Det var en gang en liten pjokk som dreiv og grov ei snøhule, langt nord for polarsirkelen et sted i Nord- Norge. Gutten jobbet hardt i tussmørket, og under de tykke lagene med barneklær silte svetten som snøen en solklar vårdag i mai. Han var ikke alene heller der oppe i vintersnøen. Ved hans side var en trofast venninne, som dreiv på, med både spaden og også vottene der det var mest hensiktsmessig. Det hadde gjort det hundrevis av ganger før - snøhuler var gøyale lekeplasser i vinterstormene.
Etter å ha holdt på ei stund slik med graving og slit, kunne det også hende det ble behov for å slappe av litt. I bobledressene og cheroxene la de seg da gjerne flatt ut på rygg og kikket opp mot stjernene som blinket langt der oppe i beksvarte himmelrommet. Det hendte nok at mangt et verdensproblem ble diskutert der oppe, og noen ganger oppstod det kanskje en liten krangel og. Men - oftest var det freden og fordrageligheten som hersket mens vintersnøen knaket under vekten av kroppene deres hver gang de gjorde antydning til å ville bevege seg.
De kunne ligge slik lenge, og speide ut i himmelrommet og uendeligheten. Som unger flest på begynnelsen av åttitallet, var det mange ting som opptok tankene deres. Den kalde krigen var i høyspenn og ofte stilte man spørsmålet; "Blir det krig - tror du"? Svarene som ble gitt kunne være lange, men optimismen fikk rå, og uansett var konklusjonen oftest at dersom det ble krig, kom det vel til å gå så fort at vi ikke kjente noe likevel.
Mens han lå der - en stille stund - den lille gutten, og kikka utover på de blinkende himmellegemene, begynte han å tenke på hvordan det hadde vært om ingen våpen fantes? Hva om ingen ville være soldater mer, og om pengene ble sendt til de fattige og sultne i stedet? Hva om de som produserte våpen hadde produsert mat, og drivstoffet til raketter og krigsfly i stedet hadde blitt brukt til traktorer som bøndene kunne bruke til å dyrke jorda?
Det hadde vært flott tenkte gutten, og nevnte tankene for henne som lå der ved siden hans og lagde engler i snøen... Hun nikket - og de kikket drømmende ut i kveldsmørket som senket sin mørke, trykkende kappe ut over den største øya i hele kongeriket.
Mens de lå slik og slappet av kom han til å tenke på alle barna rundt om i verden som ikke kunne ligge i snøskavelen der oppe i nord og drømme om fred. De som var like gamle som han selv, men som hadde jobb for å forsørge familien sin. Guttunger og små jenter som sydde fotballer sirlig sammen slik at prisen skulle være lavest mulig når butikkene i Vesterålen skulle ha tilbud og legge varer ut for salg. Både gutten og jenta der oppe i snøskavelen mente det var blodig urettferdig at de selv kunne ligge der og stirre på stjernene og det blafrende nordlyset, mens barnehender andre steder i verden jobbet hurtig over dampende syrebad for å gjøre klokker og aluminiumsrammer mest mulig skinnende.
De begynnte å diskutere hva de hadde fått til jul. Julaften hadde vært dagen før, og gavene hadde vært mange og flotte. Leker og klær. Skiutstyr og spill. I en verden av overflod kunne de begge si seg tilfredse med den lykkelige og rolige julefeiringa.
- Måtte bare alle i hele verden også få oppleve pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker, og gode stunder uten armod og slit, sammen med dem de er mest glade i. Måtte alle få tro på en Gud om de ville, eller la være hvis de ville det...
Et stjerneskudd hadde gnistret over himmelvelvingen og etterlatt seg en liten hale av sølvdryss. De kikket på hverandre og ønsket seg det samme.
- Måtte det bare skje.
søndag 27. desember 2009
lørdag 26. desember 2009
So this is christmas...
Så er jula her da - godtfolk. Gode dager med massevis av tid, snop, venner, familie, mat og drikke, i alle farger og fasonger. Jula er ei herlig tid, som jeg ikke skal kjede dere med å skryte opp i skyene enda en gang.
Derimot har jeg planer om å oppklare en av bloggens best bevarte hemmeligheter så langt. Hvem er Ira?
Ja - jeg har tidligere gått ut i ganske tydelige ordelag og hatt et oppgjør med nevnte Ira, etter hennes oppgjør med min sang under julebordet. Nå er det vel - som jeg også tidligere har nevnt - mulig at sangstemmen min er berettiget gjenstand for kritikk - dette tiltross at helsesøstra på skolen vår mente at jeg sang relativt vakkert under juleavslutninga, siste skoledag. Jeg tror hun sa det for å trøste...
Hmm.. Det var denne Ira da.
Sist jeg sjekka hadde dennne bloggen 3 følgere, og jeg var kjapp ute med å sjekke om Ira kunne være en av dem. Det var det ikke - trodde jeg - for det var faktisk ingen av dem som het Ira. Derimot heter en av dem Randi - og det var altså henne som i skrivende stund igjen blir hengt ut som syndebukk... Jeg hadde henne som mistenkt fra første stund, men nå mener jeg å ha bevis:
- Hva finner jeg på julegavekortet fra Randis familie? Joda, gaven var fra kone, mann barn og hund, og så denne Ira... Avslørt! Må vel innrømme at mine detektivferdigheter var noget under pari her, for min bedre halvdel måtte faktisk be meg lese merkelappen en gang til - og så enda en gang - før jeg la sammen 2+2+1 og fant ut at syndebukken bor i Hommelvika - forøvrig rett over tunellen gjennom Gevingåsen, mener jeg...
