Noen ganger får man uventet drahjelp. Over morgenkaffen i dag kunne jeg konstatere at også jeg skulle få akkurat det.
Jaja - ikke med beising av huset da, for den jobben må jeg gjøre selv. Og - ikke med å komme i mål me streiken, for der var KS akkurat så steile som jeg hadde frykta på forhånd. På tross av to uker med streik og et forbedret resultat, sitter etter min mening det norske samfunnet med en arbeidsgiver på kummunal sektor som ikke styrer landet i en retning som er tjenbar for både nåværende og fremtidig velferd i ette landet.
OK - tilbake til dette med drahjelpa da. For kaffen kom nesten ut av munnen i dag da jeg under VG så en sak fra E24 som kunne forstelle at Øystein Stray Spetalen spår kapitalismans undergang. SPetalen er god for brukbart mye mer kroner enn det undertegnede er, men ser likevel problemene som et system der 0,01 % av befolkningen stikker avgårde med hele gevinsten.
Nå skal jeg ikke gå god for absolutt hele resonementet og slutningene som Spetalen drar, men jeg må si at hans forsvar av den nordiske modellen for velferdsbygging er noe jeg må henge meg på. En stat som er sterk og i stand til å ta fellesansvar for velferden er avgjørende for stabilitet over tid. Til de som mener offentlig sektor er uhensiktsmessig og fordyrende konstaterer jeg at demokrati koster, og spør tallkunstnerne om de klarer å beregne verdien av et stabilt demokrati over tid?
Det er akkurat et det handler om. Dersom velferdstjenester skal konkurranseutsettes og gjøres konjunkturavhengige vil demokratiet og stabiliteten over tid bli truet.
Så derfor - Spetalen - Jeg trodde aldri jeg skulle si dette: Takk for drahjelpa. Den var uventet!
torsdag 10. juni 2010
fredag 4. juni 2010
Hvorfor streiken er mer komplisert enn som så.
Stadig vekk får jeg inntrykk av at noen ikke har skjønt hvorfor streiken i KS området egentlig pågår om dagen. Noen ser ikke logikken i streik som virkemiddel i "disse moderne tider" hvor man strengt tatt burde kunne diskutere seg fram til enighet om det meste. Det argumenteres på dette grunnlag som om at vi egentlig burde tilbake til tida der fagforeninger ikke fantes, og der hver enkelt arbeidstaker stod med lua i hånda og fikk sin lønn - som fortjent.
Så historieløst...
Jeg tør påstå at en av grunnene til at vi i dag kan bo i et av verdens beste land og bo i ikke bare er at vi har funnet olje. Jeg er vel vitende om at utviklingen av vårt samfunn har skutt fart i etterkant av funnet på norsk sokkel lille julaften i 1969, men jeg tør påstå at det som skiller oss fra resten av verden ikke er det at vi har olje i seg selv. I Kuwait, Saudi- Arabia og Alaska har de også svære oljerikdommer, men der har de innrettet samfunnet anderledes. I Norge har oljerikdommene kommet fellesskapet til gode på en helt annen måte. Resten av verden kan virkelig "look to Norway". Internasjonale undersøkelser har faktisk konkludert med at norge er et av verdens beste land å starte med næringsvirksomhet i, nettopp på grunn av at samfunnet er så velregulert med ordnete forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.
Så - velstanden og velferden her til lands skyldes ikke bare det svarte gull. Vi har innrettet oss anderledes. En stat der det har vært tradisjon for samarbeid mellom godt organiserte arbeidstakere og fornuftige arbeidsgivere, vel vitende om at samfunnets beste blir til av de verdier vi sammen skaper.
Verdier blir skapt hver dag, av hvert årsverks og hvert dagsverk. Noen synes å ha misforstått på den måten at verdier kun skapes i det private næringsliv, og gjerne det konkurranseutsatte feltet. Dette er en enorm feilvurdering av hvordan et samfunn som Norge fungerer.
