Det er jammen meg lenge mellom hver gang det skjer noe her inne, men nå har jeg altså tenkt å gjøre noe med det. I allefall for en kort liten stund da...
Livet inneholder så mye for tida, og jeg finner det riktig å ikke skrive om alt her. Nettet er ikke stedet for å legge ut alt mellom himmel og jord. Det jeg derimot kan fortelle er at det er givende - alt det som tar min tid nå om dagen, og at jeg er heldig som får mulighet til å gjøre det jeg gjør. I samspill med andre kan man lære masse om seg selv, og for tida er livet en læringsreise av en annen verden.
Vi hadde forresten årsmøte her om dagen i Utdanningsforbundet Selbu, hvor jeg er leder. Jeg kunne brukt masse tid på å beskrive mine frustrasjoner om at ikke flere møter opp på slike møter, men jeg velger i stedet å bruke energi på å fortelle hvor glad jeg er for de som var der. For - det var faktisk over 10% av medlemmene som møtte opp, og vi hadde det trivelig. Skikkelig koselig var det, og det var faktisk tilløp til noe så sjelden som en politisk debatt. Jeg håper vi får til flere slike. Temperatur - det trenger vi mer av!
Ellers er jeg alenepappa for tida. Sissel og Maiken er på tur med Hvite busser til Polen og Tyskland sammen med 10. trinn. En tur som former mennesker, og en tur som former bygda. Jeg er sikker på at denne satsingen vil gi frukter for Selbusamfunnet på sikt og gjøre oss mer reflekterte og engasjerte. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
I den forbindelse er det jo greit å dra inn den siste tids debatt om vikarbyrå og privatisering. Jeg har tidligere beskrevet mine sterke følelser mot New Public Management i denne bloggen, og jeg akter å fortsette medd det. For - når Adecco og Helsenor har fått lov til å holde på som de har gjort, så har det vært med politisk velsignelse selv om ansvaret nå blir forsøkt skjøvet bort fra dette nivået. Effekten av privatisering og effektivisering er at arbeidstakernes rettigheter blir truet. Det er få som går inn i denne bransjen for å være snille. Profitt er motiv nok til å gå på kant medd loven og etikken.
Jaja. Det kan hende jeg får rikelige muligheter til å gjøre mine små bidrag i riktig retning fremover. Jeg har nylig blitt valgt inn i Styret i Sør- Trøndelag Arbeiderparti.
Kanskje kan det utgjøre en forskjell?
onsdag 16. mars 2011
søndag 19. desember 2010
Snart jul!
Mørketida har senket seg over det ganske land. Det kan faktisk virke som at mørketida har senket seg over bloggen min også.
Men - heldigvis snur sola, og et lysglimt streifer også over bloggen her, og dermed kommer det et bittelite innlegg fra meg. Bittelite ja, for det er jo snart jul, og da er det jo travelt. Men - dere får ta dette som et lite løfte om det som kommer...
I allefall har høsten bestått av pappaoppgaver og lokale forhandlinger. Pappaoppgavene har i aller høyeste grad vært mer lystbetont enn sistnevnte som har med lokale forhanlinger å gjøre. I forhold til pappaoppgavene så har de endret seg noe ettersom vi nå er fire i huset, men det er bare krydder i positiv retning. Niklas vokser og blir stor gutt. Han kommuniserer og prater i vei, og smilet er aldri langt unna hans munn - eller vår.
På jobbefronten har det i høst vært mange nye arbeidsoppgaver, og jeg har merket at det er nok å ta seg til på tillitsvalgtfronten. Som leder i AMU har det i tilleg vært en del ekstra som har krevd litt av tiden min, men det er jo bare godt å ha noe å engasjere seg i som betyr noe for andre.
Innimellom slagene har jeg tatt meg tid til å skrive litt. Leserinnlegg har blitt prøvd sendt inn om diverse tema til ulike redaksjoner. Jeg har kommet på trykk et par steder, men ofte er tilbakemeldingen at jeg skriver for langt. Må vel prøve å gjøre noe medd det, men det er jo ikke så lett når man skal si alt på en gang...
