Kunnskapsløs streikekritikk!

I dagens aviser fyrte flere av redaktørene av breisider mot vårens streiker i offenlig sektor. Fremst i rekka finner man blant annet Elin Ørjaseter som befinner seg i E24. Ørjaseter og hennes meningsfeller skyter på streikeretten til offentlig ansatte, og føyer seg sånn sett inn i en rekke med bomskudd fra ytre høyre flanke.


I dagens kommentar mener Ørjaseter at årets streiker blant offentlig ansatte er "tullestreiker". mens hun frimodig hevder at kampen har stått om svært lite. Så galt kan det bli når man kun forholder seg til ett tall fra meklingen, nemlig rammen.


For årets streiker har stått om innrettningen og prioriteringene som ligger bakom rammen. I aller høyeste grad har denne streiken handlet om at Utdanning skal lønne seg, også for dem som velger å ta slike utdanninger for å bruke dem i offentlig sektor. Ingen andre steder i arbeidslivet er lønnsforskjellene mellom grupper i offentlig og privat sektor så stor som for gruppene med høy utdanning.


Og det er da samfunnet får et problem. For offentlig sektor er avhengig av kompetanse. Kompetanse lønner seg nemlig. Mennesker med høy utdanning jobber mer effektivt, og vil slik sett være med på å gjøre offentlig sektor enda mer effektiv.


En utvikling hvor ungdom stikker fra yrker som krever høyere utdanning i offentlig sektor er ingen venner av velferdsstaten tjent med. Vi trenger dyktige lærere og sykepleiere. Samhandlingsreformen står og faller på at kommunene klarer å tilby rehabilitering basert på høy kompetanse.


Ørjaseter og andre kommentatorer har siden streiken startet ivret for å få frem et budskap om at disse streikene i offentlig sektor ikke rammer andre enn tredjepart. Her mener jeg hun tar feil. For hun inntar et perspektiv hvor man legger til grunn at borgere i dette samfunnet ikke er annet enn brukere av fellesgodene. Men dette er jo ikke riktig. Vi har både rettigheter og plikter som borgere i samfunnet, og vår stemmerett gir oss altså adgang til generalforsamlingen sammen med alle de andre eierne av samfunnet annenhvert år, når vi regner med stat og kommuner. Det vil med andre ord si at hver enkelt en av oss burde ha et eierforhold til våre felles goder. Vi er alle eiere av velferdsstaten, og derfor er det styrets muligheter til å bli gjennvalgt av eierne som står på spill når offentlig sektor streiker. For som eiere ønsker vi produktivitet slik at velferdstjenestene vi investerer i kan benyttes av folk som trenger det.


Dermed bommer Ørjaseter, og andre kommentatorer med henne, når de gjør befolkningen til en tredjepart i samfunnet. Vil man ha førskolelærere, lærere, sykepleiere og politi som leverer varene må man være villige til å investere i dem. Det er det streikene i vår har handlet om.


Derfor blir de siste dagenes utblåsninger i mediene kunnskapsløs streikekritikk, og et gufs fra en fortid hvor makta var fordelt gjennom arv.

Norwegians sanne ansikt

Bjørn Kjos er en mann med storkarisma. Smilet hans strekker seg rundt ansiktet hans omtrent på samme måten som Norwegians flyruter etterhvert brer seg utover mer og mer av kloden. Et lite eventyr på vinger tenkte nok mange av oss da Kjos presenterte Norwegians planer om tidenes innkjøp av nye fly tidligere i vinter.

Nå viser det seg altså at Kjos har skitt under vingene sine. Piloter og annet personale leies inn gjennom vikarbyråer, og nektes fast ansettelse. Og fagforeningene kjemper hardt mot denne utviklingen. Forståelig nok.

Fra munnviken til Kjos kommer det i en intern video frustrasjoner angående ansatte som i større og større grad tar opp selskapets utfordringer i offentligheten. I følge Kjos skal alt løses internt. Han har nok rett i at det er lurt å forsøke dette, men samtidig finnes det også grenser for hvor mange runder man kan gå internt før utfordringene må løftes ut i offentlighetens lys.