Verdier skapes også i offentlig sektor. Hver førskolelærer som bryr seg om et barn skaper verdier i form av at en frmtidig lege blir til eller en fremtidig forbryter blir lovlydig. Satt på spissen selvsagt. Hver lærer som tar seg tid skaper verdier i form av en fremtidig yrkeskarriere, nye inovasjoner eller flott fremtidig skaperkraft. Hver sykepleier tilfører samfunnet merverdi gjennom å forkorte sykeopphold eller gjennom å ta vare på våre kjære mens de arbeidsføre er på jobb. Hvordan hadde verdiskapingen vært dersom vi ikk ehadde hatt en velfungerende offentilg sektor?
Utfordringen for offentlig sektor er at vi ikke kan vise til tall når vi skal synliggjøre verdien av det som blir skapt der. Forsøk på å regne ut realverdien av foreksempel at alle voksen mennesker kan være i arbeid uten å måtte tenke på hvem som skal ta seg av bestemora eller barnet i familien blir fånyttes. Det å skulle gjøre offentlig sektor sin verdiskaping målbar er rett og slett en håpløs oppgave.
Heldigvis så jeg til min glede i dag at en økonom hadde innsett dette. I adressa ( http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article1490341.ece ) leste jeg i dag at:
"Vanskelig regnestykke
Dette har jeg lenge ment - og derfor blir det patetisk når kommuner i disse dager prater om at de sparer penger.
Hva er det som er kommunenes oppgave? Å produsere penger?
Nei - Kommunene skal produsere velferd for sine innbyggere, og der mislykkes kommunene der det er streik som bare rakkern om dagen.
Derfor skulle man tro at lederne i KS var interessert i å komme i gang med å ha kvalitet i kjerneoppgavene sine igjen, i stedet for å kun fokusere på kroner og øre.
Så historieløst...
Jeg tør påstå at en av grunnene til at vi i dag kan bo i et av verdens beste land og bo i ikke bare er at vi har funnet olje. Jeg er vel vitende om at utviklingen av vårt samfunn har skutt fart i etterkant av funnet på norsk sokkel lille julaften i 1969, men jeg tør påstå at det som skiller oss fra resten av verden ikke er det at vi har olje i seg selv. I Kuwait, Saudi- Arabia og Alaska har de også svære oljerikdommer, men der har de innrettet samfunnet anderledes. I Norge har oljerikdommene kommet fellesskapet til gode på en helt annen måte. Resten av verden kan virkelig "look to Norway". Internasjonale undersøkelser har faktisk konkludert med at norge er et av verdens beste land å starte med næringsvirksomhet i, nettopp på grunn av at samfunnet er så velregulert med ordnete forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.
Så - velstanden og velferden her til lands skyldes ikke bare det svarte gull. Vi har innrettet oss anderledes. En stat der det har vært tradisjon for samarbeid mellom godt organiserte arbeidstakere og fornuftige arbeidsgivere, vel vitende om at samfunnets beste blir til av de verdier vi sammen skaper.
Verdier blir skapt hver dag, av hvert årsverks og hvert dagsverk. Noen synes å ha misforstått på den måten at verdier kun skapes i det private næringsliv, og gjerne det konkurranseutsatte feltet. Dette er en enorm feilvurdering av hvordan et samfunn som Norge fungerer.
Verdier skapes også i offentlig sektor. Hver førskolelærer som bryr seg om et barn skaper verdier i form av at en frmtidig lege blir til eller en fremtidig forbryter blir lovlydig. Satt på spissen selvsagt. Hver lærer som tar seg tid skaper verdier i form av en fremtidig yrkeskarriere, nye inovasjoner eller flott fremtidig skaperkraft. Hver sykepleier tilfører samfunnet merverdi gjennom å forkorte sykeopphold eller gjennom å ta vare på våre kjære mens de arbeidsføre er på jobb. Hvordan hadde verdiskapingen vært dersom vi ikk ehadde hatt en velfungerende offentilg sektor?
