Dine barn betaler Ernas løfter

Når kommunene realiserer Ernas valgløfter blir det barna som tar regninga. Det blir realiteten dersom Kommunenes interesseorganisasjon (KS) får viljen sin i forhandlingene med lærerne om arbeidstid.

KS ønsker nemlig å frigjøre tid til etter- og videreutdanning og samarbeid med andre instanser gjennom å åpne opp for å flytte store deler av lærernes årsverk til elevenes ferier. I tillegg ønsker KS å fjerne lesepliktavtalen til lærerne som sentral avtale. Leseplikten sikrer kvaliteten i elevenes undervisning gjennom å sikre lærerne tid til å tilpasse undervisningen gjennom for- og etterarbeid.

Antallet timer i årsverket skal forbli urørt. Innenfor rammen av 1687,5 timer skal altså lærerne ifølge KS rekke alt de ikke har nok tid til fra før, og i tillegg frigjøre mer tid til etter- og videreutdanning. Dette mener KS vil gi et kvalitetsløft.

For den som ikke er kommunebyråkrat kan det fremstå som at barna får regninga for Ernas valgløfter. Det er nemlig arbeidet med planlegging og evaluering av barnas undervisning som trekkes fra når kommunesektoren flytter tid til andre oppgaver enn undervisning.

Enten er det noe alvorlig galt med regneferdighetene i Kommunenes hus, eller så er KS’ fremstilling av virkeligheten for god til å være sann. I verste fall har kommunene en skjult agenda og ønsker å spare penger da lesepliktavtalen i realiteten er den siste hindringen mot ytterligere kutt i skolebudsjettene.

Preben Pettersen Uthus
Lærer og tillitsvalgt i utdanningsforbundet.

Fortjen tilliten, KS!

Som lærer kjemper jeg nå for elevenes rett til god undervisning, mens kommunene jobber for sin rett til fritt å omdisponere ressurser bort fra skolen.

Kampen om lærernes arbeidstid handler ikke om det som media kaller for «lærerferier». Det handler om den siste reelle hindringen for kommunepolitikernes budsjettmessige salderinger i skolen. Arbeidstidsavtalen for lærerne er den siste barrikaden mot budsjettkutt. Erfaring viser oss dessverre at Opplæringslovens formuleringer om «forsvarlighet» på langt nær er nok.

Kommunene hevder de vil skolen det beste, og at de ønsker å verne lærerne mot for stor arbeidsbelastning. Videre fremholder de at dette handler om leders muligheter til å lede sine ansatte, og de kaller den nåværende avtalen for rigid og lite fleksibel. For å forstå hvorfor lærerne nå slår så hardt tilbake er det lurt å se på hvorfor tilliten er tynnslitt i dag.

Helt siden KS tok over forhandlingsansvaret for lærerne i 2004 har lærergruppene hatt en mindrelønnsutvikling sammenliknet med andre grupper i kommunal sektor, til tross for at lærerne er ei gruppe med svært høy utdanning i kommunene. Lærerne har i lokale forhandlinger i kommunene finansiert lønnshevinger for andre grupper, og det har skjedd på tvers av lærerorganisasjonenes krav. Bare sikringsbestemmelser som lærerorganisasjonene har streiket seg frem til de siste årene har stagget utviklingen noe.

I dagens arbeidstidsavtale finnes en tidsressurspott for byrdefull arbeidssituasjon. Denne regnes ut fra antall elever på den enkelte skole, og er fleksibel slik at den kan rettes inn mot lærere som har behov for ekstra tilrettelegging. Ut fra arbeidsgiversidas argumentasjon skulle man tro denne tidsressurspotten var flittig brukt i kommunene, men dessverre er virkeligheten en annen. Bare i Sør- Trøndelag fylke salderte kommunene til sammen bort flere timer til denne ressursen i 2012, som elevene i Hitra kommune fikk undervisningstimer. Utfordringen er altså ikke muligheten til å verne de som trenger det, men kommunenes evne til å gjøre det.

