Født i 1976. Ble jeg lurt?

Jeg ble født i 1976. Lærerutdanningens min ble avsluttet i år 2000. Jeg søkte meg inn på lærerutdanningen i en tid da samfunnet hadde stort behov for lærere. Jeg følte i grunnen jeg gjorde samfunnet en tjeneste. Og meg selv. Men - ble jeg lurt?

Samfunnet tok i bruk ulike virkemidler for å lokke oss inn i yrket. Jeg ble fortalt at utdannelsen som allmennlærer var fleksibel. Jeg kunne undervise i alle fag i grunnopplæringen og søke meg jobb hvor jeg ville i landet. I tillegg hadde man virkemiddelordninger for å rekruttere lærere til utkantene helt nord i landet. I tillegg hadde vi trygge pensjonsordninger. God og trygg offentlig pensjon skulle veie opp for en lønn som ikke var konkurransedyktig da jeg gikk ut av lærerskolen. Men - samfunnet fortalte meg også at lønna skulle opp, vi kunne ikke leve med at læreryrket ikke var attraktivt lønnsmessig. Og så var det arbeidstidsordningene da, som ble fremhevet som fleksible, og som ville gi rike muligheter for å pleie familielivet i skoleferiene.

Etter at jeg ble lærer har følgende skjedd: Det har vært konstant kamp med arbeidsgiverne om arbeidstida. Fremtiden føles usikker. Lønningene har ikke steget, forutenom ved skolepakkene som lærerne selv finansierte, men denne lønnsveksten har nå blitt spist opp, og igjen sitter lærerne med en time mer undervisning hver uke. Vi taper fremdeles lønnsvekstmessig sett op mot de vi kan sammenlikne oss med.

Kompetansekravene som ble innførtfra 2014 har blitt omtalt som avskilting av allmennlæreren. Med rette: Fleksibiliteten jeg ble fortalt om da jeg tok utdannelsen min, er borte. Jeg kan ikke forvente å bli betraktet som kvalifisert søkere alle fag og i alle landets kommuner om jeg skulle søke jobb. Mange kommuner ser kun etter søkere som fyller de nye kompetansekravene. Jeg har altså i realiteten mistet min mulighet til å være mobil på arbeidsmarkedet.

Og så er det pensjonene da. Etter at Stortinget gjorde vedtakene om pensjonsreform med levealdersjustering og indeksering av løpende pensjoner, fremstår ordningen som svært svekket. Garantien om 66% pensjon var borte for mitt årskull. Jeg festet lit til at forhandlingene om ny offentlig tjenestepensjon skulle sikre oss gode og kollektive ordninger også i fremtiden. Men jeg ser at solidariteten ikke er der i den nye ordningen. Vi som er født på -70 tallet er forlatt.

Ingen overgangsordninger treffer min gruppe. Og min generasjon har ikke lange tiden på oss for å starte egen pensjonssparing som kan utjevne for de endringene som har skjedd. Det er vi på 70- tallet som egentlig rammes hardest av pensjonsendringene. For vi har minst mulighet til å innrette oss i forhold til ordningene. Det som for oss ble solgt inn som gode, trygge, forutsigbare og gunstige pensjonsordninger var ikke det. Ordningene kunne endres med et pennestrøk. Og de ble det.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg kommer til å stå i jobben min. Jeg forsøker på alle måter å rette inn livet slik at jeg skal klare å stå lenge. Jeg trener jevnlig, røyker ikke, og inntaket av mat og drikke må kunne sine å være i denmoderate enden av livsstilsskalaen. Men jeg veit ikke om fremtiden. Livet skjer jo. Er jeg heldig går det greit, og jeg står til jeg er 70. Lengre enn det tror jeg neppe er realistisk for meg.

Men jeg kan jo være uheldig. Livet kan skje med meg. Kanskje jogger jeg på meg ei vond hoft? Ei slik som ikke gjør meg ufør, og som er vanskelig å tilrettelegge for. Men som gjør vondt. Så vondt at livet i klasserommet forringer livet utenfor. At smertene gjør at behovet for hvile blir større. Og at jeg ikke klarer å henge med lengre. Den dagen vil jeg heller ikke mestre livet i klasserommet. Og da vil heller ikke arbeidslivet være til å stå i.

