22. juli

Det var egentlig verdens mest fredfulle kveldsstund. Jeg satt ved barndommens fiskevann i Vesterålen. Telttur, jeg og Maiken. Speilblankt vann. Bålkos. Sauer som bræka i lia. Lofotveggen i sørvest. Det ypperste Norge har å by på. det tryggeste stedet i det tryggeste landet på jord.

Mobiltelefonen hang i beltet og en tekstmelding tikka inn: "Dere er vel ikke tilfeldigvis i Oslo?" stod det.

- Svaret var kort og enkelt et nei.

Da oppfølgingsspørsmålet kom begynnte tankene å surre: Ja - for man blir jo litt bekymret med tanke på dagens hendelser der!

Kjapt ble nettleseren på mobiltelefonen tatt i bruk og da VG kom opp på skjermen var det uvirkelige overskrifter og bilder som kom frem. Uvirkelig.

Fra en annen verden.

Jeg innrømmer at min første tanke var at noen prøvde seg på statskupp, men da jeg leste litt mer stemte ikke det helt, og så stod det noe om Utøya lengre ned på siden.

Utøya?

Noe av det siste vi gjorde i Styret til Arbeiderpartiet i Sør- Trøndelag før sommerferien var å sende enn busslast med ungdommer til Utøya på sommerleir. Det ble skutt der.

Raskt gikk det uvirkelige opp for meg da jeg bladde gjennom meldinger på Facebook: De skyter her! Ikke ring oss! Vi ligger i skul til Politiet kommer.

Fra en annen verden! Meldinger fra omgivelser som ikke gav mening der oppe i fjellheimen ved kaffebålet, men som i aller høyeste grad var virkelige.

...

Jeg er på valg i år. Riktignok langt ned på lista, men jeg står på valg til fylkestinget i Sør- Trøndelag. Jeg akter å kjempe for det jeg har kjært! At mitt parti er Arbeiderpartiet er ingen hemmelighet for deg som leser denne bloggen.

"Skaper man menneskeverd, skaper man fred!" heter det i teksten fra Nordahl Grieg som har samlet folket etter hendelsene i juli.

For meg står det tydelig at det ikke er alle politiske retninger som skaper menneskeverd. For meg står det tydelig at det er krefter i samfunnet som drar i retninger som skaper hat og splid, fremfor rettferdighet og forsoning.

Jeg er stolt av at vi ettertrykkelig har stadfestet demokratiet i etterkant av hendelsene den 22. juli. Demokratiet har en kostnad og en verdi. Menneskeverd og rettferdighet har sin kostnad - og verdi. Men skal disse konkurranseutsettes?

Kjemp for det du har kjært - stem den 12. september!

For feit til forsikring?

En kompis av meg sa en gang de kloke men dengang ikke fullt så overveide ordene: "Preben - vi har alle vårres skavanka, men vi må bare lære oss å leve med dem."

Setninga er ikke så dum den. For det er vel ikke så alt for mange på denne jord som kan slå seg på brystet å si at de er perfekte - om noen i det hele tatt.

I dag leser jeg i VG at den svenske jenta Freja har blitt veid av forsikringsselskapene og funnet for tung. Funnet for tung til barneforsikring. I Norge ble visstnok 4550 barn nektet barneforsikring i fjor - et formidabelt tall.

Det er mange politikere på høyresida som mener at den norske velferdsstaten gir for mange goder ut til folket. Det finnes også mange politikere som mener vi burde slippe private aktører sterkere inn i helsesektoren.

"Hvorfor kan ikke private få ta seg av våre eldre? Hvorfor kan vi ikke gi pengene ut til hver enkelt, så kan de bestemme selv hvilket tilbud de vil ha? Hva er galt med at folk bestemmer selv? Hvorfor skal politikere vite bedre enn folk flest?"

De retoriske spørsmålene flommer ut som en blå elv. Ei iskald og kynisk elv preget av profittjakt og iver.