Jeg har tidligere skrevet en del om utfordringene som kan knyttes til et overdrevent fokus på omdømmebygging. Norwegian er etter min mening et klasisk eksempel. Et godt omdømme og en flott fasade på for eksempel en maurtue er faktisk avhengig av at man klarer å snakke med alle arbeidsmaurene inne i maurtua, og sørge for at de føler seg ivaretatt og er tilfredse. Arbeidsmaurene må føle seg tatt på alvor og lyttet til, og hvis ikke dette skjer vil de begynne å snakke stygt om maurtua si.

At Kjos ar opptatt av marginer har jeg forstått. Jeg tror faktisk fyren er ganske flink på dette feltet også. At han ikke er like opptatt av at arbeidstakerne hans har rettigheter som sikrer dem forutsigbare liv, begynner også å gå opp for meg.

Arbeidsavtaler som i praksis kan sies opp på fem dagers varsel hører ingen steder hjemme i 2012. Å nekte folk fast ansettelse er umoralsk, egoistisk og på grensen til grådig. I praksis er dette det samme som å nekte folk å etabelere huslån og stifte faste rammer rundt et familieliv. Norwegian er heller ikke kjent for å legge tilrette for stabile rammer arbeidstidsmessig for sine ansatte. Er Norwegian en arbeidsgiver som legger tilrette for at det skal være helsefremmende å arbeide? Over tid?

Og - hvor mye tenker vi egentlig på dette når vi bestiller flybilettene våre? Tenker du på hvor viktig det er for deg å ha faste rammer i egen privatøkonomi for å betjene ditt lån, når du skal bestille flybilettene du trenger for å besøke tanta til Beate på Toten?

Du skal ikke tåle så inderlig vel - den urett som ikke rammer deg selv.

Kanskje flybiletter til 299 er for godt til å være sant?

NPM - atter en gang!

Jeg har også tidligere vært tydelig i mine ordvalg her inne på bloggen når det gjelder NPM. Og nå føler jeg for å være det atter en gang.

NPM: New Public Management. Styringsideologien som ikke i det hele tatt rimer med min måte å tenke samfunnsbygging på. En konkurransepreget ideologi som nå i stor grad er innført i styringen av velferdssamfunnet i Norge. En høyretanke som nå gjennomsyrer et sosialdemokrati som jeg har kjært. Tanken om Toyotas effektivitet som får de varme hendene i offentlig sektor til å jobbe i overkant raskt. Som harelabber?

I disse dager er det intet mindre enn en skandale som rulles opp i styringen av sykehusene. Oslo Universitetssykehus har blitt styrt på en svært uetisk måte om man skal tro de påstandene som har fremkommet de siste dagene. Å velge profitthensyn fremfor medisinskfaglige vurderinger kan på ingen måte forsvares i legeeden, men mye tyder desverre på at denne typen hensyn de sesnere årene har blitt stadig mer rådende innenfor helsenorge. Jeg kan jo i denne forbindelsen nevne triksingen med behandlingslistene som fremkom ved et annet sykehus i østlandsområdet i sommerhalvåret som var.

Utfordringen er på ingen måte enestående for helsesektoren. I tråd med tanken om desentralisert myndighet til kommunene i Norge, og videreføringen av ansvar og myndighet helt ned til den enkelte lederen på hver enkelt skole, barnehage eller pleie- og omsorgsenhet har ført til at forpliktelsene til loveverket og yrkesetikken blir forsøkt holdt på en drøy armlengdes avstand, også innenfor det offentlige.

Er dette heldig? Neppe!

For - forlengelsen av storting og regjering - landets lovgivere - er altså landets fylkeskommuner og kommuner. Og - når dette leddet av statsforvaltningen (jeg vet kommunene ikke liker å se på seg som det) får et pragmatisk og løsningsorientert forhold til landets lover, er dette et problem for oss som nasjon. For hvorfor skal hvermansen forholde seg til fellesskapet og lovens rammer, når det offentlige forsøker å finne smutthull og handlingsfrihet for å gjøre profitt innenfor det samme rammeverket?

