En kompis av meg sa en gang de kloke men dengang ikke fullt så overveide ordene: "Preben - vi har alle vårres skavanka, men vi må bare lære oss å leve med dem."
Setninga er ikke så dum den. For det er vel ikke så alt for mange på denne jord som kan slå seg på brystet å si at de er perfekte - om noen i det hele tatt.
I dag leser jeg i VG at den svenske jenta Freja har blitt veid av forsikringsselskapene og funnet for tung. Funnet for tung til barneforsikring. I Norge ble visstnok 4550 barn nektet barneforsikring i fjor - et formidabelt tall.
Det er mange politikere på høyresida som mener at den norske velferdsstaten gir for mange goder ut til folket. Det finnes også mange politikere som mener vi burde slippe private aktører sterkere inn i helsesektoren.
"Hvorfor kan ikke private få ta seg av våre eldre? Hvorfor kan vi ikke gi pengene ut til hver enkelt, så kan de bestemme selv hvilket tilbud de vil ha? Hva er galt med at folk bestemmer selv? Hvorfor skal politikere vite bedre enn folk flest?"
De retoriske spørsmålene flommer ut som en blå elv. Ei iskald og kynisk elv preget av profittjakt og iver.
For hva skal man med valgfrihet dersom 45500 barn etter 10 år står uten forsikring? Hvem skal ta regninga forbundet til deres helseproblemer dersom de skulle oppstå?
- Joda, vil høyresida si - de skal jo selvsagt ha rettigheter de og. Det offentlige stiller nok opp for dem?
Så - de mange fler enn 45000 som blir nektet forsikring skal altså da inn i det offentlige systemet som da er fratatt inntekter fra alle dem som har råd til og er gode nok for forsikringsselskapene. Et offentlig system som må være på sparebluss skal hvis høyresida får viljen sin kjempe mot et privat system som skummer fløten gjennom å sile bort risikogrupper for å skape mest mulig profitt.
Det er klart det er mulig å være både billig og effektiv dersom du siler bort folks skavanker. Dersom overvekt ikke hadde vært et økende fenomen, ville også samfunnets behov for skatteinntekter vært mindre. Dersom samfunnet hadde funnet det etisk forsvarlig å nekte overvektige helsehjelp, hadde folk betalt mindre i skatt. Dersom forsikringsselskapene hadde fått lov måtte flomofre i Gudbrandsdalen betelt mer i forsikringspremie fordi de bor flomutsatt til.
Dersom privatskoler ble lov kunne de mest ressurssterke kanskje fått de beste lærerne med høyest lønn - og særlig på innen almennfag. Men - hva da med dem som ønsker å gå Hotell og næringsmiddelfag i Selbu, når det økonomiske grunnlaget for slike linjer forsvinner i privatiseringsdragsuget til Johan Bauer i Trondheim?
Vi har alle våre skavanker. Men. Vi må bare lære oss til å leve med dem.
Og - i mitt Norge stiller vi opp for hverandre. Jeg betaler dersom min skatt med glede, og håper jeg aldri får oppleve at jeg må leve et liv der høyresidas skavanker blir styrende.
søndag 26. juni 2011
torsdag 23. juni 2011
I etterkant av Hurtigrutesuksessen!
Jeg hisset meg i mitt forrige innlegg opp over manglende innsikt i enkelte kommentarer rundt hurtigrutens betydning for kysten, og bare for å gjøre det klart med en gang, så har jeg i dette innlegget ikke tenkt å modifisere mine tidligere synspunkt rundt dette.
Derimot har jeg tenkt å reflektere litt rundt folkefesten i forbindelse med MS Nordnorge sin ferd mot kirkenes, og kanskje sette denne litt i perspektiv.
Før i tida, da min far og min mor jobbet på Hurtigruten, var hver havn en ny opplevelse av folkeliv og impulser for de reisende. Bygdas originaler betraktet alltid hurtigrutas anløp mens de røykende stod lent mot en stabel av peller ved kaia. Lossingen med kran ombord ble ivrig betraktet av voksen og barn mens man lurte spent på om den neste pallen ville bikke over, eller om det kom til å gå bra denne gangen også.
Ungdom møtte opp på kaia og viste frem bilene sine, koner med barn stakk innom for å få noen få minutter medd mannan sin, en matros i ivrig arbeid under anløpet, men likevel - noen minutter. Ofte bare over rekka.
En bekjent kunne stikke innom for å sende en pakke til guten eller jenta som studerte i Tromsø, og som kanskje manglet 5 kilo poteter frem til semesterslutt.
Og noen møtte bare frem fordi Hurtigløpa hadde annløp.
Havna bugnet av liv. Tett innpå båten. Og ofte hoppet noen over rekka i siste sekund fordi det tok lang tid å få ferdig den siste pølsa på Narvesenkiosken.
