Det har vært mye snakk om tillitskrisen i norsk skole etter lærerstreiken som varte fra forsommeren til høsten. Men det finnes stier ut av krisen, og jeg skal forsøke å beskrive noe av den her.
For å finne veien ut må våre politikere komme med flere innrømmelser.
Den første av disse innrømmelsene må være at måten vi styrer offentlig sektor på i dag fungerer bedre på papiret enn i virkeligheten. Kjernen i dette bildet er New Public Management, med resultatstyring og intern konkurranse som sentrale ingredienser også i offentlig sektor. Der teorien tilsier at dette styringsregimet medfører innsparinger, ser de som er nærmest innbyggernes faktiske behov at byråkratiet vokser mens tiden til hvert enkelt barn og hver enkelt eldre og pleietrengende blir knappere.
Så må erkjennelsen av at dagens delegering av ansvar medfører dårligere personalledelse også komme. Dette fordi det aldri følger med ressurser når personal og økonomiansvaret delegeres ned til laveste ledelsesnivå i organisasjonen. Dermed må lederen gjøre mer på mindre tid, og da blir personalledelse salderingsposten. Utfordringen med dette er at behovet for nærledelse er enormt hos alle som jobber med mennesker, og det er essensielt for at de som skal ta beslutningene er tilstrekkelig informert om konsekvensene av sine beslutninger.
Neste innrømmelse er at mangelen på nærledelse og relasjonell informasjon øker behovet for målstyring og flyt av overflateinformasjon i systemet. Ledere som ikke er tilstede i hverdagen har nemlig ikke tilstrekkelig informasjon om sine medarbeidere til å dekke kontrollbehovet man har som leder. Dermed flyttes kontrollen og styringen fra relasjonelle ferdigheter og individuell kunnskap om sine medarbeidere - over til målstyring, statistikk og kanskje antakelser. I dette systemet briljerer de som kan håndtere tall og som innretter seg etter hvilken informasjon som etterspørres. De som kommer ut over gjennomsnittet belønnes mens de som ivaretar hele samfunnsmandatet risikerer å møte negative konsekvenser. Da forfremmes de som evner å bygge omdømmet fremfor de som ivaretar menneskers virkelige behov. Dessverre er det ikke alltid behovene hos barna i barnehagen eller ungene i skolegården de samme som det politikerne etterspør.
I rekken av innrømmelser kommer nå den viktigste: Tillitskrisen skyldes i bunn og grunn at profesjonene som arbeider med å dekke innbyggernes behov ikke føler at de settes i stand til å dekke behovene barn, unge og pleietrengende har i forhold til kunnskapen som finnes om menneskers behov. Maslow beskreiv dette for mange år siden, og innebærer at grunnleggende behov må realiseres før man er klar for å ta att på mindre grunnleggende. Når lærere i skoler og barnehager veit at barn trenger nok mat og søvn som er grunnleggende behov for menneskers eksistens, etterspør politikerne hvordan opplæringen ivaretar behovene for selvrealisering og setter i verk tiltak deretter. Når sykepleiere og lærere ser mennesker med behov for trøst, omsorg og kjærlighet, bevilger politikere penger til det som gir status og annerkjennelse.
Konklusjonen min er at svaret på tillitskrisen er å gi profesjonene tilbake den statusen og makten deres kollektive kunnskap, ferdigheter og etikk fortjener. Som en del av etableringen av New Public Management inngår det å rive ned de profesjonelles innflytelse på samfunnsutviklingen. Det var dette som gjorde det nødvendig for Margareth Thatcher å bedrive fagforeningsknusing for å kunne styre. Det er dette som ligger bak når det nå foreslås å ta fra barnehagelærerne metodefriheten og flytte den til eierne. Det er dette som gjør at arbeidsminister Erikson nå vil endre arbeidsmiljøloven slik at de sentrale fagforeningenes makt forringes. Splitt og hersk som styringsprinsipp har vært i bruk i uminnelige tider, og dersom makten over arbeidstida flyttes lokalt vil også splittelsene øke og samholdet minske. Dersom han ønsket å heve kvaliteten på tjenestene burde han heller gitt profesjonen større innflytelse gjennom blant annet styrkete muligheter for å rapportere lovbrudd til tilsynsmyndighetene og delta i saksgangen som part i saken med sterke rettigheter. Da hadde vi kanskje unngått tilfellene med eldre som ikke får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter og barn som ikke får spesialundervisning etter lovens minstekrav g intensjon.
Å gi profesjonene tillit vil si å gi profesjonsfellesskapet tillit. Ingen kan være profesjonell alene. Derfor må tillitskrisen nå forebygges gjennom å lytte til fagforeningene som profesjonelle fellesskap, og fortsette og styrke trepartssamarbeidet som har brakt så mye godt med seg i vår felles samfunnsbygging. Om en annen vei velges vil den medføre forsterket mistillit og konflikt.
onsdag 3. desember 2014
torsdag 27. november 2014
Etterdønningene
Det er ikke fritt for at etterdønningene av vårens tariffoppgjør har rullet inn over meg i høstmånedene. Bivirkningene etter intense år på sosiale medier kombinert med en svært interessant hverdag som tillitsvalgt og pappa har gitt seg så mange ulike utslag. De fleste av dem positive.
Men - for å ta en av de med negativt fortegn først: Da streiken var over og uravstemningen var unnagjort logga jeg av Arbeidstidsforhandlingene. Ikke sånn reint fysisk i form av å forlate gruppa, men mer psykisk i form av å melde meg av. Ikke misforstå meg - jeg har fulgt med nok til å vite at ting har gått rimelig greit for seg, og nye medlemmer har også blitt lagt inn - innimellom. Men det har faktisk vært godt å føle avstand til det som i store deler av det siste året har vært altoppslukende.
En annen konsekvens har vært at jeg i en periode ikke har vært like utagerende i min deling av politisk ladete budskap på sosiale medier. Jeg tok meg selv i å legge ut to statsbudsjettkritiske lenker denne uka, og da tenkte jeg: Nei men jøss - nå begynner du å komme litt ovenpå igjen!
På den andre siden må jeg melde om utrolig mange gode, varme og oppbyggende tilbakemeldinger fra folk. Det som kommer på sosiale medier er en ting, men det varmer faktisk mest å treffe folk i levende live og høre deres utrolige historier fra engasjementet vi har vært så heldige å få ta del i, vi som kjempet for lærerprofesjonens sak i året 2014.