Her i Desember fikk jeg et innlegg på trykk i nettutgaven av bladet Utdanning. Jeg anbefaler deg selvsagt på det varmeste å lese innlegget dersom du ikke allerede har gjort det. Du finner det her:
Ellers håper jeg dere puster i førjulstida, og så lover jeg å kommer itlbake med mer før året er omme...
Inntil da: God førjulstid!
Men - heldigvis snur sola, og et lysglimt streifer også over bloggen her, og dermed kommer det et bittelite innlegg fra meg. Bittelite ja, for det er jo snart jul, og da er det jo travelt. Men - dere får ta dette som et lite løfte om det som kommer...
I allefall har høsten bestått av pappaoppgaver og lokale forhandlinger. Pappaoppgavene har i aller høyeste grad vært mer lystbetont enn sistnevnte som har med lokale forhanlinger å gjøre. I forhold til pappaoppgavene så har de endret seg noe ettersom vi nå er fire i huset, men det er bare krydder i positiv retning. Niklas vokser og blir stor gutt. Han kommuniserer og prater i vei, og smilet er aldri langt unna hans munn - eller vår.
På jobbefronten har det i høst vært mange nye arbeidsoppgaver, og jeg har merket at det er nok å ta seg til på tillitsvalgtfronten. Som leder i AMU har det i tilleg vært en del ekstra som har krevd litt av tiden min, men det er jo bare godt å ha noe å engasjere seg i som betyr noe for andre.
Innimellom slagene har jeg tatt meg tid til å skrive litt. Leserinnlegg har blitt prøvd sendt inn om diverse tema til ulike redaksjoner. Jeg har kommet på trykk et par steder, men ofte er tilbakemeldingen at jeg skriver for langt. Må vel prøve å gjøre noe medd det, men det er jo ikke så lett når man skal si alt på en gang...
Her i Desember fikk jeg et innlegg på trykk i nettutgaven av bladet Utdanning. Jeg anbefaler deg selvsagt på det varmeste å lese innlegget dersom du ikke allerede har gjort det. Du finner det her:
Ellers håper jeg dere puster i førjulstida, og så lover jeg å kommer itlbake med mer før året er omme...
Inntil da: God førjulstid!
lørdag 25. september 2010
Ut i det ukjente.
Når man trør i ukjent tereng er det godt å ha med seg gode hjelpemidler. Kart og kompass gjelder når man skal orientere i marka, og er det nye arbeidsoppgaver som venter er det godt å ha god opplæring i ryggsekken slik at man vet hvor man skal lete når man står fast. Det er vel greit å kunne "ringe en venn" en gang i blant også.
Ja - jeg føler at jeg trør litt i det ukjente for tida. Jobben min som tillitsvalgt er spennende, men samtidig innebærer den også noen bratte og spennende læringskurver. Rollen som tillitsvalgt i en kommune er anderledes enn rollen som tillitsvalgt i fylket, selv om jeg jobber med den samme tariffavtalen i bunn.
Nå for tida er det lokale forhandlinger som gjelder. Jeg har ikke planer om å gå så alt for tett inn i den materien, forutenom at jeg kan starte med å si at hele greia i følge meg er noe stort tull. Særlig for oss som jobber i skoleverket og barnehager. Vi trenger ikke den der lokale forhandlingsgreia - enkelt og greit.
Men tid går det med for å gjennomføre disse latterlige forhandlingene. Masse tid. Du skal få et regnskap for dette her på bloggen når forhandlingene er ferdige. Sist var jeg ikke engang forhandlingsleder, men brukte likevel i overkant av 60 timer - om jeg ikke husker mye feil.
Jaja.. En spennende erfaring kan man vel si det er uansett. Å være i forhandlinger altså.