Hvert anløp var en opplevelse. Spenning og forventning rådet. man fikk med seg hvem som ankom og hvem som reiste. Nyheter ble utvekslet.
Mye har forandret seg. Der det før var en slags folkefest ved hvert anløp har Hurtigruta nå fått mer preg av turistmaskin, og noe av folkeligheten som gjorde hurtigruta unik har kanskje blitt borte. Spør du meg er dette en av de viktigste utfordringene for Stordalen og Hegnar når de skal surfe på bølgen den siste tids mediedekning har gitt.
Hvordan bevare folkeligheten ved hvert anløp?
Det kan ikke vedtas i styret for hurtigruten ASA. Det kan ikke bestemmes av aksjemajoriteten. Det må rotfestes!
Rotfestingen skjer best gjennom å gjennskape Hurtigruten som folkefrakter nummer 1 langs kysten. Distansereiser kan kanskje gjøres billigere i vinterhalvåret? Kanskje kan kaféen bli rimeligere? Dersom folk igjen begynner å foretrekke hurtigruta som reisemåte, vil livet på havna komme tilbake.
Og - så kan jo folk langs kysten som er glad i hurtigruta spørre seg selv om de er flinke nok til å skape hverdagsmagi, ikke bare når TV- kameraene fra NRK2 er tilstede, men når hverdagen er der, og turistene på hurtigruta trenger krydder i hverdagen slik at det blir med hjem en unik opplevelse på kameraet til Japan eller USA - en opplevelse du ikke får noen andre steder i verden.
For folkesjela til kystbefolkninga ligger i kjølvannet til Hurtigruta. Det er oppstandelse hver gang konsesjonsvilkårene skal reforhandles og det skapes usikkerhet om alt skal være som før, eller om noen skal endres. Hurtigbåter foreksempel, vil aldri kunne få samme funksjon.
Spørsmålet er om kystfolket er bevisst denne folkesjela, også når det ikke blåser på toppene. Utfordringen til liten og stor langs fjæra blir å gjenskape noe av magien fra Hurtigruten - minutt for minutt også i vinterstorm og blest eller sommersol og speilbank fjord i årene som kommer...
Derimot har jeg tenkt å reflektere litt rundt folkefesten i forbindelse med MS Nordnorge sin ferd mot kirkenes, og kanskje sette denne litt i perspektiv.
Før i tida, da min far og min mor jobbet på Hurtigruten, var hver havn en ny opplevelse av folkeliv og impulser for de reisende. Bygdas originaler betraktet alltid hurtigrutas anløp mens de røykende stod lent mot en stabel av peller ved kaia. Lossingen med kran ombord ble ivrig betraktet av voksen og barn mens man lurte spent på om den neste pallen ville bikke over, eller om det kom til å gå bra denne gangen også.
Ungdom møtte opp på kaia og viste frem bilene sine, koner med barn stakk innom for å få noen få minutter medd mannan sin, en matros i ivrig arbeid under anløpet, men likevel - noen minutter. Ofte bare over rekka.
En bekjent kunne stikke innom for å sende en pakke til guten eller jenta som studerte i Tromsø, og som kanskje manglet 5 kilo poteter frem til semesterslutt.
Og noen møtte bare frem fordi Hurtigløpa hadde annløp.
Havna bugnet av liv. Tett innpå båten. Og ofte hoppet noen over rekka i siste sekund fordi det tok lang tid å få ferdig den siste pølsa på Narvesenkiosken.
Hvert anløp var en opplevelse. Spenning og forventning rådet. man fikk med seg hvem som ankom og hvem som reiste. Nyheter ble utvekslet.
Mye har forandret seg. Der det før var en slags folkefest ved hvert anløp har Hurtigruta nå fått mer preg av turistmaskin, og noe av folkeligheten som gjorde hurtigruta unik har kanskje blitt borte. Spør du meg er dette en av de viktigste utfordringene for Stordalen og Hegnar når de skal surfe på bølgen den siste tids mediedekning har gitt.
Hvordan bevare folkeligheten ved hvert anløp?
Det kan ikke vedtas i styret for hurtigruten ASA. Det kan ikke bestemmes av aksjemajoriteten. Det må rotfestes!
Rotfestingen skjer best gjennom å gjennskape Hurtigruten som folkefrakter nummer 1 langs kysten. Distansereiser kan kanskje gjøres billigere i vinterhalvåret? Kanskje kan kaféen bli rimeligere? Dersom folk igjen begynner å foretrekke hurtigruta som reisemåte, vil livet på havna komme tilbake.
Og - så kan jo folk langs kysten som er glad i hurtigruta spørre seg selv om de er flinke nok til å skape hverdagsmagi, ikke bare når TV- kameraene fra NRK2 er tilstede, men når hverdagen er der, og turistene på hurtigruta trenger krydder i hverdagen slik at det blir med hjem en unik opplevelse på kameraet til Japan eller USA - en opplevelse du ikke får noen andre steder i verden.