Det skapes et inntrykk av få muligheter til å følge opp og styre lærere som ikke mestrer jobben sin, men likevel har rektorer styringsrett med 33 timer i uka. Når det jamres fra skoleeiere om at det finnes råtne egg i lærerkurven, kan man stille spørsmål ved om det kanskje finnes råtne ledere også. Min påstand etter å ha snakket med svært mange tillitsvalgte er at det i de fleste tilfeller ikke er tatt i bruk de prosedyrene som finnes for å veilede, hjelpe og eventuelt irettesette og hjelpe lærerne som trenger. Og i mange tilfeller skyldes dette manglende ledelsesressurser på skolene på grunn av økonomi.

Kommunene mener det er vanskelig å skape kvalitet uten å utvide lærernes arbeidsår. På grunn av vanskelige lærerorganisasjoner må rektor få adgangen til å være diktatorisk i forhold til arbeidstiden på sin skole i følge KS. Utfordringen her er at det har ikke vært et skred av arbeidstidsforhandlinger om alternative avtaler i kommunene de senere årene, selv om avtalen gir kommunene rom for å forhandle om dette. Tvert imot kan det synes som at mange skoleledere ikke fullt ut har utforsket det mulighetsrommet dagens avtale faktisk gir, og argumentert for det på en slik måte at lærerne lokalt tror på det. Videre sliter lærerne med tilliten til skoleledere som har munnkurv og er mer lojale mot rådmannens budsjett enn mot elevenes rett til undervisning.

KS hevder etter- og videreutdanning er på dagsordenen deres. Likevel viser tallene at svært mange kommuner ikke har brukt sine plasser til etter og videreutdanning på grunn av økonomi. Vi vet at kommunen ikke har gjennomført lokale kompetansekartlegginger, og heller ikke har fulgt opp avtalefestede systemer som skulle gi lønnsmessig uttelling for kompetanseheving.

1/3 av kommunene kutter i skolebudsjettene i år. Elever med krav på spesialundervisning får ikke det tilbudet de har krav på etter loven. Mange av lærerne i skoler og barnehager har ikke godkjente arbeidsplasser etter arbeidsmiljøloven. Vedlikeholdsetterslepet er enormt på sektoren. Tilgangen til læremidler minimal. Bassengene tømt for vann. Det settes ikke inn vikar ved fravær. Midlene til ekskursjoner og praktiske aktiviteter kuttet til beinet. Jeg kunne fortsatt lenge.

Utfordringen for kommunene er at de får den tilliten fra lærerne som de har gjort seg fortjent til. Historien viser oss at arbeidsgiversiden er opptatt av en ting i skolen, og det er hvordan skolen kan tilføre midler til andre sektorer. Før skoleledere og skoleeiere kan rope om elendige avtaler og udugelige lærere som de gjør nå, bør de feie for egen dør og se mulighetene for å drive ledelse innenfor det avtaleverket vi har.

Å skyve de små foran seg med den ene handa samtidig som man stjeler goderiet deres med den andre er rett og slett umoralsk og innbyr på ingen måte til tillit.

KS innfører diktaturet?

Fordeling av makt er et viktig prinsipp i alle demokrati. Nå vil KS at skolen skal bli et diktatur.

Noe annet er det ikke mulig å lese av kravene Kommunenes Organisasjon stiller til lærerne i forbindelse med forhandlingene om ny arbeidstidsavtale. KS vil drøfte arbeidstid, men om man ikke blir enige skal rektor bestemme. Dermed havner all makt hos arbeidsgiver, og ikke fordelt mellom partene som i dag forhandler.

Det blir som et tariffoppgjør uten streikerett.

Når makten ikke er fordelt mellom partene kan den sterke parten nemlig ture frem som han vil og forhandlingene blir ikke reelle. "Hvis du ikke frivillig gjør som jeg vil - bestemmer jeg at det blir som jeg vil". Fagforeningsknusing er et greit begrep å bruke nå mens høyrevinden blåser blå og kald, men skylden ligger hos begge politiske fløyer.

At KS er en organisasjon som jobber på vegne av det folkevalgte demokratiet skulle man forresten ikke tro. Her er det liten åpenhet rundt viktige spørsmål for innbyggerne og arbeidstakerne i velferdssamfunnet. Basert på tendensiøse debattgrunnlag, ideologisk fargede dokumenter, ensidig kildegrunnlag samt mangelfull kunnskap og fravær av debatt kan det se ut til at landets kommunepolitikere ledes til å føre en arbeidsgiverpolitikk som ligger svært langt til høyre på den politiske skalaen.

