På tide.

I dag er det søndag. Den første faktisk. Første søndag i advent. Min ydmyke påstand er at det var på høy tid!

Julegriser og julebrus har svirra rundt oss i butikksortimentene siden midten av september, og julebordene har pågått i lang tid. Nå må da denne høytida nærme seg...

Jeg liker jula. Adventen også - for den saks skyld. Det er noe med levende lys og alle de små flotte dippeduttene vi drar frem for å pynte opp. Ting som skaper stemning og trivsel. Vi har for eksempel en adventsstjerne som vi er utrolig glade i. Den har mange små lys, og er vel mer en ring enn en stjerne. Når den kommer opp i stua forandrer liksom hele huset seg. Plutselig blir hele kåken litt lunere.

Med noen lilla lys og løpere på bordene senker trivselen seg litt ekstra over helgeavslutningen denne gangen.

Helga har forresten vært flott. Etter jobb på fredag gikk jeg i gang med å produsere video sammen med kona mi og svigersøstra med mann. Videoen var for de meste bare fjas, som skulle brukes i forbindelse med en bursdag som vi skulle i på lørdag. Idéen var basert på TV-serien 24, og meninga var å fremstille jubilanten som er travel, oppofrende og trivelig kar. Jeg tror vi lyktes med det.

Det er to ting som er gøy med å sette i gang slike prosjekt som dette filmprosjektet. Det ene er jo selvsagt gleden det skaper hos dem man gir produktet til. Det andre er at det er så fenomenalt morsomt å være i prosessen selv. Vi hadde det utrolig gøy mens vi både fant på idéer om hva videoen skulle inneholde og i løpet av selve innspillinga. At det tok litt tid både å spille inn filmen og å redigere den - får så være. Vi har i allefall konkludert med at "dette må vi gjøre oftere!"

Det var forresten god mat og drikke også i bursdagslaget. Det minner meg om det jeg egentlig skulle skrive om i dag. Julebord. For det var egentlig dem jeg syntes det var på tide med i starten. Jeg gleder meg til flere trivelige kvelder fremover med god mat og drikke. Neste helg braker det løs med julebord på skolen jeg jobber ved på fredag, og på lørdag er det klart for godmatkveld sammen med guttene jeg trener fotball sammen med en gang i uka. Trivelige folk - alle sammen!

Vi får nyte tida fremover da. Ta vare på hverandre og fyre i ovnene. Det er jo snart jul igjen, og da gjelder det å sørge for at nissen setter deg i et positivt lys...

Vil du være med - så heng på.

- Har du opplevd det kanskje?

Du har lagt store planer, ofte for lang tid fremover. Og så - plutselig - hender det noe som velter om på hele livet. En regning dumper ned i postkassen med uventet høye priser for energi, kombinert med vannvittig forbruk. En du er glad i blir borte. Noen kommer og spør deg om du kan ta på deg et viktig verv, eller så ringer rett og slett bare telefonen en vakker dag og forteller deg at du skal bli pappa...

Når jeg tenker over det her det siste året vært fyllt med slike hendelser for min del. Uventede omveltninger i relativt hurtig takt. Det kan være små ting som vikartimer på jobb, møter som haster eller tenner som lugger i munnen på den flotteste lille sønnen i verden. Eller - det kan være omveltninger som gir konsekvenser for både deg selv om de som står deg nærmest. Alvorlig sykdom, bilulykke, du kjører over din egen fot med traktor (ja - det har faktisk skjedd noen), eller skifting av jobb. Ja - eller så ringer telefonen en torsdag ettermiddag og stemmen i andre enden forteller deg at du skal bli pappa...

Det er rart med det. Selv om verden plutselig er en kenuru som hopper i helt andre retninger enn dit du hadde tenkt deg - så går det oftest bra med deg til slutt. Det blir ei ordning selv om planen ikke var å sitte i kengurulomma og kikke mens lange kengubyks plutselig fører deg ut på en reise du ikke aner hvor ender.

Noen velger å oppsøke ventende kenguruverdener fordi de vet det er muligheter for spennende opplevelser og flott utsikt i fra lomma på kengumagen. Andre - la oss kalle dem tvilerne - liker godt å ha kontroll, og holder seg på behørig avstand fra hoppeklodene. Mens kenguruene hopper av sted med smått jublende og elleville menneskesinn, står tvilerne og betrakter det hele i kikkert mens rister på hodet og lurer på hvordan dette skal gå.

