Fortjen tilliten, KS!

Som lærer kjemper jeg nå for elevenes rett til god undervisning, mens kommunene jobber for sin rett til fritt å omdisponere ressurser bort fra skolen.

Kampen om lærernes arbeidstid handler ikke om det som media kaller for «lærerferier». Det handler om den siste reelle hindringen for kommunepolitikernes budsjettmessige salderinger i skolen. Arbeidstidsavtalen for lærerne er den siste barrikaden mot budsjettkutt. Erfaring viser oss dessverre at Opplæringslovens formuleringer om «forsvarlighet» på langt nær er nok.

Kommunene hevder de vil skolen det beste, og at de ønsker å verne lærerne mot for stor arbeidsbelastning. Videre fremholder de at dette handler om leders muligheter til å lede sine ansatte, og de kaller den nåværende avtalen for rigid og lite fleksibel. For å forstå hvorfor lærerne nå slår så hardt tilbake er det lurt å se på hvorfor tilliten er tynnslitt i dag.

Helt siden KS tok over forhandlingsansvaret for lærerne i 2004 har lærergruppene hatt en mindrelønnsutvikling sammenliknet med andre grupper i kommunal sektor, til tross for at lærerne er ei gruppe med svært høy utdanning i kommunene. Lærerne har i lokale forhandlinger i kommunene finansiert lønnshevinger for andre grupper, og det har skjedd på tvers av lærerorganisasjonenes krav. Bare sikringsbestemmelser som lærerorganisasjonene har streiket seg frem til de siste årene har stagget utviklingen noe.

I dagens arbeidstidsavtale finnes en tidsressurspott for byrdefull arbeidssituasjon. Denne regnes ut fra antall elever på den enkelte skole, og er fleksibel slik at den kan rettes inn mot lærere som har behov for ekstra tilrettelegging. Ut fra arbeidsgiversidas argumentasjon skulle man tro denne tidsressurspotten var flittig brukt i kommunene, men dessverre er virkeligheten en annen. Bare i Sør- Trøndelag fylke salderte kommunene til sammen bort flere timer til denne ressursen i 2012, som elevene i Hitra kommune fikk undervisningstimer. Utfordringen er altså ikke muligheten til å verne de som trenger det, men kommunenes evne til å gjøre det.

Det skapes et inntrykk av få muligheter til å følge opp og styre lærere som ikke mestrer jobben sin, men likevel har rektorer styringsrett med 33 timer i uka. Når det jamres fra skoleeiere om at det finnes råtne egg i lærerkurven, kan man stille spørsmål ved om det kanskje finnes råtne ledere også. Min påstand etter å ha snakket med svært mange tillitsvalgte er at det i de fleste tilfeller ikke er tatt i bruk de prosedyrene som finnes for å veilede, hjelpe og eventuelt irettesette og hjelpe lærerne som trenger. Og i mange tilfeller skyldes dette manglende ledelsesressurser på skolene på grunn av økonomi.

Kommunene mener det er vanskelig å skape kvalitet uten å utvide lærernes arbeidsår. På grunn av vanskelige lærerorganisasjoner må rektor få adgangen til å være diktatorisk i forhold til arbeidstiden på sin skole i følge KS. Utfordringen her er at det har ikke vært et skred av arbeidstidsforhandlinger om alternative avtaler i kommunene de senere årene, selv om avtalen gir kommunene rom for å forhandle om dette. Tvert imot kan det synes som at mange skoleledere ikke fullt ut har utforsket det mulighetsrommet dagens avtale faktisk gir, og argumentert for det på en slik måte at lærerne lokalt tror på det. Videre sliter lærerne med tilliten til skoleledere som har munnkurv og er mer lojale mot rådmannens budsjett enn mot elevenes rett til undervisning.

KS hevder etter- og videreutdanning er på dagsordenen deres. Likevel viser tallene at svært mange kommuner ikke har brukt sine plasser til etter og videreutdanning på grunn av økonomi. Vi vet at kommunen ikke har gjennomført lokale kompetansekartlegginger, og heller ikke har fulgt opp avtalefestede systemer som skulle gi lønnsmessig uttelling for kompetanseheving.

1/3 av kommunene kutter i skolebudsjettene i år. Elever med krav på spesialundervisning får ikke det tilbudet de har krav på etter loven. Mange av lærerne i skoler og barnehager har ikke godkjente arbeidsplasser etter arbeidsmiljøloven. Vedlikeholdsetterslepet er enormt på sektoren. Tilgangen til læremidler minimal. Bassengene tømt for vann. Det settes ikke inn vikar ved fravær. Midlene til ekskursjoner og praktiske aktiviteter kuttet til beinet. Jeg kunne fortsatt lenge.

Utfordringen for kommunene er at de får den tilliten fra lærerne som de har gjort seg fortjent til. Historien viser oss at arbeidsgiversiden er opptatt av en ting i skolen, og det er hvordan skolen kan tilføre midler til andre sektorer. Før skoleledere og skoleeiere kan rope om elendige avtaler og udugelige lærere som de gjør nå, bør de feie for egen dør og se mulighetene for å drive ledelse innenfor det avtaleverket vi har.

Å skyve de små foran seg med den ene handa samtidig som man stjeler goderiet deres med den andre er rett og slett umoralsk og innbyr på ingen måte til tillit.