So this is christmas...

Så er jula her da - godtfolk. Gode dager med massevis av tid, snop, venner, familie, mat og drikke, i alle farger og fasonger. Jula er ei herlig tid, som jeg ikke skal kjede dere med å skryte opp i skyene enda en gang.

Derimot har jeg planer om å oppklare en av bloggens best bevarte hemmeligheter så langt. Hvem er Ira?

Ja - jeg har tidligere gått ut i ganske tydelige ordelag og hatt et oppgjør med nevnte Ira, etter hennes oppgjør med min sang under julebordet. Nå er det vel - som jeg også tidligere har nevnt - mulig at sangstemmen min er berettiget gjenstand for kritikk - dette tiltross at helsesøstra på skolen vår mente at jeg sang relativt vakkert under juleavslutninga, siste skoledag. Jeg tror hun sa det for å trøste...

Hmm.. Det var denne Ira da.

Sist jeg sjekka hadde dennne bloggen 3 følgere, og jeg var kjapp ute med å sjekke om Ira kunne være en av dem. Det var det ikke - trodde jeg - for det var faktisk ingen av dem som het Ira. Derimot heter en av dem Randi - og det var altså henne som i skrivende stund igjen blir hengt ut som syndebukk... Jeg hadde henne som mistenkt fra første stund, men nå mener jeg å ha bevis:

- Hva finner jeg på julegavekortet fra Randis familie? Joda, gaven var fra kone, mann barn og hund, og så denne Ira... Avslørt! Må vel innrømme at mine detektivferdigheter var noget under pari her, for min bedre halvdel måtte faktisk be meg lese merkelappen en gang til - og så enda en gang - før jeg la sammen 2+2+1 og fant ut at syndebukken bor i Hommelvika - forøvrig rett over tunellen gjennom Gevingåsen, mener jeg...

Noen mener vel at det å bo i Hommelvika er streff mer enn god nok i forhold til overtredelsene med henhold til kommentarer i forhold til ytelsene mine stemmebånd klarer å lire av seg, men her er jeg av en annen formening.

Jeg har bestemt meg.

Det blir ingen straff!

Man biter ikke den hånden som gir mat...

Julegaven under papiret, under den nevnte merkelappen, inneholdt nemlig to av de tingene jeg mest av alt setter pris på her i verden. Sjokolade, og Daimsjokolade.

Man straffer ikke noen som kjenner deg godt nok til å gi bort BÅDE bamsemums OG Daimsjokolade (stor plate) til jul. I allefall ikke når man selv var så råtten at det kom svært lite i retur. Derfor - julen får komme tiltalte til gode!

Sjokolade forresten: Det minner meg om noen smatt travle dager rett før jula. For hva skal man fylle førjulstida med etter at skoleferien har tatt til? Joda - da pusser man opp kjøkken. 5 dager var tilgjengelig før julaften - og det gikk så vidt.

Men - hva i alle dager har det med sjokolade å gjøre lurer vel du på?

Tålmodighet - lille venn - tålmodighet...

Det har seg nemlig slik at vi har skifta farge på kjøkkenet vårt. Etter å ha vært blånisser en stund - bestemte vi oss for å kjøre på med en frekk og freidig brunfarge i år. Eller - som han sa bak disken i maleavdelinga på COOP Lade da jeg spurte om hjelp til å blukke ut farge:

- Brunt ja. Ren brun? Du skjønner - brun er litt vanskelig!

Jeg forklerte og la ut om at vi ønsket en sjokoladefarge - heller for mørk enn for lys, og som i tilleg skulle være ren brun - ikke gulbrun eller noe nesten rosaaktig tull. Det var i allefall det jeg og min bedre halvdel klarte å diskutere oss frem til på telefonen før den livsviktige og veldig gjennomtenkte avgjørelsen om fargevalg blei tatt...

- Da har vi to å velge blant!, kunne han bak disken fortelle meg.

Vel hjemme kom jeg endelig frem til poennget med denne historien, i den grad det egentlig er et poeng da, for fargen minner faktisk om sjokolade. Og hva er vel stiligere enn å smøre kjøkkenveggene inn med sjokolade, for deretter å legge silikon som også minner om sjokolade. Silikon gikk det forresten en del av, for når jeg gjør ting jeg ikke kan, er det ofte at ting ikke blir så beint som det kunne vært om noen som hadde kunnet ting hadde gjort dem...

Jaja. Vi kom nå i allefall i mål til slutt. Tett før klokken tre natt til julaften. Da blei klokka tre for andre natt på rad. Det hadde nok blitt enda seinere om det ikke hadde vært for god hjelp fra svigersøsteren og svogeren.

Det blei nå i allefall - om jeg skal si det selv, og det må jeg nok ettersom det ikke er noen andre som gjør det - ei himla til oppgradering av kjøkkenstandarden her til gårds. Ikke nytt alt nei - men til å være ei lavbudsjettopppussing, blei det slett ikke så utrivelig som det kunne ha blitt. Bare det å få flytta litt på noen skaå, og smekka inn noen flere meter med benkeplater, gjorde underverk.

Og så prikken over prikken da:

For - hva kom i pakkeform fra halvdelen min? Joda: Et skilt hvor det står, svart på hvitt: "King of the kitchen".

Er det rart jeg er fornøyd med jula?