Utfordringen for offentlig sektor er at vi ikke kan vise til tall når vi skal synliggjøre verdien av det som blir skapt der. Forsøk på å regne ut realverdien av foreksempel at alle voksen mennesker kan være i arbeid uten å måtte tenke på hvem som skal ta seg av bestemora eller barnet i familien blir fånyttes. Det å skulle gjøre offentlig sektor sin verdiskaping målbar er rett og slett en håpløs oppgave.
Heldigvis så jeg til min glede i dag at en økonom hadde innsett dette. I adressa ( http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article1490341.ece ) leste jeg i dag at:
"Vanskelig regnestykke
Hvor mye streiken i kommunal sektor kostet samfunnet mener senioranalytiker Erik Bruce i Nordea det er vanskelig å vurdere.
–Snevert vurdert så sparer kommunene lønnsutgifter. Samtidig er det tapet av tjenesteproduksjonen som uteblir. Jeg har ingen idé om hvordan man skal tallfeste det, til det har regnestykket for mange x-er, sier Bruce."
Dette har jeg lenge ment - og derfor blir det patetisk når kommuner i disse dager prater om at de sparer penger.
Hva er det som er kommunenes oppgave? Å produsere penger?
Nei - Kommunene skal produsere velferd for sine innbyggere, og der mislykkes kommunene der det er streik som bare rakkern om dagen.
Derfor skulle man tro at lederne i KS var interessert i å komme i gang med å ha kvalitet i kjerneoppgavene sine igjen, i stedet for å kun fokusere på kroner og øre.
tirsdag 1. juni 2010
Unio i streik og Israel
Det er flere ting som engasjerer meg dypt nå om dagen. Forutenom de nære ting i form av familie, hus og heim, titter jeg ofte ut i den store verden og hendelsene der.
I går beviste staten Israel enda en gang at deres respekt for menneskers liv er minimal. Aksjonen som førte til at flere sivilie ble drept kan aldri forsvares, uavhengig av om enkelte aktivister eventuellt gikk over streken da skipene de befant seg på ble bordet av de Israelske styrkene i internasjonalt farvann. Drap på denne måten må vi ta sterk avstand fra. Enkelt og greit! Og - vi skal aldri glemme at Israel holder Gaza og Vestbredde i et jerngrep som minner enormt om det som skjedde under Hitlers bruk av jødeghettoer under andre verdenskrig. Den Israelske stat har ikke lært leksen av sitt eget folks historie.
Og så er det streiken som Unio er i da. Jeg må si at jeg er seriøst bekymret for fremtiden til velferdsstaten i norge dersom vi ikke får gjort noe med den verdsettingsdiskrimineringen som finner sted i dag. Hvorfor skal kvinnedominerte yrker som utgjør ryggraden i velferdsproduksjonen lønnes 20% lavere enn mannsdominerte yrker som har krav om like lang utdanning? Hvorfor?
Det bør være et legitimt spørsmål.
Det er lett å bli sint på en arbeidsgiverorganisasjon som KS. Tilbudet om en pott til lokale forhandlinger blir i ettertid fremstillt som en likelønnspott, til tross for at alle vet at realiteten ikke er at en slik pott kan ha et slikt navn. Å fremstille deres tilbud som likt det organisasjonene fikk i staten er lønn, ettersom et likt prosentvis tilbud ville gitt de ansatte færre kroner enn i staten. Regnestykket er enkelt: 3,3% av 100 000 er mindre enn 3,3 % av 200 000. Det er kroner vi betaler regninger medd - ikke prosenter...
Jeg er riktignok hjemme i pappaperm, og burde vel ikke engasjert meg så til de grader, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg føler jeg burde vært der - på barikadene, enten mot KS eller Israel, eller begge steder.
Sinna nå ja!
Men takker alle som streiker for meg og mine rettigheter, og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for dem!
