett - nå er det altså fredag igjen, og det betyr gullrekke på NRK etterfulgt av Thomas og Harald på TV2. En god hjemmekveld med rom for god mat, god drikke og en og annen lun kommentar.
Jeg lar meg ofte imponere over Fredrik Skavlan og hans måte å lede et talkshow på. Klasseforskjellen mellom han og fjorårets Grosvold er i mine øyne enorm. Skavlan kommer dyper inn på personene, og får dem til å fremstå mer som seg selv. Jaja - enkelte er vel kanskje også seg selv nok.
I den forbindelse må jeg trekke frem vår alles kjære Ari Behn og Martha Lovise. Jeg er ingen republikaner selv - men dette paret er nok et av de beste argumentene for eventuelt å bli det. Som om ikke det er nok - har de begge fått alt for stor del av fredagsunderholdningen den siste tida. At Martha får snakke en halv fredagskveld om engler i beste sendetid uten å møte motbør, er vanskelig å forholde seg til. Ari har en væremåte som - for å si det enkelt - er litt for glatt for kaia på Myre, eller Melbu for den saks skyld.
Men nå er det fredag. Jeg slapper av. I morgen skal jeg til Trondheim på Representantskap i Sør- Trøndelag Arbeiderparti. Spennende dag med spennende innhold. Noe skal man jo bruke fridagene sine til - så hvorfor ikke bare forme samfunnet litt mens man kan?
God helg!
torsdag 12. november 2009
Skal du først ha en blogg - så...
Kona mi, som forresten heter Sissel, sa det til meg i klare ordelag her om dagen: Du Preben - skal du først ha en blogg - så... Hun kan få sagt det!
Som en av to følgere av bloggen min har hun vel krav på litt service, og sant å si - så skylder jeg vel meg selv det også. Hva har jeg egentlig drevet med siden sist?
Svineinfluensa har det nok ikke vært, men kroppen har ikke vært i slag. Jeg kom hjem fra Utdanningsforbundets landsmøte sist fredag. Noe sliten i kropp og hode, men likevel veldig opplagt for litt tid sammen med Niklas, som fylte seks måneder da pappa dro på Landsmøte.
Søndag kveld kom den store trøttheten, stive skuldre og en kropp som knirka i sammenføyningene.
Hadde jeg vært sammen med svin på Lillehammer?
Frykten for svineinfluensa har gått som ild i tørt brød her til lands i det siste. Jeg er slett ingen smittefrik selv, men hadde slett ikke lyst til å teste ut denne nymotens influensavarianten - og i allefall ikke nå. Det passer liksom aldri å bli syk.
Jaja - det kunne jo ha passet dårligere også. Jeg kunne jo blitt syk mens jeg var på Lillehammer. Det hadde vært bortkasta. Nå fikk jeg jo i allefall litt mer tid sammen med Niklas hjemme her, tiltross for at pappaen ikke har hatt allverden av overskudd, og at jeg nok har sovet en god del.
I morgen blir det i allefall jobb igjen. Har følelsen av at det er viktig at jeg dukker opp. Jeg skal visstnok ha ansvaret for vaffelrøre i forbindelse med fredagsvaflene på Selbu Ungdomskole. Fredagsvafler er forresten et enkelt, men fabelaktig tiltak som skaper trivsel. Det anbefales! Rart hvor lite som skal til egentlig...
Ble uansett ei kort uke for min del, men - jeg får komme sterkere tilbake senere...
Som en av to følgere av bloggen min har hun vel krav på litt service, og sant å si - så skylder jeg vel meg selv det også. Hva har jeg egentlig drevet med siden sist?
Svineinfluensa har det nok ikke vært, men kroppen har ikke vært i slag. Jeg kom hjem fra Utdanningsforbundets landsmøte sist fredag. Noe sliten i kropp og hode, men likevel veldig opplagt for litt tid sammen med Niklas, som fylte seks måneder da pappa dro på Landsmøte.
Søndag kveld kom den store trøttheten, stive skuldre og en kropp som knirka i sammenføyningene.
Hadde jeg vært sammen med svin på Lillehammer?
Frykten for svineinfluensa har gått som ild i tørt brød her til lands i det siste. Jeg er slett ingen smittefrik selv, men hadde slett ikke lyst til å teste ut denne nymotens influensavarianten - og i allefall ikke nå. Det passer liksom aldri å bli syk.
Jaja - det kunne jo ha passet dårligere også. Jeg kunne jo blitt syk mens jeg var på Lillehammer. Det hadde vært bortkasta. Nå fikk jeg jo i allefall litt mer tid sammen med Niklas hjemme her, tiltross for at pappaen ikke har hatt allverden av overskudd, og at jeg nok har sovet en god del.