Det er i grunnen mange spennede greier i livet akkurat nå. Spennende med familielivet. Vi koser oss sammen - vi som befinner oss under taket her i Sørlia. Det er stort sett rolige dager, selv om det til tider kan være en livlig halvannetåring som stolt sprader rundt i stua. Vi tre "voksne" tar det meste med et smil og godt humør - og for å bruke Politimester Bastian - så synes jeg man skal det når man kan.
Livet i kommunestyret er over for min del denne gangen. Ettersom jeg startet som hovedtillitsvalgt søkte jeg fritak for vervet, og fikk det. Det er litt rart egentlig, å trekke seg ut av noe man egentlig vil være med å bestemme så mye av. Men - likevel er det bare godt.
Ellers ser jeg fremdeles kamper i premier league, men jeg merker at jeg ikke gidder å ta på meg Liverpoolskjorta før alle kampene lenger. 6 poeng på 6 kamper er bare trist, og jeg blir ikke engang skuffa lenger. Nesten...
Men - det vil jeg egentlig ikke prate så veldig mye mer om... vi får ta det igjen når seiersrekka begynner...
Ja - jeg føler at jeg trør litt i det ukjente for tida. Jobben min som tillitsvalgt er spennende, men samtidig innebærer den også noen bratte og spennende læringskurver. Rollen som tillitsvalgt i en kommune er anderledes enn rollen som tillitsvalgt i fylket, selv om jeg jobber med den samme tariffavtalen i bunn.
Nå for tida er det lokale forhandlinger som gjelder. Jeg har ikke planer om å gå så alt for tett inn i den materien, forutenom at jeg kan starte med å si at hele greia i følge meg er noe stort tull. Særlig for oss som jobber i skoleverket og barnehager. Vi trenger ikke den der lokale forhandlingsgreia - enkelt og greit.
Men tid går det med for å gjennomføre disse latterlige forhandlingene. Masse tid. Du skal få et regnskap for dette her på bloggen når forhandlingene er ferdige. Sist var jeg ikke engang forhandlingsleder, men brukte likevel i overkant av 60 timer - om jeg ikke husker mye feil.
Jaja.. En spennende erfaring kan man vel si det er uansett. Å være i forhandlinger altså.
Det er i grunnen mange spennede greier i livet akkurat nå. Spennende med familielivet. Vi koser oss sammen - vi som befinner oss under taket her i Sørlia. Det er stort sett rolige dager, selv om det til tider kan være en livlig halvannetåring som stolt sprader rundt i stua. Vi tre "voksne" tar det meste med et smil og godt humør - og for å bruke Politimester Bastian - så synes jeg man skal det når man kan.
Livet i kommunestyret er over for min del denne gangen. Ettersom jeg startet som hovedtillitsvalgt søkte jeg fritak for vervet, og fikk det. Det er litt rart egentlig, å trekke seg ut av noe man egentlig vil være med å bestemme så mye av. Men - likevel er det bare godt.
Ellers ser jeg fremdeles kamper i premier league, men jeg merker at jeg ikke gidder å ta på meg Liverpoolskjorta før alle kampene lenger. 6 poeng på 6 kamper er bare trist, og jeg blir ikke engang skuffa lenger. Nesten...
Men - det vil jeg egentlig ikke prate så veldig mye mer om... vi får ta det igjen når seiersrekka begynner...
mandag 30. august 2010
Ferien forbi. Atter et arbeidsår!
Jeg er nok mest aktiv på bloggefronten i de mørke månedene av året - det er kanskje like godt å innrømme det - først som sist.
Og så får jeg vel være høflig og si takk for sist til dere som er innom her og følger med på preiket mitt. Det begynner å bli en stund siden nå!
Hvordan står det så til da? Jo takk! Slettes ikke så verst egentlig. Selv om det i dagene før helga og i helgatida kom farrang på besøk, begynner formen nå å rette seg. Rart med det - men vi mannfolk ER faktisk nær døden hver gang vi er syke. Og - det er ikke ofte jeg kryper opp under 40 i feber.