Livet kan skje med meg og. Før jeg er 62. Hva om det er jeg så må gå av med 40% av lønna mi utbetalt. Det lille jeg rekker å spare frem til da vil hjelpe på litt. For jeg har begynt å spare. Men det monner ikke mye. Med barn, bil og hus blir det ikke allverden igjen. Men litt, hver måned. Det klarer jeg.

La oss regne litt på det da: Jeg er 42(!). Jeg har da 20 år på meg til å spare frem til jeg kanskje må gå av med pensjon ved 62 år. Om jeg klarer 2000 kroner i måneden gir dette 24 000 i året. Oppganget med 20 blir dette min ekstra pensjonsbeholdning på 480000 kroner som skal fordeles på mine år i pensjonstilværelsen.  Jeg ser lyst på ting, og regner med at jeg har 10% avkastning på min beholdning. Da kan jeg plusse på ytterligere 48000 på denne summen. Jeg passerer en halv million. (Og jada, jeg veit det, jeg har droppet renters rente og slikt - men kanskje er ikke tanken om 10% avkastning veldig realistisk heller, all den tid markedene kanskje ikke vokser inn i evigheten!)

528000 oppspart. Ja, det er omtrent ei årslønn det. Så kan jeg fordele det utover. Lever jeg 20 år til kanskje? Til 82? 528 000 delt på 20 gir en årlig sum på 26400 som jeg kan smøre utøver årets 12 måneder. I overkant av 2000 kroner måneden det altså. På toppen av 40% av den inntekten jeg hadde da jeg gikk av.

Jeg må innrømme at jeg føler meg lurt. Det var ikke denne kontrakten samfunnet bad meg om å skrive under på da det var viktig for samfunnet å sikre seg at akkurat jeg ble lærer. Jeg betaler ennå på studielånet mitt, jeg har begynt å spare til pensjonen min. Likevel ser jeg fremtiden usikkert i møte. Jeg har aldri trodd jeg kom til å bli rik av yrkesvalget mitt. Ikke i økonomisk forstand. Men - trygg,  det fortalt alle meg at utdannelsen min var. Trygg og med alle muligheter!

Ble jeg virkelig lurt?

Kan familieturen lære oss noe om pensjon og solidaritet?

Jeg er glad i å dra på tur. Jeg liker solidaritet, og jeg setter pris på en anstendig pensjon. Legger jeg på litt tursjokolade, blir dette det reneste kinderegget!

Uansett. Vi går altså på tur innimellom. Jeg og familien min. Noen ganger drar vi på korte turer, og andre ganger på lengre. Det er fint å oppsøke nye steder.

Vi har forskjellige forutsetninger for turen i flokken min. Minstemor er 5 år og en riktig humørspreder. Niåringen er også blid, og klarer å bære litt mer i sekken sin enn femåringen. Fruen i huset liker også å gå på tur, og har en steinhard psyke til å stå på videre, også når det røyner litt på. Og så er det meg da, som nok må innrømme at jeg kanskje både er den som er mest motivert og kanskje også i best form for å mestre turen.

Jeg prøver å være solidarisk med de andre når vi drar på tur. I sekken min er det derfor mer enn i sekken til barna. Vi voksne tar også ansvaret for kartet og kompasset, og involverer barna der det passer. Mens de kan bære egne klær, tursjokolade noen leker og soveposen sin, stikker vi voksne maten, liggeunderlaget og fellesutstyret i sekkene våre. Og når noen trenger en pause pleier vi å stoppe. Om vi ikke når frem dit jeg ønsker, er det ingen krise. Turen blir til mens vi går.

Det er nesten slik det må være for at familien skal funke. Dersom de bredeste skuldrene bærer den tyngste børa, blir det ofte trivligere på turen og vi når ofte litt lenger ut i det ukjente.

Men. Vi kunne valgt annerledes.

La oss nå si at vi skulle dratt på en tur som vi viste var helt i yttergrensen av hva alle medlemmene i familien kunne klare?

Hadde vi valgt å ha like tunge sekker på alle? I så fall hadde femåringen nok blitt igjen ved bilen. Eller jeg måtte gitt avkall på fiskeutstyret som jeg er så glad i. Alle hadde tatt samme børa. Rettferdig på sitt vis, men vi hadde neppe hatt en fin tur.