I går beviste staten Israel enda en gang at deres respekt for menneskers liv er minimal. Aksjonen som førte til at flere sivilie ble drept kan aldri forsvares, uavhengig av om enkelte aktivister eventuellt gikk over streken da skipene de befant seg på ble bordet av de Israelske styrkene i internasjonalt farvann. Drap på denne måten må vi ta sterk avstand fra. Enkelt og greit! Og - vi skal aldri glemme at Israel holder Gaza og Vestbredde i et jerngrep som minner enormt om det som skjedde under Hitlers bruk av jødeghettoer under andre verdenskrig. Den Israelske stat har ikke lært leksen av sitt eget folks historie.
Og så er det streiken som Unio er i da. Jeg må si at jeg er seriøst bekymret for fremtiden til velferdsstaten i norge dersom vi ikke får gjort noe med den verdsettingsdiskrimineringen som finner sted i dag. Hvorfor skal kvinnedominerte yrker som utgjør ryggraden i velferdsproduksjonen lønnes 20% lavere enn mannsdominerte yrker som har krav om like lang utdanning? Hvorfor?
Det bør være et legitimt spørsmål.
Det er lett å bli sint på en arbeidsgiverorganisasjon som KS. Tilbudet om en pott til lokale forhandlinger blir i ettertid fremstillt som en likelønnspott, til tross for at alle vet at realiteten ikke er at en slik pott kan ha et slikt navn. Å fremstille deres tilbud som likt det organisasjonene fikk i staten er lønn, ettersom et likt prosentvis tilbud ville gitt de ansatte færre kroner enn i staten. Regnestykket er enkelt: 3,3% av 100 000 er mindre enn 3,3 % av 200 000. Det er kroner vi betaler regninger medd - ikke prosenter...
Jeg er riktignok hjemme i pappaperm, og burde vel ikke engasjert meg så til de grader, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg føler jeg burde vært der - på barikadene, enten mot KS eller Israel, eller begge steder.
Sinna nå ja!
Men takker alle som streiker for meg og mine rettigheter, og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for dem!
mandag 24. mai 2010
Barnevern. Barnevennlige styringssystem?
En av de tingene som virkelig engasjerer meg for tida er barnevernet. Gjennom samtaler med folk jeg omgås opplever jeg ofte at et av samfunnets viktigste nettverk kanskje har noe å gå på for å kunne hjelpe de virkelig svake i samfunnet.
Bare så det er sagt med det samme. Dette er ikke et spark mot alle de dyktige folkene som jobber innen barnevernet. Dette er et spark mot styringssystemene som fører til at ting ikke går slik intensjonen er.
Alt for ofte kan det virke som at barnevernet sitter handlingslammede og må se på at barn ikke har det bra fordi lovverket er for sterkt i forhold til foreldreretten. Foreldre kan nekte i det vide og brede, og det kan til tider virke som at det må stå om akutt fare for liv og helse før barnevernet skal ta over omsorgen for barn.
I tillegg til den juridisk baserte handlingslammelsen virker det også som om rammevilkårene for barnevernet ikke er gode nok. Førstelinjearbeidere får ofte høre om at man ikke kan ta over omsorg for barn fordi det mangler fosterhjem og beredskapshjem. Det tar år å utrede saker, men samtidig opplever jeg som politikker en "absolutt tystnad" fra etaten hva ønsker om økte bevilgninger og bedre rammevilkår angår.
I min verden er det for stort sprik mellom teori og praksis her. Noe må skje.
Utfordringene skyldes i mine øyne det faktum at det offentlige benytter feil styringssystem. Suksess måles i økonomi og budsjettkontroll. Alt for mange politikkere er for opptatt av denne delen av forvaltningen, og stiller i for liten grad spørsmål knyttet til kvalitet.
Kombinert med individuelle avlønningssystemer knyttet til kriterier som for eksempel fleksibilitet og samarbeidsevne, stimulerer ikke styringssystemene til at ledere og mellomledere i det offentlige skal si fra om problemer og reelle utfordringer i hverdagen. En i utgangspunktet positiv kultur der man prøver å komme i mål innenfor budsjettrammene blir strukket for langt, og går på bekostning av forsvarlighet og etikk. Noen ganger må man si fra om at det ikke går å gjøre mer for med mindre ressurser.
