Prosjekt

Frem til august skal jeg være hjemme. Enkelt og greit. Jeg har få andre bekymringer å tenke på enn at jeg skal ta best mulig vare på Niklas samtidig som jeg skal forsøke å utrette mest mulig rundt meg her hjemme.

Nåja. det er nå ikke så rent lite det da, men jeg føler likevell at det er et hav av tid og ta av.

Det ligger en rekke prosjekt der ute og venter. Jeg har ordna litt i hagen med raking og greiner og sånt småforefallende som alltid venter når våren kommer. Nå er jeg i gang med et litt større prosjekt. På nersida av huset skal det bygges en støttekant for å holde litt bedre på jordmassene, samtidig som jeg ønsker å gjøre denne delen av tomta finere og lettere å vedlikeholde.

Tunge jernbanesviller er henta inn og skal stables i ei rett linje. Etterpå borer jeg hull i dem og slår lange armeringsjern gjennom og ned i bakken. Så får vi nå håpe det holder da, og at ikke hele støttekanten plkutselig sklir ut og ned i veien.

Det går nok sikkert bra, for vi snakker ikke om voldsomme høyder her.

Vel - det blir vel lite gjort av å sitte her å blogge, så jeg får skride til verket. Må nok pent ordne litt inne først. Oppvaskmaskin og gulv venter!

Imperialismens tidsalder.

I dag var jeg ute i hagen en tur. Våren er herlig, og selv om hagearbeid ikke er en ubestritt favoritt for meg - er det samtidig deilig å holde på i egen hage med arbeid som i aller minste grad er stressende. Tankene får spillerom der ute mellom greiner og grastuster.

Jeg er veldig glad for det jeg har. Egentlig burde jeg skjemmes, for til å være en ung mann midt i 30 årene, nyter jeg virkelig godt av at jeg har vært heldig å vokse opp sammen med resten av plommen i egget. Her i Norge har vi det bra, og når jeg tusla rundt ute på plenen min i dag, måtte jeg virkelig tenke over alt min lille familie på 3 egentlig eier.

Ikke det at vi lever i noen slags overflod, men vi har det vi trenger, og litt til. SOm de fleste her til lands.

Når jeg så kommer inn og blar gjennom en nettavis, kommer jeg over en artikkel som beskriver virkeligheten i Aserbajdsjan. Viste du at den første oljebrønnen i verden ble boret i Aserbajdsjan? Kjente du til at Aserbajdsjan den dag i dag har rike forekomster av olje?

Folk i Aserbajdsjan nyter ikke godt av rikdommen på samme måte som vi gjør det - selv om Baku som er landet hovedstad lenge ble omtalt som hovedstad for det sorte gull.

I det tidligere Sovjetlandet har man ikke styrt rikdommen til samfunnets beste. Derimot sitter en liten elite på enorm rikdom, mens den øvrige befolkningen hungrer etter de mest grunnleggende livsnødvendigheter og demokrati og menneskerettigheter.

Og - så er det en liten bit av Norge medd i spillet der også. Ikke melkesjokolade nei - for lykkelige kyr fra Freia har da vel aldri gjort noen fortred.

Statoil. Vi er altså inne på eiersiden i Aserbajdsjan. Kjøper opp rettigheter til å utvinne olje, og merverdien tar vi med oss hjem. Statoil - som altså er litt mitt og litt ditt, skummer en lukrativ fløte av investeringer gjort i tvilsomme strøk av verden. Statsoljeselskapet dekker seg bak at dersom ikke vi er inne, så vil noen andre og enda fælere ulver forsyne seg av oljerikdommene. Og - da er det jo bedre at vi gjør det. Eller?


Det er noen år siden imperialismens tidsalder nå. den gangen var det de store vesteuropesike landene som forsøkte å skaffe seg kontroll over landområder rundt omkring i verden for å kontrollere naturressursene der. Imperialismens tidsalder gikk over i 1. verdenskrig i 1914.

Det er snart hundre år siden den gang, men når jeg ser måten globale selskap og investeringsfond skaffer seg kontroll over ressurser andre steder i verden, spør jeg meg om imperialismen egentlig er over. Eller - driver vi egentlig med industriimperialisme?

Kan vi forsvare måten vi øker verdien av vårt eget lands BNP på, sett opp mot at den samme velstandsøkningen hos oss faktisk tar bort grunnlaget for velstand i andre deler av verden? Dersom vi skal involvere oss med teknologi i fattige deler av verden, burde vi ikke da også se bort fra motivet om maksimal profitt?

Jeg hadde i allefall ikke likt det om et statlig selskap fra Aserbajdsjan hadde kjøpt opp rettighetene til plommetreet mitt. det er sikkert.

Alle busker med torner på derimot...

Skal du først ha en blogg - del 2!

Jeg fikk vel denne kommentaren i denne bloggens spede begynnelse, og den var myntet på viktigheten av å skrive hvis man har bestemt seg for å ha - blogg altså!

Så, jeg kom på at jeg kanskje skulle klore ned noen ord her - og beklager dersom noen har vridd seg i mistrivsel mens de har kjedet vettet av seg og stirret øynene røde og rektangulere i vid venting på et nytt blogginnlegg.

I allefall - livet har tatt mange vendinger det siste året. Jeg har funnet det viktig å ta noen valg - valg jeg kan stå for - resten av livet.

For min del har dette betydd at jeg prioriterer anderledes enn det jeg gjorde for et år siden. Med en liten smilende og smørblid gutt på snart et år, er det viktig for meg å ha tid og overskudd til å være hjemme. Ordentlig. Ikke bare fysisk. Derfor har jeg brukt de siste måndene til å avslutte flere verv jeg har hatt den siste tida.

SÅ kan man si desverre, eller heldigvis. Det kommer vel litt ann på øyet som ser. I allefall er det valg jeg finner bærekraftige og som jeg kan stå for. Litt synd er det - for jeg har trivdes i jobben min i Utdanningsforbundet Sør- Trøndelag. Mange dyktige mennesker som evner å smitte engasjement har krydret livet mitt og gitt meg så masse. Og - i Selbu var det egentlig en spennende utfordring å være leder i partiet. Men - skal man ha verv, må man ha tid, og man må føle man kan prioritere på en måte som gjør at man kan gjøre en jobb som er god nok.

Slik ble det ikke denne gangen.

Så - livet er i endring.

Før påske var det en uke i paradis og varme på Lanzarote. Herlige dager ved basengkanten sammen med Sissel, Niklas, Mette, Rune, Maja, Karen J og Jan G. Det gjorde godt. Og så var det herlig å se hvor godt Nilkas trivdes i vann. Det blir flere slike turer ja. Det må det bli...

Akkurat nå er jeg hjemme sammen med Niklas. Heltidspappa frem til sommeren. Jeg gleder meg. Kommer aldri til å angre på dette. Denne tida er en gang. Nå!

Fra August tar jeg fatt på ny utfordring som tillitsvalgt i Selbu. Det blir en annen hverdag enn fylkesstyret. HTV i en kommune er nok mer ensomt - tross alt.

Heldigvis finnes det venner og bekjente der ute i den store verden, når man ikke kan alt selv.