For ei ukes tid siden var jeg så heldig å få ta del i mitt første medlemsmøte i Utdanningsforbundet Bømlo. Mange lærere hadde møtt frem, og engasjementet var stort. Det varmer når folk så åpenhjertig gir uttrykk for støtte og engasjement som mange gjorde i løpet av det møtet. Og så er det så artig å besøke nye lokallag!
For ett par uker siden fikk jeg besøke fylkeslaget i Møre og Romsdal for å forteller om mine erfaringer med sosiale medier. Og noen uker før der igjen var jeg innleder på Bergenskonferansen. Neste uke skal jeg innlede på kurs i Stavanger. Alt dette kjenner jeg er med på å gi med overskudd på en eller annen merkelig måte. Det er faktisk godt å fortelle litt om det som har skjedd. Og det er godt å høre andres opplevelser og fortellinger fra hvordan de siste månedene har føltes.
Mitt fokus nå er å bruke det som har skjedd på en god og fremtidsretta måte for å styrke fagforeningene. I det perspektivet har jeg noen synspunkt som jeg mener er viktige:
Vi må forsterke fagforeningsbevisstheten
Vi må forsterke profesjonsetikken
Vi må bygge enda større forståelse av hva som er hensiktsmessig kommunikasjonskanaler for ulike budskap og saker tilpasset de ulike fasene i et tariffoppgjør og organisasjonens arbeid slik at våre felles interesser faktisk fremmes.
Medlemsdemokratiet utspiller seg i klubbmøter, medlemsmøter og årsmøter.
Det blir spennende å se hva som kommer frem i evalueringene som min egen organisasjon foretar, samt de evalueringer som KS nå gjør i etterkant av oppgjøret. Jeg er ikke i tvil om at hendelsene de siste par år har gitt oss alle ny kunnskap som det nå blir spennende å følge etterdønningene av.
Men - for å ta en av de med negativt fortegn først: Da streiken var over og uravstemningen var unnagjort logga jeg av Arbeidstidsforhandlingene. Ikke sånn reint fysisk i form av å forlate gruppa, men mer psykisk i form av å melde meg av. Ikke misforstå meg - jeg har fulgt med nok til å vite at ting har gått rimelig greit for seg, og nye medlemmer har også blitt lagt inn - innimellom. Men det har faktisk vært godt å føle avstand til det som i store deler av det siste året har vært altoppslukende.
En annen konsekvens har vært at jeg i en periode ikke har vært like utagerende i min deling av politisk ladete budskap på sosiale medier. Jeg tok meg selv i å legge ut to statsbudsjettkritiske lenker denne uka, og da tenkte jeg: Nei men jøss - nå begynner du å komme litt ovenpå igjen!
På den andre siden må jeg melde om utrolig mange gode, varme og oppbyggende tilbakemeldinger fra folk. Det som kommer på sosiale medier er en ting, men det varmer faktisk mest å treffe folk i levende live og høre deres utrolige historier fra engasjementet vi har vært så heldige å få ta del i, vi som kjempet for lærerprofesjonens sak i året 2014.
For ei ukes tid siden var jeg så heldig å få ta del i mitt første medlemsmøte i Utdanningsforbundet Bømlo. Mange lærere hadde møtt frem, og engasjementet var stort. Det varmer når folk så åpenhjertig gir uttrykk for støtte og engasjement som mange gjorde i løpet av det møtet. Og så er det så artig å besøke nye lokallag!
For ett par uker siden fikk jeg besøke fylkeslaget i Møre og Romsdal for å forteller om mine erfaringer med sosiale medier. Og noen uker før der igjen var jeg innleder på Bergenskonferansen. Neste uke skal jeg innlede på kurs i Stavanger. Alt dette kjenner jeg er med på å gi med overskudd på en eller annen merkelig måte. Det er faktisk godt å fortelle litt om det som har skjedd. Og det er godt å høre andres opplevelser og fortellinger fra hvordan de siste månedene har føltes.
Mitt fokus nå er å bruke det som har skjedd på en god og fremtidsretta måte for å styrke fagforeningene. I det perspektivet har jeg noen synspunkt som jeg mener er viktige:
Vi må forsterke fagforeningsbevisstheten
Vi må forsterke profesjonsetikken
Vi må bygge enda større forståelse av hva som er hensiktsmessig kommunikasjonskanaler for ulike budskap og saker tilpasset de ulike fasene i et tariffoppgjør og organisasjonens arbeid slik at våre felles interesser faktisk fremmes.
Medlemsdemokratiet utspiller seg i klubbmøter, medlemsmøter og årsmøter.
Det blir spennende å se hva som kommer frem i evalueringene som min egen organisasjon foretar, samt de evalueringer som KS nå gjør i etterkant av oppgjøret. Jeg er ikke i tvil om at hendelsene de siste par år har gitt oss alle ny kunnskap som det nå blir spennende å følge etterdønningene av.
mandag 1. september 2014
Streikeslutt
Streiken er slutt, og nå skal historien skrives. I den forbindelse er det noen virkelighetsbeskrivelser som må manifesteres, og som går litt på tvers av historieskrivingen KS- lederen og andre nå forsøker å få til.
1: Lærerne har faktisk mistillit til KS
- Mistilliten til KS som representant for arbeidsgiverne er stor, og noe Gunn Marit Helgesen eller andre ikke klarer å snakke seg bort fra. KS har aldri representert sine oppdragsgivere (i første rekke kommunene - men indirekte også staten) på en god måte. Historien mellom KS og lærerne er en historie om provoserende utspill og endeløse utfordringer av opparbeidete faglige rettigheter. KS er også selve symbolet på et system for ansvarsfraskrivelse i styringen av offentlig sektor. Dette manifesterer seg nå når Helgesen forsøker å overføre ansvar for konflikten til staten. Mistilliten i skolene er også sterk lokalt. Rådmenn og politikere bør tenke seg godt om før de forsøker å overstyre skolens samfunnsmandat gjennom å presse stramme rammer ned over skolene. Måten "få og ingen" lokalpolitikere har inntatt ståsted i denne konflikten bidrar ikke til å styrke tilliten lokalt.
2: KS tenkte ikke på elevenes beste.
- Da hadde konflikten vært over for lenge siden. Gunn Marit Helgesen fortalte freidig i dag om hvordan KS har hatt samme mandat hele veien, men hennes egen personlige prestisje har tydeligvis forhindret organisasjonen fra å tenke konstruktivt. Dermed ble elevene brikker i "kommunespillet" hvor innsatsen var barn og unges læring. Mulig gevinst var effektivisering av offentlig sektor gjennom svekkete faglige rettigheter og dårligere muligheter for oppfølging av barns læring.