Noen mener vel at det å bo i Hommelvika er streff mer enn god nok i forhold til overtredelsene med henhold til kommentarer i forhold til ytelsene mine stemmebånd klarer å lire av seg, men her er jeg av en annen formening.
Jeg har bestemt meg.
Det blir ingen straff!
Man biter ikke den hånden som gir mat...
Julegaven under papiret, under den nevnte merkelappen, inneholdt nemlig to av de tingene jeg mest av alt setter pris på her i verden. Sjokolade, og Daimsjokolade.
Man straffer ikke noen som kjenner deg godt nok til å gi bort BÅDE bamsemums OG Daimsjokolade (stor plate) til jul. I allefall ikke når man selv var så råtten at det kom svært lite i retur. Derfor - julen får komme tiltalte til gode!
Sjokolade forresten: Det minner meg om noen smatt travle dager rett før jula. For hva skal man fylle førjulstida med etter at skoleferien har tatt til? Joda - da pusser man opp kjøkken. 5 dager var tilgjengelig før julaften - og det gikk så vidt.
Men - hva i alle dager har det med sjokolade å gjøre lurer vel du på?
Tålmodighet - lille venn - tålmodighet...
Det har seg nemlig slik at vi har skifta farge på kjøkkenet vårt. Etter å ha vært blånisser en stund - bestemte vi oss for å kjøre på med en frekk og freidig brunfarge i år. Eller - som han sa bak disken i maleavdelinga på COOP Lade da jeg spurte om hjelp til å blukke ut farge:
- Brunt ja. Ren brun? Du skjønner - brun er litt vanskelig!
Jeg forklerte og la ut om at vi ønsket en sjokoladefarge - heller for mørk enn for lys, og som i tilleg skulle være ren brun - ikke gulbrun eller noe nesten rosaaktig tull. Det var i allefall det jeg og min bedre halvdel klarte å diskutere oss frem til på telefonen før den livsviktige og veldig gjennomtenkte avgjørelsen om fargevalg blei tatt...
- Da har vi to å velge blant!, kunne han bak disken fortelle meg.
Vel hjemme kom jeg endelig frem til poennget med denne historien, i den grad det egentlig er et poeng da, for fargen minner faktisk om sjokolade. Og hva er vel stiligere enn å smøre kjøkkenveggene inn med sjokolade, for deretter å legge silikon som også minner om sjokolade. Silikon gikk det forresten en del av, for når jeg gjør ting jeg ikke kan, er det ofte at ting ikke blir så beint som det kunne vært om noen som hadde kunnet ting hadde gjort dem...
Jaja. Vi kom nå i allefall i mål til slutt. Tett før klokken tre natt til julaften. Da blei klokka tre for andre natt på rad. Det hadde nok blitt enda seinere om det ikke hadde vært for god hjelp fra svigersøsteren og svogeren.
Det blei nå i allefall - om jeg skal si det selv, og det må jeg nok ettersom det ikke er noen andre som gjør det - ei himla til oppgradering av kjøkkenstandarden her til gårds. Ikke nytt alt nei - men til å være ei lavbudsjettopppussing, blei det slett ikke så utrivelig som det kunne ha blitt. Bare det å få flytta litt på noen skaå, og smekka inn noen flere meter med benkeplater, gjorde underverk.
Og så prikken over prikken da:
For - hva kom i pakkeform fra halvdelen min? Joda: Et skilt hvor det står, svart på hvitt: "King of the kitchen".
Er det rart jeg er fornøyd med jula?
Derimot har jeg planer om å oppklare en av bloggens best bevarte hemmeligheter så langt. Hvem er Ira?
Ja - jeg har tidligere gått ut i ganske tydelige ordelag og hatt et oppgjør med nevnte Ira, etter hennes oppgjør med min sang under julebordet. Nå er det vel - som jeg også tidligere har nevnt - mulig at sangstemmen min er berettiget gjenstand for kritikk - dette tiltross at helsesøstra på skolen vår mente at jeg sang relativt vakkert under juleavslutninga, siste skoledag. Jeg tror hun sa det for å trøste...
Hmm.. Det var denne Ira da.
Sist jeg sjekka hadde dennne bloggen 3 følgere, og jeg var kjapp ute med å sjekke om Ira kunne være en av dem. Det var det ikke - trodde jeg - for det var faktisk ingen av dem som het Ira. Derimot heter en av dem Randi - og det var altså henne som i skrivende stund igjen blir hengt ut som syndebukk... Jeg hadde henne som mistenkt fra første stund, men nå mener jeg å ha bevis:
- Hva finner jeg på julegavekortet fra Randis familie? Joda, gaven var fra kone, mann barn og hund, og så denne Ira... Avslørt! Må vel innrømme at mine detektivferdigheter var noget under pari her, for min bedre halvdel måtte faktisk be meg lese merkelappen en gang til - og så enda en gang - før jeg la sammen 2+2+1 og fant ut at syndebukken bor i Hommelvika - forøvrig rett over tunellen gjennom Gevingåsen, mener jeg...
Noen mener vel at det å bo i Hommelvika er streff mer enn god nok i forhold til overtredelsene med henhold til kommentarer i forhold til ytelsene mine stemmebånd klarer å lire av seg, men her er jeg av en annen formening.
