Nå må Helgesen gå!

Da lærerstreiken ble avsluttet 1. september 2014, lå tilliten mellom norske lærere og arbeidsgiversiden på det absolutte nullpunkt. Årsakene var nok mange, men måten KS` sentrale ledelse hadde håndtert konflikten på bidro til å styrke frontene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere til det uholdbare.

 

Med en dårlig skjult politisk agenda valgte styret i KS å kjøre en linje som hverken ivaretok mandat, forankring, politiske spilleregler eller partsinteressene til arbeidsgivere og arbeidstakere. Stadige utspill fra styreleder Gunn Marit Helgesen bidro ikke til å dempe gemyttene, og sammen med blant annet nestleder Mette Gundersen bidro hun til å styrke inntrykket av KS som en organisasjon med ønske om å knuse fagforeningene. KS interne evaluering av streiken styrker bildet av en ledelse som var ute av stand til å håndtere prosessene klokt.

 

Lærerstreiken reiv med styrke opp i det paradokset som oppstår når arbeidsgiverpolitikken til landets kommuner utformes i lukkede rom uten tilstrekkelig partipolitisk kontroll og offentlig debatt. Partiene som nå skal velge representanter til KS landsting, og etter hvert til toppledelsen i organisasjonen må være seg bevist at de også sikrer at de som blir valgt ivaretar grunntanken rundt partssamarbeid i tillit og åpenhet. Her bør landets kommuner stå i en særstilling på arbeidsgiversiden.

 

I dette bildet står Gunn Marit Helgesen ribbet tilbake. Men hun er ikke alene da styret i sin stemmegivning fremstod som et kollektiv på feilspor med større fokus på lojalitet, misforstått omdømme og strategi enn på demokrati.

 

Det politiske bildet etter kommunevalget borger for en annen sammensetning av den sentrale ledelsen og styret i KS. Med sterk fremgang for rød side av politikken bør også arbeidsgiverpolitikken til landets kommuner revideres. Trepartssamarbeidet bør tillegges økt vekt og involveringen av arbeidstakerorganisasjonene og tillitsvalgte bør styrkes for å sikre sterke og gode offentlige tjenester i årene som kommer.

 

Valgresultatet har gitt signal om at folket ønsker mindre av den brutale, rå og kyniske arbeidsgiverpolitikken - også i offentlig sektor. Derfor bør Helgesen og styret i KS nå kastes og nye styremedlemmer med fokus på tillit, åpenhet, samarbeid og demokrati velges.

Lærertetthet - ikke bare et spørsmål om resulteter

Politikere og andre som ikke ønsker økt lærertetthet i skoler og barnehager, tyr ofte til tallenes tale når de legitimerer sitt ståsted.        

            

Ofte vises det til manglende statistiske bevis for at tiltakene har effekt i forhold til skolens målbare mål.Men økt lærertetthet handler ikke først og fremst om målbare resultater. Derimot handler det om verdier, etikk og samspill mellom mennesker.



Økt lærertetthet i skoler og barnehager er å gi møtet mellom to mennesker en sjanse til å foregå på begges premisser. Dersom lærerprofesjonen får tid og mulighet til å lytte får også barna mulighet til å påvirke. Da lærer barna demokrati.



Tilpasset opplæring handler ikke først og fremst om å tilpasse barnet til faget, men om å tilpasse faget slik at det best mulig treffer barnet. Barn som tas på alvor, lærer også respekt.



Det er lettere å legge til rette for læringsprosesser som er bedre tilpasset den enkelte eleven om man kjenner elevene. Ikke nødvendigvis fordi dette gir bedre resultat på avgangsprøven i alle tilfeller, men for å gi barn og unge mulighet til å lykkes på sine premisser.



Barndommen og menneskeverdet er mål i seg selv. Det er uetisk å redusere barndommen til et redskap for å tilfredsstille samfunnets behov. Barn har behov for mange nok voksne til at de blir sett, hørt og lyttet til.

Derfor bør du støtte pilotene!

Jeg jobber i skoleverket. Jeg jobber ved en skole, men er ansatt i kommunen. Om det blir nedbemanninger innenfor skoleverket i min kommune, gjelder min ansiennitet i kommunen som helhet. Slik er det i Norge, og arbeidsmiljøloven setter standarden for hvordan annsiennitet gjelder innenfor virksomheten.