3: Konflikten dreide seg om arbeidslivspolitikk, og var ikke bare et forhandlingsspørsmål mellom partene.
- Korstoget KS var inne på dreide seg om å flytte på maktbalansen mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne. En løsning på streiken var derfor bare mulig når dette korstoget ble lagt dødt, og KS måtte godta at kravet om arbeidsgiversidas fulle styringsrett med profesjonelle yrkesutøvere var utopi.
4: Kravene fra KS var ikke kunnskapsbaserte eller forskningsbaserte.
- Arbeidsgiverorganisasjonen KS har på en svært uredelig måte plukket og brukt fakta som det måtte passe seg. At forskere ser seg nødt til å gå ut å korrigere virkelighetsforståelsen til en offentlig organisasjon som KS tross alt blir sett på, er for å si det mildt nokså spesielt i norsk sammenheng. KS har satt i system en svertekampanje mot en hel yrkesgruppe og deres fagorganisasjoner. Måten Skolelederforbundet har fremstått på i denne sammenhengen er svært lite tillitsvekkende. At denne gruppen så ukritisk legitimerer lemfeldig omgang med fakta gir i seg selv grunn til å stille spørsmål.
5: KS er ikke demokrati
- Mandatet KS har hatt er ikke forankret på en demokratisk forsvarlig måte. Det kan virke som om det er en "ja- klubb" innenfor arbeidslivspolitikken som har stått bak disse kravene. Det er grunn til å stille spørsmål ved om de kritiske stemmene og lærerne selv burde vært hørt i langt større grad - om dette skulle vært et demokrati. Det er dessverre heller ikke demokratisk at vi som innbyggere ikke vet hva våre ordførere og rådmenn står for i denne saken, og at våre valgte politikere unndrar seg debatt og diskusjon om dette viktige spørsmålet i norsk arbeidslivspolitikk.
6: Tilliten er ikke gjenopprettet
- Det er langt igjen til ordet tillit kan brukes mellom partene i skolen igjen. Om vi skal komme dit må arbeidsgiversida ta et oppgjør med seg selv. Allerede i dag har Helgesen bidratt til å skjerpe frontene gjennom å antyde at KS kommer tilbake med mer av det samme ved neste korsvei. At skolelederforbundet står dem bi som "rådmannens forlengete arm" bidrar også til å skjerpe frontene ytterligere. Kampviljen er svært stor blant lærerne. Om tillitskrisen skal opphøre, må arbeidsgiversida signalisere tillit som ikke tidsbegrenses. I tillegg må underfinansieringen av sektoren opphøre, og lærerne gis friheten til å løse oppgavene individuelt og i fellesskap.
7: Lønna må fortsatt opp
- Det er fremdeles rekrutteringskrise til yrket. Lønna er for lav til at de beste hodene velger læreryrket. Dette oppgjøret bidrar ikke til å ta igjen etterslepet som er opparbeidet gjennom mange år med forsømmelse av skolen.
8: Sosiale medier spilte en rolle.
- Ja - Per Kristian Sundnes - du leste riktig. Og sosiale medier kommer til å fortsette å spille en rolle. Arbeidsgiversidas velbrukte taktikk med bruk av splitt og hersk er vanskeligere i en digital tidsalder. Det håper jeg også man får merke når hver enkelt skole skal forhandle om lokale arbeidstidsavtaler. Kunnskapen og dialogen med andre er bare noen tastetrykk unna.
9: Et slag er vunnet - ikke krigen
- Det er ingen grunn til å anta at ballen er lagt død. I tillegg er drivkraften bak konflikten et stadig økende New Public Management- regime i offentlig sektor. Inntil kampen mot denne styringsideologien er vunnet vil arbeidsgiversiden fortsette å utfordre profesjonenes faglige autonomi og arbeidstakernes opparbeidete faglige rettigheter. Det er grunn til å følge med på hva som skjer i verden, og være forut for utviklingen. For interesserte sjeler kan et googlesøk på "Rethinking Education" være en start i så måte.
10: Fagforeningsknusing
- Ordet er relevant i denne sammenhengen. Deregulering av sentrale avtaler er et sentralt element i både New Public Management og fagforeningsknusing. Derfor trenger vi sterke fagforeninger med velfylte streikekasser også i tida som kommer. Hadde vår skanse falt ville toget rullet videre mot andre profesjoner. Vi veit at sykepleiere og andre helsearbeidere, leger, politi og prester er blant dem som opplever økt press på effektivisering av arbeidstida. Felles for dem alle er at de opererer i offentlig sektor. Slankingen av offentlig sektor handler også om politikk.
1: Lærerne har faktisk mistillit til KS
- Mistilliten til KS som representant for arbeidsgiverne er stor, og noe Gunn Marit Helgesen eller andre ikke klarer å snakke seg bort fra. KS har aldri representert sine oppdragsgivere (i første rekke kommunene - men indirekte også staten) på en god måte. Historien mellom KS og lærerne er en historie om provoserende utspill og endeløse utfordringer av opparbeidete faglige rettigheter. KS er også selve symbolet på et system for ansvarsfraskrivelse i styringen av offentlig sektor. Dette manifesterer seg nå når Helgesen forsøker å overføre ansvar for konflikten til staten. Mistilliten i skolene er også sterk lokalt. Rådmenn og politikere bør tenke seg godt om før de forsøker å overstyre skolens samfunnsmandat gjennom å presse stramme rammer ned over skolene. Måten "få og ingen" lokalpolitikere har inntatt ståsted i denne konflikten bidrar ikke til å styrke tilliten lokalt.
2: KS tenkte ikke på elevenes beste.
- Da hadde konflikten vært over for lenge siden. Gunn Marit Helgesen fortalte freidig i dag om hvordan KS har hatt samme mandat hele veien, men hennes egen personlige prestisje har tydeligvis forhindret organisasjonen fra å tenke konstruktivt. Dermed ble elevene brikker i "kommunespillet" hvor innsatsen var barn og unges læring. Mulig gevinst var effektivisering av offentlig sektor gjennom svekkete faglige rettigheter og dårligere muligheter for oppfølging av barns læring.
3: Konflikten dreide seg om arbeidslivspolitikk, og var ikke bare et forhandlingsspørsmål mellom partene.
