Født i 1976. Ble jeg lurt?

Jeg ble født i 1976. Lærerutdanningens min ble avsluttet i år 2000. Jeg søkte meg inn på lærerutdanningen i en tid da samfunnet hadde stort behov for lærere. Jeg følte i grunnen jeg gjorde samfunnet en tjeneste. Og meg selv. Men - ble jeg lurt?

Samfunnet tok i bruk ulike virkemidler for å lokke oss inn i yrket. Jeg ble fortalt at utdannelsen som allmennlærer var fleksibel. Jeg kunne undervise i alle fag i grunnopplæringen og søke meg jobb hvor jeg ville i landet. I tillegg hadde man virkemiddelordninger for å rekruttere lærere til utkantene helt nord i landet. I tillegg hadde vi trygge pensjonsordninger. God og trygg offentlig pensjon skulle veie opp for en lønn som ikke var konkurransedyktig da jeg gikk ut av lærerskolen. Men - samfunnet fortalte meg også at lønna skulle opp, vi kunne ikke leve med at læreryrket ikke var attraktivt lønnsmessig. Og så var det arbeidstidsordningene da, som ble fremhevet som fleksible, og som ville gi rike muligheter for å pleie familielivet i skoleferiene.

Etter at jeg ble lærer har følgende skjedd: Det har vært konstant kamp med arbeidsgiverne om arbeidstida. Fremtiden føles usikker. Lønningene har ikke steget, forutenom ved skolepakkene som lærerne selv finansierte, men denne lønnsveksten har nå blitt spist opp, og igjen sitter lærerne med en time mer undervisning hver uke. Vi taper fremdeles lønnsvekstmessig sett op mot de vi kan sammenlikne oss med.

Kompetansekravene som ble innførtfra 2014 har blitt omtalt som avskilting av allmennlæreren. Med rette: Fleksibiliteten jeg ble fortalt om da jeg tok utdannelsen min, er borte. Jeg kan ikke forvente å bli betraktet som kvalifisert søkere alle fag og i alle landets kommuner om jeg skulle søke jobb. Mange kommuner ser kun etter søkere som fyller de nye kompetansekravene. Jeg har altså i realiteten mistet min mulighet til å være mobil på arbeidsmarkedet.

Og så er det pensjonene da. Etter at Stortinget gjorde vedtakene om pensjonsreform med levealdersjustering og indeksering av løpende pensjoner, fremstår ordningen som svært svekket. Garantien om 66% pensjon var borte for mitt årskull. Jeg festet lit til at forhandlingene om ny offentlig tjenestepensjon skulle sikre oss gode og kollektive ordninger også i fremtiden. Men jeg ser at solidariteten ikke er der i den nye ordningen. Vi som er født på -70 tallet er forlatt.

Ingen overgangsordninger treffer min gruppe. Og min generasjon har ikke lange tiden på oss for å starte egen pensjonssparing som kan utjevne for de endringene som har skjedd. Det er vi på 70- tallet som egentlig rammes hardest av pensjonsendringene. For vi har minst mulighet til å innrette oss i forhold til ordningene. Det som for oss ble solgt inn som gode, trygge, forutsigbare og gunstige pensjonsordninger var ikke det. Ordningene kunne endres med et pennestrøk. Og de ble det.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg kommer til å stå i jobben min. Jeg forsøker på alle måter å rette inn livet slik at jeg skal klare å stå lenge. Jeg trener jevnlig, røyker ikke, og inntaket av mat og drikke må kunne sine å være i denmoderate enden av livsstilsskalaen. Men jeg veit ikke om fremtiden. Livet skjer jo. Er jeg heldig går det greit, og jeg står til jeg er 70. Lengre enn det tror jeg neppe er realistisk for meg.

Men jeg kan jo være uheldig. Livet kan skje med meg. Kanskje jogger jeg på meg ei vond hoft? Ei slik som ikke gjør meg ufør, og som er vanskelig å tilrettelegge for. Men som gjør vondt. Så vondt at livet i klasserommet forringer livet utenfor. At smertene gjør at behovet for hvile blir større. Og at jeg ikke klarer å henge med lengre. Den dagen vil jeg heller ikke mestre livet i klasserommet. Og da vil heller ikke arbeidslivet være til å stå i.

Livet kan skje med meg og. Før jeg er 62. Hva om det er jeg så må gå av med 40% av lønna mi utbetalt. Det lille jeg rekker å spare frem til da vil hjelpe på litt. For jeg har begynt å spare. Men det monner ikke mye. Med barn, bil og hus blir det ikke allverden igjen. Men litt, hver måned. Det klarer jeg.

La oss regne litt på det da: Jeg er 42(!). Jeg har da 20 år på meg til å spare frem til jeg kanskje må gå av med pensjon ved 62 år. Om jeg klarer 2000 kroner i måneden gir dette 24 000 i året. Oppganget med 20 blir dette min ekstra pensjonsbeholdning på 480000 kroner som skal fordeles på mine år i pensjonstilværelsen.  Jeg ser lyst på ting, og regner med at jeg har 10% avkastning på min beholdning. Da kan jeg plusse på ytterligere 48000 på denne summen. Jeg passerer en halv million. (Og jada, jeg veit det, jeg har droppet renters rente og slikt - men kanskje er ikke tanken om 10% avkastning veldig realistisk heller, all den tid markedene kanskje ikke vokser inn i evigheten!)

528000 oppspart. Ja, det er omtrent ei årslønn det. Så kan jeg fordele det utover. Lever jeg 20 år til kanskje? Til 82? 528 000 delt på 20 gir en årlig sum på 26400 som jeg kan smøre utøver årets 12 måneder. I overkant av 2000 kroner måneden det altså. På toppen av 40% av den inntekten jeg hadde da jeg gikk av.