Vi kunne også hatt sekk etter evner slik vi pleier. Men lagt opp turen etter mine evner Så, på tur opp motbakkene mot hemmeligvannet, når motivasjonen svikter for femåringen så sier vi: Greit! Det er så langt du klarer å gå. Du har utstyret du trenger i sekken din. Det du klarer å bære, er det du får. Vi andre bærer med oss vårt utstyr hele veien frem.

Men -  Noen meter etterpå er det niåringen sin tur: Samme leksa: Du har din sekk, jeg har min. Du klarer deg!

Og så, fremme ved vannet, men samtidig ikke fremme ved fiskeplassen min, er det kona sin tur til å gi opp. Rettferdigheten seirer, og hun får selvsagt beholde sekken sin, med sovepose, liggeunderlag og klær, mens jeg rusler helt frem.

Vel fremme kan jeg pakke ut sekken min, sette opp teltet, nyte varmen fra stormkjøkken og Real- turproviant. Fiskestanga svinges litt og ett par ørreter havner på land. (I mitt hode er disse ørretene digre - men kona i huset vil sikkert påpeke at jeg aldri får fisk i virkelighetens verden)

Uansett -  jeg har det sikkert godt med meg selv der jeg etter det varme måltidet kan minne meg selv på at hele familien hadde en tursjokolade i sekken sin, selv om det bare var jeg som fikk varm mat, for jeg gikk hele veien frem. Og dersom det begynner å regne om kvelden, kan jeg tørt og godt nyte lyden av små regndråper som faller på teltduken, vel vitende om at kona hadde sovepose i sekken sin, og sikkert ligger og sover under et tre der ute.

Det blir trivelig å møte dem dagen etterpå og fortelle dem om hvor fin turen var. Kanskje høre litt om hvordan turen ders var.

Hva har dette med pensjon og solidaritet å gjøre?

Vi går ikke fra de som er mindre enn oss! Og hvis vi veit at turen er for lang or de minste, legger vi opp til en tur de kan mestre. Jeg kan kanskje få fri til å dra på ekspedisjon for meg selv, men jeg kan ikke forvente at hele familien skal klare det samme. Vi har ulike forutsetninger for å mestre og å lykkes. Om vi glemmer det når vi planlegger, kan turen bli riktig utrivelig for alle.

Pensjon er på en måte den delen av turen som handler om kosen med leirbålet. De som bar den tyngste børa på turen åpner sekken sin i leiren, og fordeler godene rund seg. Marshmallows, varme fra bålet og fisk i lyngen. Ei varm hand. Alle kjenner på belønningen etter å ha slitt litt i motbakken. Det spiller ingen rolle hvem som hadde mest i sekken, eller om jeg måtte gå tilbake en bit for å bære femåringen det siste stykket...

Det viktigste er tross alt at alle har en fin tur!

Kaksene som glemte solidariteten.

En gang for lenge, lenge siden fantes det et land hvor menneskene som bodde der tok vare på hverandre. De hadde ikke så mye, men småfolkene som bodde der delte det lille de hadde.

De levde stort sett av det naturen gav dem. Fisken i havet og elvene gav livsgrunnlag. Korn og poteter ble dyrket på skrinne åkerlapper mellom berg og bekk. Sauer beitet der ingen mann kunne gå, og kyr rautet høylytt mens de beitet i ei utmark uten gjerder.

Havet gav og havet tok. De gangene småfolk ble borte på havet mens vinterstormene raste, hjalp alle de etterlatte slik at de ikke manglet noe. Fikk man to fisker gav man gjerne bort den ene til de som hadde mindre. Barna på denne tida vokste opp med historier om små samfunn som vendte tilbake til Finnmark etter evakueringen, og hvor den ene bakerovnen som fantes ble brukt til beste for alle, uten at det ble tatt betaling.

Det var ei tid med mer solidaritet en rikdom. Politikerne snakket til folket med ord som nestekjærlighet, omsorg, samhold og fellesskap. Solidaritet levde, i ånden og i praksis.