For hva skal man med valgfrihet dersom 45500 barn etter 10 år står uten forsikring? Hvem skal ta regninga forbundet til deres helseproblemer dersom de skulle oppstå?

- Joda, vil høyresida si - de skal jo selvsagt ha rettigheter de og. Det offentlige stiller nok opp for dem?

Så - de mange fler enn 45000 som blir nektet forsikring skal altså da inn i det offentlige systemet som da er fratatt inntekter fra alle dem som har råd til og er gode nok for forsikringsselskapene. Et offentlig system som må være på sparebluss skal hvis høyresida får viljen sin kjempe mot et privat system som skummer fløten gjennom å sile bort risikogrupper for å skape mest mulig profitt.

Det er klart det er mulig å være både billig og effektiv dersom du siler bort folks skavanker. Dersom overvekt ikke hadde vært et økende fenomen, ville også samfunnets behov for skatteinntekter vært mindre. Dersom samfunnet hadde funnet det etisk forsvarlig å nekte overvektige helsehjelp, hadde folk betalt mindre i skatt. Dersom forsikringsselskapene hadde fått lov måtte flomofre i Gudbrandsdalen betelt mer i forsikringspremie fordi de bor flomutsatt til.

Dersom privatskoler ble lov kunne de mest ressurssterke kanskje fått de beste lærerne med høyest lønn - og særlig på innen almennfag. Men - hva da med dem som ønsker å gå Hotell og næringsmiddelfag i Selbu, når det økonomiske grunnlaget for slike linjer forsvinner i privatiseringsdragsuget til Johan Bauer i Trondheim?

Vi har alle våre skavanker. Men. Vi må bare lære oss til å leve med dem.

Og - i mitt Norge stiller vi opp for hverandre. Jeg betaler dersom min skatt med glede, og håper jeg aldri får oppleve at jeg må leve et liv der høyresidas skavanker blir styrende.

I etterkant av Hurtigrutesuksessen!

Jeg hisset meg i mitt forrige innlegg opp over manglende innsikt i enkelte kommentarer rundt hurtigrutens betydning for kysten, og bare for å gjøre det klart med en gang, så har jeg i dette innlegget ikke tenkt å modifisere mine tidligere synspunkt rundt dette.

Derimot har jeg tenkt å reflektere litt rundt folkefesten i forbindelse med MS Nordnorge sin ferd mot kirkenes, og kanskje sette denne litt i perspektiv.

Før i tida, da min far og min mor jobbet på Hurtigruten, var hver havn en ny opplevelse av folkeliv og impulser for de reisende. Bygdas originaler betraktet alltid hurtigrutas anløp mens de røykende stod lent mot en stabel av peller ved kaia. Lossingen med kran ombord ble ivrig betraktet av voksen og barn mens man lurte spent på om den neste pallen ville bikke over, eller om det kom til å gå bra denne gangen også.

Ungdom møtte opp på kaia og viste frem bilene sine, koner med barn stakk innom for å få noen få minutter medd mannan sin, en matros i ivrig arbeid under anløpet, men likevel - noen minutter. Ofte bare over rekka.

En bekjent kunne stikke innom for å sende en pakke til guten eller jenta som studerte i Tromsø, og som kanskje manglet 5 kilo poteter frem til semesterslutt.

Og noen møtte bare frem fordi Hurtigløpa hadde annløp.

Havna bugnet av liv. Tett innpå båten. Og ofte hoppet noen over rekka i siste sekund fordi det tok lang tid å få ferdig den siste pølsa på Narvesenkiosken.

Hvert anløp var en opplevelse. Spenning og forventning rådet. man fikk med seg hvem som ankom og hvem som reiste. Nyheter ble utvekslet.

