Vi kompromisser IKKE på kvalitet.

Gunn Marit Helgesen og Per Kristian Sundnes har ennå ikke skjønt hva som er kjernen i konflikten mellom KS og lærerne. Kjernen kan oppsummeres enkelt slik leder av Utdanningsforbundet Trondheim gjentatte ganger har gjort det de siste ukene: VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.

KS forhandlingsledelse hevder at lærerne ikke kommer dem i møte i forhandlingene om lærernes arbeidstid. De skaper et bilde av lite forhandlingsvillige lærere som er vrange. For sin egen del unndrar de seg personlig ansvar i beste New Public Management-ånd mens de skylder på sitt forhandlingsmandat - et mandat som de tydeligvis har fått fra "You Know Who". Hardnakket påstår de at det er ett massivt press fra norske kommuner at lærernes arbeidstidsavtale skal forandres, men politikerne der har stort sett hverken satt seg inn i gammel avtale, eller vært med å prege og utforme KS' mandat. SKolen er rett og slett utenfor demokratisk kontroll kan det virke som.

Vi lærere har noe som KS ikke har. Vi forvalter et evig oppdrag på vegne av hele det norske folk mens KS ser ut til å være et mislykket forsøk på opplyst enevelde. Samfunnsmandatet vårt er å fremme barn, unge og voksnes læring og utvikling, et mandat som er både lovmessig og etisk bindende for oss. Norske kommuner bryter norsk lov om de ber oss fravike dette mandatet. Vi bryter norsk lov om vi fraviker dette mandatet.

Det KS nå ber oss om er å saldere i kvaliteten vi kan tilby i undervisninga. Gunn Marit Helgesen påstår vår arbeidstid ikke har rikka seg en millimeter de siste 20 årene. Hun skaper bilder av steile lærere. Men hun snakker mot bedre vitende.

Vi har nemlig ikke mer igjen å gi. Vi har gitt tid. Nå er nok - nok! Vi har tatt på oss nye oppgaver. Vi arbeider på nye måter. Vi samarbeider. Og vi fyller årsverket!

MEN VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.

For det vi ser er at utviklingen har gått for langt. Barn og unge - våre elever i alle aldre trenger mer av oss. Mer enn vi kan gi. Derfor krever vi en bedre arbeidstidsavtale for oss - og for dem. En avtale som bedre gir oss muligheten til å innfri alle de økte kravene skolen har møtt de siste årene.

Før KS skjønner dette har vi lite å snakke om. Det er VI som er profesjonelle på dette området! Om vi noen gang blir tvunget til å oppgi profesjonaliteten vår vil lærergnisten dø!

Kjære KS

Deres handlinger de siste ti årene har bragt skolenorge ut i det dypeste konflikten i nyere tid. Jeg vet derfor ikke om jeg kan stå inne for bruken av ordet kjære i min overskrift, men jeg forsøker fremdeles - av rein høflighet.

Vi er dessverre mange som ikke tror på dere. Vi tror ikke dere vil skolen det beste. Vi tror dere taler med to tunger. Vår mistro baserer seg på våre opplevelser med dere som arbeidsgiverorganisasjon. Dere har ikke innfridd på ett eneste punkt fra deres vakre festtaler.

Ikke ett eneste punkt.

Man skulle tro at det fremste argumentet for å overføre arbeidsgiveransvaret fra staten til kommunene var å bedre dialogen. Aldri har dialogen vært dårligere. Aldri har fremtidsutsiktene vært mørkere enn under KS.

Man skulle tro at kommuner som er avhengige av å følge lovens krav til kompetanse ville gjøre alt for å gjøre seg attraktive som arbeidsgiver. Lærerne har ikke sett noe til lønnsløftene i praksis.

Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som til stadighet kritiserte en yrkesgruppes kompetanse ville forplikte sine medlemmer til å bidra til å øke denne. Norske kommuner svikter likevel når det gjelder kompetanseløftet i skolen.

Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som har store utfordringer med å gi sine høyt utdannede kvinnegrupper konkurransedyktig lønn, ville takke ja om en regjeringtilbød en likelønnsmilliard. KS takket nei.

Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsker økt rekruttering til læreryrket forsøkte å legge forholdene til rette slik at yrket ble mer attraktivt. KS går motsatt vei og fjerner alle goder.

Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsket det beste for kvaliteten i møtet mellom lærere og elever la til rette for sterk profesjonsetikk. KS river bort fundamentet for at lærerne kan gjøre noe med utfordringene de ser elevene måtte ha.

Man skulle tro at de som ville skolen det beste og som satset på barn og unge, også ville bevilge penger til formålet. Men som vi har lært - når KS gir, tar de bare litt mindre. Norske lærere kjenner på kroppen at skolebudsjettene krymper mens oppgavene vokser.