- Korstoget KS var inne på dreide seg om å flytte på maktbalansen mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne. En løsning på streiken var derfor bare mulig når dette korstoget ble lagt dødt, og KS måtte godta at kravet om arbeidsgiversidas fulle styringsrett med profesjonelle yrkesutøvere var utopi.
4: Kravene fra KS var ikke kunnskapsbaserte eller forskningsbaserte.
- Arbeidsgiverorganisasjonen KS har på en svært uredelig måte plukket og brukt fakta som det måtte passe seg. At forskere ser seg nødt til å gå ut å korrigere virkelighetsforståelsen til en offentlig organisasjon som KS tross alt blir sett på, er for å si det mildt nokså spesielt i norsk sammenheng. KS har satt i system en svertekampanje mot en hel yrkesgruppe og deres fagorganisasjoner. Måten Skolelederforbundet har fremstått på i denne sammenhengen er svært lite tillitsvekkende. At denne gruppen så ukritisk legitimerer lemfeldig omgang med fakta gir i seg selv grunn til å stille spørsmål.
5: KS er ikke demokrati
- Mandatet KS har hatt er ikke forankret på en demokratisk forsvarlig måte. Det kan virke som om det er en "ja- klubb" innenfor arbeidslivspolitikken som har stått bak disse kravene. Det er grunn til å stille spørsmål ved om de kritiske stemmene og lærerne selv burde vært hørt i langt større grad - om dette skulle vært et demokrati. Det er dessverre heller ikke demokratisk at vi som innbyggere ikke vet hva våre ordførere og rådmenn står for i denne saken, og at våre valgte politikere unndrar seg debatt og diskusjon om dette viktige spørsmålet i norsk arbeidslivspolitikk.
6: Tilliten er ikke gjenopprettet
- Det er langt igjen til ordet tillit kan brukes mellom partene i skolen igjen. Om vi skal komme dit må arbeidsgiversida ta et oppgjør med seg selv. Allerede i dag har Helgesen bidratt til å skjerpe frontene gjennom å antyde at KS kommer tilbake med mer av det samme ved neste korsvei. At skolelederforbundet står dem bi som "rådmannens forlengete arm" bidrar også til å skjerpe frontene ytterligere. Kampviljen er svært stor blant lærerne. Om tillitskrisen skal opphøre, må arbeidsgiversida signalisere tillit som ikke tidsbegrenses. I tillegg må underfinansieringen av sektoren opphøre, og lærerne gis friheten til å løse oppgavene individuelt og i fellesskap.
7: Lønna må fortsatt opp
- Det er fremdeles rekrutteringskrise til yrket. Lønna er for lav til at de beste hodene velger læreryrket. Dette oppgjøret bidrar ikke til å ta igjen etterslepet som er opparbeidet gjennom mange år med forsømmelse av skolen.
8: Sosiale medier spilte en rolle.
- Ja - Per Kristian Sundnes - du leste riktig. Og sosiale medier kommer til å fortsette å spille en rolle. Arbeidsgiversidas velbrukte taktikk med bruk av splitt og hersk er vanskeligere i en digital tidsalder. Det håper jeg også man får merke når hver enkelt skole skal forhandle om lokale arbeidstidsavtaler. Kunnskapen og dialogen med andre er bare noen tastetrykk unna.
9: Et slag er vunnet - ikke krigen
- Det er ingen grunn til å anta at ballen er lagt død. I tillegg er drivkraften bak konflikten et stadig økende New Public Management- regime i offentlig sektor. Inntil kampen mot denne styringsideologien er vunnet vil arbeidsgiversiden fortsette å utfordre profesjonenes faglige autonomi og arbeidstakernes opparbeidete faglige rettigheter. Det er grunn til å følge med på hva som skjer i verden, og være forut for utviklingen. For interesserte sjeler kan et googlesøk på "Rethinking Education" være en start i så måte.
10: Fagforeningsknusing
- Ordet er relevant i denne sammenhengen. Deregulering av sentrale avtaler er et sentralt element i både New Public Management og fagforeningsknusing. Derfor trenger vi sterke fagforeninger med velfylte streikekasser også i tida som kommer. Hadde vår skanse falt ville toget rullet videre mot andre profesjoner. Vi veit at sykepleiere og andre helsearbeidere, leger, politi og prester er blant dem som opplever økt press på effektivisering av arbeidstida. Felles for dem alle er at de opererer i offentlig sektor. Slankingen av offentlig sektor handler også om politikk.
fredag 29. august 2014
Vi kompromisser IKKE på kvalitet.
Gunn Marit Helgesen og Per Kristian Sundnes har ennå ikke skjønt hva som er kjernen i konflikten mellom KS og lærerne. Kjernen kan oppsummeres enkelt slik leder av Utdanningsforbundet Trondheim gjentatte ganger har gjort det de siste ukene: VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.
KS forhandlingsledelse hevder at lærerne ikke kommer dem i møte i forhandlingene om lærernes arbeidstid. De skaper et bilde av lite forhandlingsvillige lærere som er vrange. For sin egen del unndrar de seg personlig ansvar i beste New Public Management-ånd mens de skylder på sitt forhandlingsmandat - et mandat som de tydeligvis har fått fra "You Know Who". Hardnakket påstår de at det er ett massivt press fra norske kommuner at lærernes arbeidstidsavtale skal forandres, men politikerne der har stort sett hverken satt seg inn i gammel avtale, eller vært med å prege og utforme KS' mandat. SKolen er rett og slett utenfor demokratisk kontroll kan det virke som.
Vi lærere har noe som KS ikke har. Vi forvalter et evig oppdrag på vegne av hele det norske folk mens KS ser ut til å være et mislykket forsøk på opplyst enevelde. Samfunnsmandatet vårt er å fremme barn, unge og voksnes læring og utvikling, et mandat som er både lovmessig og etisk bindende for oss. Norske kommuner bryter norsk lov om de ber oss fravike dette mandatet. Vi bryter norsk lov om vi fraviker dette mandatet.
Det KS nå ber oss om er å saldere i kvaliteten vi kan tilby i undervisninga. Gunn Marit Helgesen påstår vår arbeidstid ikke har rikka seg en millimeter de siste 20 årene. Hun skaper bilder av steile lærere. Men hun snakker mot bedre vitende.
Vi har nemlig ikke mer igjen å gi. Vi har gitt tid. Nå er nok - nok! Vi har tatt på oss nye oppgaver. Vi arbeider på nye måter. Vi samarbeider. Og vi fyller årsverket!