Jeg må innrømme at jeg føler meg lurt. Det var ikke denne kontrakten samfunnet bad meg om å skrive under på da det var viktig for samfunnet å sikre seg at akkurat jeg ble lærer. Jeg betaler ennå på studielånet mitt, jeg har begynt å spare til pensjonen min. Likevel ser jeg fremtiden usikkert i møte. Jeg har aldri trodd jeg kom til å bli rik av yrkesvalget mitt. Ikke i økonomisk forstand. Men - trygg,  det fortalt alle meg at utdannelsen min var. Trygg og med alle muligheter!

Ble jeg virkelig lurt?

Kan familieturen lære oss noe om pensjon og solidaritet?

Jeg er glad i å dra på tur. Jeg liker solidaritet, og jeg setter pris på en anstendig pensjon. Legger jeg på litt tursjokolade, blir dette det reneste kinderegget!

Uansett. Vi går altså på tur innimellom. Jeg og familien min. Noen ganger drar vi på korte turer, og andre ganger på lengre. Det er fint å oppsøke nye steder.

Vi har forskjellige forutsetninger for turen i flokken min. Minstemor er 5 år og en riktig humørspreder. Niåringen er også blid, og klarer å bære litt mer i sekken sin enn femåringen. Fruen i huset liker også å gå på tur, og har en steinhard psyke til å stå på videre, også når det røyner litt på. Og så er det meg da, som nok må innrømme at jeg kanskje både er den som er mest motivert og kanskje også i best form for å mestre turen.

Jeg prøver å være solidarisk med de andre når vi drar på tur. I sekken min er det derfor mer enn i sekken til barna. Vi voksne tar også ansvaret for kartet og kompasset, og involverer barna der det passer. Mens de kan bære egne klær, tursjokolade noen leker og soveposen sin, stikker vi voksne maten, liggeunderlaget og fellesutstyret i sekkene våre. Og når noen trenger en pause pleier vi å stoppe. Om vi ikke når frem dit jeg ønsker, er det ingen krise. Turen blir til mens vi går.

Det er nesten slik det må være for at familien skal funke. Dersom de bredeste skuldrene bærer den tyngste børa, blir det ofte trivligere på turen og vi når ofte litt lenger ut i det ukjente.

Men. Vi kunne valgt annerledes.

La oss nå si at vi skulle dratt på en tur som vi viste var helt i yttergrensen av hva alle medlemmene i familien kunne klare?

Hadde vi valgt å ha like tunge sekker på alle? I så fall hadde femåringen nok blitt igjen ved bilen. Eller jeg måtte gitt avkall på fiskeutstyret som jeg er så glad i. Alle hadde tatt samme børa. Rettferdig på sitt vis, men vi hadde neppe hatt en fin tur.

Vi kunne også hatt sekk etter evner slik vi pleier. Men lagt opp turen etter mine evner Så, på tur opp motbakkene mot hemmeligvannet, når motivasjonen svikter for femåringen så sier vi: Greit! Det er så langt du klarer å gå. Du har utstyret du trenger i sekken din. Det du klarer å bære, er det du får. Vi andre bærer med oss vårt utstyr hele veien frem.

Men -  Noen meter etterpå er det niåringen sin tur: Samme leksa: Du har din sekk, jeg har min. Du klarer deg!

Og så, fremme ved vannet, men samtidig ikke fremme ved fiskeplassen min, er det kona sin tur til å gi opp. Rettferdigheten seirer, og hun får selvsagt beholde sekken sin, med sovepose, liggeunderlag og klær, mens jeg rusler helt frem.

Vel fremme kan jeg pakke ut sekken min, sette opp teltet, nyte varmen fra stormkjøkken og Real- turproviant. Fiskestanga svinges litt og ett par ørreter havner på land. (I mitt hode er disse ørretene digre - men kona i huset vil sikkert påpeke at jeg aldri får fisk i virkelighetens verden)

Uansett -  jeg har det sikkert godt med meg selv der jeg etter det varme måltidet kan minne meg selv på at hele familien hadde en tursjokolade i sekken sin, selv om det bare var jeg som fikk varm mat, for jeg gikk hele veien frem. Og dersom det begynner å regne om kvelden, kan jeg tørt og godt nyte lyden av små regndråper som faller på teltduken, vel vitende om at kona hadde sovepose i sekken sin, og sikkert ligger og sover under et tre der ute.

Det blir trivelig å møte dem dagen etterpå og fortelle dem om hvor fin turen var. Kanskje høre litt om hvordan turen ders var.

Hva har dette med pensjon og solidaritet å gjøre?

Vi går ikke fra de som er mindre enn oss! Og hvis vi veit at turen er for lang or de minste, legger vi opp til en tur de kan mestre. Jeg kan kanskje få fri til å dra på ekspedisjon for meg selv, men jeg kan ikke forvente at hele familien skal klare det samme. Vi har ulike forutsetninger for å mestre og å lykkes. Om vi glemmer det når vi planlegger, kan turen bli riktig utrivelig for alle.

Pensjon er på en måte den delen av turen som handler om kosen med leirbålet. De som bar den tyngste børa på turen åpner sekken sin i leiren, og fordeler godene rund seg. Marshmallows, varme fra bålet og fisk i lyngen. Ei varm hand. Alle kjenner på belønningen etter å ha slitt litt i motbakken. Det spiller ingen rolle hvem som hadde mest i sekken, eller om jeg måtte gå tilbake en bit for å bære femåringen det siste stykket...

Det viktigste er tross alt at alle har en fin tur!