Jeg liker ikke NPM. Jeg mener ideologian bak leger med tanken om forpliktende fellesskap som løser de store og viktige utfordringene sammen. Jeg har ingen tro på at 430 fragmenterte kommuner kan klare å ta tak i hverken miljøkrisen, utfordringene innenfor samferdselssektoren, utfordringene knyttet til rekrutteringen til omsorgsyrkene eller kampen for å rekruttere nok førskolelærere og læørere, dersom dette skal skje uten sterk og fast statslig styring, både av intensjoner, tiltak og penger i tilknytning til dette. Bærum vil nok klare seg brukbart uansett, ettersom det her er et noenlunde fordelaktig skattegrunnlag i forhold til foreksempel Berlevåg. Det er vel rimelig å anta at i et frisluppet konkurransebasert system vil en av disse to kommunene ha vesentlig lettere for å skaffe seg den nødvendige kompetansen. Og det er også rimelig grunnleg til å tro at en av disse kommunene vil ha rimelig mye større handlingsrom for å bruke lønn som virkemiddel innenfor et system hvor "enhver er sin egen lykkes smed".

Jeg ønsker et oppgjør med denne tankegangen. Den tjener ikke nasjonen. Og - et system hvor ledere - som ved Oslo Universitetssykehus - kan få regnskapene til å se flotte ut ved å manipulere systemet ved hjelp av uetisk adferd, er på ingen måte et system egnet til å skape økt troverdighet til våre offentlige og gode tjenester.

det er en tid for profesjonelle til å ta makta tilbake. Det er tida for et profesjonsopprør, blant flere enn legene ved Oslo Universitetssykehus. Lojalitet får ligge - i kampen for demokratiet er åpenheten vårt viktigste våpen!

Skjerpings!

Jada! Jeg innrømmer det gjerne! Jeg har vært sløv med blogginga i det siste!

Det har liksom vært så mye enklere med Facebook. Kjapt inn - kjapt ut.

Og så har det jo liksom foregått så mye og da. Hele tida. Og med en snart-treåring i hus er jo ikke akkurat tempoet skrudd ned inntil kvelden setter inn. Men - nå så. Nå skal det jaggu bli fart på sakene!

Først og fremst fordi det begynner å bli lysere tider. På mange områder. Ute merkes det fort nå om dagen at vinteren er på vei nedoverbakken, selv om det bare laver og laver ned med snø. Men - dagene blir lengre. Det blir lysere, og man trenger ikke tre en halv bjørn utenpå kroppen lengre for å tusle ut med søpla. Det går mot vår!

Og så begynner det jammen å komme lys i en del tuneller ellers også. Det er godt å se det. Når man jobber med ting som man kanskje ikke kan eller vil prate så mye med alle om , at lysene etterhvert dukker opp, bare amn har tilbakelagt nok mange kilometer i tussmørket og skalla hodet litt i bergveggen først. Det ser lysere ut! Dagen kommer!

Dagen ja! Nesten- treåringen her i huset er ivrig på dagen, for han er - i motsetning til sine foreldre en svært A-menneskepreget krabat. Og - når vi våkner alt for tidlig om morgenkvisten men ikke får stå opp riktig ennå er det dagen vi venter på. Dagen kommer når mammas vekkerklokke ringer. Det er den vi venter på.Ofte stilt inn slik at den ringer bare minuttet etter at poden har ankommet soverommet vårt, men likefullt. Vi venter i spenning.

Og så ringer klokka. Og opp spretter en liten mann: No e det dagen Pappa. Pappa, Mamma, dagen e hær. Og så er det bare å tusle ut av senga, både for små og ekte A-mannesker, og litt større "A-mennensker wannabe".

Jaja. det er så mange forskjellige måter å tusle ut av tussmørket på.

For noen uker siden skreiv jeg litt om det med å engasjere seg forresten. og - veit du hva? Jeg har faktisk funnet ut at det nytter. Så - min oppfordring til deg som eventuellt ikke har prøvd det, eller som føler at nattemørket senker seg over tilværelsen og gjør den kald og svart har jeg et tips: Tenn et lite lys, klatre det første trinnet i stigen, eller ta det første steget. Kanskje får du noen med deg - og da kan det jo hende det blir en riktig så trivelig opplevelse.

