Kan familieturen lære oss noe om pensjon og solidaritet?

Jeg er glad i å dra på tur. Jeg liker solidaritet, og jeg setter pris på en anstendig pensjon. Legger jeg på litt tursjokolade, blir dette det reneste kinderegget!

Uansett. Vi går altså på tur innimellom. Jeg og familien min. Noen ganger drar vi på korte turer, og andre ganger på lengre. Det er fint å oppsøke nye steder.

Vi har forskjellige forutsetninger for turen i flokken min. Minstemor er 5 år og en riktig humørspreder. Niåringen er også blid, og klarer å bære litt mer i sekken sin enn femåringen. Fruen i huset liker også å gå på tur, og har en steinhard psyke til å stå på videre, også når det røyner litt på. Og så er det meg da, som nok må innrømme at jeg kanskje både er den som er mest motivert og kanskje også i best form for å mestre turen.

Jeg prøver å være solidarisk med de andre når vi drar på tur. I sekken min er det derfor mer enn i sekken til barna. Vi voksne tar også ansvaret for kartet og kompasset, og involverer barna der det passer. Mens de kan bære egne klær, tursjokolade noen leker og soveposen sin, stikker vi voksne maten, liggeunderlaget og fellesutstyret i sekkene våre. Og når noen trenger en pause pleier vi å stoppe. Om vi ikke når frem dit jeg ønsker, er det ingen krise. Turen blir til mens vi går.

Det er nesten slik det må være for at familien skal funke. Dersom de bredeste skuldrene bærer den tyngste børa, blir det ofte trivligere på turen og vi når ofte litt lenger ut i det ukjente.

Men. Vi kunne valgt annerledes.

La oss nå si at vi skulle dratt på en tur som vi viste var helt i yttergrensen av hva alle medlemmene i familien kunne klare?

Hadde vi valgt å ha like tunge sekker på alle? I så fall hadde femåringen nok blitt igjen ved bilen. Eller jeg måtte gitt avkall på fiskeutstyret som jeg er så glad i. Alle hadde tatt samme børa. Rettferdig på sitt vis, men vi hadde neppe hatt en fin tur.

Vi kunne også hatt sekk etter evner slik vi pleier. Men lagt opp turen etter mine evner Så, på tur opp motbakkene mot hemmeligvannet, når motivasjonen svikter for femåringen så sier vi: Greit! Det er så langt du klarer å gå. Du har utstyret du trenger i sekken din. Det du klarer å bære, er det du får. Vi andre bærer med oss vårt utstyr hele veien frem.

Men -  Noen meter etterpå er det niåringen sin tur: Samme leksa: Du har din sekk, jeg har min. Du klarer deg!

Og så, fremme ved vannet, men samtidig ikke fremme ved fiskeplassen min, er det kona sin tur til å gi opp. Rettferdigheten seirer, og hun får selvsagt beholde sekken sin, med sovepose, liggeunderlag og klær, mens jeg rusler helt frem.

Vel fremme kan jeg pakke ut sekken min, sette opp teltet, nyte varmen fra stormkjøkken og Real- turproviant. Fiskestanga svinges litt og ett par ørreter havner på land. (I mitt hode er disse ørretene digre - men kona i huset vil sikkert påpeke at jeg aldri får fisk i virkelighetens verden)

Uansett -  jeg har det sikkert godt med meg selv der jeg etter det varme måltidet kan minne meg selv på at hele familien hadde en tursjokolade i sekken sin, selv om det bare var jeg som fikk varm mat, for jeg gikk hele veien frem. Og dersom det begynner å regne om kvelden, kan jeg tørt og godt nyte lyden av små regndråper som faller på teltduken, vel vitende om at kona hadde sovepose i sekken sin, og sikkert ligger og sover under et tre der ute.

Det blir trivelig å møte dem dagen etterpå og fortelle dem om hvor fin turen var. Kanskje høre litt om hvordan turen ders var.

Hva har dette med pensjon og solidaritet å gjøre?

Vi går ikke fra de som er mindre enn oss! Og hvis vi veit at turen er for lang or de minste, legger vi opp til en tur de kan mestre. Jeg kan kanskje få fri til å dra på ekspedisjon for meg selv, men jeg kan ikke forvente at hele familien skal klare det samme. Vi har ulike forutsetninger for å mestre og å lykkes. Om vi glemmer det når vi planlegger, kan turen bli riktig utrivelig for alle.

Pensjon er på en måte den delen av turen som handler om kosen med leirbålet. De som bar den tyngste børa på turen åpner sekken sin i leiren, og fordeler godene rund seg. Marshmallows, varme fra bålet og fisk i lyngen. Ei varm hand. Alle kjenner på belønningen etter å ha slitt litt i motbakken. Det spiller ingen rolle hvem som hadde mest i sekken, eller om jeg måtte gå tilbake en bit for å bære femåringen det siste stykket...

Det viktigste er tross alt at alle har en fin tur!