Sommeren ja... Den har jo vært her siden sist. Hva skal vi si om den? For det første har den handlet masse om Niklas. Det har blitt mange herlige timer sammen med han siden skoleåret og permisjonen min slutta. Han er stor nå, og tusler og går. Humøret er på topp - og slikt smitter!
Prioriteringene har vært litt annerledes denne sommeren. Startet med fine uker i Vesterålen sammen med Niklas, Sissel, broderen, faderen, svigersøster familie og venner. Men - lite fisking ble det nok.
Her i Trøndelag har det også vært uvanlig lite friluftsliv til meg å være. Husmaling, oppussing, og diverse små og store ting som har kommet i veien får ta sin del av "skylden" for det. Likevel fikk jeg da avsluttet med en ørret på 2 kilo tatt på fluestanga før skolestart.
Det har vært mamge meningsfyllte ting som har skjedd rundt meg i sommer. Og kontraster. 2 uker etter et bryllup stod jeg og foretok hjertekompresjoner uten at det nyttet. Rart. Og to uker senere var jeg forlover for Stian da han fikk sin kjære Trude sitt ja. Herlig. Godt!
....
Men nå er altså hverdagen her igjen.
Forandringer for min del. Ut av fylkesstyret i Utdanningsforbundet, og inn i lokallaget her i Selbu. Fra å være mange er det nå jeg som sitter med det meste selv. Heldigvis har jeg en flink nestleder, et flott styre og mange kjente som svarer på spørsmål. Men - det blir en stor forandring ja. Og lærerikt!
Tilbake til klassen etter permisjon også ja. Jeg kjenner det er godt å undervise. Tiltross for at motivasjonen hos elevene som alltid varierer er det givende. Og utfordrende. Og jeg kjenner jeg gløder mer og mer og mer for fagene mine. Det skal bli bra. Til slutt!
Men - det krever jobb, og nå er det 37 arbeidsuker til ferie. Forhåpentligvis flotte uker. Med flere blogginnlegg fra meg!
Og så får jeg vel være høflig og si takk for sist til dere som er innom her og følger med på preiket mitt. Det begynner å bli en stund siden nå!
Hvordan står det så til da? Jo takk! Slettes ikke så verst egentlig. Selv om det i dagene før helga og i helgatida kom farrang på besøk, begynner formen nå å rette seg. Rart med det - men vi mannfolk ER faktisk nær døden hver gang vi er syke. Og - det er ikke ofte jeg kryper opp under 40 i feber.
Sommeren ja... Den har jo vært her siden sist. Hva skal vi si om den? For det første har den handlet masse om Niklas. Det har blitt mange herlige timer sammen med han siden skoleåret og permisjonen min slutta. Han er stor nå, og tusler og går. Humøret er på topp - og slikt smitter!
Prioriteringene har vært litt annerledes denne sommeren. Startet med fine uker i Vesterålen sammen med Niklas, Sissel, broderen, faderen, svigersøster familie og venner. Men - lite fisking ble det nok.
Her i Trøndelag har det også vært uvanlig lite friluftsliv til meg å være. Husmaling, oppussing, og diverse små og store ting som har kommet i veien får ta sin del av "skylden" for det. Likevel fikk jeg da avsluttet med en ørret på 2 kilo tatt på fluestanga før skolestart.
Det har vært mamge meningsfyllte ting som har skjedd rundt meg i sommer. Og kontraster. 2 uker etter et bryllup stod jeg og foretok hjertekompresjoner uten at det nyttet. Rart. Og to uker senere var jeg forlover for Stian da han fikk sin kjære Trude sitt ja. Herlig. Godt!
....
Men nå er altså hverdagen her igjen.
Forandringer for min del. Ut av fylkesstyret i Utdanningsforbundet, og inn i lokallaget her i Selbu. Fra å være mange er det nå jeg som sitter med det meste selv. Heldigvis har jeg en flink nestleder, et flott styre og mange kjente som svarer på spørsmål. Men - det blir en stor forandring ja. Og lærerikt!