Noen ganger går det galt. En hoppende kenguklode velter overende, og ut av pungen i magen kravler en smått forslått menneskesjel ut med blåmerker og diverse ulumske kroppsdeler. På andre siden av kikkertlinsa fortsetter hoderistingen, samtidig som kommentarer som "Jeg sa jo det måtte gå galt. De skulle holdt seg i ro her!"

Etterpåklokskapen er en eksakt vitenskap. Noen praktiserer den med stødig hånd.

Jeg har valgt å henge på i stedet. Det har gitt mange flotte opplevelser. Priviligert er et ord jeg synes passer godt på oss som har mulighet til å nyte de uventede vendingene livet noen ganger tar.

Bare kengu holder seg på beina fremover...

NPM og soneforsvar ...

I mitt siste innlegg avsluttet jeg med å helle solide porsjoner med eder og galle ut over begrepet "New Public Management". For de av dere som følger med på bloggen min, kan jeg med det samme bekrefte at jeg har seriøse planer om å fortsette med det også i fortsettelsen.

For det er liksom en del ting som ikke henger på greip med New Public Management. Ille er det når prinsippene bak den blir anvendt i offentlig sektor. Det hjelper ikke at jeg og finner trekk inspirert av NPM-galskap, også i forsvarsorganiseringen av mitt kjære Liverpool FC. Desverre funker NPM dårlig - der også...

Nåja, noen vil vel si at jeg drar det litt langt når jeg trekker sammenlikninger mellom soneforsvaret i Liverpool og målstyringen i NPM. Noen vil til og med være usaklige og si at Liverpool var usansynlig tette bakover i hele fjor. Til det repliserer jeg at de røde så absolutt ikke holder vann bakover nå, og at noen har funnet ut av hullene i systemet, uten at jeg med det uttaler at jeg synes Jamie Carragher har blitt en gammel mann som ikke holder mål lenger...

For - i utgangspunktet er det jo lett å bli med på tankegangen om at enhver burde ha klart definerte ansvarsområder med klare mål, som man skal måles etter om man oppnår. På fotballbanen betyr dette at soneforsvareren har ansvar for å klarere ballen dersom den havner innenfor hans sone. I styringsmodellen NPM handler det om at enhver budsjettenhet har ansvar for å oppfylle budsjettene, samtidig som de kvalitative målene skal nås i forhold til tjenesteproduksjon...

Så langt - en del bra.

Men:

Hva om ballen havner akkurat på grensen mellom to forsvarere? Eller - hva om løpene bakfra er så gode at angriperne får hoppe opp akkurat som de vil, og med bedre fart enn soneforsvarerne - og hopper høyere?

Eller:
Hva når grensene mellom bunnlinja i offentlige budsjett i for eksempel NAV - blir rødere, på grunn av at bunnlinja i for eksempel renholdsverket blir grønnere? Er det akspetabelt dersom det offentlige i realiteten overfører utgifter fra arbeidsplasser og tjenesteproduksjon for innbyggere- og over til trygd? Er det akseptabelt dersom sykelønnsutgiftene stiger fordi samfunnet ikke har plass til alle fordi de ikke er produktive nok for sin enhet. Jeg mener at alle skal med!

Vi har den siste tida lest om befal i forsvaret som har hevet etterlønn i flere år uten å gjøre noe. Ventelønn... Noen har tydeligvis hatt beskjed om at målet var å redusere lønnsutgiftene. Det målet nådde man vel også med bakgrunn i ventelønnsordningen, men - blir det riktigere av den grunn? Er det etisk forsvarlig innen offentlig forvaltning?

Og - hva skjer dersom det offentlige nedbemanner og fjerner de minst produktive fra stillinger? Hvem betaler da de sosiale utgiftene for dem? Jo - fellesskapet. Det offentlige...

Poenget mitt er at noen ganger faller ballen ned midt mellom to ansvarsområder. Da er det veldig greit om noen husker at det viktige faktisk er ballen. Og går rett på den. Det virker som at det i mange tilfeller blir slikt fokus på ansvarsoppgavene at man glemmer det viktige. For mitt kjære Liverpool handler det om å skåre flere mål enn det som blir sluppet inn. For mitt kjære Norge handler det om å gi innbyggerne velferd og demokrati.