Mye har forandret seg. Der det før var en slags folkefest ved hvert anløp har Hurtigruta nå fått mer preg av turistmaskin, og noe av folkeligheten som gjorde hurtigruta unik har kanskje blitt borte. Spør du meg er dette en av de viktigste utfordringene for Stordalen og Hegnar når de skal surfe på bølgen den siste tids mediedekning har gitt.

Hvordan bevare folkeligheten ved hvert anløp?

Det kan ikke vedtas i styret for hurtigruten ASA. Det kan ikke bestemmes av aksjemajoriteten. Det må rotfestes!

Rotfestingen skjer best gjennom å gjennskape Hurtigruten som folkefrakter nummer 1 langs kysten. Distansereiser kan kanskje gjøres billigere i vinterhalvåret? Kanskje kan kaféen bli rimeligere? Dersom folk igjen begynner å foretrekke hurtigruta som reisemåte, vil livet på havna komme tilbake.

Og - så kan jo folk langs kysten som er glad i hurtigruta spørre seg selv om de er flinke nok til å skape hverdagsmagi, ikke bare når TV- kameraene fra NRK2 er tilstede, men når hverdagen er der, og turistene på hurtigruta trenger krydder i hverdagen slik at det blir med hjem en unik opplevelse på kameraet til Japan eller USA - en opplevelse du ikke får noen andre steder i verden.

For folkesjela til kystbefolkninga ligger i kjølvannet til Hurtigruta. Det er oppstandelse hver gang konsesjonsvilkårene skal reforhandles og det skapes usikkerhet om alt skal være som før, eller om noen skal endres. Hurtigbåter foreksempel, vil aldri kunne få samme funksjon.

Spørsmålet er om kystfolket er bevisst denne folkesjela, også når det ikke blåser på toppene. Utfordringen til liten og stor langs fjæra blir å gjenskape noe av magien fra Hurtigruten - minutt for minutt også i vinterstorm og blest eller sommersol og speilbank fjord i årene som kommer...

Hurtigruten; Usunn Norgesporno eller sunn virkelighetsdigging?

Nå om dagen er det en farsott som rir landet vårt; Hurtigruten - minutt for minutt.

I helga som var hadde NRK 2 en markedsandel på 35%, noe som aldri før har skjedd. Medieforskere kaller dette for en historisk hendelse, og begrepet "slow TV" rir nasjonale medier omtrent på samme måte som MS Nordnorge i skrivende stund rir bølgene på vei mot Berlevåg.

Når en farsott rir landet er det alltid noen som har behov for å ri bølgene. Noen rir på lykkerusen og godfølelsen, mens andre ser potensialet i å være kritiske. Denne gangen er det Rektor ved markedshøyskolen, Trond Blindheim, som har behov for å markere seg og sin avstand til den nasjonale velværebølgen i kjølvannet av MS Nordnorges ferd mot Kirkenes.

Blindheim kaller NRKs produksjon for sterke ting; Hodeløst, platt og intetsigende er karakteristikker han bruker når tidenes suksess langs norskekysten skal skildres. Blindheim mener også at man må skri av seg hodet for å skjønne at denne norgespornoen er god TV, før han slenger fra seg at krisen i Europa og Hellas nok burde opptatt oss mer også her til lands. Som om vi ikke er et opplyst folk som klarer to ting på en gang...

Blindheim er Rektor ved markedshøyskolen. Jeg vil tro han også har et verdisyn deretter. I utgangspunktet vil jeg tro at det er vanskelig for han å se nytteverdien av å skulle sende og se et fem dager langt TV program, som atpåtil omtaler en komersiell aktør som har langtidskontrakter medd staten angående frakt av folk og fe langs kysten. Noen vil kalle det subsidiering - men ikke jeg.

Folk som Blindheim lever i en verden der målbare størrelser teller mye. Effektivitet og produktivitet er viktige størrelser, mens følelser og opplevelser kun er viktige dersom de kan være medd på å øke de to førstnevnte.

Jeg mener følelser er et mål i seg selv. Og akkurat her er vel koden for Hurtigruten - minutt for minutt.