Tilbake til klassen etter permisjon også ja. Jeg kjenner det er godt å undervise. Tiltross for at motivasjonen hos elevene som alltid varierer er det givende. Og utfordrende. Og jeg kjenner jeg gløder mer og mer og mer for fagene mine. Det skal bli bra. Til slutt!
Men - det krever jobb, og nå er det 37 arbeidsuker til ferie. Forhåpentligvis flotte uker. Med flere blogginnlegg fra meg!
torsdag 10. juni 2010
Uventet drahjelp!
Noen ganger får man uventet drahjelp. Over morgenkaffen i dag kunne jeg konstatere at også jeg skulle få akkurat det.
Jaja - ikke med beising av huset da, for den jobben må jeg gjøre selv. Og - ikke med å komme i mål me streiken, for der var KS akkurat så steile som jeg hadde frykta på forhånd. På tross av to uker med streik og et forbedret resultat, sitter etter min mening det norske samfunnet med en arbeidsgiver på kummunal sektor som ikke styrer landet i en retning som er tjenbar for både nåværende og fremtidig velferd i ette landet.
OK - tilbake til dette med drahjelpa da. For kaffen kom nesten ut av munnen i dag da jeg under VG så en sak fra E24 som kunne forstelle at Øystein Stray Spetalen spår kapitalismans undergang. SPetalen er god for brukbart mye mer kroner enn det undertegnede er, men ser likevel problemene som et system der 0,01 % av befolkningen stikker avgårde med hele gevinsten.
Nå skal jeg ikke gå god for absolutt hele resonementet og slutningene som Spetalen drar, men jeg må si at hans forsvar av den nordiske modellen for velferdsbygging er noe jeg må henge meg på. En stat som er sterk og i stand til å ta fellesansvar for velferden er avgjørende for stabilitet over tid. Til de som mener offentlig sektor er uhensiktsmessig og fordyrende konstaterer jeg at demokrati koster, og spør tallkunstnerne om de klarer å beregne verdien av et stabilt demokrati over tid?
Det er akkurat et det handler om. Dersom velferdstjenester skal konkurranseutsettes og gjøres konjunkturavhengige vil demokratiet og stabiliteten over tid bli truet.
Så derfor - Spetalen - Jeg trodde aldri jeg skulle si dette: Takk for drahjelpa. Den var uventet!
Jaja - ikke med beising av huset da, for den jobben må jeg gjøre selv. Og - ikke med å komme i mål me streiken, for der var KS akkurat så steile som jeg hadde frykta på forhånd. På tross av to uker med streik og et forbedret resultat, sitter etter min mening det norske samfunnet med en arbeidsgiver på kummunal sektor som ikke styrer landet i en retning som er tjenbar for både nåværende og fremtidig velferd i ette landet.
OK - tilbake til dette med drahjelpa da. For kaffen kom nesten ut av munnen i dag da jeg under VG så en sak fra E24 som kunne forstelle at Øystein Stray Spetalen spår kapitalismans undergang. SPetalen er god for brukbart mye mer kroner enn det undertegnede er, men ser likevel problemene som et system der 0,01 % av befolkningen stikker avgårde med hele gevinsten.
Nå skal jeg ikke gå god for absolutt hele resonementet og slutningene som Spetalen drar, men jeg må si at hans forsvar av den nordiske modellen for velferdsbygging er noe jeg må henge meg på. En stat som er sterk og i stand til å ta fellesansvar for velferden er avgjørende for stabilitet over tid. Til de som mener offentlig sektor er uhensiktsmessig og fordyrende konstaterer jeg at demokrati koster, og spør tallkunstnerne om de klarer å beregne verdien av et stabilt demokrati over tid?
Det er akkurat et det handler om. Dersom velferdstjenester skal konkurranseutsettes og gjøres konjunkturavhengige vil demokratiet og stabiliteten over tid bli truet.
Så derfor - Spetalen - Jeg trodde aldri jeg skulle si dette: Takk for drahjelpa. Den var uventet!
fredag 4. juni 2010
Hvorfor streiken er mer komplisert enn som så.