Herr Statsminister!

Jeg vil du skal vite at det ikke har vært noen god tone mellom KS og lærerne etter at Kommunesektorens organisasjon (KS) fikk forhandlingsansvaret for skolen i 2004. Lønnsutviklinga til lærergruppene har heller ikke vært i nærheten av tilsvarende yrkesgrupper det er naturlig å sammenlikne med på lang tid. Kommunesektoren har i tillegg kontinuerlig utfordret lærerorganisasjonene til kamp hver eneste gang det har vært snakk om arbeidstiden i skoleverket.

Det er opprør i skole-Norge for å få KS til å fortsette forhandlingene om arbeidstid i skoleverket – herr Statsminister! Mer enn 4000 deler denne oppfatningen på vår gruppe på Facebook. Men hvor mange må vi være for å bli hørt?

Læreryrket sliter med rekrutteringen – herr Statsminister! Store grupper med arbeidstakere i sektoren er på vei ut i pensjon, og skoleverket trenger påfyll av unge, friske og forhåpentligvis høyt kvalifiserte lærere om skolen i Norge også i fremtiden skal fortsette å bygge grunnmuren i kunnskapssamfunnet.

Lærerne er bekymret for fremtiden til sine kommende elever. Om læreryrket ikke blir noe annet enn et sikkert valg nederst på søknadsskjemaet hos ungdom som er ferdig med videregående om 5 – 10 år, ja da er også fremtidens utdanningssystem fundamentert på kvikksand.

Skal vi bygge kunnskapssamfunnet, ja da er det naturlig å begynne med våre yngste borgere. Fremtidens ingeniører bygges av gode realfagskunnskaper i tidlig alder. Fremtidens leger trenger lærere som selv har kunnskap og interesse for biologi. Fremtidens lærere trenger høy kompetanse, skal skolen ha status i et samfunn hvor kompetansen i foreldregruppa ettersigende vil være svært høy.

For lærerne handler dermed kampen om arbeidstid ikke først og fremst om egeninteresse her og nå. Det handler om å få ungdom til å ville velge et yrke som er viktig for samfunnet. Det handler om å sikre lik tilgang til kunnskap for alle. For fremtida.

Lærerne – herr Statsminister - frykter konsekvensene av å ta med kampen om arbeidstid inn i tariffoppgjøret. Konsekvensene for yrkets anseelse. For rekrutteringen. For elevene. For barna våre, dine – og mine.

For i tariffoppgjøret – herr Statsminister - kan man ende med å veksle tid med penger. Og i så fall vil altså en yrkesgruppe som har fått påvist alt for mange oppgaver i forhold til tida man har tilgjengelig til å løse dem, måtte veksle for dårlige arbeidsforhold mot mindrelønnsutvikling. Eller for å si det med andre ord – velge mellom bedre arbeidstid eller bedre lønn. Og hva skal man da velge når begge i utgangspunktet har vist seg ikke egnet til å rekruttere nok kvalifisert arbeidskraft til sektoren?

Det som er helt klart – herr Statsminister - er at en yrkesgruppe som tjener 2/3 av det alle sammenlignbare grupper med like lang utdanning tjener, på ingen måte blir mer attraktiv av å fortsette mindrelønnsutviklingen. Ingen får lyst på lærerutdanning av å kikke på lønnsstatistikken – herr Statsminister!

Det som videre er klart er at det heller ikke vil rekruttere en eneste lærer til yrket når KS på nytt klarer å hoppe bukk over skole- Norges tydelige oppfatninger når det gjelder lærernes behov for mer tid til kjerneoppgavene i skolen. Det vil ikke slå Gnist av budskapet om læreryrket som en flott arbeidsplass, bare du ”har det i deg”, dersom tariffvåren fører med seg en lang og hard kamp for tilstrekkelig tid til å gjøre jobben.