La det være sagt med en gang: Jeg mener vi skal skjerme dem som trenger støtte av fellesskapet. Vi må riktignok alltid se på om ordninger og sosiale goder er bærekraftige, men vi skal være solidariske med hverandre, og noen skal unne seg å yte mer for at de som trenger det kan få.

Blant dem som så avgjort både trenger og fortjener å få mer akkurat nå - er Liverpool Football Club. Jeg håper de andre i felleskapet - både i Premier League og Champions League - begynner å forstå det nå, og gir så det monner fremover...

Månelandinger og planetredding

Det er jammen ikke lett å være leder. I allefall ikke i et av de mest priviligerte landene i verden. Vi syter over bompenger på veiene og sykehuskøer. og ikke vil vi ha avgifter heller. Og så skal vi være syke. Masse!

Phu. Jeg er egentlig glad jeg ikke heter Jens. For Hr. Stoltenberg har litt å stri med for tida. Det er klart at når man signaliserer at CO2 rensing er vår månelanding, så forplikter det. Min partikollega la listen akkurat så høyt som den bør ligge, dersom vi har ambisjoner om å gi vårt passende bidrag i miljøkampen. Vi - nasjonen som har tjent oss svinaktig rike på å la andre slippe ut CO2. Når lista legges høyt er det desverre fare for riv. Slik jeg ser det er det fare på ferde nå, for som publikumer synes jeg ikke det ser ut til at vi henter nok fart i tilløpet for å klare å ta spranget som kreves for å lande på månen. Det investeres ikke nok. Vi trenger mer kunnskap og forskning. Det kreves gryn, av den klingende sorten...

Og - så må ting henge på greip. For - det rimer ikke som stor poesi når avgiftene økes på biodiesel. På tross av at det helt klart er etiske dilemma med produksjonen av drivstoff på matjord, så er faktum veldig ofte at alternativet til biodiesel er at jorda ligger brakk. Og - restvirke etter tømmerproduksjon må nyttiggjøres i en eller annen form. Hvorfor ikke la den bli Biodiesel inntil man har andre og mindre forurensende energiformer. Beklager - men inntil jeg hører bedre argumenter klarer jeg ikke å gå i takt med andre enn miljøbevegelsen i denne saken - kjære partileder...

Jens er en dyktig mann. Han har visjoner, og til tross for vår lille uenighet angående Tilfellet Tellus (som forøvrig noen (og jeg) mener er vår tids viktigste utfordring), så synes jeg vi har en klok statsminister. Sykelønnsdiskusjonen som han drar opp nå er viktig for oss. Jeg er ikke sikker på at vi nødvendigvis trenger å følge Sveriges eksempel i forhold til sykemeldinger og leger (hvem vil vel følge Søta Bror?), men vi må gjøre noe for å få ned sykefraværet. Her kommer man ingen vei uten et krafttak sammen.

Her skiller jo de rødgrønne seg fra alternativene på borgerlig side. For det er dialog og invitasjon til samarbeid som preger tonen når Jens snakker på vegne av regjeringen. Fagbevegelsen og arbeidsgiversida skal være med på å løse problematikken. Åhh, som jeg elsker den nordiske modellen. Sosialdemokratiet er herlig!

Vær klar over det - at tonen hadde vært en helt annen med en FrP - H regjering. Løsninga ville automatisk vært å svekke sykelønna, ensidig. Dette ville rammet de med kroniske sykdommer, og tatt dem som er svake i samfunnet. I stedet for en slik usosial ordning, ligger det i naturen til solidarisk tenking å spre byrdene.

Veksten i sykefraværet kan ikke øke inn i evigheten. Det er begrenset hvor store byrder den arbeidende delen av befolkningen kan bære. Vi blir stadig flere eldre - det er et faktum. Vi får stadig bedre tjenester, det er og et faktum. Kravene våre øker også til tjenestene rundt oss.

Krev din rett - gjør din plikt er velkjente ord innenfor fagbevegelsen. Jeg har sagt det en stund nå; Har vi kommet for langt i rettighetssamfunnet? Og - hvorfor er det så mange som ikke er i stand til å arbeide i dag?

Jeg stiller spørsmål med om vi har et abriedsliv som er for lite romslig. Har vi plass til å få alle med? Hva med de som ikke er 100% produktive? Hva med sykepleierne som ikke mestrer alle raporteringsrutinene? Hva med rektoren som har en annen mening enn rådmannen? hva med læreren som sliter med å følge opp alle elevene som skal ha egen IOP, og som tidligere hadde en spesped lærer som tok seg av utfordringne?