Gradvis fikk småfolkene det bedre. Noen var heldige i fisket og fanget mer sild enn de klarte å bruke. De kunne investere i flere båter. Etter hvert større båter. Etter hvert begynte de å sende skip ut i verden med trelast og fisk. Og de kunne kjøpe enda flere båter. Disse sluttet å være småfolk. De ble kakser som småfolkene mislikte fordi de var griske, nedlatende og egoistiske. Kaksene brydde seg mest om seg selv, og stilte ikke opp på dugnadene til bygdas beste. De sendte fangstfolk til andre siden av jorden for å fange hval. Så tok de mesteparten av fortjenesten for det harde arbeidet selv, mens småfolkene fikk smulene.

Samtidig var dette en spennende tid hvor sjømenn fra landet reiste jorden rundt og brakte fagre historier om fremmede kulturer hjem. Rikdommen vokste for alle, men mest for de få.

For at alle skulle få litt måtte man vente for å få kjøpe en bil eller et hus. Skulle man handle rødvin fantes det en type. Og det fantes bare et meieri. Men folk flest var fremdeles fornøyde. De jobbet og tjente til livets opphold, de var fattige men rike. De var frie – småfolket. Frie nok til å ta vare på hverandre.

Etter hvert lyttet man i havet før man boret og fant olje. Etter olja flommet rikdommen inn over landet. Ferier til utlandet ble oppnåelig for alle, og gjerne flere ganger om året. Vaskebrettet ble erstattet av vaskemaskin og nettbrett. Fisken fra havet ble fanget i bur og gitt kunstig for, eller fanget av noen få trålere lenge før den kom til kysten. Det var arbeid til de som ville, og flatskjerm til alle.

Med rikdommen vokste også hjemmene. Kinoene flyttet inn i kjelleren. Havrelefse ble erstattet av filet. Kjøttdeig ble harry. Jacuzzi på altanen normalt. Ny bil annenhvert år, det ene året til kona, og det andre året til mannen. Møtene mellom folk skjedde i rettssalene, på skolen eller i butikken. Småfolket forandret seg.

En dag kunne alle velge hva de ville se på TV til enhver tid. Banken flyttet på nett, og skolene ble privatisert. Det ble billigere å la kua spise mat fra Brasil enn å la den beite på enga ved fjøset. Å ødelegge jorden lønte seg mer enn å redde den. Å flytte papir ble høyere verdsatt enn å lage mat og hjelpe mennesker. Det var tida da de flinkeste skulle få mest hjelp. Tiden da alle kunne bli lærere men de som ble det ble rakket ned på. Landet brukte mer penger på å lønne fotballspillere enn å hjelpe de fattige. Landet kjøpte selskaper i andre land hvor lønningene var lavere slik at folk der kunne arbeide for smuler mens kaksefolket tok mesteparten av kaka.

Dersom fattige og forfulgte folk banket på og spurte om hjelp skrudde kaksene på boligalarmen og lot vaktselskapet rydde gårdsplassen. Deretter bygget de porter og gjerdet inn eiendommen, mens de bestilte Chateau Briand på internett fra Afrika for å slippe å betale for anstendig lønn og sosiale utgifter.

Når noen gråt på gata så de på klokken og gikk effektivt forbi. Vi har folk til slikt. Det er ikke mitt ansvar. Hos alle de forbigåtte vokste frustrasjonen og aggresjonen.

I politiske debatter i dette landet dominerte etter hvert ordene produktivitet og effektivitet. De som lyttet nikket anerkjennende. Hver av dem – sin egen lykkes smed. Hver av dem sterke, rike, kunnskapsrike og konkurrerende individualister. Dessverre uten verdier som ikke kunne måles i penger. Å gi sine egne mulighet til å kjøpe ny IPad ble viktigere enn å hjelpe de som var i ferd med å sulte i hjel. Brød ble kastet fremfor å mette de sultne, av hensyn til konkurransen og lønnsomheten.

Kaksene hadde mye. Men et sted på veien hadde de glemt solidariteten.

Krig er egoismens, intoleransens og den kortsiktige griskhetens verk. Fred er kunsten å dele med langsiktig vidsyn og toleranse. Vi velger gjennom våre valg fremtiden hver eneste dag.

Nå må Helgesen gå!