Om Kjos får det som han vil kan realiteten om noen år være at min ansiennitet bare gjelder for min skole.

For Kjos organiserer Norwegian for minimal risiko. Dersom hans norske piloter ikke er konkurransedyktige, kan han bare legge ned selskapet, og dermed også legge ned sine forpliktelser ovenfor sine arbeidstakere. På tross av at moderselskapet går godt. Ingen piloter ansatt i noe datterselskap vil ha rettigheter når deres datterselskap er konkurs.

I tillegg er det datter mot datter- filosofien hans:

Overført til min hverdag ville det da være slik at om kommunen hadde behov for å spare penger, ville de i en tenkt politisk fremtid med ytterligere blåblå privatisering kunne sette skolene opp mot hverandre: De av dere som ikke går med på kutt i lønn, pensjon, sosiale ytelser og liknende blir nedlagt!
Uavhengig av om man ellers i kommunen har råd til kulturhus og ulike gratistilbud, eller om moderselskapet - den norske stat går så det suser.

Og slik kan vi jo utvide tenkningen:
- Barnehage mot barnehage, renholdere mot renholdere, sykepleiere mot sykepleiere, leger mot leger. Eller som nå - piloter mot piloter. Det er få grenser for konkurransens kraft.

Jeg har til og med hørt om en barnehage uten andre tilsatte enn styreren. Resten leier de inn fra sitt eget bemanningsselskap. Slik kan eierinteressene snuske til seg de ansattes pensjonsinntekter, og lure til seg kroner som skulle kommet barna til gode gjennom økt voksentetthet.

Men hvem tjener på det til slutt?

Hvem skal være forbrukere av de konkurranseutsatte tilbudene når fåtallet har jobb?

Sjømenn som min egen far fikk kjenne markedskreftene på kroppen da sjøfartsregistret NIS ble opprettet for om lag 20 år siden. Også da var argumentasjonen fra arbeidsgiversiden preget av at det var viktig å beholde rederinæringen i Norge. Mon tro om det ikke var skipsreder Fredriksen som stakk med milliardene sine til ei middelhavsøy, da han ikke fikk enda mer av viljen sin i det norske samfunnet. Han er ikke den eneste som nyter maksimal rikdom samtidig som han gir minimalt til samfunnet som en gang gav rammene som gjorde det mulig å bygge opp formuen.

Jeg trenger vel ikke å minne om hvor mye 1 % av verdens befolkning eier av vår felles formue?
Jeg trenger vel ikke å minne om at de rike blir stadig rikere - i et eskalerende tempo.

Selv om Kjos argumenterer med at han bare ønsker å fly folk dit di vil er det nok andre bilder enn fornøyde passasjerer som blinker over netthinna hans når natten kommer. Der flagrer nok tusenlappene livlig.

Våkn opp folkens!

Stå bak pilotene!

Det er bedre å dø stående, enn å leve resten av livet krypende på sine knær.

Hvem er egentlig tjent med det - til slutt?

"Det er bra med konkurranse!"

Dette utsagnet stod nylig som en kommentar på Facebookveggen min. Men, jeg sliter med å la utsagnet få stå uimotsagt, så derfor tar jeg nå tastaturet fatt igjen.

Referansen for innlegget på veggen min var selvsagt Norwegianpilotenes streik som i disse dager utspiller seg. noen hevder at man ikke kan kalle 1,1 million for sosial dumping. Andre hevder nesten at det er en menneskerett å bo i Norge og jobbe i utlandet. At det er en fornuftig ordning at nordmenn jobber i England, mens engelskmenn jobber i Frankrike, og polakker jobber i Norge.

Andre mener det ikke angår oss - at det ikke har noe å si hvor vi bestiller flyreisene våre. Om ei uke når streiken er over vil alt være glemt.

Så hvorfor gidde å engasjere seg?

Mitt svar er fordi det angår meg. Fordi det angår deg. Fordi det er vår felles fremtid det står om.

Er det egentlig bra med konkurranse? Hvem tjener det egentlig?