Jeg kommer til å snakke mer om dette. Men - i mitt hode handler sykelønnspandemien også om måten vi styrer samfunnet på. Deler av diagnosen er "New Public Management".

Vil du vite hvorfor - får du henge med på mitt neste blogginnlegg...

Mennesker altså. De kommer i mange varianter. Jeg slutter aldri å la meg forundre over hvor forskjellige vi er.

Man kan jo ofte la seg friste til å tro at vi i disse dager, med både barnehager og skolegang i store deler av oppveksten, skulle bli nokså ensartede individ. En gutt i Finnmark skal i utgangspunktet lære og kunne stort sett det samme som ei jente i Vest- Agder når 10 kjappe år i skolen er unnagjort. En lærerstudent på Nesna skal ha noenlunde samme kompetansen som en lærerstudent i Tromsø når han er ferdig utdannet (hvis det er en han da - ofte er han en hun). Man kan fort bli fristet til å dra en konklusjon om at befolkningen skulle ha alle forutsetninger til å bli en grå og kjedelig masse, der alle er like.

Men slik er det altså ikke. Takk og lov! Vi er søkk forskjellige.

Jeg er så heldig at jeg treffer folk med utrolig forskjellige ståsted i hverdagen min. En ting er aldersspennet man som lærer forholder seg til hver dag, en annen ting er meningsforskjellene jeg opplever at folk har. Og så er det måten folk uttrykker meningene sine da.

Noen er reserverte, og står for svært så lite som kan føre til at de får motstand fra omverdenen sin. Andre er realt breikjefta, og strør om seg med mer eller mindre gjennomtenke utsagn over en lav sko - eller en kopp kaffe for den saks skyld. Jeg liker folk som sier meninga si, selv om jeg ikke alltid er enig med dem. Det er greit å vite hvor man har folk!

Noen sier meninga si usedvanlig lenge. Jeg kjenner noen slike. De snakker og snakker. "On and on" som enkelte amerikaniserte sjeler ville sagt det. Det er flott å ha mye på hjertet, men noen ganger er det greit å kjenne sitt publikum, sin besøkelsestid, og ikke minst når besøkelsestida er slutt. Jeg skal innrømme at jeg kanskje kan slite litt med dette selv til tider, kanskje særlig i lærerjobben, men også her på bloggen. På tross av dette vet jeg også om noen som er adskillig værre enn meg selv. Det er ikke bestandig like bra når flere slike kommer sammen i samme rom, samtidig som sterke meninger skal utveksles. Likevel kan det - for den som klarer å holde interessen oppe - være relativt interessante poeng å plukke opp. Lærdom finnes i så mange former...

Hmm. Ja - det var egentlig det jeg skulle fortelle om i dag. For i går traff jeg en av disse menneskene som evner å gjøre sterk inntrykk uten å nødvendigvis være breikjefta eller høyrøstet eller begge deler. Noen mennesker har en utrolig sans for detaljer - og får med seg de utroligste ting. I enkelte yrker er det foreksempel en fordel å huske navn på folk - en detalj jeg gjerne skulle vært flinkere med selv. Når bartenderen for eksempel husker navnet ditt etter første presentasjon, samtidig som han (eller hun) også etterhvert tilkjennegir at små detaljer fra samtalen som blir ført faktisk er notert ned bak øret - da vekker det tillit. Det er snedig hvor spennende det er med folk som er helt og fullt til stede. Mennesker som er 100% interessert og lytter...

Slike mennesker gjør i allefall inntrykk på meg, og det får meg til å tenke at jeg må prøve å bli flinkere til akkurat det selv. Være fullt og helt til stede. Til enhver tid.

Men - i så fall må jeg vel logge meg av bloggen først.

Nye muligheter!

Søndag...

Søndag...

Jaja - i morgen er det i allefall ny dag, ny uke og nye muligheter. For min del innebærer akkurat det at uka starter tidlig. Jeg kjører vel fra Selbu klokka kvart over seks i morgen tidlig før jeg skal tilbringe mandagen og tirsdagen på Royal Garden i Trondheim på kurs for lærere og tillitsvalgte i Utdanningsforbundet. Trøndsk lærerstemne har lange tradisjoner, og jeg gleder meg til godt faglig påfyll samt å treffe flotte mennesker. Det er altid spennende samtaler rundt bordene i slike forsamlinger, og ofte ligger den menste verdifulle læringen akkurat i møtet med de andre.