Lærerne – herr Statsminister - kommer ikke til å vente til etter at søknadsfristen til høyere utdanning har gått ut med å få frem budskapet i forbindelse med årets tariffoppgjør: Skal læreryrket fortsatt være attraktivt, må arbeidsgiverne sørge for en konkurransedyktig lønn i forhold til utdanningskravene, og stille opp med arbeidsforhold som blant annet gir nok tid til å gjøre jobben.

Som lærer – herr Statsminister - snakker jeg ofte varmt om yrket mitt. Jeg fremhever alt det flotte med å stå i klasserommet, komme tett på ungdom, være der når det løsner og ny kunnskap læres. Jeg elsker å tenne små lys, som kanskje blir til en brann. Et brennende begjær om å lære. Jeg vet at vi er mange som elsker yrket vårt hver dag, men som også vet hva som må til av arbeid for å skape de gode og trygge arenaene for elevene.

Vi er mange med gnist i norske klasserom. Kanskje – herr Statsminister - bør norske kommuner tørre å bygge på denne gløden for å skape et varmt kunnskapssamfunn, i stedet for å helle kaldt vann i årene og senke temperaturen under frysepunktet?

Selv om det har bygget seg opp en isfront mellom lærerne og KS. En isfront bygget på mistillit og mangel på respekt. En isfront som avler ørebetennelse og høylytt roping! Dersom kommunene ikke lytter til lærerne nå, forbeholder en hel yrkesgruppe seg retten til å rope ut virkeligheten slik den er – herr Statsminister. Om så til Dovre faller!

Om ikke kommunene tar dette ansvaret for vår felles fremtid er vi kanskje tjent med at andre organ griper et overordnet ansvar – herr Statsminister? Hvor lenge kan du - som så flott uttalte at ”Kunnskap trumfer alt” i nyttårstalen for noen år siden, sitte stille og se på at selve sålen i kunnskapssamfunnet blir trampet flat av skoleeiere som med spisse albuer kappes om å finne midler nok til å drifte eldreomsorgen?

Er det slik vi satser på utdanning? Med barna våre som siklende drømmer om restene fra de eldres bord?

Er ikke skolegang og kunnskap kjernen i all statsbygging – herr Statsminister?

Å utgjøre en forskjell - er det mulig i dag?

Historien er full av mennesker som har utgjort en forskjell. De store historiene som forandre livene til mange. Churchill. Einstein. Gorbatsjov.

De var bare enkeltmennesker. Med noe de trodde på.

Men - er det mulig å utgjøre en forskjell i dag. For et helt vanlig menneske? Eller ligger makten skjult i strukturene? Det er fort gjort å bli handlingslammet. det er fort gjort å tenke at det ikke hjelpe noe om jeg engasjerer meg. Alt er bestemt likevel. Det er utenfor mine hender. Dette får jeg ikke gjort noe med.

Dersom alle tenkte slik ville det vært mer urettferdighet rundt omkring i verden. Hver dag gjør enkeltmenneskers handlinger en stor forskjell. Hånden som gir et barn mat på afrikas horn. Afghanske politimenn som ofrer livet sitt i kampen for et bedre samfunn. Tjenestemannen som nekter å la seg bestikke.

Og de av oss som tar til motmæle hver gang noen forsøker å stigmatisere eller undertrykke andre gjennom kommentarer på facebook eller i dagliglivet.

22. juli 2011 burde lært oss masse om hvilken kraft som finnes i meninger basert på fragmentert kunnskap og hvilken styrke slike meninger kan hente i nettsamfunn som dyrker frem de ekstreme sidene av dem. Og - vi finner dem igjen på den kulturelle motpolen i en hettegenserkledd ekstremist som nettom har talt forran stortinget og lagt ut trusselvideoer på Youtube.

Hat kjenner desverre ingen grenser. Hat er like ille, uansett fra hvor det stammer - hvilket opphav det har.

Derfor er det viktig at vi tenker oss om. Tar til motmæle. Sier hva vi mener.

Jeg tror hver enkelt av oss kan utgjøre en forskjell, men da må vi tørre å skille oss ut litt.

