Det farer mange tanker gjennom hodet nå om dagen. Kampen mot KS sine krav angående arbeidstid i skoleverket har i grunnen vært ganske altoppslukende den siste tida.
Hva er det egentlig jeg kjemper mot, og for? Er det verdt kampen?
Det første som slår meg er bildene jeg får opp på netthinna når jeg ser for meg mine egne barn i KS- skolen. Jeg blir dyster av det jeg ser da.
Det andre som slår meg er prosessene som er ført. Demokratiet har jeg skrevet mye om tidligere. Jeg er glad i det. Jeg bryr meg om det. Jeg vil bo i et folkestyrt land med reelle demokratiske prosesser. Jeg klarer ikke - selv når jeg legger min minst kritiske side til grunn - å se at det som skjer nå er demokrati.
Det tredje som slår meg er meg selv.
Jeg utdannet meg ikke for å bli en slik lærer. En som styres mer av klokka og penger enn av etikk og faglighet.
Om KS får viljen sin slukner jeg.
Derfor kjemper jeg kampen, og er villig til å kjempe den helt og fullt.