Det sier i grunnen det meste når den ultraliberale tenketanken Civita benyttes som sannhetsvitne for argumentene til organisasjonen, samtidig som det er grunn for å mistenke KS for å håndplukke statistisk grunnlag i sine skoleeier- og skolelederundersøkelser (med i overkant av 500 deltakere totalt).

Du kunne kanskje falle for fristelsen og tenke at ledelsen sitter med hele makta ensidig i andre bedrifter, og at det er slik arbeidslivet fungerer? Til det må det repliseres at ledere innenfor andre virksomheter må passe seg for å ikke miste arbeidstakere til konkurrenter. KS sitter på et monopol, og lærere som ønsker å jobbe som lærere kan ikke uten videre skifte arbeidsgiver bort fra kommuner og fylkeskommuner. Monopolet er opprettet for å gi fellesskapet lik tilgang til det velferdstilbudet som kommunen leverer. Derfor blir mangelen på maktfordeling hvis KS’ forslag gjennomføres enda verre, og KS' demokratiske ansvar desto større.

Men - NEI – jeg ønsker på ingen måte å framsnakke private løsninger for å forhindre monopolsituasjonen. Dem vil vi ikke ha fordi de ikke gir alle lik tilgang til velferd. Jeg mistenker likevel at sterke krefter i samfunnet nå spiller KS' slik at privatisering blir neste skritt.

Jeg vil ha et demokratisk samfunn og reell medvirkning fra arbeidstakerne. Arbeidsgivers styringsrett har arbeidstakernes støtte og den går svært langt i forhold til å kunne delegere og fordele arbeidet også i skolen i dag. Arbeidsgiver er likevel ikke enerådende når det gjelder å ha kunnskap om de oppgavene som skal løses i skolene og hvordan de best løses. Å la rektor svinge spanskrøret over sine medarbeidere kan fort lede skolen inn i en maktarrogant kultur som forplanter seg helt ut i de ytterste klasserom.

Lærere er høyt kompetente medarbeidere og fortjener et ord med i laget. Den gode læreren jobber oftest best når han benytter arbeidsmåter han tror på. Det viser nemlig forskning.

Hvorfor gidder vi egentlig å bry oss?

KS har fremmet krav som er uspiselige for landets lærere i forhandlingene om lærernes arbeidstid. Men hvorfor gidder vi egentlig å bry oss? Hvorfor kan vi ikke bare godta at byråkratene i KS vet best?

Vi bryr oss fordi vi kjenner barna som lykkes like godt som vi kjenner dem som sliter. Vi bryr oss fordi vi ser lykken i øynene på de som lærer noe nytt like tydelig som vi ser frustrasjonen i øynene på de som nok en gang vet at de kommer til å stryke. Vi bryr oss fordi vi veit at alle kan noe, og fortjener å bli sett.

Vi bryr oss fordi vi vet at noen i klassen trenger en klapp på skuldra om fredagen fordi ikke alle helger er trivelige, og fordi vi liker å le høyt på mandag sammen med de som har smakt selve lykken i livet og forelska seg i helga.

Vi bryr oss fordi vi veit at læring ikke handler om lineære grafer, men mer om trappetrinn som noen ganger er ganske dype og høye. Vi bryr oss fordi det er vi som møter de små og store menneskene som går livets landevei og sitter på skolebenken. Vi bryr oss fordi vi er der når ingen andre er der, og fordi vi vet at vi både bygger og redder liv. Hver dag.

Vi bryr oss fordi vi er sammen med barn hver dag. Fordi vi har valgt yrke på grunn av at vi liker barn. Vi bryr oss fordi vi ønsker å være der når noen trenger oss. Vi bryr oss fordi samfunnet trenger sånne som oss. Vi bryr oss fordi de svakeste trenger noen som gir alt.

Vi bryr oss fordi vi veit at tilpasset opplæring trenger både forberedelse og etterarbeid. Vi bryr oss fordi vi blir stressa når vi ikke får gjort jobben vår godt nok. Vi bryr oss fordi vi aldri får gjort nok samtidig som vi er avhengige av å føle at vi gjør det vi kan.