"Survival of the fittest", "jungelens lov", "den sterkestes rett" og "the winner takes it all". Det er dette konkurranse handler om. Solidarisk konkurranse eksisterer ikke når alt kommer til alt. Konkurransens natur godtar ikke de svakeste, og noen av dem må alltid ut. I konkurranse handler det om å vinne, og det er alltid noen som er villige til å vinne med en høyere innsats.

Kjos er trigget av konkurransen i det markedet han opererer i. Han kom inn i flybransjen på et gunstig tidspunkt. Mens mange flyselskap sleit med aldrende flyflåter kom Kjos ridende på sin hvite hest, bredt smilende, og kunne tilby sine kunder fornøyde piloter og lave priser - ikke bare innenriks, men etter hvert til hele verden. Han kunne fly billig fordi han slapp gjeldsutgifter og ikke samarbeidet med noen. I tillegg opprettet han et fordelsprogram knyttet til bankdrift som gjorde ekstra kapital tilgjengelig.

Og ikke nok med det. Etter hvert undertegnet han en banebrytende avtale med Boeing om kjøp av 250 nye fly. Dermed kunne fremtiden se lys ut. Med drivstoffpriser som skjøt i været ville fremtiden se lys ut for nordmenn med feite smil som kunne fly langdistanse med lavere drivstoff-forbruk enn konkurrentene. For det er ingenting Kjos heller vil enn at passasjerene skal komme frem. Han får visstnok mareritt om natten når de ikke gjør det. Men den mannen burde vært plaget om natten av andre grunner.

Profittoptimaliseringen handlet ikke lengre bare om smartere bruk av flyene. Kjos begynte med utenlandske flybaser. I Asia og Irland etablerte Norwegian flybaser med ansatte som fikk lokalt tilpassete betingelser. Og dermed ble plutselig selskapets skandinaviske piloter presset på produktivitet. For piloter registrert i Malaysia tjener ikke like godt som piloter i Norge. Og ikke har de de samme rettighetene heller. Eller fagorganiserer seg. Det er fornøyd med det de får.  Og de får stadig mer av flyoppdragene i Norwegian.

Det er i bunn og grunn dette pilotene streiker mot. De vil konkurrere med de andre pilotene i samme konsern på like vilkår. Men Kjos svarer med å splitte de mest fagorganiserte pilotene fra Norden ytterligere med å skille ut tre selskap. Slik knuser man fagforeninger. Datter mot datter - i stedet for datter mot fader Kjos...

Konkurranse er bra. For hvem?

Når Norwegian har slukt SAS. Når Widerøe er solgt. Når den siste selskapsfusjonen er gjennomført, og Coca- Cola har slukt Apple, eller gud vet hvem. Når halvparten av oss jobber etter kinesisk tariff (som vi alle veit ville være ikkeeksisterende) fordi det er det eneste konkurransedyktige og den andre halvparten er uten jobb fordi man jobbet i selskapet som tapte det siste anbudet. Hvem tjener egentlig på konkurransen da?

Markedskreftene har aldri tvunget fram bedre vilkår for folk flest. Det er det fagforeningene som har gjort. Å tro noe annet er en illusjon.

Når vi i dag ser at forskjellene mellom fattige og rike øker, så er det en sammenheng mellom dette og lavere fagorganiseringsgrad. Hadde sjefene vært fagorganisert hadde de ikke fått lov å stikke fra som de har gjort. Når fagforeningene ikke forhandler er det hver og en for seg selv. I fri konkurranse. Akkurat slik det var 200 år tilbake i tid.

I debatten rundt forandringene i Arbeidsmiljøloven hørte du nok arbeidsgiversiden argumentere med at "det finnes da vel ingen arbeidsgivere som i 2015 vil tenke og gjøre slik som dere i fagbevegelsen frykter!". Om det er noe Kjos har vist oss den siste uka så er det nettopp det at det finnes ingen ting progressive arbeidsgivere ikke vil gjøre for å profittoptimalisere dersom de får lov til det. Det minste smutthull er nok. Fordi konkurransen skal vinnes.

Det Norwegian nå bedriver er konkurranse. Det er fagforeningsknusing. Det er sosial dumping, og det tjener ikke pilotene. Det tjener ikke deg og meg heller, for utfallet av denne konflikten kommer til deg og meg før du aner det. Det veit norske havnearbeidere alt om allerede.

Derfor:
Fly anstendig!
Stop flying Norwegian!