Man skulle tro at en organisasjon som er en forlenget arm for demokratiet kjørte demokratiske prosesser. KS unndrar fakta, misleder og undrar viktige tema for åpen diskusjon. Og de gjør det igjen og igjen.

En hel vinter har tusenvis av lærere skrevet leserinnlegg, gått i tog og utfordret politikere uten å få svar. Hvor mye energi må lades fra landets lærere før dere forstår?

Hvis dagens lærere er så ubrukelige og lite kunnskapsrike, så tafatte og lite lojale, så egoistiske og lite kunnskapshungrige, og så bakstreverske og lite moderne som dere nå maler et bilde av med deres aller bredeste pensel: Hvem er det da dere har til å gjøre jobben som er så mye bedre? Hvilke rakettforskere og legestudenter er det dere har i ermet som skal steppe inn?

Og om dere ikke har ett ess i ermet - eller en joker? Hvordan i alle dager har dere tenkt å beholde dagens desillusjonerte lærere i skolen? Dere har systematisk såret og trampet på yrkesstoltheten til min yrkesgruppe i 10 år nå. Dere har systematisk revet ned vår anseelse i samfunnet og vår autoritet i klasserommet. Elevenes og foreldrenes bilde av læreren formet av Per Kristian Sundnes er malt i farger av mistro, mistillit og forakt. Det er nok nå KS.

31 000 sympatiserer med oss og vår sak på Facebook nå. Hvor mange må vi bli før dere vil høre?

Hvor mange lærere må beskrive hvordan deres krav vil rive bort fundamentet vårt for å gjøre en god jobb? Hvor mange lokalpolitikere må til for at dere skal forstå at dere aldri hadde et lokalpolitisk forankret mandat for å gjennomføre de endringene dere forsøker å få gjennom? Hvor mange forskere må fortelle dere at gnisten forsvinner fra lærerrommene, at motivasjonen blir borte og at fagligheten trues når deres kontroll og mistillit får dominere norske skolebygg?

Kjære KS. Jeg forsøker igjen: Kan den siste av dere som forlater rommet vennligst la være å slukke lyset? Mine og deres barn - ja alle fremtidige generasjoner fortjener at lærerne ikke brenner ut nå.

Vi står sammen og brenner sterkere enn noen gang inntil denne kampen er vunnet. Om utfallet av denne konflikten blir presset ned over lærerne nå tør jeg ikke tenke på konsekvensene.

Spiller vi kommunespillet?

Settingen hvor styreleder Helgesen i KS holdt pressekonferanse mens TV- skjermen bak henne kommuniserte "SPILL KOMMUNESPILLET" var på grensen til det tragikomiske. For norske skole har alt for lenge vært brikker i dette spillet hvor reglene minner om Eia og Tufte Johansens 'Joker Nord'.

Om KS får gjennomslag for sitt syn på arbeidsgivers styringsrett blir likheten skremmende.

KS har de siste dagene hardnakket hevdet at de har vanskelig for å forstå hva kravene fra oss lærere egentlig er. Dessverre har de ikke forstått at spillet de bedriver ytterligere forsterker tillitskrisen mellom lærere og arbeidsgivere.

I kommunespillet virker det som at alt handler om å vinne. I poker kan man noen ganger bløffe seg til seier selv om man har dårlige kort på handa. Da forsøker man å innbille sine motspillere at man sitter inne med bedre kort enn det man faktisk har, og så forsøker man å by dem ut av spillet slik at man ender opp med hele potten selv.

Dermed kan man noen ganger vinne uten å vise kortene.

Men utfordringen er at for å vinne på denne måten må man være villig til å satse høyt. Historiene er mange om dem som har spilt bort både klær, gård og grunn.

Jeg mistenker KS for å spille høyt for å sikre kommunene en økonomisk gevinst. Utfordringen er at en samlet profesjon har sett at KS har lagt barn og unges utdanning og fremtidsmuligheter i potten.

KS- styret driver dermed et usmakelig spill, og det er dette som svekker lærernes tillit til arbeidsgiverne ytterligere.

Ikke nok med det. De forsøker å fremstille seg som forsvarere av den gode sak samtidig som de har fremhevet kommunenes direkte økonomiske gevinster som følge av streiken - som om det var en seier for arbeidsgiversiden. De sparer villig penger på at barn og unge ikke får den utdanningen de har krav på. Det er ikke et etisk dilemma for dem...

Men ingen som har sett hvordan de kommunale budsjettene har utviklet seg de senere årene er i tvil om at satsingen på barn og unge svært mange steder er en innholdsløs floskel for kommunepolitikere som skal ivareta fremtidige utfordringer på blant annet vedlikeholds-, kultur-, helse-,  og omsorgssektoren. Barna blir salderingspost. Og for å saldere i barns oppvekst må man saldere i lærernes lønns og arbeidsvilkår.