Vi bryr oss fordi barn trenger voksne med tid til dem. Vi bryr oss fordi vi ønsker å se barna. Vi bryr oss fordi vi er redde for å miste grunnlaget for relasjonene vi er så avhengige av. Vi bryr oss fordi vi kjenner utfordringene i skolen på kroppen hver dag og fordi tårene i øyekroken til 8- åringen blir med oss hjem på kvelden, og drypper stille ned på hodeputen vår når vi sover. Vi bryr oss fordi vi veit at noen ganger er barn helt avhengige av oss, og at det kan være et spørsmål om liv og død.

Dere stiller spørsmål ved våre gode intensjoner og belærer oss om at det å fjerne sikringen av vår tid til for og etterarbeid skal gjøre oss bedre i jobben vår. Dere er frimodige nok til å antyde at vi skyver barna foran oss. Dere tror at det tjener barna og oss at vi bruker mer av tida vår mens barna ikke er der.

Dere ser ikke barna men bare tall.

Mens vi har tatt på oss et livsverk.

Fordi vi bryr oss.

Preben Pettersen Uthus
Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Hva vil du for ditt barn?

Tenk deg følgende:

Ditt barn er på vei til sin første skoledag. Du lurer på hvordan dette skal gå. Du håper skolen skal se ungen din som det unike individet han er, og gi han muligheter til å vokse i forhold hans evner og forutsetninger. Selvsagt vil du at barnet ditt skal ha venner og fungere i fellesskapet i klassen.

Noen barn trenger ekstra utfordringer som de kan strekke seg etter mens andre trenger forenklinger for å forstå. Alle trenger å bli sett hver dag. Alle trenger å føle seg verdifulle. Vi trenger tilbakemeldinger på det vi har gjort. På godt og vondt. Lærerne skal se hvert enkelt individ og bry seg om det.

Tilpasset opplæring skjer både underveis i møtene med elevene og i tida mellom dem. Når læreren tar konsekvensen av den kunnskapen han tilegnet seg i forrige møte med elevgruppa, og tilpasser opplegget for neste time slik at det blir bedre. Tilpassing er også å gi elevene nøyaktige tilbakemeldinger slik at de mestrer oppgaven bedre neste gang. Tilpassing foregår når læreren vurderer, forbedrer og eventuelt forkaster de planene som til enhver tid har lagt, og dette må skje kontinuerlig i skoleåret.

Det er tida til å gjøre nettopp dette lærerne nå kjemper for. Det er tida til å se hver enkelt elev, og til å gjøre noe med det man ser som nå står på spill. Arbeidsåret i skoleverket er ikke annerledes enn for mange andre fordi det tjener lærerne. Det er annerledes av hensyn til elevene, og fordi det gjør at lærerne har mulighet til å gjøre jobben sin på en skikkelig måte.

Lærerorganisasjonene og Kommunesektorens interesseorganisasjon (KS) er tilsynelatende enige om en ting; Lærerårsverket utgjør 1687,5 timer. De er derimot uenige om hvor mange uker timene skal fordeles på og om lærerne skal ha en reell sikring av tid til for- og etterarbeid i avtalen. Lærerne mener at normalarbeidsuken på 37,5 timer ikke strekker til når elevenes behov skal imøtekommes, og ønsker et fortsatt komprimert arbeidsår der årsverket sammenfaller med elevens undervisning.

Har du tenkt gjennom hva det vil bety for deg og ditt barn om lærerne ikke lengre har tid til å tilpasse undervisningen etter evner, forutsetninger og behov underveis i skoleåret?

Lærerne kjemper en kamp for ditt barn i disse dager.

Spørsmålet du som forelder bør stille deg er; Hva vil jeg for mitt barn?

Preben Pettersen Uthus
Lærer, og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Prøver igjen...

Joda. Det skal jammen ikke være lett, men nå prøver jeg igjen. Forsøk nummer 3?

For blogging var jo egentlig gøy, men så var det denne tida da.

Uansett: Er fremdeles engasjert, og har fremdeles et behov for å spre det som engasjerer, så derfor håper jeg å gjennoppta aktiviteten min her inne med dette. SÅ får vi se om jeg lykkes med det nyttårsforsettet.

AKkurat det vil tiden vise.