Jeg har bestemt meg.
Det blir ingen straff!
Man biter ikke den hånden som gir mat...
Julegaven under papiret, under den nevnte merkelappen, inneholdt nemlig to av de tingene jeg mest av alt setter pris på her i verden. Sjokolade, og Daimsjokolade.
Man straffer ikke noen som kjenner deg godt nok til å gi bort BÅDE bamsemums OG Daimsjokolade (stor plate) til jul. I allefall ikke når man selv var så råtten at det kom svært lite i retur. Derfor - julen får komme tiltalte til gode!
Sjokolade forresten: Det minner meg om noen smatt travle dager rett før jula. For hva skal man fylle førjulstida med etter at skoleferien har tatt til? Joda - da pusser man opp kjøkken. 5 dager var tilgjengelig før julaften - og det gikk så vidt.
Men - hva i alle dager har det med sjokolade å gjøre lurer vel du på?
Tålmodighet - lille venn - tålmodighet...
Det har seg nemlig slik at vi har skifta farge på kjøkkenet vårt. Etter å ha vært blånisser en stund - bestemte vi oss for å kjøre på med en frekk og freidig brunfarge i år. Eller - som han sa bak disken i maleavdelinga på COOP Lade da jeg spurte om hjelp til å blukke ut farge:
- Brunt ja. Ren brun? Du skjønner - brun er litt vanskelig!
Jeg forklerte og la ut om at vi ønsket en sjokoladefarge - heller for mørk enn for lys, og som i tilleg skulle være ren brun - ikke gulbrun eller noe nesten rosaaktig tull. Det var i allefall det jeg og min bedre halvdel klarte å diskutere oss frem til på telefonen før den livsviktige og veldig gjennomtenkte avgjørelsen om fargevalg blei tatt...
- Da har vi to å velge blant!, kunne han bak disken fortelle meg.
Vel hjemme kom jeg endelig frem til poennget med denne historien, i den grad det egentlig er et poeng da, for fargen minner faktisk om sjokolade. Og hva er vel stiligere enn å smøre kjøkkenveggene inn med sjokolade, for deretter å legge silikon som også minner om sjokolade. Silikon gikk det forresten en del av, for når jeg gjør ting jeg ikke kan, er det ofte at ting ikke blir så beint som det kunne vært om noen som hadde kunnet ting hadde gjort dem...
Jaja. Vi kom nå i allefall i mål til slutt. Tett før klokken tre natt til julaften. Da blei klokka tre for andre natt på rad. Det hadde nok blitt enda seinere om det ikke hadde vært for god hjelp fra svigersøsteren og svogeren.
Det blei nå i allefall - om jeg skal si det selv, og det må jeg nok ettersom det ikke er noen andre som gjør det - ei himla til oppgradering av kjøkkenstandarden her til gårds. Ikke nytt alt nei - men til å være ei lavbudsjettopppussing, blei det slett ikke så utrivelig som det kunne ha blitt. Bare det å få flytta litt på noen skaå, og smekka inn noen flere meter med benkeplater, gjorde underverk.
Og så prikken over prikken da:
For - hva kom i pakkeform fra halvdelen min? Joda: Et skilt hvor det står, svart på hvitt: "King of the kitchen".
Er det rart jeg er fornøyd med jula?
onsdag 16. desember 2009
All I want for christmas...
Ja, her kunne jeg jo gjerne fyllt på med de lekreste, flotteste og mest eksklusive luksusartikler, og håpet at julenissen befinner seg blant de ivrige leserne av bloggen min. Jeg kunne laget en ønskeliste lengre enn 7 brede og 7 lange år, mens jeg med sjumilsstøvler langet ut mitt begjær etter fiskestenger, fotballturer, fluebinding og surroundannlegg til så stive priser at til og med Røkke ville rødmet...
Men - jeg velger en annen vinkling.
For - jula er liksom ikke der. Den handler ikke om å trekke i land flest mulig gaver. Det handler om tid. Om tid til seg selv, og til andre. Til hverandre.
Og så bruker man tida til så mangt.
Vi foreksempel, altså jeg og Sissel - som utgjør en solid porsjon av min bedre halvdel - er brukbart happy når vi får spille brettspill. Aller mest happy blir vi når vi får spille brettspill sammen med andre. I det siste har det gått mye i Settlers, et spill som i sin geniale enkelhet fascinerer oss, og som heller ikke blir kjedelig, fordi spillbrettet har så uendelig mange oppsettsmuligheter. Så - det jeg vel ønsker meg denne jula er mange slike gode stunder der vi er samlet rundt et bord, og spiller.
Så hender det jo at det slenger en og annen kommentar mens vi sitter der da. Noen ganger kan det hende at vinnerinnstinktene dominerer for mye og det føles som at hele verden går deg imot. Terninger er lumske skapninger. Alle skal få - sier Kristian Valen, men tidvis er det bare andre som får. Slik er det når man er med på leken. Man må lære seg å takle smaken av brent stek...
Jeg innrømmer det; Jeg vinner ikke bestandig. Kanskje er det like greit også, for som jeg tidligere har gitt uttrykk for her, kan jeg noen ganger være en breiflabb av en storkjefta nordlending. Med høy selvtillit etter flere seire på rad, kan det være lett å legge merke til at selvtilliten har steget. Desto lengre blir fallet ned fra den høyverdige spilltronen. Jeg sitter aldri der lenge...