For - det gir unektelig en god følelse å sitte på orkesterplass forbi Vågakallen i kveldssolen langs Lofotveggen. Og - anløpet i Stokmarknes med folkeliv varmet minst like mye som synet av midnattsola gjennom vannkanonene til KV Svalbard i det Raftsundet var passert. Og - det var en rik kulturopplevelse å høre blues klokka 2 på natta i Øksfjord, samtidig som det meste av bygdas befolkning hadde møtt opp på kaia for å hylle kystens trofaste traver - Hurtigruta.

Markedsmessig kan det hende transport på kysten kan løses på andre måter enn gjennom hurtigruta, og jeg vil tro kretser i Blindheims omgangskrets er villig til å se på alternativer til ordningen med hurtigruta. Noen vil spørre om den samfunnsøkonomisk er den beste løsningen, og alle anløpene må medd, om det kan skje raskere og mer effektivt - kanskje med hurtigbåter?

Turistene kommer ikke til Norge for å oppleve kysten i speedversjon. De kommer for å slappe av. Komme nært mennesker, lokalsamfunn og naturen langs kysten. Hurtigruten - minutt for minutt har gitt rike kulturopplevelser fordi havenen har bugnet av liv. Hurtigruten - minutt for minutt har gitt rike naturopplevelser fordi norskekysten bugner av liv.

En bit av den norske folkesjela har ski på beina. En annen del av den spiser vafler. Folkesjela står til Dovre faller, og for en nasjon som kjempet sin viktigste innsats under andre verdenskrig som sjøfartsnasjon, vil også en del av folkesjela og riksarven dreie seg om kysten.

I et samfunn som fjerner seg mer og mer fra de tradisjonalle verdiene, og hvor stress, effektivitetsjag og produktivitet blir stadig mer satt i fokus er det befriende at det er to timer igjen til neste havn. I en verden hvor idealismen synes på vikende front, er det deilig at to mennesker ser seg tid til å dra ytterst ut på Lopphavet for å gi sitt bidrag med flagg i småbåt til hyllesten av Hurtigruta.

Det er derfor mange nå ser med glede på NRK2. Det er derfor rektoren på Markedshøyskolen snarest bør bestille seg tur medd Hurtigruta. For å få perspektiv på livet og tenker tanker ut. Kanskje er det andre ting som er viktigere for folks eksistens og lykke enn han tror?

Tankevekkende

Dagen i dag har vært en av de inspirerende og tankevekkende. Det hele startet med en time i bilen inn mot Trondheim og kurs i Utdanningsforbundet. Det er rart med det når man får litt tid for seg selv - tankene flyr og autopilotoen kobler inn. Likevel fikk jeg med meg fra radioen at Fremskrittspartiet nå har gått ut og flagget at det må innføres skoleplikt her til lands. Problemet de ønsker å få bukt med er at foreldre tar barna sine ut fra skolen til fordel for lange utenlandsopphold. Prisverdig tanke kanskje?

Men - det slår meg at ingen fra det samme partiet står på barikadene dersom det er etniske nordmenn som tar barna sine ut av skolen for å seile jorda rundt, eller bo på fjellet. Neida - utfordringen man ønsker å få bukt med her dreier seg nok om mørkhudete landsmenn som reiser med familien sin i retning Afrikas horn. Jeg rykker til og tenker vikarierende argumentasjon.

Jaja - nok om det.

I allefall ble det en fin kursdag ut av det. Arbeidstid og tariff er aktuelle tema, og så var det godt å få litt mer kunnskap om budsjettarbeid i kommunene. Spennende og viktig kunnskap å ha med seg.