Læreren – en fremtidskaper.

Lærerstanden er stolt av sin rolle i samfunnsbyggingen. Det har vi alltid vært. Våre verdier har alltid bygget opp under troen på en bedre og mer rettferdig fremtid. Vårt fremtidshåp har vært optimistisk og løsningsfokusert når vi har tatt fatt i små og store gjøremål i vårt arbeid for å bygge landet.

For – tanken om å bygge landet ”stein for stein” står sentralt når lærere går til timene sine. Spre kunnskap som kan forebygge hat og fordommer, spre holdninger som kan dempe konflikter, bygge tillit til at noen ser deg og er glad i deg, også når de som skulle gjort dette har sviktet.

Bygge et samfunn med plass til alle. Gi en mulighet til å erobre kunnskapens fjell og de fremtidsutsiktene som finnes der oppe. Gi en mulighet til å strekke seg etter nye mål og kanskje nå dem. Oppleve glede, mestring. Oppleve å ikke lykkes, men finne motivasjon til å forsøke igjen. Lære bort å realisere seg selv – til beste for fellesskapet!

Jeg kunne fortsatt lenge, men poenget mitt er enkelt: Lærerne ser på seg selv som fremtidsskapere i aller høyeste grad. Når media setter søkelys på behovene for kreativitet og entreprenørskap, så peker lærerne på seg selv og tenker at det er akkurat det de mest av alt vil holde på med. Skapende prosesser sammen med elevene, hvor kunnskap blir til i fellesskap gjennom hardt arbeid, prøving og feiling. Hvor erfaringer får mulighet til å vokse seg til kunnskap.

Mange glemmer at lærere har valgt yrket sitt ut fra at de intenst ønsker å hjelpe elevene sine til en bedre fremtid. Selvsagt er det et gode for norske lærere at de har lengre fri i forbindelse med skoleferiene. Men det er også et stort gode for elevene. Og for samfunnet.

Logikken burde jo vært enkel å forstå: Lærerne jobber mest når elevene er på skolen. På akkurat samme måten som fiskerne jobber mest i Lofoten når torsken kommer for å gyte. Det er i grunn bare en enkel tilpasning. En tilpasning som er gjort med tanke på elevene.

For det er ikke først og fremst med tanke på lærerne at lærernes arbeidstid er lagt slik den er. Derimot er det for å sikre at lærerne har tid til å gjøre den viktige jobben med å forberede undervisningen, samt gjøre etterarbeidet i forbindelse med den. Tilbakemeldinger på innlevert arbeid skal gis til elevene innen rimelig tid. Det er fornuftig for læringen. Det er liksom ikke det samme å få vite utfallet av en viktig fotballkamp en måned etter at den ble spilt.

Lærerne kjemper en kamp nå. For arbeidstida si – for elevene. Men lærerne opplever å bli mistrodd. Ledende personer beskylder lærerne for kun å kjempe for lavest mulig arbeidsbyrde for seg selv. Arbeidsgiverne forsøker å skape et bilde av at lærerne kjemper for arbeidstida si. Punktum! Dette bildet viser arbeidsgivere som ikke har tiltro til sine arbeidstakere.

Det sies at vi bruker mer ressurser på skolen enn sammenliknbare land. Selvsagt gjør vi det! Hvilke andre land i verden har et kostnadsnivå som vårt, kombinert med vår langstrakte geografi og vårt bosettingsmønster. Det er dyrt å opprettholde vårt velferdsnivå, våre velferdsgoder, vår måte å ta hele landet i bruk. Men – vi liker også å bli løftet fram titt og ofte som verdens beste land å bo i.