MEN VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.
For det vi ser er at utviklingen har gått for langt. Barn og unge - våre elever i alle aldre trenger mer av oss. Mer enn vi kan gi. Derfor krever vi en bedre arbeidstidsavtale for oss - og for dem. En avtale som bedre gir oss muligheten til å innfri alle de økte kravene skolen har møtt de siste årene.
Før KS skjønner dette har vi lite å snakke om. Det er VI som er profesjonelle på dette området! Om vi noen gang blir tvunget til å oppgi profesjonaliteten vår vil lærergnisten dø!
KS forhandlingsledelse hevder at lærerne ikke kommer dem i møte i forhandlingene om lærernes arbeidstid. De skaper et bilde av lite forhandlingsvillige lærere som er vrange. For sin egen del unndrar de seg personlig ansvar i beste New Public Management-ånd mens de skylder på sitt forhandlingsmandat - et mandat som de tydeligvis har fått fra "You Know Who". Hardnakket påstår de at det er ett massivt press fra norske kommuner at lærernes arbeidstidsavtale skal forandres, men politikerne der har stort sett hverken satt seg inn i gammel avtale, eller vært med å prege og utforme KS' mandat. SKolen er rett og slett utenfor demokratisk kontroll kan det virke som.
Vi lærere har noe som KS ikke har. Vi forvalter et evig oppdrag på vegne av hele det norske folk mens KS ser ut til å være et mislykket forsøk på opplyst enevelde. Samfunnsmandatet vårt er å fremme barn, unge og voksnes læring og utvikling, et mandat som er både lovmessig og etisk bindende for oss. Norske kommuner bryter norsk lov om de ber oss fravike dette mandatet. Vi bryter norsk lov om vi fraviker dette mandatet.
Det KS nå ber oss om er å saldere i kvaliteten vi kan tilby i undervisninga. Gunn Marit Helgesen påstår vår arbeidstid ikke har rikka seg en millimeter de siste 20 årene. Hun skaper bilder av steile lærere. Men hun snakker mot bedre vitende.
Vi har nemlig ikke mer igjen å gi. Vi har gitt tid. Nå er nok - nok! Vi har tatt på oss nye oppgaver. Vi arbeider på nye måter. Vi samarbeider. Og vi fyller årsverket!
MEN VI KOMPROMISSER IKKE PÅ KVALITET.
For det vi ser er at utviklingen har gått for langt. Barn og unge - våre elever i alle aldre trenger mer av oss. Mer enn vi kan gi. Derfor krever vi en bedre arbeidstidsavtale for oss - og for dem. En avtale som bedre gir oss muligheten til å innfri alle de økte kravene skolen har møtt de siste årene.
Før KS skjønner dette har vi lite å snakke om. Det er VI som er profesjonelle på dette området! Om vi noen gang blir tvunget til å oppgi profesjonaliteten vår vil lærergnisten dø!
tirsdag 26. august 2014
Kjære KS
Deres handlinger de siste ti årene har bragt skolenorge ut i det dypeste konflikten i nyere tid. Jeg vet derfor ikke om jeg kan stå inne for bruken av ordet kjære i min overskrift, men jeg forsøker fremdeles - av rein høflighet.
Vi er dessverre mange som ikke tror på dere. Vi tror ikke dere vil skolen det beste. Vi tror dere taler med to tunger. Vår mistro baserer seg på våre opplevelser med dere som arbeidsgiverorganisasjon. Dere har ikke innfridd på ett eneste punkt fra deres vakre festtaler.
Ikke ett eneste punkt.
Man skulle tro at det fremste argumentet for å overføre arbeidsgiveransvaret fra staten til kommunene var å bedre dialogen. Aldri har dialogen vært dårligere. Aldri har fremtidsutsiktene vært mørkere enn under KS.
Man skulle tro at kommuner som er avhengige av å følge lovens krav til kompetanse ville gjøre alt for å gjøre seg attraktive som arbeidsgiver. Lærerne har ikke sett noe til lønnsløftene i praksis.
Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som til stadighet kritiserte en yrkesgruppes kompetanse ville forplikte sine medlemmer til å bidra til å øke denne. Norske kommuner svikter likevel når det gjelder kompetanseløftet i skolen.
Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som har store utfordringer med å gi sine høyt utdannede kvinnegrupper konkurransedyktig lønn, ville takke ja om en regjeringtilbød en likelønnsmilliard. KS takket nei.
Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsker økt rekruttering til læreryrket forsøkte å legge forholdene til rette slik at yrket ble mer attraktivt. KS går motsatt vei og fjerner alle goder.
Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsket det beste for kvaliteten i møtet mellom lærere og elever la til rette for sterk profesjonsetikk. KS river bort fundamentet for at lærerne kan gjøre noe med utfordringene de ser elevene måtte ha.
Man skulle tro at de som ville skolen det beste og som satset på barn og unge, også ville bevilge penger til formålet. Men som vi har lært - når KS gir, tar de bare litt mindre. Norske lærere kjenner på kroppen at skolebudsjettene krymper mens oppgavene vokser.
Man skulle tro at en organisasjon som er en forlenget arm for demokratiet kjørte demokratiske prosesser. KS unndrar fakta, misleder og undrar viktige tema for åpen diskusjon. Og de gjør det igjen og igjen.
En hel vinter har tusenvis av lærere skrevet leserinnlegg, gått i tog og utfordret politikere uten å få svar. Hvor mye energi må lades fra landets lærere før dere forstår?
Hvis dagens lærere er så ubrukelige og lite kunnskapsrike, så tafatte og lite lojale, så egoistiske og lite kunnskapshungrige, og så bakstreverske og lite moderne som dere nå maler et bilde av med deres aller bredeste pensel: Hvem er det da dere har til å gjøre jobben som er så mye bedre? Hvilke rakettforskere og legestudenter er det dere har i ermet som skal steppe inn?
Og om dere ikke har ett ess i ermet - eller en joker? Hvordan i alle dager har dere tenkt å beholde dagens desillusjonerte lærere i skolen? Dere har systematisk såret og trampet på yrkesstoltheten til min yrkesgruppe i 10 år nå. Dere har systematisk revet ned vår anseelse i samfunnet og vår autoritet i klasserommet. Elevenes og foreldrenes bilde av læreren formet av Per Kristian Sundnes er malt i farger av mistro, mistillit og forakt. Det er nok nå KS.
31 000 sympatiserer med oss og vår sak på Facebook nå. Hvor mange må vi bli før dere vil høre?