Desverre vet jeg at problematikken jeg beskriver er en del av virkeligheten. Ikke over alt, men mange jeg snakker med i hverdagen sitter med det samme inntrykket.
Resultatet er at lærere og førskolelærere får ekstra bekymringer og stress. Det er fotsoldatene som må gjøre jobben mens utredninger og ansvarsfraskrivelser foregår. Det er vi som må se barna. Backe opp og støtte. Men lide med.
"Det va kje sånn det sko vær - det va kje sånn det sko bli."
Nå må vi ta tak.
Bare så det er sagt med det samme. Dette er ikke et spark mot alle de dyktige folkene som jobber innen barnevernet. Dette er et spark mot styringssystemene som fører til at ting ikke går slik intensjonen er.
Alt for ofte kan det virke som at barnevernet sitter handlingslammede og må se på at barn ikke har det bra fordi lovverket er for sterkt i forhold til foreldreretten. Foreldre kan nekte i det vide og brede, og det kan til tider virke som at det må stå om akutt fare for liv og helse før barnevernet skal ta over omsorgen for barn.
I tillegg til den juridisk baserte handlingslammelsen virker det også som om rammevilkårene for barnevernet ikke er gode nok. Førstelinjearbeidere får ofte høre om at man ikke kan ta over omsorg for barn fordi det mangler fosterhjem og beredskapshjem. Det tar år å utrede saker, men samtidig opplever jeg som politikker en "absolutt tystnad" fra etaten hva ønsker om økte bevilgninger og bedre rammevilkår angår.
I min verden er det for stort sprik mellom teori og praksis her. Noe må skje.
Utfordringene skyldes i mine øyne det faktum at det offentlige benytter feil styringssystem. Suksess måles i økonomi og budsjettkontroll. Alt for mange politikkere er for opptatt av denne delen av forvaltningen, og stiller i for liten grad spørsmål knyttet til kvalitet.
Kombinert med individuelle avlønningssystemer knyttet til kriterier som for eksempel fleksibilitet og samarbeidsevne, stimulerer ikke styringssystemene til at ledere og mellomledere i det offentlige skal si fra om problemer og reelle utfordringer i hverdagen. En i utgangspunktet positiv kultur der man prøver å komme i mål innenfor budsjettrammene blir strukket for langt, og går på bekostning av forsvarlighet og etikk. Noen ganger må man si fra om at det ikke går å gjøre mer for med mindre ressurser.
Desverre vet jeg at problematikken jeg beskriver er en del av virkeligheten. Ikke over alt, men mange jeg snakker med i hverdagen sitter med det samme inntrykket.
Resultatet er at lærere og førskolelærere får ekstra bekymringer og stress. Det er fotsoldatene som må gjøre jobben mens utredninger og ansvarsfraskrivelser foregår. Det er vi som må se barna. Backe opp og støtte. Men lide med.
"Det va kje sånn det sko vær - det va kje sånn det sko bli."
Nå må vi ta tak.
fredag 21. mai 2010
Finanskrise del 2?
I dagens nettutgave av VG kom det en artikkel som gir signaler om det jeg har venta på en stund. Finanskrisas del to.
Nå er det ofte slik at jeg ikke liker oppfølgeren bedre enn originalen, og så tror jeg også vil bli tilfelle denne gangen. Analytikere tror lån som får høyere rente i 2011 vil ha stor sansynlighet for mislighold, særlig i det amerikanske markedet. Jeg tror analytikerne får rett.
For - det har liksom gått litt for smertefritt med krisa denne gangen. Vi her på berget fløt på oljemilliardfjøla og klarte oss jo greit av den grunn, og ute i verden har mange mista jobbene sine, men samtidig har liksom ikke de enorme konsekvensene kommet for en dag - spør du meg.
Derfor har jeg lenge tenkt at det er mer medd dette isfjellet enn det som stikker opp over vannet. Det kommer nok en krise til. Det er for mange som har mista jobben som ikke klarer å betale dersom renten går opp. Og det skal den gjøre på låneavtaler som ble inngått under kunstig lave renteforhold før krisestemningen satte inn, skal vi tro analytikerne.