Husk at pedagogene også har sin del av æren for inntektene som kommer inn til vår felles kasse. Husk at for hvert eneste teknologiske fremskritt som gjøres innen oljeletingen på dypt vann, ligger det også mange timers jobbing i barneskolen. For hver avgjørelse som tas slik at milliarder av kroner kommer fellesskapet til gode har noen jobbet med etikk. Hver gang noen nekter å ta imot en bestikkelse har noen jobbet med moral. Husk på det – neste gang vi har valg i landet vårt – et av verdens aller mest stabile demokrati, at dette demokratiet er forankret gjennom flere hundre års godt arbeid også i klasserommene. Ta med i betraktningen, neste gang du leser at vi mangler ingeniører, sykepleiere, leger eller lærere, at denne mangelen bare vil tilta i fremtida med mindre lærerne i barnehager, grunnskoler, videregående skoler og universitet klarer å motivere stadig nye kull for videre læring. For videre utvikling. For videre dyst til beste for seg selv – og fellesskapet. Hvilke andre samfunnsinstitusjoner har egentlig tatt dette ansvaret?

Lærere er kunnskapssøkende individer. Glade i kunnskap og alt den tilfører livet. Lærerne ønsker å tilegne seg selv ny kunnskap samt ta etter og videreutdanning. Og mest av alt begjærer de å sørge for at undervisningen til egne elever blir godt planlagt, gjennomført og evaluert. Det siste er i fare om kommunene får gjennom sine krav i Arbeidstidsforhandlingene for skoleverket.

Det er lærerne som har skoen på. Det er lærerne som kjenner det på kroppen. Alt det som førte til at Tidsbrukutvalget i 2009 fant grunn til å si at lærerne trengte mer tid til kjerneoppgavene i skolen; Undervisning, med tilhørende for- og etterarbeid. Kommunene var representert i det utvalget. Men – siden 2009 har landets kommuner nesten uten unntak sett bort fra rapporten.

Lærerne vet at over 30000 av deres medstudenter ved lærerutdanningene har forlatt yrket de ønsket å jobbe innenfor, til fordel for bedre lønns- og arbeidsvilkår andre steder enn i skolen. Lærerne ser at landet ikke har noen kvalifiserte lærere å miste hver gang en ny ufaglært ansettes ved deres skole, i kortvarige eller langvarige vikariat. Derfor tar Utdanningsforbundet ansvar langt ut over det som tradisjonelt har vært ansvaret til fagforeninger. Vi tar ansvar for rekrutteringen til yrket og samarbeider tett med myndighetene om dette.

De som styrer kommunene mener å styre etter riktig kart. Lærerne som går i terrenget får ikke kartet til å stemme. Lærerne orienterer seg når kartet ikke stemmer og tar egne valg for å komme frem til målet.

Lærere er ikke funksjonærer. Vi er proaktive og profesjonelle. Vi er fremtidsskapere!

Det å være fremtidsskaper kan være tøft innimellom. En gründer er avhengig av tillit, både hos banken sin og i markedet for å lykkes med å starte opp med noe nytt. Lærerne trenger også tillit, fra sin arbeidsgiver og fra samfunnet generelt. Vi trenger denne tilliten for å kunne vokse med de stadig nye utfordringene i vår nye tid. Samfunnet trenger lærere som har tillit.

Gi oss tilliten slik at vi kan løse jobben vår godt nok også når det røyner på. Gi oss handlingsrommet vi trenger for å være profesjonelle yrkesutøvere. Så kan vi fortsette å skape fremtida for stadig nye generasjoner slik vi har gjort det før.

Brudd i arbeidstidsforhandlingene.

Hvem tar ansvar for KS sitt mandat?

Sist uke gikk KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) til brudd i forhandlingene om lærernes arbeidstid med Utdanningsforbundet.

KS er en medlemsorganisasjon som organiserer storparten av landets kommuner. Det er med andre ord kommunene som gir KS sitt mandat i forhandlinger.

KS har over flere år ført en svært utfordrende og aggressiv linje mot lærernes opparbeidete rettigheter. I ei tid med sviktende rekruttering til læreryrkene har KS valgt ei linje som har ført lærergruppene enda lenger ned på stigen over yrkesgrupper med lav livslønn. Førskolelærere og lærere tjener ligger helt i bunn livslønnsmessig, uavhengig av om man sammenlikner med grupper med eller uten uten tilsvarende utdanning.