Hvor mange lærere må beskrive hvordan deres krav vil rive bort fundamentet vårt for å gjøre en god jobb? Hvor mange lokalpolitikere må til for at dere skal forstå at dere aldri hadde et lokalpolitisk forankret mandat for å gjennomføre de endringene dere forsøker å få gjennom? Hvor mange forskere må fortelle dere at gnisten forsvinner fra lærerrommene, at motivasjonen blir borte og at fagligheten trues når deres kontroll og mistillit får dominere norske skolebygg?
Kjære KS. Jeg forsøker igjen: Kan den siste av dere som forlater rommet vennligst la være å slukke lyset? Mine og deres barn - ja alle fremtidige generasjoner fortjener at lærerne ikke brenner ut nå.
Vi står sammen og brenner sterkere enn noen gang inntil denne kampen er vunnet. Om utfallet av denne konflikten blir presset ned over lærerne nå tør jeg ikke tenke på konsekvensene.
Vi er dessverre mange som ikke tror på dere. Vi tror ikke dere vil skolen det beste. Vi tror dere taler med to tunger. Vår mistro baserer seg på våre opplevelser med dere som arbeidsgiverorganisasjon. Dere har ikke innfridd på ett eneste punkt fra deres vakre festtaler.
Ikke ett eneste punkt.
Man skulle tro at det fremste argumentet for å overføre arbeidsgiveransvaret fra staten til kommunene var å bedre dialogen. Aldri har dialogen vært dårligere. Aldri har fremtidsutsiktene vært mørkere enn under KS.
Man skulle tro at kommuner som er avhengige av å følge lovens krav til kompetanse ville gjøre alt for å gjøre seg attraktive som arbeidsgiver. Lærerne har ikke sett noe til lønnsløftene i praksis.
Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som til stadighet kritiserte en yrkesgruppes kompetanse ville forplikte sine medlemmer til å bidra til å øke denne. Norske kommuner svikter likevel når det gjelder kompetanseløftet i skolen.
Man skulle tro at en arbeidsgiverorganisasjon som har store utfordringer med å gi sine høyt utdannede kvinnegrupper konkurransedyktig lønn, ville takke ja om en regjeringtilbød en likelønnsmilliard. KS takket nei.
Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsker økt rekruttering til læreryrket forsøkte å legge forholdene til rette slik at yrket ble mer attraktivt. KS går motsatt vei og fjerner alle goder.
Man skulle tro at en arbeidsgiver som ønsket det beste for kvaliteten i møtet mellom lærere og elever la til rette for sterk profesjonsetikk. KS river bort fundamentet for at lærerne kan gjøre noe med utfordringene de ser elevene måtte ha.
Man skulle tro at de som ville skolen det beste og som satset på barn og unge, også ville bevilge penger til formålet. Men som vi har lært - når KS gir, tar de bare litt mindre. Norske lærere kjenner på kroppen at skolebudsjettene krymper mens oppgavene vokser.
Man skulle tro at en organisasjon som er en forlenget arm for demokratiet kjørte demokratiske prosesser. KS unndrar fakta, misleder og undrar viktige tema for åpen diskusjon. Og de gjør det igjen og igjen.
En hel vinter har tusenvis av lærere skrevet leserinnlegg, gått i tog og utfordret politikere uten å få svar. Hvor mye energi må lades fra landets lærere før dere forstår?
Hvis dagens lærere er så ubrukelige og lite kunnskapsrike, så tafatte og lite lojale, så egoistiske og lite kunnskapshungrige, og så bakstreverske og lite moderne som dere nå maler et bilde av med deres aller bredeste pensel: Hvem er det da dere har til å gjøre jobben som er så mye bedre? Hvilke rakettforskere og legestudenter er det dere har i ermet som skal steppe inn?
Og om dere ikke har ett ess i ermet - eller en joker? Hvordan i alle dager har dere tenkt å beholde dagens desillusjonerte lærere i skolen? Dere har systematisk såret og trampet på yrkesstoltheten til min yrkesgruppe i 10 år nå. Dere har systematisk revet ned vår anseelse i samfunnet og vår autoritet i klasserommet. Elevenes og foreldrenes bilde av læreren formet av Per Kristian Sundnes er malt i farger av mistro, mistillit og forakt. Det er nok nå KS.
31 000 sympatiserer med oss og vår sak på Facebook nå. Hvor mange må vi bli før dere vil høre?
Hvor mange lærere må beskrive hvordan deres krav vil rive bort fundamentet vårt for å gjøre en god jobb? Hvor mange lokalpolitikere må til for at dere skal forstå at dere aldri hadde et lokalpolitisk forankret mandat for å gjennomføre de endringene dere forsøker å få gjennom? Hvor mange forskere må fortelle dere at gnisten forsvinner fra lærerrommene, at motivasjonen blir borte og at fagligheten trues når deres kontroll og mistillit får dominere norske skolebygg?
Kjære KS. Jeg forsøker igjen: Kan den siste av dere som forlater rommet vennligst la være å slukke lyset? Mine og deres barn - ja alle fremtidige generasjoner fortjener at lærerne ikke brenner ut nå.
Vi står sammen og brenner sterkere enn noen gang inntil denne kampen er vunnet. Om utfallet av denne konflikten blir presset ned over lærerne nå tør jeg ikke tenke på konsekvensene.
onsdag 20. august 2014
Spiller vi kommunespillet?
Settingen hvor styreleder Helgesen i KS holdt pressekonferanse mens TV- skjermen bak henne kommuniserte "SPILL KOMMUNESPILLET" var på grensen til det tragikomiske. For norske skole har alt for lenge vært brikker i dette spillet hvor reglene minner om Eia og Tufte Johansens 'Joker Nord'.
Om KS får gjennomslag for sitt syn på arbeidsgivers styringsrett blir likheten skremmende.
KS har de siste dagene hardnakket hevdet at de har vanskelig for å forstå hva kravene fra oss lærere egentlig er. Dessverre har de ikke forstått at spillet de bedriver ytterligere forsterker tillitskrisen mellom lærere og arbeidsgivere.
I kommunespillet virker det som at alt handler om å vinne. I poker kan man noen ganger bløffe seg til seier selv om man har dårlige kort på handa. Da forsøker man å innbille sine motspillere at man sitter inne med bedre kort enn det man faktisk har, og så forsøker man å by dem ut av spillet slik at man ender opp med hele potten selv.
