Et par dagsaktuell ting!

I disse dager er det flere saker i nyhetsbildet som opptar meg. Jeg akter ikke å ta for meg alt her, men plukker heller ut et par essensielle indrefilétbiter.

En av disse sakene handler om et sykehus som er meldt til politiet. Visstnok er de misstenkt for å bevisst ha unnlatt å innkalle pasientgrupper til behandling som de hadde krav på. Jeg skal ikke ta stilling til skyldspørsmålet her, men dersom det er et snev av realitet i saken, er det hele etisk svært problematisk.

Grunnen til at man kan falle for slike fristelser som sykehuset er anklaget for, er penger. Vi er inne ved kjernen i problematikken rundt styringssystemet kalt "New public management." Med stykkprisfinansiering og konkurranseutsetting, prøver noen seg på å spise indrefilét - hver dag. Noen operasjoner lønner seg mer enn andre. Kreftpasienter kommer dårlig ut når statistikker over lønnsomhet skal fremvises. Kobler man det hele med lederbonuser, kan man komme svært galt av sted.

Desverre får denne ideologien mer og mer innpass i styringen av velferdssamfunnet vårt.

Noen mener vi bør gli på denne fjøla også innenfor skolevesenet. Hva skjer da med den kunnskapen som ikke er målbar. Hva skjer med empati, medmenneskelighet og samarbeidsevner?

Skole ja... Jeg følger med ett halvt øye med på klassen 10B på NRK for tida. Som pedagog føler jeg meg jo litt forplikta til det, og som tillitsvalgt blir ikke pliktfølelsen mindre påtrengende.

Det er spennende å følge med i klassens liv gjennom kameralinsa. Noen ganger kjenner jeg meg veldig igjen i det som foregår i 10B, mens jeg andre ganger føler det hele blir litt kunstig. "Norges dyktigste pedagoger" har lagt lista høyt for prosjektet sitt, og det blir spennende å se om de kommer i mål. Men - uansett:

- Det hadde vært spennende å få prøve seg under de samme rammevilkårene: Undervist kun i det faget man var mest interessert i...
Undervist i det faget hvor man hadde fordypet seg og tatt etterutdanning i flere år... Undervist og glødet for det faget man forsket på, eller for musikken man levde for...
Jobbet på et team hvor samtlige glødet og ville ta tak, hvor alle hadde overskudd fordi de ikke var utslitt...
Kunne hoppe med elegante haresteg over læreplanenes krav til lærestoff, og startet opp steinalderprosjekt i 10. trinn, fordi det var der interessen til elevene lå... Undervist 3-6 timer i uka, og kunnet følge opp elevene et kvarter ekstra - uten hensyn til at neste time kommer med et nytt fag og kanskje en ny klasse...

Jeg er sikker på at mange lærere kunne tenkt seg en hverdag hvor man kunne kjøre ett kvarter Yoga med en elev etter gymtimen - fordi han eller hun hadde behov for det...

Hverdagen er ikke slik. De lærerne som underviser mest i 10B for tida lever i en drømmeverden som til og med ikke vi i Utdanningsforbundet har turt å nærme oss i våre krav til arbeidsavtaler. Mens "landets beste pedagoger" underviser maksimalt 5-6 timer i uka, er hverdagen for en vanlig lærer det firedobbelte.

Ofte med fag man ikke har fordypning i.

Jeg er sikker på at mange av hverdagsheltene der ute hadde hatt bedre forutsetninger for å lykkes medd å nå målene sine om de hadde jobbet under samme rammevilkår som de i 10B...

Mennesker. Leveres i mange varianter.

I dag traff jeg et menneske!

Ja - ikke det at det i seg selv er så voldsomt spennende da, men jeg traff et helt nytt menneske. For meg altså. Et manneske jeg ikke har hatt noe med å gjøre tidligere i livet mitt. Det vil si; Jeg traff vel egentlig ikke bare et menneske, jeg traff faktisk opptil flere av dem.

Det som aldri slutter å forundre meg når det gjelder mennesker er hvor utrolig mange varianter det finnes av dem. Vi er små eller store, lyse eller mørke, høyrøstede, åpne, blyge, glade eller sure. Noen er untressante, mens andre er spennende.

Grunnen til at jeg i dag har ferdest i de kretser hvor jeg har blitt tvunget til å omgås folk fra ulike samfunnslag og med ulike bakgrunner, er vervet mitt i Utdanningsforbundet. Vi har kurs, og da kommer man i nærkontakt med folk. For noen en skremmende opplevelse som kan blåse flettene langt bak i nakken. For andre en skikkelig gyser av en piggsveisopplevelse, som gir liv, energi og futt.

Jeg tilhører vel sistnevnte kategori. Det er alltid spennende å prate med folk man ikke kjenner så alt for godt. Dersom man er riktig så uheldig, kan man jo faktisk risikere å lære noe nytt også.

Møter mellom mennesker er en av jordas sterkeste drivkrefter, spør du meg.

