Det var en gang en liten pjokk som dreiv og grov ei snøhule, langt nord for polarsirkelen et sted i Nord- Norge. Gutten jobbet hardt i tussmørket, og under de tykke lagene med barneklær silte svetten som snøen en solklar vårdag i mai. Han var ikke alene heller der oppe i vintersnøen. Ved hans side var en trofast venninne, som dreiv på, med både spaden og også vottene der det var mest hensiktsmessig. Det hadde gjort det hundrevis av ganger før - snøhuler var gøyale lekeplasser i vinterstormene.
Etter å ha holdt på ei stund slik med graving og slit, kunne det også hende det ble behov for å slappe av litt. I bobledressene og cheroxene la de seg da gjerne flatt ut på rygg og kikket opp mot stjernene som blinket langt der oppe i beksvarte himmelrommet. Det hendte nok at mangt et verdensproblem ble diskutert der oppe, og noen ganger oppstod det kanskje en liten krangel og. Men - oftest var det freden og fordrageligheten som hersket mens vintersnøen knaket under vekten av kroppene deres hver gang de gjorde antydning til å ville bevege seg.
De kunne ligge slik lenge, og speide ut i himmelrommet og uendeligheten. Som unger flest på begynnelsen av åttitallet, var det mange ting som opptok tankene deres. Den kalde krigen var i høyspenn og ofte stilte man spørsmålet; "Blir det krig - tror du"? Svarene som ble gitt kunne være lange, men optimismen fikk rå, og uansett var konklusjonen oftest at dersom det ble krig, kom det vel til å gå så fort at vi ikke kjente noe likevel.
Mens han lå der - en stille stund - den lille gutten, og kikka utover på de blinkende himmellegemene, begynte han å tenke på hvordan det hadde vært om ingen våpen fantes? Hva om ingen ville være soldater mer, og om pengene ble sendt til de fattige og sultne i stedet? Hva om de som produserte våpen hadde produsert mat, og drivstoffet til raketter og krigsfly i stedet hadde blitt brukt til traktorer som bøndene kunne bruke til å dyrke jorda?
Det hadde vært flott tenkte gutten, og nevnte tankene for henne som lå der ved siden hans og lagde engler i snøen... Hun nikket - og de kikket drømmende ut i kveldsmørket som senket sin mørke, trykkende kappe ut over den største øya i hele kongeriket.
Mens de lå slik og slappet av kom han til å tenke på alle barna rundt om i verden som ikke kunne ligge i snøskavelen der oppe i nord og drømme om fred. De som var like gamle som han selv, men som hadde jobb for å forsørge familien sin. Guttunger og små jenter som sydde fotballer sirlig sammen slik at prisen skulle være lavest mulig når butikkene i Vesterålen skulle ha tilbud og legge varer ut for salg. Både gutten og jenta der oppe i snøskavelen mente det var blodig urettferdig at de selv kunne ligge der og stirre på stjernene og det blafrende nordlyset, mens barnehender andre steder i verden jobbet hurtig over dampende syrebad for å gjøre klokker og aluminiumsrammer mest mulig skinnende.
De begynnte å diskutere hva de hadde fått til jul. Julaften hadde vært dagen før, og gavene hadde vært mange og flotte. Leker og klær. Skiutstyr og spill. I en verden av overflod kunne de begge si seg tilfredse med den lykkelige og rolige julefeiringa.
- Måtte bare alle i hele verden også få oppleve pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker, og gode stunder uten armod og slit, sammen med dem de er mest glade i. Måtte alle få tro på en Gud om de ville, eller la være hvis de ville det...
Et stjerneskudd hadde gnistret over himmelvelvingen og etterlatt seg en liten hale av sølvdryss. De kikket på hverandre og ønsket seg det samme.
- Måtte det bare skje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Del gjerne dine tanker med meg.