I morgen blir det i allefall jobb igjen. Har følelsen av at det er viktig at jeg dukker opp. Jeg skal visstnok ha ansvaret for vaffelrøre i forbindelse med fredagsvaflene på Selbu Ungdomskole. Fredagsvafler er forresten et enkelt, men fabelaktig tiltak som skaper trivsel. Det anbefales! Rart hvor lite som skal til egentlig...
Ble uansett ei kort uke for min del, men - jeg får komme sterkere tilbake senere...
tirsdag 3. november 2009
Logged in!
Da er jeg i gang.
Egentlig har jeg lenge tenkt på å opprette en egen blogg. Flere ganger har jeg kommet så langt at det kun har vært det siste tastetrykket som skilte meg fra bloggeverdenen. Hver gang har frykten for å legge ut min tekst til allmenn beskuelse seiret over lysten til å fortelle andre om hva jeg tenker om verden rundt meg - men ikke nå lengre. Nå er jeg og Cyber...
Jeg trengte nok et spark bak for å komme ordentlig i gang. Det fikk jeg da jeg ble spurt om å blogge under Utdanningsforbundets Landsmøte. Du kan lese bloggen min fra dette her: http://www.utdanningsforbundet.no/no/Subsites/LM-2009/Blogg/Bloggsak-1111/
Akkurat nå befinner jeg meg på Lillehammer og deltar på Landsmøtet i Norges største organisasjon for ansatte innen utdanningssektoren. Dagene er intense, men svært spennende og lærerike. For relativt engasjerte mennesker som meg er dager som dette egentlig påfyll til sjelen, på tross av at tempoet er heseblesende og dagene lange. Det er noe med følelsen av å være der det skjer...
Og følelsen av å utgjøre en forskjell.
Akkurat det siste må jeg innrømme at jeg følte på akkurat i dag. Vi valgte ny leder av Utdanningsforbundet, og Mimi Bjerkestrand vant med knappest mulig margin. Mimi vant med 97 stemmer mot 95. Hadde jeg stemt anderledes hadde utfallet blitt uavgjort. Hadde to stemt anderledes ville vi fått en annen meget godt kvalifisert leder i Haldis Holst.
Mimi kommer til å gjøre en utmerket jobb som leder. Det er jeg sikker på. Hun står fjellstøtt, og har gode ankerfester. Hun lytter og til dem rundt seg og kommuniserer godt. Sammen med Haldis og Ragnhild Lied har fagorganisasjonen min et meget dyktig lederteam.
Egentlig har jeg lenge tenkt på å opprette en egen blogg. Flere ganger har jeg kommet så langt at det kun har vært det siste tastetrykket som skilte meg fra bloggeverdenen. Hver gang har frykten for å legge ut min tekst til allmenn beskuelse seiret over lysten til å fortelle andre om hva jeg tenker om verden rundt meg - men ikke nå lengre. Nå er jeg og Cyber...
Jeg trengte nok et spark bak for å komme ordentlig i gang. Det fikk jeg da jeg ble spurt om å blogge under Utdanningsforbundets Landsmøte. Du kan lese bloggen min fra dette her: http://www.utdanningsforbundet.no/no/Subsites/LM-2009/Blogg/Bloggsak-1111/
Akkurat nå befinner jeg meg på Lillehammer og deltar på Landsmøtet i Norges største organisasjon for ansatte innen utdanningssektoren. Dagene er intense, men svært spennende og lærerike. For relativt engasjerte mennesker som meg er dager som dette egentlig påfyll til sjelen, på tross av at tempoet er heseblesende og dagene lange. Det er noe med følelsen av å være der det skjer...
Og følelsen av å utgjøre en forskjell.
Akkurat det siste må jeg innrømme at jeg følte på akkurat i dag. Vi valgte ny leder av Utdanningsforbundet, og Mimi Bjerkestrand vant med knappest mulig margin. Mimi vant med 97 stemmer mot 95. Hadde jeg stemt anderledes hadde utfallet blitt uavgjort. Hadde to stemt anderledes ville vi fått en annen meget godt kvalifisert leder i Haldis Holst.
Mimi kommer til å gjøre en utmerket jobb som leder. Det er jeg sikker på. Hun står fjellstøtt, og har gode ankerfester. Hun lytter og til dem rundt seg og kommuniserer godt. Sammen med Haldis og Ragnhild Lied har fagorganisasjonen min et meget dyktig lederteam.
Abonner på:
Innlegg (Atom)