Spill handler litt om både å tape og å vinne. Det ligger masse læring i å lære seg å takle begge deler. Ofte tenker jeg at mange kunne hatt godt av mer trening i denne praktiske livskunnskapen. Vi har godt av at livet av og til går oss i mot - også når det bare er terningene som er blodig urettferdige. Som politikker har jeg i allefall lært meg at ikke alt nødvendigvis går den veien man ønsker seg. Erik Solheim uttalte i forbindelse med de pågående klimaforhandlingene i København at det nå var tid for å finne frem til kompromisser. Kompromiss var visstnok et av vverdens flotteste ord ifølge han.
Kanskje skulle flere som forhandler klima lært litt mer om å tape med et smil, for så å gi seg i kast med nye utfordringer. En ting er i allefall sikkert i mine øyne; Jeg ønsker meg mange vinnere når spillet i København er ferdig.
Men - jeg velger en annen vinkling.
For - jula er liksom ikke der. Den handler ikke om å trekke i land flest mulig gaver. Det handler om tid. Om tid til seg selv, og til andre. Til hverandre.
Og så bruker man tida til så mangt.
Vi foreksempel, altså jeg og Sissel - som utgjør en solid porsjon av min bedre halvdel - er brukbart happy når vi får spille brettspill. Aller mest happy blir vi når vi får spille brettspill sammen med andre. I det siste har det gått mye i Settlers, et spill som i sin geniale enkelhet fascinerer oss, og som heller ikke blir kjedelig, fordi spillbrettet har så uendelig mange oppsettsmuligheter. Så - det jeg vel ønsker meg denne jula er mange slike gode stunder der vi er samlet rundt et bord, og spiller.
Så hender det jo at det slenger en og annen kommentar mens vi sitter der da. Noen ganger kan det hende at vinnerinnstinktene dominerer for mye og det føles som at hele verden går deg imot. Terninger er lumske skapninger. Alle skal få - sier Kristian Valen, men tidvis er det bare andre som får. Slik er det når man er med på leken. Man må lære seg å takle smaken av brent stek...
Jeg innrømmer det; Jeg vinner ikke bestandig. Kanskje er det like greit også, for som jeg tidligere har gitt uttrykk for her, kan jeg noen ganger være en breiflabb av en storkjefta nordlending. Med høy selvtillit etter flere seire på rad, kan det være lett å legge merke til at selvtilliten har steget. Desto lengre blir fallet ned fra den høyverdige spilltronen. Jeg sitter aldri der lenge...
Spill handler litt om både å tape og å vinne. Det ligger masse læring i å lære seg å takle begge deler. Ofte tenker jeg at mange kunne hatt godt av mer trening i denne praktiske livskunnskapen. Vi har godt av at livet av og til går oss i mot - også når det bare er terningene som er blodig urettferdige. Som politikker har jeg i allefall lært meg at ikke alt nødvendigvis går den veien man ønsker seg. Erik Solheim uttalte i forbindelse med de pågående klimaforhandlingene i København at det nå var tid for å finne frem til kompromisser. Kompromiss var visstnok et av vverdens flotteste ord ifølge han.
Kanskje skulle flere som forhandler klima lært litt mer om å tape med et smil, for så å gi seg i kast med nye utfordringer. En ting er i allefall sikkert i mine øyne; Jeg ønsker meg mange vinnere når spillet i København er ferdig.
tirsdag 15. desember 2009
Adventstid!
Som jeg tidligere har vært innom, så synes jeg adventen er en flott tid. Jeg rett og slett digger den. Levende lys, mørke kvelder og forventninger om lysere tider. Hadde det enda bare vært ordentlig med snø!
Det kom riktignok et ørlite tjuvlag med hvitt pulver her om dagen. Skjønt pulver - det var vel mer som slush. Det frøs til et hardt lag is innen en arbeidsdag hadde gått. Nå ligger det der som en spennende såle som snøen kan dale ned over og male verden hvit. Amen!
La det skje!
Det blir så mye trivligere da.
En av de mer utfordrende sidene med adventen for oss som er lærere er rettinga. Nå har jeg ikke allverden i år da - i og med at jeg bare er 45% lærer, men likevel har jeg akkurat avsluttet min siste samfunsfagprøve dette semestret. Det er alltid spennende å lese gjennom elevenes besvarelser, men det er ikke fritt for at førhjulsstria for mang en lærer kan oppleves som noe hektisk. Jeg føler meg trygg på at avspassering i både juni og august blir solid jobbet inn i løpet av hektiske rettedager vinteren gjennom.
Som politiker merker man også førhjulsstria. Mandagen ble tilbragt i kommunestyresalen i Selbu, hvor vi diskuterte budsjettet for 2010. Undertegnede har sterke meninger om mye, men det kan til tider være utfordrende å føre en debatt om budsjettets virkninger for skolesektoren helt for seg selv. Det opplevdes i allefall slik. Kan hende kjente jeg ikke min besøkelsestid? Ikke vet jeg, og strengt tatt er jeg ikke så alt for bekymret for besøkelsestidene heller, for viktige ting må sies - så de er sagt!
Etter kommunestyret bar det direkte på styremøte i Utdanningsforbundet, og derfra hjem til gullgutten som sprudlet på gulvet. Bading, mating og legging fulgte deretter, før kvelden kunne nytes med litt 71 grader nord. God TV.