Stadig vekk får jeg inntrykk av at noen ikke har skjønt hvorfor streiken i KS området egentlig pågår om dagen. Noen ser ikke logikken i streik som virkemiddel i "disse moderne tider" hvor man strengt tatt burde kunne diskutere seg fram til enighet om det meste. Det argumenteres på dette grunnlag som om at vi egentlig burde tilbake til tida der fagforeninger ikke fantes, og der hver enkelt arbeidstaker stod med lua i hånda og fikk sin lønn - som fortjent.
Så historieløst...
Jeg tør påstå at en av grunnene til at vi i dag kan bo i et av verdens beste land og bo i ikke bare er at vi har funnet olje. Jeg er vel vitende om at utviklingen av vårt samfunn har skutt fart i etterkant av funnet på norsk sokkel lille julaften i 1969, men jeg tør påstå at det som skiller oss fra resten av verden ikke er det at vi har olje i seg selv. I Kuwait, Saudi- Arabia og Alaska har de også svære oljerikdommer, men der har de innrettet samfunnet anderledes. I Norge har oljerikdommene kommet fellesskapet til gode på en helt annen måte. Resten av verden kan virkelig "look to Norway". Internasjonale undersøkelser har faktisk konkludert med at norge er et av verdens beste land å starte med næringsvirksomhet i, nettopp på grunn av at samfunnet er så velregulert med ordnete forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.
Så - velstanden og velferden her til lands skyldes ikke bare det svarte gull. Vi har innrettet oss anderledes. En stat der det har vært tradisjon for samarbeid mellom godt organiserte arbeidstakere og fornuftige arbeidsgivere, vel vitende om at samfunnets beste blir til av de verdier vi sammen skaper.
Verdier blir skapt hver dag, av hvert årsverks og hvert dagsverk. Noen synes å ha misforstått på den måten at verdier kun skapes i det private næringsliv, og gjerne det konkurranseutsatte feltet. Dette er en enorm feilvurdering av hvordan et samfunn som Norge fungerer.
Verdier skapes også i offentlig sektor. Hver førskolelærer som bryr seg om et barn skaper verdier i form av at en frmtidig lege blir til eller en fremtidig forbryter blir lovlydig. Satt på spissen selvsagt. Hver lærer som tar seg tid skaper verdier i form av en fremtidig yrkeskarriere, nye inovasjoner eller flott fremtidig skaperkraft. Hver sykepleier tilfører samfunnet merverdi gjennom å forkorte sykeopphold eller gjennom å ta vare på våre kjære mens de arbeidsføre er på jobb. Hvordan hadde verdiskapingen vært dersom vi ikk ehadde hatt en velfungerende offentilg sektor?
Utfordringen for offentlig sektor er at vi ikke kan vise til tall når vi skal synliggjøre verdien av det som blir skapt der. Forsøk på å regne ut realverdien av foreksempel at alle voksen mennesker kan være i arbeid uten å måtte tenke på hvem som skal ta seg av bestemora eller barnet i familien blir fånyttes. Det å skulle gjøre offentlig sektor sin verdiskaping målbar er rett og slett en håpløs oppgave.
Heldigvis så jeg til min glede i dag at en økonom hadde innsett dette. I adressa ( http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article1490341.ece ) leste jeg i dag at:
"Vanskelig regnestykke
Dette har jeg lenge ment - og derfor blir det patetisk når kommuner i disse dager prater om at de sparer penger.
Hva er det som er kommunenes oppgave? Å produsere penger?
Nei - Kommunene skal produsere velferd for sine innbyggere, og der mislykkes kommunene der det er streik som bare rakkern om dagen.
Derfor skulle man tro at lederne i KS var interessert i å komme i gang med å ha kvalitet i kjerneoppgavene sine igjen, i stedet for å kun fokusere på kroner og øre.
Så historieløst...