Da lærerstreiken ble avsluttet 1. september 2014, lå tilliten mellom norske lærere og arbeidsgiversiden på det absolutte nullpunkt. Årsakene var nok mange, men måten KS` sentrale ledelse hadde håndtert konflikten på bidro til å styrke frontene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere til det uholdbare.

 

Med en dårlig skjult politisk agenda valgte styret i KS å kjøre en linje som hverken ivaretok mandat, forankring, politiske spilleregler eller partsinteressene til arbeidsgivere og arbeidstakere. Stadige utspill fra styreleder Gunn Marit Helgesen bidro ikke til å dempe gemyttene, og sammen med blant annet nestleder Mette Gundersen bidro hun til å styrke inntrykket av KS som en organisasjon med ønske om å knuse fagforeningene. KS interne evaluering av streiken styrker bildet av en ledelse som var ute av stand til å håndtere prosessene klokt.

 

Lærerstreiken reiv med styrke opp i det paradokset som oppstår når arbeidsgiverpolitikken til landets kommuner utformes i lukkede rom uten tilstrekkelig partipolitisk kontroll og offentlig debatt. Partiene som nå skal velge representanter til KS landsting, og etter hvert til toppledelsen i organisasjonen må være seg bevist at de også sikrer at de som blir valgt ivaretar grunntanken rundt partssamarbeid i tillit og åpenhet. Her bør landets kommuner stå i en særstilling på arbeidsgiversiden.

 

I dette bildet står Gunn Marit Helgesen ribbet tilbake. Men hun er ikke alene da styret i sin stemmegivning fremstod som et kollektiv på feilspor med større fokus på lojalitet, misforstått omdømme og strategi enn på demokrati.

 

Det politiske bildet etter kommunevalget borger for en annen sammensetning av den sentrale ledelsen og styret i KS. Med sterk fremgang for rød side av politikken bør også arbeidsgiverpolitikken til landets kommuner revideres. Trepartssamarbeidet bør tillegges økt vekt og involveringen av arbeidstakerorganisasjonene og tillitsvalgte bør styrkes for å sikre sterke og gode offentlige tjenester i årene som kommer.

 

Valgresultatet har gitt signal om at folket ønsker mindre av den brutale, rå og kyniske arbeidsgiverpolitikken - også i offentlig sektor. Derfor bør Helgesen og styret i KS nå kastes og nye styremedlemmer med fokus på tillit, åpenhet, samarbeid og demokrati velges.

Lærertetthet - ikke bare et spørsmål om resulteter

Politikere og andre som ikke ønsker økt lærertetthet i skoler og barnehager, tyr ofte til tallenes tale når de legitimerer sitt ståsted.        

            

Ofte vises det til manglende statistiske bevis for at tiltakene har effekt i forhold til skolens målbare mål.Men økt lærertetthet handler ikke først og fremst om målbare resultater. Derimot handler det om verdier, etikk og samspill mellom mennesker.



Økt lærertetthet i skoler og barnehager er å gi møtet mellom to mennesker en sjanse til å foregå på begges premisser. Dersom lærerprofesjonen får tid og mulighet til å lytte får også barna mulighet til å påvirke. Da lærer barna demokrati.



Tilpasset opplæring handler ikke først og fremst om å tilpasse barnet til faget, men om å tilpasse faget slik at det best mulig treffer barnet. Barn som tas på alvor, lærer også respekt.



Det er lettere å legge til rette for læringsprosesser som er bedre tilpasset den enkelte eleven om man kjenner elevene. Ikke nødvendigvis fordi dette gir bedre resultat på avgangsprøven i alle tilfeller, men for å gi barn og unge mulighet til å lykkes på sine premisser.



Barndommen og menneskeverdet er mål i seg selv. Det er uetisk å redusere barndommen til et redskap for å tilfredsstille samfunnets behov. Barn har behov for mange nok voksne til at de blir sett, hørt og lyttet til.

Derfor bør du støtte pilotene!

Jeg jobber i skoleverket. Jeg jobber ved en skole, men er ansatt i kommunen. Om det blir nedbemanninger innenfor skoleverket i min kommune, gjelder min ansiennitet i kommunen som helhet. Slik er det i Norge, og arbeidsmiljøloven setter standarden for hvordan annsiennitet gjelder innenfor virksomheten.