Resten av uka fylles med telefonmøte, handletur og besøk i Trondheim, styremøte i Utdanningsforbundet Sør- Trøndelag, noen telefonrunder for å følge opp medlemmer i Selbu Arbeiderparti, litt oppfølging av regnskap i Utdanningsforbundet i Selbu, volleyballtrening og kanskje en fotballtrening, skoleavslutning på fredag, vennemiddag fredags kveld, besøk på søndag og innimellom tenkte vi å ordne nye benkeplater på kjøkkenet vårt, samt reorganisere innredninga til litt mer praktiske former.
Så blir det juletre, pynting og vasking.
Julestria kan være tøffe greier, men samtidig: Det er herlig å ha ei effektiv kone som har rydda kontoret mens jeg har retta prøver i kveld. Heder og ære deles med dette uoppfordret med hele verden!
Husk nå på at julen kommer - og går - uansett om du har fått gjort alt du skulle gjøre. Intil videre får du huske svømmetimenes lov: Uansett hvilke oppgaver du skal utføre er det viktigste å huske å puste. Uten luft får man lite gjort!
Det kom riktignok et ørlite tjuvlag med hvitt pulver her om dagen. Skjønt pulver - det var vel mer som slush. Det frøs til et hardt lag is innen en arbeidsdag hadde gått. Nå ligger det der som en spennende såle som snøen kan dale ned over og male verden hvit. Amen!
La det skje!
Det blir så mye trivligere da.
En av de mer utfordrende sidene med adventen for oss som er lærere er rettinga. Nå har jeg ikke allverden i år da - i og med at jeg bare er 45% lærer, men likevel har jeg akkurat avsluttet min siste samfunsfagprøve dette semestret. Det er alltid spennende å lese gjennom elevenes besvarelser, men det er ikke fritt for at førhjulsstria for mang en lærer kan oppleves som noe hektisk. Jeg føler meg trygg på at avspassering i både juni og august blir solid jobbet inn i løpet av hektiske rettedager vinteren gjennom.
Som politiker merker man også førhjulsstria. Mandagen ble tilbragt i kommunestyresalen i Selbu, hvor vi diskuterte budsjettet for 2010. Undertegnede har sterke meninger om mye, men det kan til tider være utfordrende å føre en debatt om budsjettets virkninger for skolesektoren helt for seg selv. Det opplevdes i allefall slik. Kan hende kjente jeg ikke min besøkelsestid? Ikke vet jeg, og strengt tatt er jeg ikke så alt for bekymret for besøkelsestidene heller, for viktige ting må sies - så de er sagt!
Etter kommunestyret bar det direkte på styremøte i Utdanningsforbundet, og derfra hjem til gullgutten som sprudlet på gulvet. Bading, mating og legging fulgte deretter, før kvelden kunne nytes med litt 71 grader nord. God TV.
Resten av uka fylles med telefonmøte, handletur og besøk i Trondheim, styremøte i Utdanningsforbundet Sør- Trøndelag, noen telefonrunder for å følge opp medlemmer i Selbu Arbeiderparti, litt oppfølging av regnskap i Utdanningsforbundet i Selbu, volleyballtrening og kanskje en fotballtrening, skoleavslutning på fredag, vennemiddag fredags kveld, besøk på søndag og innimellom tenkte vi å ordne nye benkeplater på kjøkkenet vårt, samt reorganisere innredninga til litt mer praktiske former.
Så blir det juletre, pynting og vasking.
Julestria kan være tøffe greier, men samtidig: Det er herlig å ha ei effektiv kone som har rydda kontoret mens jeg har retta prøver i kveld. Heder og ære deles med dette uoppfordret med hele verden!
Husk nå på at julen kommer - og går - uansett om du har fått gjort alt du skulle gjøre. Intil videre får du huske svømmetimenes lov: Uansett hvilke oppgaver du skal utføre er det viktigste å huske å puste. Uten luft får man lite gjort!
søndag 13. desember 2009
Sukk mitt hjerte - men...
Brist ikke!
Det er ikke så lett å ta denne setningen til følge i disse tider. For oss røde.
For - det er ikke så lett å være Liverpoolsupporter om dagen. Tap i dag igjen. Mot Arsenal. Etter blant annet et selvmål.
Det er begrenset hvor mange ganger man kan skylde på uflaks, men badeballer og annet ball har liksom gjort sitt for oss fra The Kop dette året. Der andre får stang inn, mister vi en straffe eller skyter stang ut.
Det blir liksom bare tomt og dumt. Alt sammen.
Men - You`ll never walk alone!
Never!
Det er ikke så lett å ta denne setningen til følge i disse tider. For oss røde.
For - det er ikke så lett å være Liverpoolsupporter om dagen. Tap i dag igjen. Mot Arsenal. Etter blant annet et selvmål.
Det er begrenset hvor mange ganger man kan skylde på uflaks, men badeballer og annet ball har liksom gjort sitt for oss fra The Kop dette året. Der andre får stang inn, mister vi en straffe eller skyter stang ut.
Det blir liksom bare tomt og dumt. Alt sammen.
Men - You`ll never walk alone!
Never!
fredag 11. desember 2009
Wanted. Dead or alive!
Jada. Jeg er klar over at overskriften på dette innlegget ikke akkurat er en sterk søknad til fredsprisen som deles ut i Norge i desember. Likevel finner jeg ingen vei utenom.
