Streiken er slutt, og nå skal historien skrives. I den forbindelse er det noen virkelighetsbeskrivelser som må manifesteres, og som går litt på tvers av historieskrivingen KS- lederen og andre nå forsøker å få til.
1: Lærerne har faktisk mistillit til KS
- Mistilliten til KS som representant for arbeidsgiverne er stor, og noe Gunn Marit Helgesen eller andre ikke klarer å snakke seg bort fra. KS har aldri representert sine oppdragsgivere (i første rekke kommunene - men indirekte også staten) på en god måte. Historien mellom KS og lærerne er en historie om provoserende utspill og endeløse utfordringer av opparbeidete faglige rettigheter. KS er også selve symbolet på et system for ansvarsfraskrivelse i styringen av offentlig sektor. Dette manifesterer seg nå når Helgesen forsøker å overføre ansvar for konflikten til staten. Mistilliten i skolene er også sterk lokalt. Rådmenn og politikere bør tenke seg godt om før de forsøker å overstyre skolens samfunnsmandat gjennom å presse stramme rammer ned over skolene. Måten "få og ingen" lokalpolitikere har inntatt ståsted i denne konflikten bidrar ikke til å styrke tilliten lokalt.
2: KS tenkte ikke på elevenes beste.
- Da hadde konflikten vært over for lenge siden. Gunn Marit Helgesen fortalte freidig i dag om hvordan KS har hatt samme mandat hele veien, men hennes egen personlige prestisje har tydeligvis forhindret organisasjonen fra å tenke konstruktivt. Dermed ble elevene brikker i "kommunespillet" hvor innsatsen var barn og unges læring. Mulig gevinst var effektivisering av offentlig sektor gjennom svekkete faglige rettigheter og dårligere muligheter for oppfølging av barns læring.
3: Konflikten dreide seg om arbeidslivspolitikk, og var ikke bare et forhandlingsspørsmål mellom partene.
- Korstoget KS var inne på dreide seg om å flytte på maktbalansen mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne. En løsning på streiken var derfor bare mulig når dette korstoget ble lagt dødt, og KS måtte godta at kravet om arbeidsgiversidas fulle styringsrett med profesjonelle yrkesutøvere var utopi.
4: Kravene fra KS var ikke kunnskapsbaserte eller forskningsbaserte.
- Arbeidsgiverorganisasjonen KS har på en svært uredelig måte plukket og brukt fakta som det måtte passe seg. At forskere ser seg nødt til å gå ut å korrigere virkelighetsforståelsen til en offentlig organisasjon som KS tross alt blir sett på, er for å si det mildt nokså spesielt i norsk sammenheng. KS har satt i system en svertekampanje mot en hel yrkesgruppe og deres fagorganisasjoner. Måten Skolelederforbundet har fremstått på i denne sammenhengen er svært lite tillitsvekkende. At denne gruppen så ukritisk legitimerer lemfeldig omgang med fakta gir i seg selv grunn til å stille spørsmål.
5: KS er ikke demokrati
- Mandatet KS har hatt er ikke forankret på en demokratisk forsvarlig måte. Det kan virke som om det er en "ja- klubb" innenfor arbeidslivspolitikken som har stått bak disse kravene. Det er grunn til å stille spørsmål ved om de kritiske stemmene og lærerne selv burde vært hørt i langt større grad - om dette skulle vært et demokrati. Det er dessverre heller ikke demokratisk at vi som innbyggere ikke vet hva våre ordførere og rådmenn står for i denne saken, og at våre valgte politikere unndrar seg debatt og diskusjon om dette viktige spørsmålet i norsk arbeidslivspolitikk.
6: Tilliten er ikke gjenopprettet
- Det er langt igjen til ordet tillit kan brukes mellom partene i skolen igjen. Om vi skal komme dit må arbeidsgiversida ta et oppgjør med seg selv. Allerede i dag har Helgesen bidratt til å skjerpe frontene gjennom å antyde at KS kommer tilbake med mer av det samme ved neste korsvei. At skolelederforbundet står dem bi som "rådmannens forlengete arm" bidrar også til å skjerpe frontene ytterligere. Kampviljen er svært stor blant lærerne. Om tillitskrisen skal opphøre, må arbeidsgiversida signalisere tillit som ikke tidsbegrenses. I tillegg må underfinansieringen av sektoren opphøre, og lærerne gis friheten til å løse oppgavene individuelt og i fellesskap.
7: Lønna må fortsatt opp
- Det er fremdeles rekrutteringskrise til yrket. Lønna er for lav til at de beste hodene velger læreryrket. Dette oppgjøret bidrar ikke til å ta igjen etterslepet som er opparbeidet gjennom mange år med forsømmelse av skolen.
8: Sosiale medier spilte en rolle.
- Ja - Per Kristian Sundnes - du leste riktig. Og sosiale medier kommer til å fortsette å spille en rolle. Arbeidsgiversidas velbrukte taktikk med bruk av splitt og hersk er vanskeligere i en digital tidsalder. Det håper jeg også man får merke når hver enkelt skole skal forhandle om lokale arbeidstidsavtaler. Kunnskapen og dialogen med andre er bare noen tastetrykk unna.
9: Et slag er vunnet - ikke krigen
- Det er ingen grunn til å anta at ballen er lagt død. I tillegg er drivkraften bak konflikten et stadig økende New Public Management- regime i offentlig sektor. Inntil kampen mot denne styringsideologien er vunnet vil arbeidsgiversiden fortsette å utfordre profesjonenes faglige autonomi og arbeidstakernes opparbeidete faglige rettigheter. Det er grunn til å følge med på hva som skjer i verden, og være forut for utviklingen. For interesserte sjeler kan et googlesøk på "Rethinking Education" være en start i så måte.
10: Fagforeningsknusing
- Ordet er relevant i denne sammenhengen. Deregulering av sentrale avtaler er et sentralt element i både New Public Management og fagforeningsknusing. Derfor trenger vi sterke fagforeninger med velfylte streikekasser også i tida som kommer. Hadde vår skanse falt ville toget rullet videre mot andre profesjoner. Vi veit at sykepleiere og andre helsearbeidere, leger, politi og prester er blant dem som opplever økt press på effektivisering av arbeidstida. Felles for dem alle er at de opererer i offentlig sektor. Slankingen av offentlig sektor handler også om politikk.