Om Kjos får det som han vil kan realiteten om noen år være at min ansiennitet bare gjelder for min skole.

For Kjos organiserer Norwegian for minimal risiko. Dersom hans norske piloter ikke er konkurransedyktige, kan han bare legge ned selskapet, og dermed også legge ned sine forpliktelser ovenfor sine arbeidstakere. På tross av at moderselskapet går godt. Ingen piloter ansatt i noe datterselskap vil ha rettigheter når deres datterselskap er konkurs.

I tillegg er det datter mot datter- filosofien hans:

Overført til min hverdag ville det da være slik at om kommunen hadde behov for å spare penger, ville de i en tenkt politisk fremtid med ytterligere blåblå privatisering kunne sette skolene opp mot hverandre: De av dere som ikke går med på kutt i lønn, pensjon, sosiale ytelser og liknende blir nedlagt!
Uavhengig av om man ellers i kommunen har råd til kulturhus og ulike gratistilbud, eller om moderselskapet - den norske stat går så det suser.

Og slik kan vi jo utvide tenkningen:
- Barnehage mot barnehage, renholdere mot renholdere, sykepleiere mot sykepleiere, leger mot leger. Eller som nå - piloter mot piloter. Det er få grenser for konkurransens kraft.

Jeg har til og med hørt om en barnehage uten andre tilsatte enn styreren. Resten leier de inn fra sitt eget bemanningsselskap. Slik kan eierinteressene snuske til seg de ansattes pensjonsinntekter, og lure til seg kroner som skulle kommet barna til gode gjennom økt voksentetthet.

Men hvem tjener på det til slutt?

Hvem skal være forbrukere av de konkurranseutsatte tilbudene når fåtallet har jobb?

Sjømenn som min egen far fikk kjenne markedskreftene på kroppen da sjøfartsregistret NIS ble opprettet for om lag 20 år siden. Også da var argumentasjonen fra arbeidsgiversiden preget av at det var viktig å beholde rederinæringen i Norge. Mon tro om det ikke var skipsreder Fredriksen som stakk med milliardene sine til ei middelhavsøy, da han ikke fikk enda mer av viljen sin i det norske samfunnet. Han er ikke den eneste som nyter maksimal rikdom samtidig som han gir minimalt til samfunnet som en gang gav rammene som gjorde det mulig å bygge opp formuen.

Jeg trenger vel ikke å minne om hvor mye 1 % av verdens befolkning eier av vår felles formue?
Jeg trenger vel ikke å minne om at de rike blir stadig rikere - i et eskalerende tempo.

Selv om Kjos argumenterer med at han bare ønsker å fly folk dit di vil er det nok andre bilder enn fornøyde passasjerer som blinker over netthinna hans når natten kommer. Der flagrer nok tusenlappene livlig.

Våkn opp folkens!

Stå bak pilotene!

Det er bedre å dø stående, enn å leve resten av livet krypende på sine knær.

Hvem er egentlig tjent med det - til slutt?

"Det er bra med konkurranse!"

Dette utsagnet stod nylig som en kommentar på Facebookveggen min. Men, jeg sliter med å la utsagnet få stå uimotsagt, så derfor tar jeg nå tastaturet fatt igjen.

Referansen for innlegget på veggen min var selvsagt Norwegianpilotenes streik som i disse dager utspiller seg. noen hevder at man ikke kan kalle 1,1 million for sosial dumping. Andre hevder nesten at det er en menneskerett å bo i Norge og jobbe i utlandet. At det er en fornuftig ordning at nordmenn jobber i England, mens engelskmenn jobber i Frankrike, og polakker jobber i Norge.

Andre mener det ikke angår oss - at det ikke har noe å si hvor vi bestiller flyreisene våre. Om ei uke når streiken er over vil alt være glemt.

Så hvorfor gidde å engasjere seg?

Mitt svar er fordi det angår meg. Fordi det angår deg. Fordi det er vår felles fremtid det står om.

Er det egentlig bra med konkurranse? Hvem tjener det egentlig?

"Survival of the fittest", "jungelens lov", "den sterkestes rett" og "the winner takes it all". Det er dette konkurranse handler om. Solidarisk konkurranse eksisterer ikke når alt kommer til alt. Konkurransens natur godtar ikke de svakeste, og noen av dem må alltid ut. I konkurranse handler det om å vinne, og det er alltid noen som er villige til å vinne med en høyere innsats.