For - det er mye rart man skal oppleve her i livet, og en av de mest krenkende tingene er hlt klart å bli sjikanert på det groveste på hjemmebane. Ja - faktisk grovt krenket mens man sitter trengt opp i sin egen sofakrok sammen med fjernkontroller, elgtøfler, ullpledd og en kopp kakao.
Sterke ord?
Nei - jeg kunne faktisk tatt enda sterkere i denne gangen, men velger å ikke gjøre det, da samtlige 3 faste følgere av bloggen faktisk har egne barn... Såvidt meg bekjent. En av disse tre har faktisk ikke bare eget barn, men også MITT eget barn, så følgene av sterkere språkbruk kunne jo fort blitt at restprodukter fra prosesser i magen hadde havnet på min egen legg. Ikke bra med andre ord!
Men... Det er altså så mangt og meget man skal måtte finne seg i. Til og med at noen rakker ned på sangstemmen din - i din egen blogg. I en kommentar til et tidligere blogginnlegg her inne, skjedde akkurat det. Hør bare:
"- Ira sa...
ja, tydelig at du va prega av grisesykebivirkningan på fredagen ja, for så bra synging har itj æ hørt på læææng... :-)"
Hvem pokker er Ira? Og - hva svarte mener hun med å slenge på et sleskt smilefjes etter det grovt krenkende innlegget som jeg oppfatter som en smule sarkastisk...
Nå skal jeg ikke skryte på meg at sangstemmen min er en estetisk nytelse for radiolyttere spredt utover det ganske land. Jeg synger med det nebbet jeg har! Noen vil kanskje mene jeg har et nokså stort nebb, og enkelte mener vel kanskje også at jeg kan være en smule breinebba, ja kanskje til og med direkte nebbete! Jeg skal nok kunne lære meg å leve med det. Men - jeg setter pris på at folk som måtte mene det - forteller meg det - nebb til nebb.
Jeg har spurt med både lys, lykter og det som værre er for å finne bloggkommentarsynderen. Utsatte kollegaer fra fjern og nær har blitt grilla med ett mål for øyet: Å finne den som oppfattet meg som falsknebba under avsyngingen av julesanger under julebordet sist fredag.
Ingen har meldt seg ennå. Det har ikke engang hjulpet med trusler om at julenissen neppe mener anonyme blogginnlegg av denne art trekker i rett retning når fordelinga av julegaver skal avgjøres.
Så derfor går jeg til dette skritt. Jeg etterlyser vedkommende på internett! Du erklæres lovløs intil du har tatt kontakt, og jeg garanterer deg at ingen julegaver kommer fra hverken meg eller julenissen før du har gitt deg til kjenne.
Wanted! Dead or alive!
PS: Ønsker meg sangpedagogtimer i julegave!
For - det er mye rart man skal oppleve her i livet, og en av de mest krenkende tingene er hlt klart å bli sjikanert på det groveste på hjemmebane. Ja - faktisk grovt krenket mens man sitter trengt opp i sin egen sofakrok sammen med fjernkontroller, elgtøfler, ullpledd og en kopp kakao.
Sterke ord?
Nei - jeg kunne faktisk tatt enda sterkere i denne gangen, men velger å ikke gjøre det, da samtlige 3 faste følgere av bloggen faktisk har egne barn... Såvidt meg bekjent. En av disse tre har faktisk ikke bare eget barn, men også MITT eget barn, så følgene av sterkere språkbruk kunne jo fort blitt at restprodukter fra prosesser i magen hadde havnet på min egen legg. Ikke bra med andre ord!
Men... Det er altså så mangt og meget man skal måtte finne seg i. Til og med at noen rakker ned på sangstemmen din - i din egen blogg. I en kommentar til et tidligere blogginnlegg her inne, skjedde akkurat det. Hør bare:
"- Ira sa...
ja, tydelig at du va prega av grisesykebivirkningan på fredagen ja, for så bra synging har itj æ hørt på læææng... :-)"
Hvem pokker er Ira? Og - hva svarte mener hun med å slenge på et sleskt smilefjes etter det grovt krenkende innlegget som jeg oppfatter som en smule sarkastisk...
Nå skal jeg ikke skryte på meg at sangstemmen min er en estetisk nytelse for radiolyttere spredt utover det ganske land. Jeg synger med det nebbet jeg har! Noen vil kanskje mene jeg har et nokså stort nebb, og enkelte mener vel kanskje også at jeg kan være en smule breinebba, ja kanskje til og med direkte nebbete! Jeg skal nok kunne lære meg å leve med det. Men - jeg setter pris på at folk som måtte mene det - forteller meg det - nebb til nebb.
Jeg har spurt med både lys, lykter og det som værre er for å finne bloggkommentarsynderen. Utsatte kollegaer fra fjern og nær har blitt grilla med ett mål for øyet: Å finne den som oppfattet meg som falsknebba under avsyngingen av julesanger under julebordet sist fredag.
Ingen har meldt seg ennå. Det har ikke engang hjulpet med trusler om at julenissen neppe mener anonyme blogginnlegg av denne art trekker i rett retning når fordelinga av julegaver skal avgjøres.
Så derfor går jeg til dette skritt. Jeg etterlyser vedkommende på internett! Du erklæres lovløs intil du har tatt kontakt, og jeg garanterer deg at ingen julegaver kommer fra hverken meg eller julenissen før du har gitt deg til kjenne.
Wanted! Dead or alive!
PS: Ønsker meg sangpedagogtimer i julegave!
mandag 7. desember 2009
OLD - PART 33!