Jeg har mend andre ord hatt en travel men trivelig dag. Klokka er nå over midnatt, og det første jeg gjør etter å ha gjort ferdig dette blogginnlegget er vel å sovne, men det er godt å ha litt egentid også, etter en dag fylt av andre mennesker. Jeg trenger det også. Det er herlig å fordøye dagen litt sånn for seg selv.

Mens jeg lot dagen synke i dag kom jeg forresten på en fin ting som skjedde meg i dag. Jeg fikk faktisk et kompliment. En som hadde vært på et kurs jeg holdt for 8 år siden kom bort og fortalte at vedkommende fremdeles husket kurset og en engasjert kursholder. Faktisk kunne det av samtalen virke som at kurset hadde spilt en viss betydning for valg videre i livet for vedkommende også.

Man skal ta til seg det man får av positive tilbakemeldinger her i livet. Det har jeg erfart.

Jeg ble faktisk glad av den kommentaren.

Det fortalte jeg også vedkommende som gav den.


Det kan være svært så vanskelig å ta imot kompliment fra andre mennesker på en ordetlig måte. Alt for ofte feier vi dem bort før de har fått satt seg fast!

Sterke scener...

Haiti, Port Au Prince.

Grå og skitne ansikt. Barnekroppper som er avmagret. Avmakt. Desperasjon.

Sykdom. Likstank...

Mennesker som skulle hatt behandling, men som ikke får det.

Det fattigste landet på den vestlige halvkule. Selvsagt er det de som får oppleve ulykken. Selvsagt skjer katastrofen der det rammer mest.

Norge, Sørlia 15:
Føtter på fotskamelen. Pepsi Max. Litt vondt i halsen og forkjølet. Ute av form.

TV. Nyheter:

Mangel på vann. En skole har rast sammen. 300 døde kan ligge i ruinene. Lærere som meg. Elever som deg?

Inntrykkene fra øya i Karibien er sterke.

...

Tårene forlater øyekroken

...



Det er i allefall ikke rettferdighet som styrer verden...

Hvitt vinterland!

I dag kom jeg tilbake fra Røros. Besøket i Bergstaden skyltes at jeg og flere andre tillitsvalgte i Utdanningsforbundet var på kurs i mediehåndtering der. Spennende kurs med givende innhold får bli min oppsummering i kortform.

Jeg har ikke tenkt å gi et detaljert referat fra de ulike delene av kurset her, så du kan bare slappe av og lese videre. På tross av at kurset faktisk hadde en viss relevans for bloggskrivinga da. Blogg er jo også et potensielt massemedium.

Skjønt - massemedium? Det er vel 4 stykk som følger bloggen min fast!

Uansett - det jeg egentlig vil dele med dere i dag er den fantastiske opplevelsen av vinternorge som jeg har fått ta del i den siste tida. Det er et herlig land vi bor i - også når gradestokken kryper ned mot 30 og førte kalde og stivfrosne grader. I selbu har det vært stille, iskaldt og rimfrosent siden nyttårshelga nå. På Røros hang bjørkegreinene ned mot bakken med en tjukk hvit pels rundt seg. Det knitrer og knaker i snøen når man går. Stikker i kinnene...

Har man bare nok klær på seg er det hele faktisk deilig. Jeg kler meg godt. Tjukk god lue, vindvotter - gjerne med ullhansker innvendig, en buff eller to i halsen, termodress, ullundertøy og ullsokker og selvsagt gode sko. Ingenting overlates til tilfeldighetene når jeg skal ut på ekspedisjon...

Vinteren er liksom ikke noe å tulle med. Det vet jeg alt om. Tro meg.

Derfor har jeg med termodresser når jeg kjører over fjellet mellom Selbu og Røros. Både til meg og eventuelle passasjerer. Det blir fort kaldt om bilen stopper, og man kan nesten tro at man beveger seg helt i randsonen for den menneskelige sivilisasjon når man ferdes i disse områdene. Derfor er det lurt å ta forholdsregler. Akkurat det oppfordrer jeg alle til å gjøre, uansett hvor man ferdes på denne tiden av året. Den dagen bilen står, angrer man ikke på alle gangene man har hatt med seg en varm sovepose uten å få bruk for den.

Det er vilt og vakkert når man krysser ned mot Stuggudalen med panoramaet mot Sylane. Det var flott i dag når ti tusen trær stod tullet inn med trylleglitter som glinset i oransjerødgule toner langs veikantene på hele turen fra Røros til Selbu.

Selv om det kan føles som ekstremsport å være ute nå til dags, bør man benytte sjansen. Ta med en venn, fotoapparatet eller bare ditt eget gode humør. Rull frem det du har av varme klær, og svøp kroppen i dem. Og deretter - ut og nyt!

Prippen - eller?

Det er mulig det bare er meg...

Kanskje er jeg prippen?