Er vi flinke nok til å dyrke disse møtene? Jeg stiller meg spørsmålet fordi jeg noen ganger tar meg selv i å haste videre til noe nytt. I kveld foreksempel hadde jeg et ærend som skulle gjøres unna. Egentlig kunne jeg blitt ferdig på 5 minutter, men så - heldigvis - satt jeg plutselig i en god samtale om alt og ingenting sammen med en av disse som er så flinke til disse uformelle møtene. Jeg merker at slike mennesker gjør inntrykk på meg. Jeg liker mennesker som har tid...

fem minutter tok en halv time. Heldigvis! Og i det jeg var ferdig med halvtimen, og skulle sette meg inn i bilen for å kjøre hjem, traff jeg plutselig på nytt noen som jeg følte stor glede av å prate med. Ingen store vedtak ble fattet, men samtalene var likevel gode. Vi var ikke målrettede - vi var bare sammen.

En kort stund. Uten mål. Uten noen spesiell retning...

Før morgendagens lærerstemne stiller jeg meg selv spørsmål om vi har nok rom for disse gode stundene i samfunnet i dag? I politikken? I skolen? I hverdagen? Vi skal liksom være så himla effektive. Alle har mål, og dersom man ikke klarer å finne ord eller aller helst tall som sier at man har oppnådd så eller så mye i forhold til andre, så er man nesten mislykket. Skoler i midtnorge ble hengt ut i Adresseavisen fordi de hadde lavere skåre i nasjonale prøver i engelsk enn andre skoler i landet. Betyr disse tallene at det ikke skjer god læring på disse skolene? Betyr den manglende uttellingen at disse skolene ikke klarer å lage gode møter mellom barn og voksen. Eller - betyr resultatene at det kommer til å skje færre gode møter fordi fokuset endres mot det effektive?

Effektivitet er bra. Jeg vil ikke tas til inntekt for noe annet. Men - mennesker er enda viktigere. Vi må huske det når vi stresser avgårde for å komme oss på jobb i morgen tidlig. Gi noen en klem, si hei, sjenk opp en kopp kaffe til noen, eller slipp noen som trenger det inn foran deg i køen ved buffeten. Det er så lite å tape på det, men du vinner en hel masse.

Ny dag - ny uke - nye muligheter!

Endelig fredag!

Så er den her igjen! Dagen over alle dager!

Nei - ikke julaften eller bursdagen min - men fredag. Foredelen med fredag sett opp i mot de andre to dagene er at den forekommer oftere. Statistisk sett rundt 52 ganger i året - mener jeg. Ukeslutt og en herlig dag!

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har jobba livet av meg for akkurat denne fredagen. Den observante leser av bloggen har nok fått med seg min amatørsykdom denne uka - i disse svineinfluensatider. Det var faktisk litt flaut å troppe opp på skolen i dag for å fortelle folk at: "Nei - det var nok ikke influensa nei". Mitt mannlige sykdomshelvette ble plutselig lite og ubetydelig for tilhørerene merket jeg. Tydeligvis hadde jeg og store problemer med å stå rakrygga i det hele, for ikke mindre enn to av mine mannlige kollegaer spurte meg faktisk om det var ryggen jeg hadde problemer med...

Bank i bordet - heldigvis ikke!

Uansett - nå er det altså fredag igjen, og det betyr gullrekke på NRK etterfulgt av Thomas og Harald på TV2. En god hjemmekveld med rom for god mat, god drikke og en og annen lun kommentar.

Jeg lar meg ofte imponere over Fredrik Skavlan og hans måte å lede et talkshow på. Klasseforskjellen mellom han og fjorårets Grosvold er i mine øyne enorm. Skavlan kommer dyper inn på personene, og får dem til å fremstå mer som seg selv. Jaja - enkelte er vel kanskje også seg selv nok.

I den forbindelse må jeg trekke frem vår alles kjære Ari Behn og Martha Lovise. Jeg er ingen republikaner selv - men dette paret er nok et av de beste argumentene for eventuelt å bli det. Som om ikke det er nok - har de begge fått alt for stor del av fredagsunderholdningen den siste tida. At Martha får snakke en halv fredagskveld om engler i beste sendetid uten å møte motbør, er vanskelig å forholde seg til. Ari har en væremåte som - for å si det enkelt - er litt for glatt for kaia på Myre, eller Melbu for den saks skyld.