Jepp! I morgen har jeg bursdag. Den 33. hele bursdagen i porteføljen min. Wenche Myhre sang om at livet først tar til når man bli 66. Jeg er altså halvparten. 33 stappfulle og spekka år, som ei pløsen pølse full av hest og gris.
Jaja.
Hva skal man egentlig si da? Bursdager er jo toppe dager det. Jeg for min del kaster meg på flyet til Oslo i grålysningen. Deretter tilbringes dagen - og dagen derpå for den del - på Hadeland. Ikke misforstå meg - det blir bra det altså. Det er bare det at hele bursdagsgreia var mye mer topp før...
Jeg husker da jeg ble seks år. Dagen ble feira i Nuvsvåg, et flott sted i Finnmark, som jeg forresten anbefaler alle å besøke. Vågen ved Nuven var min mors fødested, og som seksåring var det stort i seg selv å skulle feire bursdagen der. Det hele toppa seg da jeg fikk penal i tillegg. Stoltere seksåring under bordet bak sofaen i kroken skal du lete lenge etter. Og jeg mener det!
Mitt første penal. Det var grønt, utbrettbart, hadde faktisk hestemotiv (ikke så enormt guttete det da - men) og var fyllt til randen av stæsj. Fargebluanter på ei rad, tusjer på ei, linjaler, og vanlige blyanter. Og viskelær... Noen skulle begynne på skolen høsten etterpå. Stor gutt i kroken som kosa seg med tegnesakene og ikke ville vise frem tegninga før den var helt ferdig. Det var tider det!
På den tida var forresten gudmora mi ufattelig snill og arbeidsom. Hun er vel det fremdeles, men den gangen kom det ofte meg tilgode. Hun strikka kule gensere til meg i alle valører, og genser fikk jeg til hver bursdag. I ettertid kan jeg være tilbøyelig til å innrømme at jeg var litt frekk da jeg takka for gaven med følgende ord: Skjønte jeg det ikke - strikkagenser nå igjen! Det er alltid strikkagenser! Hvert år.
Jeg fikk aldri strikkagenser igjen. Merkelige greier at en seksåring kan ha såpass til punch i tunga...
I dag er jeg en angrende synder, for strikkagenser hadde egentlig vært litt kult igjen nå. Men - det toget gikk altså i Nuvsvåg i 1982.
Men - det var nå egentlig ikke gavene jeg ville skrive om i dag. Jeg får og har fått flotte gaver i massevis, også til denne bursdagen. Det var faktisk insektslære jeg egentlig ville fortelle om i dag. Små vakre kryp. Sommerfugler. Alle disse flagrende små forventningene som magen var så logrende full av da vi var mindre.
Husker du dem?
Hvor ble det av dem?
Bursdagen pleide å ta helt av omtrent en måned i forveien for min del. Da trippet jeg rundt med mistenksomme blikk i alle retninger på jakt etter noe som kunne ligne på en pakke til meg. Høyt og lavt måtte man speide om man skulle finne den skjulte skatten. Mamma og pappa vant som regel, og jeg fant sjelden ut av hva jeg skulle få før den store dagen var der.
I dag sitter jeg her. Dagen før dagen. Magen har det helt som normalt. Skulle faktisk tro det var tirsdag i morgen, og det er det jo også. Det var gøyere før.
Det meste var bedre før, men det er nok bare en vei videre:
OLD - PART 34 - here I come!
Jaja.
Hva skal man egentlig si da? Bursdager er jo toppe dager det. Jeg for min del kaster meg på flyet til Oslo i grålysningen. Deretter tilbringes dagen - og dagen derpå for den del - på Hadeland. Ikke misforstå meg - det blir bra det altså. Det er bare det at hele bursdagsgreia var mye mer topp før...
Jeg husker da jeg ble seks år. Dagen ble feira i Nuvsvåg, et flott sted i Finnmark, som jeg forresten anbefaler alle å besøke. Vågen ved Nuven var min mors fødested, og som seksåring var det stort i seg selv å skulle feire bursdagen der. Det hele toppa seg da jeg fikk penal i tillegg. Stoltere seksåring under bordet bak sofaen i kroken skal du lete lenge etter. Og jeg mener det!
Mitt første penal. Det var grønt, utbrettbart, hadde faktisk hestemotiv (ikke så enormt guttete det da - men) og var fyllt til randen av stæsj. Fargebluanter på ei rad, tusjer på ei, linjaler, og vanlige blyanter. Og viskelær... Noen skulle begynne på skolen høsten etterpå. Stor gutt i kroken som kosa seg med tegnesakene og ikke ville vise frem tegninga før den var helt ferdig. Det var tider det!
På den tida var forresten gudmora mi ufattelig snill og arbeidsom. Hun er vel det fremdeles, men den gangen kom det ofte meg tilgode. Hun strikka kule gensere til meg i alle valører, og genser fikk jeg til hver bursdag. I ettertid kan jeg være tilbøyelig til å innrømme at jeg var litt frekk da jeg takka for gaven med følgende ord: Skjønte jeg det ikke - strikkagenser nå igjen! Det er alltid strikkagenser! Hvert år.
Jeg fikk aldri strikkagenser igjen. Merkelige greier at en seksåring kan ha såpass til punch i tunga...
I dag er jeg en angrende synder, for strikkagenser hadde egentlig vært litt kult igjen nå. Men - det toget gikk altså i Nuvsvåg i 1982.