Gamemasterne for kommunespillet er våre nasjonale politiker som med viten og vilje har delegert ansvaret for en sektor med høye nasjonale ambisjoner til kommunene. For å bruke et høydehoppbilde kan man da legge lista høyere enn budsjettene bærer og i tillegg delegere skylda for skolens riv ned til lærerne. Tillitskrisen forsterkes av at politikere både lokalt og nasjonalt i samlet front har gjort lærernes muligheter for ett effektivt tilløp kortere. Regjeringen legger lista på verdensrekord, og forventer at lærerne mestrer høyden uten tilløp. For publikum har dette gitt gode muligheter for hånlig fliring.

...

At forhandlingslederne for kommunesektoren etter snart ett år med arbeidstidsforhandlinger fremdeles hevder at de ikke vet hva landets største yrkesgruppe krever bør få alarmklokkene til å ringe. Ikke bare i KS, men hos samtlige politikere.

Noen vil vel kanskje hevde at det er en grunn til at Gud gav mennesket to ører og en munn. I kommunespillet handler det mer om tomt prat enn lytting.

Det er dette spillet lærerne nå takker nei til.

Lærerstreiken begynner å lukte blod.

Lærerstreiken fortsetter etter kveldens møter hos meklingsmannen. Jeg regner dermed med at det ligger til rette for opptrappinger i tida som kommer.

Arbeidsgiversida har kommet med en lang rekke utspill i kampen om lærernes arbeidstid. Ledelsen i KS har trukket lærernes arbeidsvilje i tvil, de har utfordret drøftingsplikten, de har holdt tilbake Rambølls rapport om arbeidstid og de har forsøkt å kjøre gjennom sine krav i arbeidstidsspørsmålene for skolen uten debatt på sine lokale tariffkonferanser.

Ledelsen i KS har spilt svarteper med lokaldemokratiet, lærernes yrkesstatus, yrkesstolthet og fellesskolen som innsats. En arbeidsgiverorganisasjon som kynisk spiller rulett med barns rett til skolegang 190 dager i året og som ikke nøler med å fremstille det som en seier for kommunene når de sparer penger på at lærerne streiker. Som om kommunenes fremste oppgave var å ha penger på bok, og ikke å levere et rikt tjenestetilbud til sine innbyggere...

Når kruttrøyken legger seg over skolegården en gang utpå høsten vil det være stygge sår i forholdet mellom arbeidsgiversiden og lærerne. Lærerne har for lengst mista tilliten til en arbeidsgivere som ikke bryr seg om sammenhengene mellom manglende rekruttering til læreryrket og lønns- og arbeidsvilkår. KS kan prate så mye de vil om sine gode intensjoner, men de har ingen troverdighet. Alt for ofte har norske lærere opplevd at fagre ord fra valgkamper, strategier, planer og ledere har blitt omsatt i budsjettkutt og økte arbeidsoppgaver. Alt for ofte har fagre løfter endt med ansvarsfraskrivelse. Nå sier lærerne at nok er nok, og om noen forsøker å tre en løsning med makt over skolenorge denne høsten som lærerne ikke står helhjertet bak tror jeg norske lærerrom vil implodere med en kraft politikerne ikke trodde var mulig.

At nesten samtlige politikere i norske kommuner, fylkeskommuner, storting og regjering dette året har latt seg målbinde av en håndfull byråkrater og politikere i KS- toppen gir ikke lærerne økt tiltro til verken systemet eller politikerne. En lærerstand som står igjen uten tiltro til det demokratiske systemet burde i seg selv bekymre de ansvarlige, ettersom et av skolens viktigste samfunnsoppdrag er å bygge demokratiet. I prosessene rundt lærernes arbeidstid er vi mange som har spurt oss om hvor det ble av innbyggernes rett til å stille politikerne til ansvar for sine meninger og standpunkt. Lærerne har det siste året drevet politisk skyggeboksing mot en motstander som har kunnet skylde på et slags spøkelsesmandat forankret hos politikere som ikke veit hva saken dreier seg om og ulne undersøkelser som ikke tåler offentlighetens lys.

Det lukter blod av konflikten mellom lærerne og KS nå. Personlig kan jeg aldri livet ha tillit til en arbeidsgiverside som lar seg representere av de samme forhandlerne som i årets oppgjør. Makan til uverdig og skittent spill trodde jeg aldri jeg skulle bli vitne til i 2014 - året da det offentlige Norge skulle hedre grunnloven.

Dersom ikke toppledelsen i KS må gå etter dette oppgjøret vil det ta lang tid før sårene lar seg lege. Lærerne krever et tilbud fra KS som tydelig viser at arbeidsgiversiden har tillit til lærerne.

Personlig krever jeg i tillegg at Per Kristian Sundnes og hans styreleder må ta sin hatt og gå da våre krav ikke lar seg gjennomføre om ikke dette innfris.