Spiller vi kommunespillet?

Settingen hvor styreleder Helgesen i KS holdt pressekonferanse mens TV- skjermen bak henne kommuniserte "SPILL KOMMUNESPILLET" var på grensen til det tragikomiske. For norske skole har alt for lenge vært brikker i dette spillet hvor reglene minner om Eia og Tufte Johansens 'Joker Nord'.

Om KS får gjennomslag for sitt syn på arbeidsgivers styringsrett blir likheten skremmende.

KS har de siste dagene hardnakket hevdet at de har vanskelig for å forstå hva kravene fra oss lærere egentlig er. Dessverre har de ikke forstått at spillet de bedriver ytterligere forsterker tillitskrisen mellom lærere og arbeidsgivere.

I kommunespillet virker det som at alt handler om å vinne. I poker kan man noen ganger bløffe seg til seier selv om man har dårlige kort på handa. Da forsøker man å innbille sine motspillere at man sitter inne med bedre kort enn det man faktisk har, og så forsøker man å by dem ut av spillet slik at man ender opp med hele potten selv.

Dermed kan man noen ganger vinne uten å vise kortene.

Men utfordringen er at for å vinne på denne måten må man være villig til å satse høyt. Historiene er mange om dem som har spilt bort både klær, gård og grunn.

Jeg mistenker KS for å spille høyt for å sikre kommunene en økonomisk gevinst. Utfordringen er at en samlet profesjon har sett at KS har lagt barn og unges utdanning og fremtidsmuligheter i potten.

KS- styret driver dermed et usmakelig spill, og det er dette som svekker lærernes tillit til arbeidsgiverne ytterligere.

Ikke nok med det. De forsøker å fremstille seg som forsvarere av den gode sak samtidig som de har fremhevet kommunenes direkte økonomiske gevinster som følge av streiken - som om det var en seier for arbeidsgiversiden. De sparer villig penger på at barn og unge ikke får den utdanningen de har krav på. Det er ikke et etisk dilemma for dem...

Men ingen som har sett hvordan de kommunale budsjettene har utviklet seg de senere årene er i tvil om at satsingen på barn og unge svært mange steder er en innholdsløs floskel for kommunepolitikere som skal ivareta fremtidige utfordringer på blant annet vedlikeholds-, kultur-, helse-,  og omsorgssektoren. Barna blir salderingspost. Og for å saldere i barns oppvekst må man saldere i lærernes lønns og arbeidsvilkår.

Gamemasterne for kommunespillet er våre nasjonale politiker som med viten og vilje har delegert ansvaret for en sektor med høye nasjonale ambisjoner til kommunene. For å bruke et høydehoppbilde kan man da legge lista høyere enn budsjettene bærer og i tillegg delegere skylda for skolens riv ned til lærerne. Tillitskrisen forsterkes av at politikere både lokalt og nasjonalt i samlet front har gjort lærernes muligheter for ett effektivt tilløp kortere. Regjeringen legger lista på verdensrekord, og forventer at lærerne mestrer høyden uten tilløp. For publikum har dette gitt gode muligheter for hånlig fliring.

...

At forhandlingslederne for kommunesektoren etter snart ett år med arbeidstidsforhandlinger fremdeles hevder at de ikke vet hva landets største yrkesgruppe krever bør få alarmklokkene til å ringe. Ikke bare i KS, men hos samtlige politikere.

Noen vil vel kanskje hevde at det er en grunn til at Gud gav mennesket to ører og en munn. I kommunespillet handler det mer om tomt prat enn lytting.

Det er dette spillet lærerne nå takker nei til.