Det har vært mye snakk om tillitskrisen i norsk skole etter lærerstreiken som varte fra forsommeren til høsten. Men det finnes stier ut av krisen, og jeg skal forsøke å beskrive noe av den her.
For å finne veien ut må våre politikere komme med flere innrømmelser.
Den første av disse innrømmelsene må være at måten vi styrer offentlig sektor på i dag fungerer bedre på papiret enn i virkeligheten. Kjernen i dette bildet er New Public Management, med resultatstyring og intern konkurranse som sentrale ingredienser også i offentlig sektor. Der teorien tilsier at dette styringsregimet medfører innsparinger, ser de som er nærmest innbyggernes faktiske behov at byråkratiet vokser mens tiden til hvert enkelt barn og hver enkelt eldre og pleietrengende blir knappere.
Så må erkjennelsen av at dagens delegering av ansvar medfører dårligere personalledelse også komme. Dette fordi det aldri følger med ressurser når personal og økonomiansvaret delegeres ned til laveste ledelsesnivå i organisasjonen. Dermed må lederen gjøre mer på mindre tid, og da blir personalledelse salderingsposten. Utfordringen med dette er at behovet for nærledelse er enormt hos alle som jobber med mennesker, og det er essensielt for at de som skal ta beslutningene er tilstrekkelig informert om konsekvensene av sine beslutninger.
Neste innrømmelse er at mangelen på nærledelse og relasjonell informasjon øker behovet for målstyring og flyt av overflateinformasjon i systemet. Ledere som ikke er tilstede i hverdagen har nemlig ikke tilstrekkelig informasjon om sine medarbeidere til å dekke kontrollbehovet man har som leder. Dermed flyttes kontrollen og styringen fra relasjonelle ferdigheter og individuell kunnskap om sine medarbeidere - over til målstyring, statistikk og kanskje antakelser. I dette systemet briljerer de som kan håndtere tall og som innretter seg etter hvilken informasjon som etterspørres. De som kommer ut over gjennomsnittet belønnes mens de som ivaretar hele samfunnsmandatet risikerer å møte negative konsekvenser. Da forfremmes de som evner å bygge omdømmet fremfor de som ivaretar menneskers virkelige behov. Dessverre er det ikke alltid behovene hos barna i barnehagen eller ungene i skolegården de samme som det politikerne etterspør.
I rekken av innrømmelser kommer nå den viktigste: Tillitskrisen skyldes i bunn og grunn at profesjonene som arbeider med å dekke innbyggernes behov ikke føler at de settes i stand til å dekke behovene barn, unge og pleietrengende har i forhold til kunnskapen som finnes om menneskers behov. Maslow beskreiv dette for mange år siden, og innebærer at grunnleggende behov må realiseres før man er klar for å ta att på mindre grunnleggende. Når lærere i skoler og barnehager veit at barn trenger nok mat og søvn som er grunnleggende behov for menneskers eksistens, etterspør politikerne hvordan opplæringen ivaretar behovene for selvrealisering og setter i verk tiltak deretter. Når sykepleiere og lærere ser mennesker med behov for trøst, omsorg og kjærlighet, bevilger politikere penger til det som gir status og annerkjennelse.
Konklusjonen min er at svaret på tillitskrisen er å gi profesjonene tilbake den statusen og makten deres kollektive kunnskap, ferdigheter og etikk fortjener. Som en del av etableringen av New Public Management inngår det å rive ned de profesjonelles innflytelse på samfunnsutviklingen. Det var dette som gjorde det nødvendig for Margareth Thatcher å bedrive fagforeningsknusing for å kunne styre. Det er dette som ligger bak når det nå foreslås å ta fra barnehagelærerne metodefriheten og flytte den til eierne. Det er dette som gjør at arbeidsminister Erikson nå vil endre arbeidsmiljøloven slik at de sentrale fagforeningenes makt forringes. Splitt og hersk som styringsprinsipp har vært i bruk i uminnelige tider, og dersom makten over arbeidstida flyttes lokalt vil også splittelsene øke og samholdet minske. Dersom han ønsket å heve kvaliteten på tjenestene burde han heller gitt profesjonen større innflytelse gjennom blant annet styrkete muligheter for å rapportere lovbrudd til tilsynsmyndighetene og delta i saksgangen som part i saken med sterke rettigheter. Da hadde vi kanskje unngått tilfellene med eldre som ikke får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter og barn som ikke får spesialundervisning etter lovens minstekrav g intensjon.
Å gi profesjonene tillit vil si å gi profesjonsfellesskapet tillit. Ingen kan være profesjonell alene. Derfor må tillitskrisen nå forebygges gjennom å lytte til fagforeningene som profesjonelle fellesskap, og fortsette og styrke trepartssamarbeidet som har brakt så mye godt med seg i vår felles samfunnsbygging. Om en annen vei velges vil den medføre forsterket mistillit og konflikt.