Men nå er det fredag. Jeg slapper av. I morgen skal jeg til Trondheim på Representantskap i Sør- Trøndelag Arbeiderparti. Spennende dag med spennende innhold. Noe skal man jo bruke fridagene sine til - så hvorfor ikke bare forme samfunnet litt mens man kan?

God helg!

Skal du først ha en blogg - så...

Kona mi, som forresten heter Sissel, sa det til meg i klare ordelag her om dagen: Du Preben - skal du først ha en blogg - så... Hun kan få sagt det!

Som en av to følgere av bloggen min har hun vel krav på litt service, og sant å si - så skylder jeg vel meg selv det også. Hva har jeg egentlig drevet med siden sist?

Svineinfluensa har det nok ikke vært, men kroppen har ikke vært i slag. Jeg kom hjem fra Utdanningsforbundets landsmøte sist fredag. Noe sliten i kropp og hode, men likevel veldig opplagt for litt tid sammen med Niklas, som fylte seks måneder da pappa dro på Landsmøte.

Søndag kveld kom den store trøttheten, stive skuldre og en kropp som knirka i sammenføyningene.

Hadde jeg vært sammen med svin på Lillehammer?

Frykten for svineinfluensa har gått som ild i tørt brød her til lands i det siste. Jeg er slett ingen smittefrik selv, men hadde slett ikke lyst til å teste ut denne nymotens influensavarianten - og i allefall ikke nå. Det passer liksom aldri å bli syk.

Jaja - det kunne jo ha passet dårligere også. Jeg kunne jo blitt syk mens jeg var på Lillehammer. Det hadde vært bortkasta. Nå fikk jeg jo i allefall litt mer tid sammen med Niklas hjemme her, tiltross for at pappaen ikke har hatt allverden av overskudd, og at jeg nok har sovet en god del.

I morgen blir det i allefall jobb igjen. Har følelsen av at det er viktig at jeg dukker opp. Jeg skal visstnok ha ansvaret for vaffelrøre i forbindelse med fredagsvaflene på Selbu Ungdomskole. Fredagsvafler er forresten et enkelt, men fabelaktig tiltak som skaper trivsel. Det anbefales! Rart hvor lite som skal til egentlig...

Ble uansett ei kort uke for min del, men - jeg får komme sterkere tilbake senere...

Logged in!

Da er jeg i gang.

Egentlig har jeg lenge tenkt på å opprette en egen blogg. Flere ganger har jeg kommet så langt at det kun har vært det siste tastetrykket som skilte meg fra bloggeverdenen. Hver gang har frykten for å legge ut min tekst til allmenn beskuelse seiret over lysten til å fortelle andre om hva jeg tenker om verden rundt meg - men ikke nå lengre. Nå er jeg og Cyber...

Jeg trengte nok et spark bak for å komme ordentlig i gang. Det fikk jeg da jeg ble spurt om å blogge under Utdanningsforbundets Landsmøte. Du kan lese bloggen min fra dette her: http://www.utdanningsforbundet.no/no/Subsites/LM-2009/Blogg/Bloggsak-1111/

Akkurat nå befinner jeg meg på Lillehammer og deltar på Landsmøtet i Norges største organisasjon for ansatte innen utdanningssektoren. Dagene er intense, men svært spennende og lærerike. For relativt engasjerte mennesker som meg er dager som dette egentlig påfyll til sjelen, på tross av at tempoet er heseblesende og dagene lange. Det er noe med følelsen av å være der det skjer...

Og følelsen av å utgjøre en forskjell.

Akkurat det siste må jeg innrømme at jeg følte på akkurat i dag. Vi valgte ny leder av Utdanningsforbundet, og Mimi Bjerkestrand vant med knappest mulig margin. Mimi vant med 97 stemmer mot 95. Hadde jeg stemt anderledes hadde utfallet blitt uavgjort. Hadde to stemt anderledes ville vi fått en annen meget godt kvalifisert leder i Haldis Holst.

Mimi kommer til å gjøre en utmerket jobb som leder. Det er jeg sikker på. Hun står fjellstøtt, og har gode ankerfester. Hun lytter og til dem rundt seg og kommuniserer godt. Sammen med Haldis og Ragnhild Lied har fagorganisasjonen min et meget dyktig lederteam.