Kjos er trigget av konkurransen i det markedet han opererer i. Han kom inn i flybransjen på et gunstig tidspunkt. Mens mange flyselskap sleit med aldrende flyflåter kom Kjos ridende på sin hvite hest, bredt smilende, og kunne tilby sine kunder fornøyde piloter og lave priser - ikke bare innenriks, men etter hvert til hele verden. Han kunne fly billig fordi han slapp gjeldsutgifter og ikke samarbeidet med noen. I tillegg opprettet han et fordelsprogram knyttet til bankdrift som gjorde ekstra kapital tilgjengelig.

Og ikke nok med det. Etter hvert undertegnet han en banebrytende avtale med Boeing om kjøp av 250 nye fly. Dermed kunne fremtiden se lys ut. Med drivstoffpriser som skjøt i været ville fremtiden se lys ut for nordmenn med feite smil som kunne fly langdistanse med lavere drivstoff-forbruk enn konkurrentene. For det er ingenting Kjos heller vil enn at passasjerene skal komme frem. Han får visstnok mareritt om natten når de ikke gjør det. Men den mannen burde vært plaget om natten av andre grunner.

Profittoptimaliseringen handlet ikke lengre bare om smartere bruk av flyene. Kjos begynte med utenlandske flybaser. I Asia og Irland etablerte Norwegian flybaser med ansatte som fikk lokalt tilpassete betingelser. Og dermed ble plutselig selskapets skandinaviske piloter presset på produktivitet. For piloter registrert i Malaysia tjener ikke like godt som piloter i Norge. Og ikke har de de samme rettighetene heller. Eller fagorganiserer seg. Det er fornøyd med det de får.  Og de får stadig mer av flyoppdragene i Norwegian.

Det er i bunn og grunn dette pilotene streiker mot. De vil konkurrere med de andre pilotene i samme konsern på like vilkår. Men Kjos svarer med å splitte de mest fagorganiserte pilotene fra Norden ytterligere med å skille ut tre selskap. Slik knuser man fagforeninger. Datter mot datter - i stedet for datter mot fader Kjos...

Konkurranse er bra. For hvem?

Når Norwegian har slukt SAS. Når Widerøe er solgt. Når den siste selskapsfusjonen er gjennomført, og Coca- Cola har slukt Apple, eller gud vet hvem. Når halvparten av oss jobber etter kinesisk tariff (som vi alle veit ville være ikkeeksisterende) fordi det er det eneste konkurransedyktige og den andre halvparten er uten jobb fordi man jobbet i selskapet som tapte det siste anbudet. Hvem tjener egentlig på konkurransen da?

Markedskreftene har aldri tvunget fram bedre vilkår for folk flest. Det er det fagforeningene som har gjort. Å tro noe annet er en illusjon.

Når vi i dag ser at forskjellene mellom fattige og rike øker, så er det en sammenheng mellom dette og lavere fagorganiseringsgrad. Hadde sjefene vært fagorganisert hadde de ikke fått lov å stikke fra som de har gjort. Når fagforeningene ikke forhandler er det hver og en for seg selv. I fri konkurranse. Akkurat slik det var 200 år tilbake i tid.

I debatten rundt forandringene i Arbeidsmiljøloven hørte du nok arbeidsgiversiden argumentere med at "det finnes da vel ingen arbeidsgivere som i 2015 vil tenke og gjøre slik som dere i fagbevegelsen frykter!". Om det er noe Kjos har vist oss den siste uka så er det nettopp det at det finnes ingen ting progressive arbeidsgivere ikke vil gjøre for å profittoptimalisere dersom de får lov til det. Det minste smutthull er nok. Fordi konkurransen skal vinnes.

Det Norwegian nå bedriver er konkurranse. Det er fagforeningsknusing. Det er sosial dumping, og det tjener ikke pilotene. Det tjener ikke deg og meg heller, for utfallet av denne konflikten kommer til deg og meg før du aner det. Det veit norske havnearbeidere alt om allerede.

Derfor:
Fly anstendig!
Stop flying Norwegian!