OLD - PART 33!

Jepp! I morgen har jeg bursdag. Den 33. hele bursdagen i porteføljen min. Wenche Myhre sang om at livet først tar til når man bli 66. Jeg er altså halvparten. 33 stappfulle og spekka år, som ei pløsen pølse full av hest og gris.

Jaja.

Hva skal man egentlig si da? Bursdager er jo toppe dager det. Jeg for min del kaster meg på flyet til Oslo i grålysningen. Deretter tilbringes dagen - og dagen derpå for den del - på Hadeland. Ikke misforstå meg - det blir bra det altså. Det er bare det at hele bursdagsgreia var mye mer topp før...

Jeg husker da jeg ble seks år. Dagen ble feira i Nuvsvåg, et flott sted i Finnmark, som jeg forresten anbefaler alle å besøke. Vågen ved Nuven var min mors fødested, og som seksåring var det stort i seg selv å skulle feire bursdagen der. Det hele toppa seg da jeg fikk penal i tillegg. Stoltere seksåring under bordet bak sofaen i kroken skal du lete lenge etter. Og jeg mener det!

Mitt første penal. Det var grønt, utbrettbart, hadde faktisk hestemotiv (ikke så enormt guttete det da - men) og var fyllt til randen av stæsj. Fargebluanter på ei rad, tusjer på ei, linjaler, og vanlige blyanter. Og viskelær... Noen skulle begynne på skolen høsten etterpå. Stor gutt i kroken som kosa seg med tegnesakene og ikke ville vise frem tegninga før den var helt ferdig. Det var tider det!

På den tida var forresten gudmora mi ufattelig snill og arbeidsom. Hun er vel det fremdeles, men den gangen kom det ofte meg tilgode. Hun strikka kule gensere til meg i alle valører, og genser fikk jeg til hver bursdag. I ettertid kan jeg være tilbøyelig til å innrømme at jeg var litt frekk da jeg takka for gaven med følgende ord: Skjønte jeg det ikke - strikkagenser nå igjen! Det er alltid strikkagenser! Hvert år.

Jeg fikk aldri strikkagenser igjen. Merkelige greier at en seksåring kan ha såpass til punch i tunga...

I dag er jeg en angrende synder, for strikkagenser hadde egentlig vært litt kult igjen nå. Men - det toget gikk altså i Nuvsvåg i 1982.

Men - det var nå egentlig ikke gavene jeg ville skrive om i dag. Jeg får og har fått flotte gaver i massevis, også til denne bursdagen. Det var faktisk insektslære jeg egentlig ville fortelle om i dag. Små vakre kryp. Sommerfugler. Alle disse flagrende små forventningene som magen var så logrende full av da vi var mindre.

Husker du dem?

Hvor ble det av dem?

Bursdagen pleide å ta helt av omtrent en måned i forveien for min del. Da trippet jeg rundt med mistenksomme blikk i alle retninger på jakt etter noe som kunne ligne på en pakke til meg. Høyt og lavt måtte man speide om man skulle finne den skjulte skatten. Mamma og pappa vant som regel, og jeg fant sjelden ut av hva jeg skulle få før den store dagen var der.

I dag sitter jeg her. Dagen før dagen. Magen har det helt som normalt. Skulle faktisk tro det var tirsdag i morgen, og det er det jo også. Det var gøyere før.

Det meste var bedre før, men det er nok bare en vei videre:
OLD - PART 34 - here I come!