For folkesjela til kystbefolkninga ligger i kjølvannet til Hurtigruta. Det er oppstandelse hver gang konsesjonsvilkårene skal reforhandles og det skapes usikkerhet om alt skal være som før, eller om noen skal endres. Hurtigbåter foreksempel, vil aldri kunne få samme funksjon.
Spørsmålet er om kystfolket er bevisst denne folkesjela, også når det ikke blåser på toppene. Utfordringen til liten og stor langs fjæra blir å gjenskape noe av magien fra Hurtigruten - minutt for minutt også i vinterstorm og blest eller sommersol og speilbank fjord i årene som kommer...
tirsdag 21. juni 2011
Hurtigruten; Usunn Norgesporno eller sunn virkelighetsdigging?
Nå om dagen er det en farsott som rir landet vårt; Hurtigruten - minutt for minutt.
I helga som var hadde NRK 2 en markedsandel på 35%, noe som aldri før har skjedd. Medieforskere kaller dette for en historisk hendelse, og begrepet "slow TV" rir nasjonale medier omtrent på samme måte som MS Nordnorge i skrivende stund rir bølgene på vei mot Berlevåg.
Når en farsott rir landet er det alltid noen som har behov for å ri bølgene. Noen rir på lykkerusen og godfølelsen, mens andre ser potensialet i å være kritiske. Denne gangen er det Rektor ved markedshøyskolen, Trond Blindheim, som har behov for å markere seg og sin avstand til den nasjonale velværebølgen i kjølvannet av MS Nordnorges ferd mot Kirkenes.
Blindheim kaller NRKs produksjon for sterke ting; Hodeløst, platt og intetsigende er karakteristikker han bruker når tidenes suksess langs norskekysten skal skildres. Blindheim mener også at man må skri av seg hodet for å skjønne at denne norgespornoen er god TV, før han slenger fra seg at krisen i Europa og Hellas nok burde opptatt oss mer også her til lands. Som om vi ikke er et opplyst folk som klarer to ting på en gang...
Blindheim er Rektor ved markedshøyskolen. Jeg vil tro han også har et verdisyn deretter. I utgangspunktet vil jeg tro at det er vanskelig for han å se nytteverdien av å skulle sende og se et fem dager langt TV program, som atpåtil omtaler en komersiell aktør som har langtidskontrakter medd staten angående frakt av folk og fe langs kysten. Noen vil kalle det subsidiering - men ikke jeg.
Folk som Blindheim lever i en verden der målbare størrelser teller mye. Effektivitet og produktivitet er viktige størrelser, mens følelser og opplevelser kun er viktige dersom de kan være medd på å øke de to førstnevnte.
Jeg mener følelser er et mål i seg selv. Og akkurat her er vel koden for Hurtigruten - minutt for minutt.
For - det gir unektelig en god følelse å sitte på orkesterplass forbi Vågakallen i kveldssolen langs Lofotveggen. Og - anløpet i Stokmarknes med folkeliv varmet minst like mye som synet av midnattsola gjennom vannkanonene til KV Svalbard i det Raftsundet var passert. Og - det var en rik kulturopplevelse å høre blues klokka 2 på natta i Øksfjord, samtidig som det meste av bygdas befolkning hadde møtt opp på kaia for å hylle kystens trofaste traver - Hurtigruta.
Markedsmessig kan det hende transport på kysten kan løses på andre måter enn gjennom hurtigruta, og jeg vil tro kretser i Blindheims omgangskrets er villig til å se på alternativer til ordningen med hurtigruta. Noen vil spørre om den samfunnsøkonomisk er den beste løsningen, og alle anløpene må medd, om det kan skje raskere og mer effektivt - kanskje med hurtigbåter?
Turistene kommer ikke til Norge for å oppleve kysten i speedversjon. De kommer for å slappe av. Komme nært mennesker, lokalsamfunn og naturen langs kysten. Hurtigruten - minutt for minutt har gitt rike kulturopplevelser fordi havenen har bugnet av liv. Hurtigruten - minutt for minutt har gitt rike naturopplevelser fordi norskekysten bugner av liv.
En bit av den norske folkesjela har ski på beina. En annen del av den spiser vafler. Folkesjela står til Dovre faller, og for en nasjon som kjempet sin viktigste innsats under andre verdenskrig som sjøfartsnasjon, vil også en del av folkesjela og riksarven dreie seg om kysten.
I et samfunn som fjerner seg mer og mer fra de tradisjonalle verdiene, og hvor stress, effektivitetsjag og produktivitet blir stadig mer satt i fokus er det befriende at det er to timer igjen til neste havn. I en verden hvor idealismen synes på vikende front, er det deilig at to mennesker ser seg tid til å dra ytterst ut på Lopphavet for å gi sitt bidrag med flagg i småbåt til hyllesten av Hurtigruta.
