I dagens aviser fyrte flere av redaktørene av breisider mot vårens streiker i offenlig sektor. Fremst i rekka finner man blant annet Elin Ørjaseter som befinner seg i E24. Ørjaseter og hennes meningsfeller skyter på streikeretten til offentlig ansatte, og føyer seg sånn sett inn i en rekke med bomskudd fra ytre høyre flanke.
I dagens kommentar mener Ørjaseter at årets streiker blant offentlig ansatte er "tullestreiker". mens hun frimodig hevder at kampen har stått om svært lite. Så galt kan det bli når man kun forholder seg til ett tall fra meklingen, nemlig rammen.
For årets streiker har stått om innrettningen og prioriteringene som ligger bakom rammen. I aller høyeste grad har denne streiken handlet om at Utdanning skal lønne seg, også for dem som velger å ta slike utdanninger for å bruke dem i offentlig sektor. Ingen andre steder i arbeidslivet er lønnsforskjellene mellom grupper i offentlig og privat sektor så stor som for gruppene med høy utdanning.
Og det er da samfunnet får et problem. For offentlig sektor er avhengig av kompetanse. Kompetanse lønner seg nemlig. Mennesker med høy utdanning jobber mer effektivt, og vil slik sett være med på å gjøre offentlig sektor enda mer effektiv.
En utvikling hvor ungdom stikker fra yrker som krever høyere utdanning i offentlig sektor er ingen venner av velferdsstaten tjent med. Vi trenger dyktige lærere og sykepleiere. Samhandlingsreformen står og faller på at kommunene klarer å tilby rehabilitering basert på høy kompetanse.
Ørjaseter og andre kommentatorer har siden streiken startet ivret for å få frem et budskap om at disse streikene i offentlig sektor ikke rammer andre enn tredjepart. Her mener jeg hun tar feil. For hun inntar et perspektiv hvor man legger til grunn at borgere i dette samfunnet ikke er annet enn brukere av fellesgodene. Men dette er jo ikke riktig. Vi har både rettigheter og plikter som borgere i samfunnet, og vår stemmerett gir oss altså adgang til generalforsamlingen sammen med alle de andre eierne av samfunnet annenhvert år, når vi regner med stat og kommuner. Det vil med andre ord si at hver enkelt en av oss burde ha et eierforhold til våre felles goder. Vi er alle eiere av velferdsstaten, og derfor er det styrets muligheter til å bli gjennvalgt av eierne som står på spill når offentlig sektor streiker. For som eiere ønsker vi produktivitet slik at velferdstjenestene vi investerer i kan benyttes av folk som trenger det.
Dermed bommer Ørjaseter, og andre kommentatorer med henne, når de gjør befolkningen til en tredjepart i samfunnet. Vil man ha førskolelærere, lærere, sykepleiere og politi som leverer varene må man være villige til å investere i dem. Det er det streikene i vår har handlet om.
Derfor blir de siste dagenes utblåsninger i mediene kunnskapsløs streikekritikk, og et gufs fra en fortid hvor makta var fordelt gjennom arv.
