Barnevern. Barnevennlige styringssystem?

En av de tingene som virkelig engasjerer meg for tida er barnevernet. Gjennom samtaler med folk jeg omgås opplever jeg ofte at et av samfunnets viktigste nettverk kanskje har noe å gå på for å kunne hjelpe de virkelig svake i samfunnet.

Bare så det er sagt med det samme. Dette er ikke et spark mot alle de dyktige folkene som jobber innen barnevernet. Dette er et spark mot styringssystemene som fører til at ting ikke går slik intensjonen er.

Alt for ofte kan det virke som at barnevernet sitter handlingslammede og må se på at barn ikke har det bra fordi lovverket er for sterkt i forhold til foreldreretten. Foreldre kan nekte i det vide og brede, og det kan til tider virke som at det må stå om akutt fare for liv og helse før barnevernet skal ta over omsorgen for barn.

I tillegg til den juridisk baserte handlingslammelsen virker det også som om rammevilkårene for barnevernet ikke er gode nok. Førstelinjearbeidere får ofte høre om at man ikke kan ta over omsorg for barn fordi det mangler fosterhjem og beredskapshjem. Det tar år å utrede saker, men samtidig opplever jeg som politikker en "absolutt tystnad" fra etaten hva ønsker om økte bevilgninger og bedre rammevilkår angår.

I min verden er det for stort sprik mellom teori og praksis her. Noe må skje.

Utfordringene skyldes i mine øyne det faktum at det offentlige benytter feil styringssystem. Suksess måles i økonomi og budsjettkontroll. Alt for mange politikkere er for opptatt av denne delen av forvaltningen, og stiller i for liten grad spørsmål knyttet til kvalitet.

Kombinert med individuelle avlønningssystemer knyttet til kriterier som for eksempel fleksibilitet og samarbeidsevne, stimulerer ikke styringssystemene til at ledere og mellomledere i det offentlige skal si fra om problemer og reelle utfordringer i hverdagen. En i utgangspunktet positiv kultur der man prøver å komme i mål innenfor budsjettrammene blir strukket for langt, og går på bekostning av forsvarlighet og etikk. Noen ganger må man si fra om at det ikke går å gjøre mer for med mindre ressurser.

Desverre vet jeg at problematikken jeg beskriver er en del av virkeligheten. Ikke over alt, men mange jeg snakker med i hverdagen sitter med det samme inntrykket.

Resultatet er at lærere og førskolelærere får ekstra bekymringer og stress. Det er fotsoldatene som må gjøre jobben mens utredninger og ansvarsfraskrivelser foregår. Det er vi som må se barna. Backe opp og støtte. Men lide med.

"Det va kje sånn det sko vær - det va kje sånn det sko bli."

Nå må vi ta tak.

Finanskrise del 2?

I dagens nettutgave av VG kom det en artikkel som gir signaler om det jeg har venta på en stund. Finanskrisas del to.

Nå er det ofte slik at jeg ikke liker oppfølgeren bedre enn originalen, og så tror jeg også vil bli tilfelle denne gangen. Analytikere tror lån som får høyere rente i 2011 vil ha stor sansynlighet for mislighold, særlig i det amerikanske markedet. Jeg tror analytikerne får rett.

For - det har liksom gått litt for smertefritt med krisa denne gangen. Vi her på berget fløt på oljemilliardfjøla og klarte oss jo greit av den grunn, og ute i verden har mange mista jobbene sine, men samtidig har liksom ikke de enorme konsekvensene kommet for en dag - spør du meg.

Derfor har jeg lenge tenkt at det er mer medd dette isfjellet enn det som stikker opp over vannet. Det kommer nok en krise til. Det er for mange som har mista jobben som ikke klarer å betale dersom renten går opp. Og det skal den gjøre på låneavtaler som ble inngått under kunstig lave renteforhold før krisestemningen satte inn, skal vi tro analytikerne.

Det paradoksale her er er noen finansmeglere og andre akrobater sansynligvi har tjent gode penger på roten til krisa. For i finansbransjen er provisjonsbaserte avtaler vanlig, og det betyr at en låneselger kan tjene penger på å inngå flest mulig låneavtaler. Det betyr også at låneselgeren kan være villig til å presse risikoen maksimalt i gåde tider, for å oppnå mest mulig provisjon.

En skummel sirkel blir til, men er det finansfolkene som må betale prisen til slutt?

Vi ser hvordan krisa slår ut rundt omkring i verden. Finansvesnet er for viktig for samfunnet og det offentlige trør til. I Hellas er en av bivirkningene av krisa at man kutter i lønninger og ansatte innenfor det offentlige. Barn og syke rammes hardest.

Vi kan jo spørre oss om provisjonsbaserte avlønningssystemer er et gode for samfunnet? Høyest mulig profitt på kort tid fører til at de finansielle reservene blir mindre i dårligere tider, samtidig som forskjellene øker. Når ansatte blir overflødige i en bedrift på grunn av nedgangstider er det det offentlige som får regninga i form av arbeidsledighetstrygd og sosiale utfordringer.

For meg er det et stort paradoks at noen mener vi bør ta i bruk slike provisjonsbaserte system i større grad også innenfor det offentlige. Det argumenteres med effektiviseringseffekter. Har man da oså regnet inn de astronomiske utgiftene som føler med finanskriser? Har man da tatt med tallene som følger med den finansielle loven om opp og nedturer, lavkonjunktur?

Sjokoladekrise!

Jeg innrømmer det mer enn gjerne: Jeg er glad i sjokolade. Jeg elsker sjokolade. Gi meg lys sjokolade - eller hvit for den saks skyld, og tennene drukner i vann og tunga smatter av vellyst. La den drasjere krokan eller omkranse nøtter, la sjokoladen bade i luftbobler eller smalte for så å bli dip for frukt. Jeg spiser den mer enn gjerne, uansett!

Men - så så jeg på TV i går. NRK2 faktisk. En kanal jeg forresten mer og mer får sansen for på grunn av sitt rike innhold av dokumentarer og naturprogram. I går kveld var det altså sjokolade de tok for seg. Eller rettere: Det var kakaoproduksjon på Elefenbeskysten som fikk gjennomgå. Viste du at Mesteparten av verdens kakao kommer fra nettopp Elfenbenskysten? Nå viser det seg at barnearbeid kan antas å være en solid del av produksjonen av kakao, og gjennom gårdagens dokumentar ble det grundig belyst at prisen kakaobønder får betalt for råvarene sine på ingen måter er rettferdige nok til at man kan forvente noe annet enn at det foregår uetiske og tvilsomme ting i bransjen. Barna kommer fra nabolandene og blir smuglet inn til Elfenbenskysten. Det er grunn til å tro at liketil myndighetene i det afrikanske landet vet om menneskehandelen, men dekker for øynene.

Likedan ble det belyst ut over enhver tvil at det er grunn til å mistenke at de store sjokoladeprodusentene vet om at det foregår snusk i bransjen, men at de - for å si det på godt norsk - gir katta! Her er det tydeligvis fortjeneste for enhver pris for internasjonale konsern som KRAFT og Nestlé.

Hva gjør dette for meg?

Joda - jeg kommer til å fortsette å elske sjokolade jeg, men dersom det kommer et alternativ på markedet som baserer seg på rettferdig handel, skal jeg glatt være med på å betale en høyere pris for varene.

Barn med macheter på kakaoplantasjer er ikke bildene jeg ønsker å ha på netthinna når jeg koser meg med sjokolade til kaffen!