I kveld så jeg en dokumantar fra Sørøya i Finnmark som tok for seg en skjult del av krigshistorien i Norge. Ikke Max Manus eller Gunnar Sønstebye denne gangen, men alle de fra vårt nordligste fylke som overvintret i berghuler og jordhytter i den harde arktiske vinteren i 1944/ 1945. Ikke fikk de heltestatus etter krigen, og de flaste fikk heller ingen takk, til tross for at det var blant disse man fant mange av de få norske soldatene som faktisk var i kamp på norsk jord i sluttmånedene av krigen. For konge. For fedreland. Og - de trosset den tyske overmakta alle som en - og gav motstand.

Oppreising bør gis!

Det var Brennpunkt som brakte denne dokumantaren, og de siste minuttene av Brennpunkt i dag ble benyttet til å ta opp en ska rundt innkjøp av legemidler i Norge. Det viser seg at det finnes en sammenslutning for innkjøp av legemidler til sykehusene i Norge, og at denne sammenslutningen lykkes med å redusere kostnadene til legemidler for sykehusene vesentlig i forhold til hva de samme legemidlene koster for oss forbrukere i Apotek.

Brenpunkts program satte søkelys på at innkjøpssamarbeidet nå blir presset av eget styre til å vurdere å gå over på samme prisordning for sykehus som for oss andre, altså dyre medisiner til alle. Utfordringen er at styreleder i innkjøpsordningen også er medlem av styret til Apotekerforeningen, samt at også et annet styremedlem i innkjøpsordningen er medlem i samme legemiddelforening.

SÅ kan man jo spørre seg med om fellesskapet vil være mest tjent med å fortsette å ha mennesker med sugerør inn i fellesskapets pengesekk på denne måten, eller om vi heller trenger lavere priser på medisiner til alle.

DET er MULIG å ta politisk kontroll med dette markedet om man vil. DET MÅ ikke være slik at medisiner kjøpt over disk MÅ koste opptil 2000% mer enn de samme medisinene koster for sykehuset.

Men - det forutsetter at markedet ikke får fritt spillerom og at fellesskapet går først. Slike innkjøpsordninger er også et resultat av New Public Management og troen på at markedskreftene alltid vil det beste for fellesskapet.

Ett nærblikk på apotekerforeningens virksomhet vil kjapt fortelle de fleste at de som tror på en slik illusjon tar feil. Markedet er kun sulten på en ting: Profitt!

Styringssystemer!

Noe av det som opptar meg på for tida er måten vi styer offentlig sektor på. Og da mener jeg VIRKELIG opptar meg.

For jeg er ikke en av dem som ser kun i kroner og ører når jeg skal benytte "tjenester" som det offenlige "tilbyr" meg. Ja - jeg er opptatt av at også det offentlige skal drive effektivt, men - jeg vet ikke helt om jeg mener det er rett at det offentlige skal drive "så effektivt som mulig".

Demokratiet er for viktig for meg til det. Det er viktig for meg at ikke bare profitt og maksimering av profitt er et mål, men at faktorer som sosial utjevning, samfunnsbygging, solidaritet og god politisk styring er vel så viktige faktorer når man skal gjøre opp status for om det vi driver med er vellykket eller ikke. Gode demokratiske prosesser tar tid, og denne tida må vi koste på oss dersom vi ønsker å leve i et demokrati.

De siste dagene har jeg gjennom mediene mottatt impulser som har inspirert meg til å skrive om temaet igjen. I dagens Dagblad ser jeg at Oslo AP kanskje ønsker å ta tilbake den politiske makten over helseNorge. Sjelden har jeg vært mer enig.

Underbyggingen av hvorfor dette er nødvendig fikk jeg i TV ruta i går kveld, da jeg så på NRK2s dokumentar kalt "Helsefabrikken", som på en relativt lettfattelig måte fremstiller paradoksene som oppstår når et styringssystem bygget på USAs grovt kapitalistiske helsevesen blir overført på den norske velferdsmodellen. Hvorfor skal det lønne seg for jordmødre å skape komplikasjoner i en fødsel foreksempel? Og - kan egentlig Toyotas tankegang overføres til pasientbehandling, eller for min del - undervisning i skolen?