Dermed kan man noen ganger vinne uten å vise kortene.
Men utfordringen er at for å vinne på denne måten må man være villig til å satse høyt. Historiene er mange om dem som har spilt bort både klær, gård og grunn.
Jeg mistenker KS for å spille høyt for å sikre kommunene en økonomisk gevinst. Utfordringen er at en samlet profesjon har sett at KS har lagt barn og unges utdanning og fremtidsmuligheter i potten.
KS- styret driver dermed et usmakelig spill, og det er dette som svekker lærernes tillit til arbeidsgiverne ytterligere.
Ikke nok med det. De forsøker å fremstille seg som forsvarere av den gode sak samtidig som de har fremhevet kommunenes direkte økonomiske gevinster som følge av streiken - som om det var en seier for arbeidsgiversiden. De sparer villig penger på at barn og unge ikke får den utdanningen de har krav på. Det er ikke et etisk dilemma for dem...
Men ingen som har sett hvordan de kommunale budsjettene har utviklet seg de senere årene er i tvil om at satsingen på barn og unge svært mange steder er en innholdsløs floskel for kommunepolitikere som skal ivareta fremtidige utfordringer på blant annet vedlikeholds-, kultur-, helse-, og omsorgssektoren. Barna blir salderingspost. Og for å saldere i barns oppvekst må man saldere i lærernes lønns og arbeidsvilkår.
Gamemasterne for kommunespillet er våre nasjonale politiker som med viten og vilje har delegert ansvaret for en sektor med høye nasjonale ambisjoner til kommunene. For å bruke et høydehoppbilde kan man da legge lista høyere enn budsjettene bærer og i tillegg delegere skylda for skolens riv ned til lærerne. Tillitskrisen forsterkes av at politikere både lokalt og nasjonalt i samlet front har gjort lærernes muligheter for ett effektivt tilløp kortere. Regjeringen legger lista på verdensrekord, og forventer at lærerne mestrer høyden uten tilløp. For publikum har dette gitt gode muligheter for hånlig fliring.
...
At forhandlingslederne for kommunesektoren etter snart ett år med arbeidstidsforhandlinger fremdeles hevder at de ikke vet hva landets største yrkesgruppe krever bør få alarmklokkene til å ringe. Ikke bare i KS, men hos samtlige politikere.
Noen vil vel kanskje hevde at det er en grunn til at Gud gav mennesket to ører og en munn. I kommunespillet handler det mer om tomt prat enn lytting.
Det er dette spillet lærerne nå takker nei til.
Om KS får gjennomslag for sitt syn på arbeidsgivers styringsrett blir likheten skremmende.
KS har de siste dagene hardnakket hevdet at de har vanskelig for å forstå hva kravene fra oss lærere egentlig er. Dessverre har de ikke forstått at spillet de bedriver ytterligere forsterker tillitskrisen mellom lærere og arbeidsgivere.
I kommunespillet virker det som at alt handler om å vinne. I poker kan man noen ganger bløffe seg til seier selv om man har dårlige kort på handa. Da forsøker man å innbille sine motspillere at man sitter inne med bedre kort enn det man faktisk har, og så forsøker man å by dem ut av spillet slik at man ender opp med hele potten selv.
Dermed kan man noen ganger vinne uten å vise kortene.
Men utfordringen er at for å vinne på denne måten må man være villig til å satse høyt. Historiene er mange om dem som har spilt bort både klær, gård og grunn.
Jeg mistenker KS for å spille høyt for å sikre kommunene en økonomisk gevinst. Utfordringen er at en samlet profesjon har sett at KS har lagt barn og unges utdanning og fremtidsmuligheter i potten.
KS- styret driver dermed et usmakelig spill, og det er dette som svekker lærernes tillit til arbeidsgiverne ytterligere.
Ikke nok med det. De forsøker å fremstille seg som forsvarere av den gode sak samtidig som de har fremhevet kommunenes direkte økonomiske gevinster som følge av streiken - som om det var en seier for arbeidsgiversiden. De sparer villig penger på at barn og unge ikke får den utdanningen de har krav på. Det er ikke et etisk dilemma for dem...
Men ingen som har sett hvordan de kommunale budsjettene har utviklet seg de senere årene er i tvil om at satsingen på barn og unge svært mange steder er en innholdsløs floskel for kommunepolitikere som skal ivareta fremtidige utfordringer på blant annet vedlikeholds-, kultur-, helse-, og omsorgssektoren. Barna blir salderingspost. Og for å saldere i barns oppvekst må man saldere i lærernes lønns og arbeidsvilkår.
Gamemasterne for kommunespillet er våre nasjonale politiker som med viten og vilje har delegert ansvaret for en sektor med høye nasjonale ambisjoner til kommunene. For å bruke et høydehoppbilde kan man da legge lista høyere enn budsjettene bærer og i tillegg delegere skylda for skolens riv ned til lærerne. Tillitskrisen forsterkes av at politikere både lokalt og nasjonalt i samlet front har gjort lærernes muligheter for ett effektivt tilløp kortere. Regjeringen legger lista på verdensrekord, og forventer at lærerne mestrer høyden uten tilløp. For publikum har dette gitt gode muligheter for hånlig fliring.
...
At forhandlingslederne for kommunesektoren etter snart ett år med arbeidstidsforhandlinger fremdeles hevder at de ikke vet hva landets største yrkesgruppe krever bør få alarmklokkene til å ringe. Ikke bare i KS, men hos samtlige politikere.
Noen vil vel kanskje hevde at det er en grunn til at Gud gav mennesket to ører og en munn. I kommunespillet handler det mer om tomt prat enn lytting.
Det er dette spillet lærerne nå takker nei til.
torsdag 14. august 2014
Lærerstreiken begynner å lukte blod.
Lærerstreiken fortsetter etter kveldens møter hos meklingsmannen. Jeg regner dermed med at det ligger til rette for opptrappinger i tida som kommer.
Arbeidsgiversida har kommet med en lang rekke utspill i kampen om lærernes arbeidstid. Ledelsen i KS har trukket lærernes arbeidsvilje i tvil, de har utfordret drøftingsplikten, de har holdt tilbake Rambølls rapport om arbeidstid og de har forsøkt å kjøre gjennom sine krav i arbeidstidsspørsmålene for skolen uten debatt på sine lokale tariffkonferanser.