Jeg tør påstå at en av grunnene til at vi i dag kan bo i et av verdens beste land og bo i ikke bare er at vi har funnet olje. Jeg er vel vitende om at utviklingen av vårt samfunn har skutt fart i etterkant av funnet på norsk sokkel lille julaften i 1969, men jeg tør påstå at det som skiller oss fra resten av verden ikke er det at vi har olje i seg selv. I Kuwait, Saudi- Arabia og Alaska har de også svære oljerikdommer, men der har de innrettet samfunnet anderledes. I Norge har oljerikdommene kommet fellesskapet til gode på en helt annen måte. Resten av verden kan virkelig "look to Norway". Internasjonale undersøkelser har faktisk konkludert med at norge er et av verdens beste land å starte med næringsvirksomhet i, nettopp på grunn av at samfunnet er så velregulert med ordnete forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.
Så - velstanden og velferden her til lands skyldes ikke bare det svarte gull. Vi har innrettet oss anderledes. En stat der det har vært tradisjon for samarbeid mellom godt organiserte arbeidstakere og fornuftige arbeidsgivere, vel vitende om at samfunnets beste blir til av de verdier vi sammen skaper.
Verdier blir skapt hver dag, av hvert årsverks og hvert dagsverk. Noen synes å ha misforstått på den måten at verdier kun skapes i det private næringsliv, og gjerne det konkurranseutsatte feltet. Dette er en enorm feilvurdering av hvordan et samfunn som Norge fungerer.
Verdier skapes også i offentlig sektor. Hver førskolelærer som bryr seg om et barn skaper verdier i form av at en frmtidig lege blir til eller en fremtidig forbryter blir lovlydig. Satt på spissen selvsagt. Hver lærer som tar seg tid skaper verdier i form av en fremtidig yrkeskarriere, nye inovasjoner eller flott fremtidig skaperkraft. Hver sykepleier tilfører samfunnet merverdi gjennom å forkorte sykeopphold eller gjennom å ta vare på våre kjære mens de arbeidsføre er på jobb. Hvordan hadde verdiskapingen vært dersom vi ikk ehadde hatt en velfungerende offentilg sektor?
Utfordringen for offentlig sektor er at vi ikke kan vise til tall når vi skal synliggjøre verdien av det som blir skapt der. Forsøk på å regne ut realverdien av foreksempel at alle voksen mennesker kan være i arbeid uten å måtte tenke på hvem som skal ta seg av bestemora eller barnet i familien blir fånyttes. Det å skulle gjøre offentlig sektor sin verdiskaping målbar er rett og slett en håpløs oppgave.
Heldigvis så jeg til min glede i dag at en økonom hadde innsett dette. I adressa ( http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article1490341.ece ) leste jeg i dag at:
"Vanskelig regnestykke
Hvor mye streiken i kommunal sektor kostet samfunnet mener senioranalytiker Erik Bruce i Nordea det er vanskelig å vurdere.
–Snevert vurdert så sparer kommunene lønnsutgifter. Samtidig er det tapet av tjenesteproduksjonen som uteblir. Jeg har ingen idé om hvordan man skal tallfeste det, til det har regnestykket for mange x-er, sier Bruce."
Dette har jeg lenge ment - og derfor blir det patetisk når kommuner i disse dager prater om at de sparer penger.
Hva er det som er kommunenes oppgave? Å produsere penger?
Nei - Kommunene skal produsere velferd for sine innbyggere, og der mislykkes kommunene der det er streik som bare rakkern om dagen.
Derfor skulle man tro at lederne i KS var interessert i å komme i gang med å ha kvalitet i kjerneoppgavene sine igjen, i stedet for å kun fokusere på kroner og øre.
tirsdag 1. juni 2010
Unio i streik og Israel
Det er flere ting som engasjerer meg dypt nå om dagen. Forutenom de nære ting i form av familie, hus og heim, titter jeg ofte ut i den store verden og hendelsene der.