Det er derfor mange nå ser med glede på NRK2. Det er derfor rektoren på Markedshøyskolen snarest bør bestille seg tur medd Hurtigruta. For å få perspektiv på livet og tenker tanker ut. Kanskje er det andre ting som er viktigere for folks eksistens og lykke enn han tror?
I helga som var hadde NRK 2 en markedsandel på 35%, noe som aldri før har skjedd. Medieforskere kaller dette for en historisk hendelse, og begrepet "slow TV" rir nasjonale medier omtrent på samme måte som MS Nordnorge i skrivende stund rir bølgene på vei mot Berlevåg.
Når en farsott rir landet er det alltid noen som har behov for å ri bølgene. Noen rir på lykkerusen og godfølelsen, mens andre ser potensialet i å være kritiske. Denne gangen er det Rektor ved markedshøyskolen, Trond Blindheim, som har behov for å markere seg og sin avstand til den nasjonale velværebølgen i kjølvannet av MS Nordnorges ferd mot Kirkenes.
Blindheim kaller NRKs produksjon for sterke ting; Hodeløst, platt og intetsigende er karakteristikker han bruker når tidenes suksess langs norskekysten skal skildres. Blindheim mener også at man må skri av seg hodet for å skjønne at denne norgespornoen er god TV, før han slenger fra seg at krisen i Europa og Hellas nok burde opptatt oss mer også her til lands. Som om vi ikke er et opplyst folk som klarer to ting på en gang...
Blindheim er Rektor ved markedshøyskolen. Jeg vil tro han også har et verdisyn deretter. I utgangspunktet vil jeg tro at det er vanskelig for han å se nytteverdien av å skulle sende og se et fem dager langt TV program, som atpåtil omtaler en komersiell aktør som har langtidskontrakter medd staten angående frakt av folk og fe langs kysten. Noen vil kalle det subsidiering - men ikke jeg.
Folk som Blindheim lever i en verden der målbare størrelser teller mye. Effektivitet og produktivitet er viktige størrelser, mens følelser og opplevelser kun er viktige dersom de kan være medd på å øke de to førstnevnte.
Jeg mener følelser er et mål i seg selv. Og akkurat her er vel koden for Hurtigruten - minutt for minutt.
For - det gir unektelig en god følelse å sitte på orkesterplass forbi Vågakallen i kveldssolen langs Lofotveggen. Og - anløpet i Stokmarknes med folkeliv varmet minst like mye som synet av midnattsola gjennom vannkanonene til KV Svalbard i det Raftsundet var passert. Og - det var en rik kulturopplevelse å høre blues klokka 2 på natta i Øksfjord, samtidig som det meste av bygdas befolkning hadde møtt opp på kaia for å hylle kystens trofaste traver - Hurtigruta.
Markedsmessig kan det hende transport på kysten kan løses på andre måter enn gjennom hurtigruta, og jeg vil tro kretser i Blindheims omgangskrets er villig til å se på alternativer til ordningen med hurtigruta. Noen vil spørre om den samfunnsøkonomisk er den beste løsningen, og alle anløpene må medd, om det kan skje raskere og mer effektivt - kanskje med hurtigbåter?
Turistene kommer ikke til Norge for å oppleve kysten i speedversjon. De kommer for å slappe av. Komme nært mennesker, lokalsamfunn og naturen langs kysten. Hurtigruten - minutt for minutt har gitt rike kulturopplevelser fordi havenen har bugnet av liv. Hurtigruten - minutt for minutt har gitt rike naturopplevelser fordi norskekysten bugner av liv.
En bit av den norske folkesjela har ski på beina. En annen del av den spiser vafler. Folkesjela står til Dovre faller, og for en nasjon som kjempet sin viktigste innsats under andre verdenskrig som sjøfartsnasjon, vil også en del av folkesjela og riksarven dreie seg om kysten.
I et samfunn som fjerner seg mer og mer fra de tradisjonalle verdiene, og hvor stress, effektivitetsjag og produktivitet blir stadig mer satt i fokus er det befriende at det er to timer igjen til neste havn. I en verden hvor idealismen synes på vikende front, er det deilig at to mennesker ser seg tid til å dra ytterst ut på Lopphavet for å gi sitt bidrag med flagg i småbåt til hyllesten av Hurtigruta.
Det er derfor mange nå ser med glede på NRK2. Det er derfor rektoren på Markedshøyskolen snarest bør bestille seg tur medd Hurtigruta. For å få perspektiv på livet og tenker tanker ut. Kanskje er det andre ting som er viktigere for folks eksistens og lykke enn han tror?
Abonner på:
Innlegg (Atom)