Det paradoksale her er er noen finansmeglere og andre akrobater sansynligvi har tjent gode penger på roten til krisa. For i finansbransjen er provisjonsbaserte avtaler vanlig, og det betyr at en låneselger kan tjene penger på å inngå flest mulig låneavtaler. Det betyr også at låneselgeren kan være villig til å presse risikoen maksimalt i gåde tider, for å oppnå mest mulig provisjon.
En skummel sirkel blir til, men er det finansfolkene som må betale prisen til slutt?
Vi ser hvordan krisa slår ut rundt omkring i verden. Finansvesnet er for viktig for samfunnet og det offentlige trør til. I Hellas er en av bivirkningene av krisa at man kutter i lønninger og ansatte innenfor det offentlige. Barn og syke rammes hardest.
Vi kan jo spørre oss om provisjonsbaserte avlønningssystemer er et gode for samfunnet? Høyest mulig profitt på kort tid fører til at de finansielle reservene blir mindre i dårligere tider, samtidig som forskjellene øker. Når ansatte blir overflødige i en bedrift på grunn av nedgangstider er det det offentlige som får regninga i form av arbeidsledighetstrygd og sosiale utfordringer.
For meg er det et stort paradoks at noen mener vi bør ta i bruk slike provisjonsbaserte system i større grad også innenfor det offentlige. Det argumenteres med effektiviseringseffekter. Har man da oså regnet inn de astronomiske utgiftene som føler med finanskriser? Har man da tatt med tallene som følger med den finansielle loven om opp og nedturer, lavkonjunktur?
onsdag 12. mai 2010
Sjokoladekrise!
Jeg innrømmer det mer enn gjerne: Jeg er glad i sjokolade. Jeg elsker sjokolade. Gi meg lys sjokolade - eller hvit for den saks skyld, og tennene drukner i vann og tunga smatter av vellyst. La den drasjere krokan eller omkranse nøtter, la sjokoladen bade i luftbobler eller smalte for så å bli dip for frukt. Jeg spiser den mer enn gjerne, uansett!
Men - så så jeg på TV i går. NRK2 faktisk. En kanal jeg forresten mer og mer får sansen for på grunn av sitt rike innhold av dokumentarer og naturprogram. I går kveld var det altså sjokolade de tok for seg. Eller rettere: Det var kakaoproduksjon på Elefenbeskysten som fikk gjennomgå. Viste du at Mesteparten av verdens kakao kommer fra nettopp Elfenbenskysten? Nå viser det seg at barnearbeid kan antas å være en solid del av produksjonen av kakao, og gjennom gårdagens dokumentar ble det grundig belyst at prisen kakaobønder får betalt for råvarene sine på ingen måter er rettferdige nok til at man kan forvente noe annet enn at det foregår uetiske og tvilsomme ting i bransjen. Barna kommer fra nabolandene og blir smuglet inn til Elfenbenskysten. Det er grunn til å tro at liketil myndighetene i det afrikanske landet vet om menneskehandelen, men dekker for øynene.
Likedan ble det belyst ut over enhver tvil at det er grunn til å mistenke at de store sjokoladeprodusentene vet om at det foregår snusk i bransjen, men at de - for å si det på godt norsk - gir katta! Her er det tydeligvis fortjeneste for enhver pris for internasjonale konsern som KRAFT og Nestlé.
Hva gjør dette for meg?
Joda - jeg kommer til å fortsette å elske sjokolade jeg, men dersom det kommer et alternativ på markedet som baserer seg på rettferdig handel, skal jeg glatt være med på å betale en høyere pris for varene.
Barn med macheter på kakaoplantasjer er ikke bildene jeg ønsker å ha på netthinna når jeg koser meg med sjokolade til kaffen!