I går beviste staten Israel enda en gang at deres respekt for menneskers liv er minimal. Aksjonen som førte til at flere sivilie ble drept kan aldri forsvares, uavhengig av om enkelte aktivister eventuellt gikk over streken da skipene de befant seg på ble bordet av de Israelske styrkene i internasjonalt farvann. Drap på denne måten må vi ta sterk avstand fra. Enkelt og greit! Og - vi skal aldri glemme at Israel holder Gaza og Vestbredde i et jerngrep som minner enormt om det som skjedde under Hitlers bruk av jødeghettoer under andre verdenskrig. Den Israelske stat har ikke lært leksen av sitt eget folks historie.
Og så er det streiken som Unio er i da. Jeg må si at jeg er seriøst bekymret for fremtiden til velferdsstaten i norge dersom vi ikke får gjort noe med den verdsettingsdiskrimineringen som finner sted i dag. Hvorfor skal kvinnedominerte yrker som utgjør ryggraden i velferdsproduksjonen lønnes 20% lavere enn mannsdominerte yrker som har krav om like lang utdanning? Hvorfor?
Det bør være et legitimt spørsmål.
Det er lett å bli sint på en arbeidsgiverorganisasjon som KS. Tilbudet om en pott til lokale forhandlinger blir i ettertid fremstillt som en likelønnspott, til tross for at alle vet at realiteten ikke er at en slik pott kan ha et slikt navn. Å fremstille deres tilbud som likt det organisasjonene fikk i staten er lønn, ettersom et likt prosentvis tilbud ville gitt de ansatte færre kroner enn i staten. Regnestykket er enkelt: 3,3% av 100 000 er mindre enn 3,3 % av 200 000. Det er kroner vi betaler regninger medd - ikke prosenter...
Jeg er riktignok hjemme i pappaperm, og burde vel ikke engasjert meg så til de grader, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg føler jeg burde vært der - på barikadene, enten mot KS eller Israel, eller begge steder.
Sinna nå ja!
Men takker alle som streiker for meg og mine rettigheter, og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for dem!
I går beviste staten Israel enda en gang at deres respekt for menneskers liv er minimal. Aksjonen som førte til at flere sivilie ble drept kan aldri forsvares, uavhengig av om enkelte aktivister eventuellt gikk over streken da skipene de befant seg på ble bordet av de Israelske styrkene i internasjonalt farvann. Drap på denne måten må vi ta sterk avstand fra. Enkelt og greit! Og - vi skal aldri glemme at Israel holder Gaza og Vestbredde i et jerngrep som minner enormt om det som skjedde under Hitlers bruk av jødeghettoer under andre verdenskrig. Den Israelske stat har ikke lært leksen av sitt eget folks historie.
Og så er det streiken som Unio er i da. Jeg må si at jeg er seriøst bekymret for fremtiden til velferdsstaten i norge dersom vi ikke får gjort noe med den verdsettingsdiskrimineringen som finner sted i dag. Hvorfor skal kvinnedominerte yrker som utgjør ryggraden i velferdsproduksjonen lønnes 20% lavere enn mannsdominerte yrker som har krav om like lang utdanning? Hvorfor?
Det bør være et legitimt spørsmål.
Det er lett å bli sint på en arbeidsgiverorganisasjon som KS. Tilbudet om en pott til lokale forhandlinger blir i ettertid fremstillt som en likelønnspott, til tross for at alle vet at realiteten ikke er at en slik pott kan ha et slikt navn. Å fremstille deres tilbud som likt det organisasjonene fikk i staten er lønn, ettersom et likt prosentvis tilbud ville gitt de ansatte færre kroner enn i staten. Regnestykket er enkelt: 3,3% av 100 000 er mindre enn 3,3 % av 200 000. Det er kroner vi betaler regninger medd - ikke prosenter...
Jeg er riktignok hjemme i pappaperm, og burde vel ikke engasjert meg så til de grader, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg føler jeg burde vært der - på barikadene, enten mot KS eller Israel, eller begge steder.
Sinna nå ja!
Men takker alle som streiker for meg og mine rettigheter, og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for dem!
Abonner på:
Innlegg (Atom)