Lærerne undrer seg over at signalene fra ulike undersøkelser, blant annet Tidsbrukutvalget - hvor også KS var med og avga en enstemmig konklusjon, ikke blir fulgt opp på andre måter enn gjennom sparetiltak.
A
For pedagogene vekker det bekymring og sinne når det virker som at utfordringene i skoleverket -som det for øvrig fokuseres svært mye på fra arbeidsgiversiden og politisk ledelse – ser ut til å skulle løses med sparekniv.

Hvordan skolen skal bli en bedre læringsarena dersom man flytter tid fra forberedelse til undervisning, og over til etterutdanning av lærere to uker i august, og ett par uker i skoleåret, er for pedagogene en gåte som er vanskelig å løse. Hvordan skal undervisningen kunne bli bedre dersom den er dårligere forberedt? Hvordan skal lærere med mindre tid kunne tilrettelegge bedre for ulike elever med individuelle behov? Og – som vi senest så i innlegget fra Direktør Jøsendal i KS i Adressa den 23. januar, hvordan skal vi se den enkelte elev bedre når KS eneste mål er at vi skal se flere og flere elever samtidig?

For – det er nettopp dette som er konsekvensene av omleggingene KS nå stresser med å få gjennom. Tida som lærerne i dag bruker til å forberede timene skal flyttes, bort fra søndager og kveldstid, bort fra den enkelte elev – og over til kompetanseheving i august, oktober, februar og slutten av juni.

Lærerne ønsker kompetanseheving, men vi ønsker ikke at elevene skal betale regninga for det.

Lærerne lurer også på hvor KS plutselig nå henter kompetansehevingsmidlene fra? De – som i en rekke kommuner enda ikke har kunnet følge opp riksmeklingsmannens møtebok fra tariffoppgjøret i 2008 om lønn for kompetanse, skal altså nå gi lærerne uker med kvalitetsmessig kompetanseheving. De – som senest dette skoleåret måtte frasi seg forpliktelser for lærernes etter og videreutdanning på grunn av dårlig kommuneøkonomi, skal altså nå plutselig fremstå som en troverdig samarbeidspart? De som i de fleste kommunene ikke har gitt de lærerne som har villet det mulighet til å ta etter- og videreutdanning etter 40-40-20 ordningen fordi det ikke har vært penger til det.

Etter at KS tok over arbeidsgiveransvart for lærerne har trendene vært tydelige: KS har uttalt skyhøye ambisjoner for skoleverket, samtidig som det har blitt forlangt at mer skal løses for mindre. Det har blitt færre lærere i skoleverket mens antallet assistenter har gått opp.

Lærerne her i landet er sinte nå. Og mest av alt lurer vi på dette: Hvem er det av våre lokale politikere som er med på å gi KS det mandatet de virker å ha fått? Hvilke prosesser legger politikere og byråkrater til grunn når de hardnakket hevder å kjenne skolehverdagen og lærernes tidsbruk bedre enn lærerne selv?
Lærergruppa er høyt utdannede mennesker. Med flere års høyere utdanning samt praksis over mange år forventer vi å bli lyttet til og tatt på alvor i utformingen av vår egen profesjon. Det er dessverre sjelden vi hører om politikere og byråkrater som tar seg tid til å spørre om hvordan hverdagen faktisk er. Enda sjeldnere opplever vi at de samme menneskene tar seg tid til annet enn kosmetiske besøk i skolehverdagen.

Så - spørsmålet går til våre politikere og byråkrater: Gi oss begrunnelsene for hvorfor dere er med på å gi KS det mandatet de tydeligvis har fått før forhandlingene med sine arbeidstakermotparter de siste årene.

For øvrig tror jeg alle kan forberede seg på arbeidskonflikter innen kommunal sektor i vår. Om arbeidsgiversida har tenkt å følge opp sin linje i arbeidstidsforhandlingene også ved tariffoppgjøret kan det bli god bruk for oppsparte avspaseringsdager på vårparten for alle som må ta vare på sine egne barn når streikene bryter løs. Ansvaret for en slik utvikling vil i så fall helt og holdent skyldes arbeidsgivernes arroganse.