Kaksene som glemte solidariteten.

En gang for lenge, lenge siden fantes det et land hvor menneskene som bodde der tok vare på hverandre. De hadde ikke så mye, men småfolkene som bodde der delte det lille de hadde.

De levde stort sett av det naturen gav dem. Fisken i havet og elvene gav livsgrunnlag. Korn og poteter ble dyrket på skrinne åkerlapper mellom berg og bekk. Sauer beitet der ingen mann kunne gå, og kyr rautet høylytt mens de beitet i ei utmark uten gjerder.

Havet gav og havet tok. De gangene småfolk ble borte på havet mens vinterstormene raste, hjalp alle de etterlatte slik at de ikke manglet noe. Fikk man to fisker gav man gjerne bort den ene til de som hadde mindre. Barna på denne tida vokste opp med historier om små samfunn som vendte tilbake til Finnmark etter evakueringen, og hvor den ene bakerovnen som fantes ble brukt til beste for alle, uten at det ble tatt betaling.

Det var ei tid med mer solidaritet en rikdom. Politikerne snakket til folket med ord som nestekjærlighet, omsorg, samhold og fellesskap. Solidaritet levde, i ånden og i praksis.

Gradvis fikk småfolkene det bedre. Noen var heldige i fisket og fanget mer sild enn de klarte å bruke. De kunne investere i flere båter. Etter hvert større båter. Etter hvert begynte de å sende skip ut i verden med trelast og fisk. Og de kunne kjøpe enda flere båter. Disse sluttet å være småfolk. De ble kakser som småfolkene mislikte fordi de var griske, nedlatende og egoistiske. Kaksene brydde seg mest om seg selv, og stilte ikke opp på dugnadene til bygdas beste. De sendte fangstfolk til andre siden av jorden for å fange hval. Så tok de mesteparten av fortjenesten for det harde arbeidet selv, mens småfolkene fikk smulene.

Samtidig var dette en spennende tid hvor sjømenn fra landet reiste jorden rundt og brakte fagre historier om fremmede kulturer hjem. Rikdommen vokste for alle, men mest for de få.

For at alle skulle få litt måtte man vente for å få kjøpe en bil eller et hus. Skulle man handle rødvin fantes det en type. Og det fantes bare et meieri. Men folk flest var fremdeles fornøyde. De jobbet og tjente til livets opphold, de var fattige men rike. De var frie – småfolket. Frie nok til å ta vare på hverandre.

Etter hvert lyttet man i havet før man boret og fant olje. Etter olja flommet rikdommen inn over landet. Ferier til utlandet ble oppnåelig for alle, og gjerne flere ganger om året. Vaskebrettet ble erstattet av vaskemaskin og nettbrett. Fisken fra havet ble fanget i bur og gitt kunstig for, eller fanget av noen få trålere lenge før den kom til kysten. Det var arbeid til de som ville, og flatskjerm til alle.

Med rikdommen vokste også hjemmene. Kinoene flyttet inn i kjelleren. Havrelefse ble erstattet av filet. Kjøttdeig ble harry. Jacuzzi på altanen normalt. Ny bil annenhvert år, det ene året til kona, og det andre året til mannen. Møtene mellom folk skjedde i rettssalene, på skolen eller i butikken. Småfolket forandret seg.

En dag kunne alle velge hva de ville se på TV til enhver tid. Banken flyttet på nett, og skolene ble privatisert. Det ble billigere å la kua spise mat fra Brasil enn å la den beite på enga ved fjøset. Å ødelegge jorden lønte seg mer enn å redde den. Å flytte papir ble høyere verdsatt enn å lage mat og hjelpe mennesker. Det var tida da de flinkeste skulle få mest hjelp. Tiden da alle kunne bli lærere men de som ble det ble rakket ned på. Landet brukte mer penger på å lønne fotballspillere enn å hjelpe de fattige. Landet kjøpte selskaper i andre land hvor lønningene var lavere slik at folk der kunne arbeide for smuler mens kaksefolket tok mesteparten av kaka.

Dersom fattige og forfulgte folk banket på og spurte om hjelp skrudde kaksene på boligalarmen og lot vaktselskapet rydde gårdsplassen. Deretter bygget de porter og gjerdet inn eiendommen, mens de bestilte Chateau Briand på internett fra Afrika for å slippe å betale for anstendig lønn og sosiale utgifter.

Når noen gråt på gata så de på klokken og gikk effektivt forbi. Vi har folk til slikt. Det er ikke mitt ansvar. Hos alle de forbigåtte vokste frustrasjonen og aggresjonen.

I politiske debatter i dette landet dominerte etter hvert ordene produktivitet og effektivitet. De som lyttet nikket anerkjennende. Hver av dem – sin egen lykkes smed. Hver av dem sterke, rike, kunnskapsrike og konkurrerende individualister. Dessverre uten verdier som ikke kunne måles i penger. Å gi sine egne mulighet til å kjøpe ny IPad ble viktigere enn å hjelpe de som var i ferd med å sulte i hjel. Brød ble kastet fremfor å mette de sultne, av hensyn til konkurransen og lønnsomheten.

Kaksene hadde mye. Men et sted på veien hadde de glemt solidariteten.

Krig er egoismens, intoleransens og den kortsiktige griskhetens verk. Fred er kunsten å dele med langsiktig vidsyn og toleranse. Vi velger gjennom våre valg fremtiden hver eneste dag.