Men - det var nå egentlig ikke gavene jeg ville skrive om i dag. Jeg får og har fått flotte gaver i massevis, også til denne bursdagen. Det var faktisk insektslære jeg egentlig ville fortelle om i dag. Små vakre kryp. Sommerfugler. Alle disse flagrende små forventningene som magen var så logrende full av da vi var mindre.
Husker du dem?
Hvor ble det av dem?
Bursdagen pleide å ta helt av omtrent en måned i forveien for min del. Da trippet jeg rundt med mistenksomme blikk i alle retninger på jakt etter noe som kunne ligne på en pakke til meg. Høyt og lavt måtte man speide om man skulle finne den skjulte skatten. Mamma og pappa vant som regel, og jeg fant sjelden ut av hva jeg skulle få før den store dagen var der.
I dag sitter jeg her. Dagen før dagen. Magen har det helt som normalt. Skulle faktisk tro det var tirsdag i morgen, og det er det jo også. Det var gøyere før.
Det meste var bedre før, men det er nok bare en vei videre:
OLD - PART 34 - here I come!
søndag 6. desember 2009
E-nøff influensa?
Svineinfluensaen ja. Har du kanskje hørt om den?
Jeg er vel egentlig ikke så alt for skremt av den - men likevel må jeg krype langt inn i det sure eplet og inrømme at jeg har vaksinert meg. Skikkelig.
Det var på fredag. Etter at vaksineringen av elever på skolen min var ferdig, var det noen restedoser igjen, og jeg kjøpte meg et lite stikk for en femtilapp. Hva gjør man vel ikke for å bli frisk som en torsk?
På fredagskvelden var det julebord for personalet ved skolen min. Trivelige greier! Annenhvert år er det damene som har ansvaret for arrangementet, og annenhvert år er det den delen av personalet som i utgangspunktet er mer maskuline som har plikt til å følge opp at det blir arrangert et koselig lag rundt adventstida. I år var det damenes tur, og det var knyttet en del spenneing til om det faktsik ble julebord, da damene sist gang skyldte på dårlig tid, og arrangerte februarbord i stedet. Februarbord er ikke det samme som julebord, bare så det er gjort klinkende klart!
Denne gangen klarte damene seg med glans. Maten var god, de underholdt oss på en måte som faktisk fikk oss til å le. Det var stil over arrangementet i sin helhet.
Lørdag var det "Godmatkveld" på Bjørkhov som gjaldt. 6 retter med håndplukket vin til sammen med noen og åtti andre matglade mennesker, var en kulinarisk opplevelse som sitter igjen en god stund. Kongekrabbe var et av flere høydepunkt underveis!
Mange av dere 3 som faktisk følger bloggen min vil nok kanskje tro at dette har vært en såkalt hard helg. I forholdt til søvn er nok det riktig, men i forhold til konsumerte varer i flytende form har det faktisk gått ganske rolig for seg. Likevel har jeg vondt i hodet i dag.
Det begynnte på fredag faktisk. Etter vaksinasjonen, og før julebordet. Faktisk! Hodepine og vond nakke. Kjentes ut som influensa!
Dersom bivirkningene av influensavaksinen kjennes ut som en hard influensa, er jeg glad jeg har vaksinert meg mot svineinfluensaen, for det må være svinaktige greier.
Håper bare det var verdt det!
Jeg er vel egentlig ikke så alt for skremt av den - men likevel må jeg krype langt inn i det sure eplet og inrømme at jeg har vaksinert meg. Skikkelig.
Det var på fredag. Etter at vaksineringen av elever på skolen min var ferdig, var det noen restedoser igjen, og jeg kjøpte meg et lite stikk for en femtilapp. Hva gjør man vel ikke for å bli frisk som en torsk?
På fredagskvelden var det julebord for personalet ved skolen min. Trivelige greier! Annenhvert år er det damene som har ansvaret for arrangementet, og annenhvert år er det den delen av personalet som i utgangspunktet er mer maskuline som har plikt til å følge opp at det blir arrangert et koselig lag rundt adventstida. I år var det damenes tur, og det var knyttet en del spenneing til om det faktsik ble julebord, da damene sist gang skyldte på dårlig tid, og arrangerte februarbord i stedet. Februarbord er ikke det samme som julebord, bare så det er gjort klinkende klart!
Denne gangen klarte damene seg med glans. Maten var god, de underholdt oss på en måte som faktisk fikk oss til å le. Det var stil over arrangementet i sin helhet.
Lørdag var det "Godmatkveld" på Bjørkhov som gjaldt. 6 retter med håndplukket vin til sammen med noen og åtti andre matglade mennesker, var en kulinarisk opplevelse som sitter igjen en god stund. Kongekrabbe var et av flere høydepunkt underveis!
Mange av dere 3 som faktisk følger bloggen min vil nok kanskje tro at dette har vært en såkalt hard helg. I forholdt til søvn er nok det riktig, men i forhold til konsumerte varer i flytende form har det faktisk gått ganske rolig for seg. Likevel har jeg vondt i hodet i dag.
Det begynnte på fredag faktisk. Etter vaksinasjonen, og før julebordet. Faktisk! Hodepine og vond nakke. Kjentes ut som influensa!
Dersom bivirkningene av influensavaksinen kjennes ut som en hard influensa, er jeg glad jeg har vaksinert meg mot svineinfluensaen, for det må være svinaktige greier.
Håper bare det var verdt det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)