Men - så så jeg på TV i går. NRK2 faktisk. En kanal jeg forresten mer og mer får sansen for på grunn av sitt rike innhold av dokumentarer og naturprogram. I går kveld var det altså sjokolade de tok for seg. Eller rettere: Det var kakaoproduksjon på Elefenbeskysten som fikk gjennomgå. Viste du at Mesteparten av verdens kakao kommer fra nettopp Elfenbenskysten? Nå viser det seg at barnearbeid kan antas å være en solid del av produksjonen av kakao, og gjennom gårdagens dokumentar ble det grundig belyst at prisen kakaobønder får betalt for råvarene sine på ingen måter er rettferdige nok til at man kan forvente noe annet enn at det foregår uetiske og tvilsomme ting i bransjen. Barna kommer fra nabolandene og blir smuglet inn til Elfenbenskysten. Det er grunn til å tro at liketil myndighetene i det afrikanske landet vet om menneskehandelen, men dekker for øynene.
Likedan ble det belyst ut over enhver tvil at det er grunn til å mistenke at de store sjokoladeprodusentene vet om at det foregår snusk i bransjen, men at de - for å si det på godt norsk - gir katta! Her er det tydeligvis fortjeneste for enhver pris for internasjonale konsern som KRAFT og Nestlé.
Hva gjør dette for meg?
Joda - jeg kommer til å fortsette å elske sjokolade jeg, men dersom det kommer et alternativ på markedet som baserer seg på rettferdig handel, skal jeg glatt være med på å betale en høyere pris for varene.
Barn med macheter på kakaoplantasjer er ikke bildene jeg ønsker å ha på netthinna når jeg koser meg med sjokolade til kaffen!
onsdag 28. april 2010
Prosjekt
Frem til august skal jeg være hjemme. Enkelt og greit. Jeg har få andre bekymringer å tenke på enn at jeg skal ta best mulig vare på Niklas samtidig som jeg skal forsøke å utrette mest mulig rundt meg her hjemme.
Nåja. det er nå ikke så rent lite det da, men jeg føler likevell at det er et hav av tid og ta av.
Det ligger en rekke prosjekt der ute og venter. Jeg har ordna litt i hagen med raking og greiner og sånt småforefallende som alltid venter når våren kommer. Nå er jeg i gang med et litt større prosjekt. På nersida av huset skal det bygges en støttekant for å holde litt bedre på jordmassene, samtidig som jeg ønsker å gjøre denne delen av tomta finere og lettere å vedlikeholde.
Tunge jernbanesviller er henta inn og skal stables i ei rett linje. Etterpå borer jeg hull i dem og slår lange armeringsjern gjennom og ned i bakken. Så får vi nå håpe det holder da, og at ikke hele støttekanten plkutselig sklir ut og ned i veien.
Det går nok sikkert bra, for vi snakker ikke om voldsomme høyder her.
Vel - det blir vel lite gjort av å sitte her å blogge, så jeg får skride til verket. Må nok pent ordne litt inne først. Oppvaskmaskin og gulv venter!
Nåja. det er nå ikke så rent lite det da, men jeg føler likevell at det er et hav av tid og ta av.
Det ligger en rekke prosjekt der ute og venter. Jeg har ordna litt i hagen med raking og greiner og sånt småforefallende som alltid venter når våren kommer. Nå er jeg i gang med et litt større prosjekt. På nersida av huset skal det bygges en støttekant for å holde litt bedre på jordmassene, samtidig som jeg ønsker å gjøre denne delen av tomta finere og lettere å vedlikeholde.
Tunge jernbanesviller er henta inn og skal stables i ei rett linje. Etterpå borer jeg hull i dem og slår lange armeringsjern gjennom og ned i bakken. Så får vi nå håpe det holder da, og at ikke hele støttekanten plkutselig sklir ut og ned i veien.
Det går nok sikkert bra, for vi snakker ikke om voldsomme høyder her.
Vel - det blir vel lite gjort av å sitte her å blogge, så jeg får skride til verket. Må nok pent ordne litt inne først. Oppvaskmaskin og gulv venter!
Abonner på:
Innlegg (Atom)