Jeg mener vi er på gale veier nå stoppeklokke og målbare enheter får dominere styringen av offenlig sektor. Er det noe vi trenger så er det mange hender og hoder med tid. Tid til en prat og tid til omsorg for den enkelte. New Public Management systemene som flommer inn over det offentlige fremdeles gir ikke de rommene som kreves for å skape kvalitet i møtet mellom mennesker. Tillit til mennesker gir effektivitet. Tillit til mennesker gir kvalitet. Tillit til at sykepleiere og lærere ikke har jobbene sine fordi de er egoister, men fordi de ønsker å bety noe for andre. Det ønsker i allefall jeg.

Her er det viktig at politikere og politiske partier kjenner seg selv igjen, og ikke møter seg selv i døra. Dette handler om motsetningen mellom tradisjonell økonomisk makt stilt opp mot folk flest og deres solidaritet for hverandre. For jeg nekter å tro på en verden der alle manneskers handlinger kun er motivert av økonomisk profitt!

Hvorfor skulle jeg da gidde å ta frem fluestange mi til våren?

Nå er det alvorlig på tide at alle gode krefter toner flagg før vi mister noe av det som gjør at vi her til lands virkelig kan slå oss på brystet når vi møter mennesker fra andre land: Velferdsstaten - der fellesskapet stiller opp med det aller nødvendigste for alle enkeltmennesker med behov for det!

Lange intervaller!

Det er jammen meg lenge mellom hver gang det skjer noe her inne, men nå har jeg altså tenkt å gjøre noe med det. I allefall for en kort liten stund da...

Livet inneholder så mye for tida, og jeg finner det riktig å ikke skrive om alt her. Nettet er ikke stedet for å legge ut alt mellom himmel og jord. Det jeg derimot kan fortelle er at det er givende - alt det som tar min tid nå om dagen, og at jeg er heldig som får mulighet til å gjøre det jeg gjør. I samspill med andre kan man lære masse om seg selv, og for tida er livet en læringsreise av en annen verden.

Vi hadde forresten årsmøte her om dagen i Utdanningsforbundet Selbu, hvor jeg er leder. Jeg kunne brukt masse tid på å beskrive mine frustrasjoner om at ikke flere møter opp på slike møter, men jeg velger i stedet å bruke energi på å fortelle hvor glad jeg er for de som var der. For - det var faktisk over 10% av medlemmene som møtte opp, og vi hadde det trivelig. Skikkelig koselig var det, og det var faktisk tilløp til noe så sjelden som en politisk debatt. Jeg håper vi får til flere slike. Temperatur - det trenger vi mer av!

Ellers er jeg alenepappa for tida. Sissel og Maiken er på tur med Hvite busser til Polen og Tyskland sammen med 10. trinn. En tur som former mennesker, og en tur som former bygda. Jeg er sikker på at denne satsingen vil gi frukter for Selbusamfunnet på sikt og gjøre oss mer reflekterte og engasjerte. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

I den forbindelse er det jo greit å dra inn den siste tids debatt om vikarbyrå og privatisering. Jeg har tidligere beskrevet mine sterke følelser mot New Public Management i denne bloggen, og jeg akter å fortsette medd det. For - når Adecco og Helsenor har fått lov til å holde på som de har gjort, så har det vært med politisk velsignelse selv om ansvaret nå blir forsøkt skjøvet bort fra dette nivået. Effekten av privatisering og effektivisering er at arbeidstakernes rettigheter blir truet. Det er få som går inn i denne bransjen for å være snille. Profitt er motiv nok til å gå på kant medd loven og etikken.

Jaja. Det kan hende jeg får rikelige muligheter til å gjøre mine små bidrag i riktig retning fremover. Jeg har nylig blitt valgt inn i Styret i Sør- Trøndelag Arbeiderparti.

Kanskje kan det utgjøre en forskjell?