Ledelsen i KS har spilt svarteper med lokaldemokratiet, lærernes yrkesstatus, yrkesstolthet og fellesskolen som innsats. En arbeidsgiverorganisasjon som kynisk spiller rulett med barns rett til skolegang 190 dager i året og som ikke nøler med å fremstille det som en seier for kommunene når de sparer penger på at lærerne streiker. Som om kommunenes fremste oppgave var å ha penger på bok, og ikke å levere et rikt tjenestetilbud til sine innbyggere...
Når kruttrøyken legger seg over skolegården en gang utpå høsten vil det være stygge sår i forholdet mellom arbeidsgiversiden og lærerne. Lærerne har for lengst mista tilliten til en arbeidsgivere som ikke bryr seg om sammenhengene mellom manglende rekruttering til læreryrket og lønns- og arbeidsvilkår. KS kan prate så mye de vil om sine gode intensjoner, men de har ingen troverdighet. Alt for ofte har norske lærere opplevd at fagre ord fra valgkamper, strategier, planer og ledere har blitt omsatt i budsjettkutt og økte arbeidsoppgaver. Alt for ofte har fagre løfter endt med ansvarsfraskrivelse. Nå sier lærerne at nok er nok, og om noen forsøker å tre en løsning med makt over skolenorge denne høsten som lærerne ikke står helhjertet bak tror jeg norske lærerrom vil implodere med en kraft politikerne ikke trodde var mulig.
At nesten samtlige politikere i norske kommuner, fylkeskommuner, storting og regjering dette året har latt seg målbinde av en håndfull byråkrater og politikere i KS- toppen gir ikke lærerne økt tiltro til verken systemet eller politikerne. En lærerstand som står igjen uten tiltro til det demokratiske systemet burde i seg selv bekymre de ansvarlige, ettersom et av skolens viktigste samfunnsoppdrag er å bygge demokratiet. I prosessene rundt lærernes arbeidstid er vi mange som har spurt oss om hvor det ble av innbyggernes rett til å stille politikerne til ansvar for sine meninger og standpunkt. Lærerne har det siste året drevet politisk skyggeboksing mot en motstander som har kunnet skylde på et slags spøkelsesmandat forankret hos politikere som ikke veit hva saken dreier seg om og ulne undersøkelser som ikke tåler offentlighetens lys.
Det lukter blod av konflikten mellom lærerne og KS nå. Personlig kan jeg aldri livet ha tillit til en arbeidsgiverside som lar seg representere av de samme forhandlerne som i årets oppgjør. Makan til uverdig og skittent spill trodde jeg aldri jeg skulle bli vitne til i 2014 - året da det offentlige Norge skulle hedre grunnloven.
Dersom ikke toppledelsen i KS må gå etter dette oppgjøret vil det ta lang tid før sårene lar seg lege. Lærerne krever et tilbud fra KS som tydelig viser at arbeidsgiversiden har tillit til lærerne.
Personlig krever jeg i tillegg at Per Kristian Sundnes og hans styreleder må ta sin hatt og gå da våre krav ikke lar seg gjennomføre om ikke dette innfris.
Arbeidsgiversida har kommet med en lang rekke utspill i kampen om lærernes arbeidstid. Ledelsen i KS har trukket lærernes arbeidsvilje i tvil, de har utfordret drøftingsplikten, de har holdt tilbake Rambølls rapport om arbeidstid og de har forsøkt å kjøre gjennom sine krav i arbeidstidsspørsmålene for skolen uten debatt på sine lokale tariffkonferanser.
Ledelsen i KS har spilt svarteper med lokaldemokratiet, lærernes yrkesstatus, yrkesstolthet og fellesskolen som innsats. En arbeidsgiverorganisasjon som kynisk spiller rulett med barns rett til skolegang 190 dager i året og som ikke nøler med å fremstille det som en seier for kommunene når de sparer penger på at lærerne streiker. Som om kommunenes fremste oppgave var å ha penger på bok, og ikke å levere et rikt tjenestetilbud til sine innbyggere...
Når kruttrøyken legger seg over skolegården en gang utpå høsten vil det være stygge sår i forholdet mellom arbeidsgiversiden og lærerne. Lærerne har for lengst mista tilliten til en arbeidsgivere som ikke bryr seg om sammenhengene mellom manglende rekruttering til læreryrket og lønns- og arbeidsvilkår. KS kan prate så mye de vil om sine gode intensjoner, men de har ingen troverdighet. Alt for ofte har norske lærere opplevd at fagre ord fra valgkamper, strategier, planer og ledere har blitt omsatt i budsjettkutt og økte arbeidsoppgaver. Alt for ofte har fagre løfter endt med ansvarsfraskrivelse. Nå sier lærerne at nok er nok, og om noen forsøker å tre en løsning med makt over skolenorge denne høsten som lærerne ikke står helhjertet bak tror jeg norske lærerrom vil implodere med en kraft politikerne ikke trodde var mulig.
At nesten samtlige politikere i norske kommuner, fylkeskommuner, storting og regjering dette året har latt seg målbinde av en håndfull byråkrater og politikere i KS- toppen gir ikke lærerne økt tiltro til verken systemet eller politikerne. En lærerstand som står igjen uten tiltro til det demokratiske systemet burde i seg selv bekymre de ansvarlige, ettersom et av skolens viktigste samfunnsoppdrag er å bygge demokratiet. I prosessene rundt lærernes arbeidstid er vi mange som har spurt oss om hvor det ble av innbyggernes rett til å stille politikerne til ansvar for sine meninger og standpunkt. Lærerne har det siste året drevet politisk skyggeboksing mot en motstander som har kunnet skylde på et slags spøkelsesmandat forankret hos politikere som ikke veit hva saken dreier seg om og ulne undersøkelser som ikke tåler offentlighetens lys.
Det lukter blod av konflikten mellom lærerne og KS nå. Personlig kan jeg aldri livet ha tillit til en arbeidsgiverside som lar seg representere av de samme forhandlerne som i årets oppgjør. Makan til uverdig og skittent spill trodde jeg aldri jeg skulle bli vitne til i 2014 - året da det offentlige Norge skulle hedre grunnloven.
Dersom ikke toppledelsen i KS må gå etter dette oppgjøret vil det ta lang tid før sårene lar seg lege. Lærerne krever et tilbud fra KS som tydelig viser at arbeidsgiversiden har tillit til lærerne.
Personlig krever jeg i tillegg at Per Kristian Sundnes og hans styreleder må ta sin hatt og gå da våre krav ikke lar seg gjennomføre om ikke dette innfris.
Abonner på:
Innlegg (Atom)