Likevel må jeg si at jeg føler jeg har grunn til å reagere. Det føles som et overtramp når man i beste sendetid, som representanter for en av norges mest inkluderende og positive organisasjoner, med idealer som skulle fremelske alt som er flott og positivt, gjør seg til talerør for en kultur som står for det stikk motsatte.

Peter Mueller har på langt nær en god sak i forold til måten han behandlet Maren Haugli på. Man kan kanskje også godta at man fleiper med hans opptreden. likevel synes jeg man tar det for langt når han blir hengt ut i Norges største gapestokk i beste sendetid på en lørdagskveld.

Og Tom Nordlie da. Han har grunn til å reagere. Ingen tvil om det. For - man kan mene hva man vil om Nordlie og hans metoder, men faktum er nå - uansett, at han er en trener som har oppnådd enorme resultater, og at klubber fortsetter å bruke han som redningsmann. Elsket - og hatet. Likefullt et menneske.

Det er de begge to - både Nordlie og Mueller. Elsket og hatet, men mennesker. Det er ikke lov å glemme at mennesker, selv om de er topptrenere også har følelser. Når man representerer idrettsnorge til fest, mener jeg man bør være ekstra varsom i forhold til hvor man legger lista i forhold til hvilken humor som er lov, og ikke.

For - hva tenker ungdom og unger og foreldre rundt om i de tusen hjem når uthenging blir lov når idretten skal hedre sine egne? Er det sikkert at Budskapet harmonerer med idrettens verdier? Bør ikke en slik aften som drettsgalaen i høyeste grad representere idretten på en best mulig måte?

Jeg ler jeg og - ofte - også av humoren til Bård Tufte. Likevel mener jeg at han ikke passer til å lede slike arrangement. En idrettsgalla er høytid, og humor, men mest det første. Tufte balanserer for dårlig mellom de to.

Jeg håper - jeg som skal arbeide med klassemiljø og unger som trenger positive forbilder - at noen gir de uforbeholdne unnskyldninger som bør gis etter idrettsgalaen.

Det ville vært trasig om idrettsnorge og NRK skulle stille seg i spissen for at trakasering og mobbing var lov.

I så fall kunne jo sparkingen av Mueller samt mediedekningen fra rikskanalen av den saken - kanskje virke litt dobbeltmoralsk?

En hard jobb - eller flere...

Julestria er forbi. Kruttrøyken fra nyttårsaften har lagt seg tungt over de lune åsene i Selbu. Borte er glitter, stas, mat, sosiale happeninger og smålate dager. Der det tidligere stod stabler med godteri, frukt og mat på bordet er det nå bare rester av det som var. I beste fall...

Rester ja. Dem er det ofte mange av etter jula. Og her sitter jeg og gnager i meg den siste lille fliken av sjokolade som finnes i huset etter høytiden. Bevismaterialet må fjernes. De siste sporene av den pompøse feiringen skal bort.

Det er en hard jobb...

Pinnekjøttet med tilbehør som var så fantastisk fabelaktig og fortreffelig for bare få dager siden, ble fortært med en blanding av frustrasjon og forakt fordi restene etter høytida alltid blir enorme berg som tar overhånd i kjøleskapet når man egentlig er motivert for enkal mat. Grandiosa?

Neida. Maten skal ikke kastes. Jeg er oppdratt til det. Man kaster ikke mat. Derimot lager man restemiddag.

Nå er ikke det å proppe i seg rester av kalkunen som var fersk fugl på nyttårsaftenen det verste jeg gjør. Ei heller sliter jeg nevneverdig med å få ned sjokoladen jeg tar ansvaret for i kveld. Det er bare det at alle restene minner meg om hvor godt jeg egentlig har det.

Et liv i overflod.

Kruttrøyken etter nyttårsfeiringa har som sagt senka seg. Over Lykkelandet ligger det nå et lag av frostrøyk. Den store vinterkulden har trykket sine bomullsputer ned over Neadalen. I dempet vinterbelysning knitrer snøen under skoene når man går.

Det er deilig med vinter. Kuldegrader gjør meg ingenting. I allefall så lenge bilen starter når jeg trenger den. Det gjorde den ikke i dag da jeg skulle hjem fra jobb. Nå var det riktignok ikke den verste dagen, men prakk blir det likevel ut av slikt. Etter masse om og men, et par timers jobbing og prøving, varmeflasker som skånsomt ble lagt inntil Mondeoens edlere deler som batteri, samt elektrosjokk fra både nødstarter og startkabler fra diverse andre biler, endte til slutt ferden hos bygdas bensinstasjon.

Våren kommer fortere i en varm verkstedgarasje enn i vinterkulda som herjer landet nå om dagen.

Å være nordmann kan være så mangt. Bortskjemt med overflod av julemat, eller avstumpet med iskalde gradestokker som fører til en endeløs strøm av ved fra vedlagrene til smått rødglødende ovner rundt omkring i de tusen hjem.

Det er en hard jobb å holde varmen, så man får passe på å fylle på med litt sjokolade så lenge restene varer...